Styret ved Universitetet i Tromsø vedtok 19. november 2009 et Reglement om arbeidsgivers rett til arbeidsresultater. Vedtaket tyder dessverre på begrenset innsikt i hva dette faktisk dreier seg om. De føyer seg inn i rekken av dem som kanskje kan noe om patent, og så tror at det kan gjøres gjeldende for alt under overskriften “IPR”. For de som mangler innsikt klinger det visst bedre på engelsk.  Jeg holder i det følgende patent utenfor, og tar utgangspunkt i opphavsrett.

Universitetsstyret “snubler på hoppkanten”. I dokumenthodet angis følgende som hjemmel for reglementet: Lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere og  “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter”. Arbeidstakeroppfinnerloven er grei nok så langt den rekker, men den gjelder bare for patent. Ved sin henvisning til denne understreker universitetsledelsen at de neppe har tenkt lenger enn til patent. “Felles rettighetspolitikk for Norges universiteter” er et dokument som nærmest har blitt til ved en arbeidsulykke. Det sirkulerer som et udatert dokument uten angivelse av opphav så det er i alle fall ikke noen hjemmel. Innholdsmessig er det dessuten et særdeles svakt dokument som først og fremst viser at de som laget dokumentet manglet den nødvendige innsikt.

I universitetetsdirektørens saksfremlegg pkt 3 heter det at etablert praksis om at den enkelte ansatte beholder opphavsretten til sine verk hadde støtte i det såkalte lærerunntaket i arbeidstakeroppfinnerloven. Dette er feil. Det har bygget på at noen rettighetsoverdragelse ikke har vært nødvendig for at ansattelsesforholdet skal nå si mål.

Som de fleste slike dokumenter mangler også styrevedtaket noen begrunnelse for hvorfor man ønsker at universitetet skal overta rettigheter. Det fremstår som en “kjekt å ha” tankegang fra byråkrater som vil sikre mer makt til byråkratiet. Det er bare begrunnet i den allminnelige svada om “ivaretakelse av kontinuitet”, “brukes i videre forskning og undervisning”, og selvfølgelig det som for tiden er mantraet for en del universitetsbyråkrater: Kommersialisering. Det er begrunnelse fullstendig uten substans. Vitenskapelig ansatte pålegges å rapportere til byråkratiet på et “DOFI-skjema“.

Nå heter det i reglementet at det ikke omfatter faglitterære publikasjoner og kunstneriske verk. Dermed faller vel det meste som vitenskapelig ansatte produserer utenfor. Man kan da spørre seg om hva som egentlig er poenget. Ønsker universitetsledelsen bare å sikre seg rettigheter til det vi selv av ulike grunner ikke har ansett som egnet til publisering og som derfor ikke  har blitt til faglitterære verk?

Jeg har etterhvert kommentert dette spørsmålet mange ganger, både de famøse “najonale retningslinjene” og forslaget fra Sejersted II-utvalget ved UiO.  Jeg skal derfor ikke gjenta alle argumentene. Men jeg synes det burde være et minstekrav til en universitetsdirektør og et universitetsstyre at de er i stand til å gi en fyllestgjørende og konkret begrunnelse  for et slikt inngrep i de ansattes rettigheter, og at de ikke bare presenterer generell svada. Her stryker Universitetet i Tromsø med glans.

Et universitet kan ikke enisidig gjennom et reglement bestemme at de skal overta rettigheter som i dag tilkommer de ansatte. Jeg kan heller ikke se at en slik overdragelse av rettigheter fra ansatte til arbeidsgiver kan være et tariffspørsmål. Det må eventuelt baseres på avtaler med den enkelte ansatte.

De som er nyansatt i en stilling havner i praksis i en “take it or leave it” situasjon. Om jeg noen gang skulle søke en ny stilling må det i så fall være for å søke med ut av universitetet. Jeg kan ikke se at jeg kommer til å søke noen ny stilling ved noe universitet i Norge. Så jeg kommer aldri til å skrive under noen slik avtale og gir ikke fra meg mine rettigheter på denne måten.