Norge er som kjent landet der misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften. Nå er det Torbjørn Jagland som har blitt offer for denne. For ikke så alt for lenge siden var det Gro Harlem Brundtland som skulle “korsfestes”. At Siv Jensen henger seg på er vel bare som man må vente. Har man ambisjoner om å bli “det nye arbeiderpartiet” må man nok også overta misunnelsen.
Egentlig synes jeg ikke særlig synd på Torbjørn Jagland. Han har i årevis vært i toppskiktet i et parti som har dyrket misunnelsen under forskjønnende uttrykk som “likhet”, “utjevning”, “fordeling” og litt mer direkte uttrykk som “kakseskatt” og lignende. Nullskatteyter er etablert som et skjellsord og Jaglands parti bruker gjerne betydningen av å ta nullskatteytere som begrunnelse for sin årlige personvernkrenkelse ved å legge ut skattelistene.
Jagland har stått i spissen for en bevegelse for hvem det har blitt viktigere å ta “de rike” enn å hjelpe de fattige. Man bedriver en tåpelig symbolpolitikk hvor skatt som folk skjønner (skatt på arbeid) skal være høy for alle som tjener litt mer enn gjennomsnittet, samtidig som man lager skatteparadis for de med virkelig høye inntekter som folk flest ikke skjønner (kapitalinntekt). Slik kan folk dyrke “askeladder” som Kjell Inge Røkke og Petter Stordalen samtidig som man kan holde naboen nede. Under heksejakten på Eivind Reiten var Jaglands parti villig til å løpe fra egen politikk, bryte avtaler og ofre både Reiten og Hydro om det bare kunne gi en symbolsk seier over “grådigheten” som kunne gi noen ekstra stemmer ved kommunevalget 2007.
Det er også all mulig grunn til å reagere mot at politikerne seiler under falsk flagg i sin påtatte beskjedenhet. Det blir hyklersk når man reagerer på andres “grådighet” samtidig som de bevilger seg selv skjulte goder som andre ikke får. Dette kan gjelde pensjonsordninger (statsrådspensjonene har blitt verdsatt til 1 mill i året i tillegg til lønnen, om jeg husker rett), diettgodtgjørelser, “etterutdanningsordninger”, osv. Når det gis inntrykk av at politikerne mener at de ordninger de fastsetter for andre ikke er gode nok for dem selv, da gir det ikke troverdighet.
Mediene, men tabloidpressen i spissen, nører selvfølgelig opp under denne misunnelsen. Tabloide politikere lar seg gjerne bruke av sine medier, og mediene lar seg villig bruke så lenge de tjener penger på det. (En parentes er at denne pressen som i forrige uke skrev storøyde og beundrende reportasjer om Obamas fly og biler, denne uken er sterkt kritiske til at Jens Stoltenberg bruker privafly til København.)
“Nullskatteyter” er som nevnt en skjellsord, og skatt på lønn (men ikke på kapital) er en viktige symbolsak i det misunnelige Norge. Jonas Gahr Støre setter saken på plass, og nok en gang fremstår han som en som noe så sjeldent som politiker som setter redelighet foran opportunisme og politisk taktikkeri. Det er ikke først og fremst spørsmål om skattefrihet, men om immunitet. De land som er vertskap for internasjonale organisasjoner skal ikke kunne beskatte disse og deres ansatte, og de enkelte ansatte skal være uavhengige i forhold til det land de kommer fra. Torbjørn Jagland er ansatt av Europarådet, han er ikke en representant for Norge.
Kanskje er det også grunn til å minne om at Jagland nå bor i Frankrike og får sin lønn fra en organisasjon hjemmehørende der. Det vil derfor uansett bli et fransk problem at folk som bor og arbeider der ikke betaler skatt til det landet. Å kreve at Jagland skal skatte til Norge blir like meningsløst som at utlendinger ansatt i norsk oljeindustri skal skatte til sine hjemland. Det kan ikke være en løsning at Europarådet skal subsidiere oljelandet Norge med ekstra skatteinntekter siden lederen nå kommer fra dette landet.
En lønn på 2,2 mill er ikke spesielt høy for en internasjonal toppjobb. Det er til sammenligning mindre enn hva redaktøren i VG tjener, i følge skattelistene. For lederen av en internasjonal organisasjon må lønn vurderes ut fra internasjonal standard. Vi kan ikke kreve at en slik organisasjon skal ta utgangspunkt i de lave lederlønnene i Norge, heller ikke når lederen kommer fra Norge. Det ville bli absurd om topplederen skulle tjene mindre enn sine underordnede bare fordi han kommer fra det rike, men akk så misunnelige landet Norge.
Lønnen i en organisasjon som Europarådet er selvfølgelig fastsatt med utgangspunkt i at det er en nettolønn, og det er sikkert også tatt hensyn til at de som mottar slik lønn ikke har sosiale rettigheter verken i hjemlandet eller i vertslandet. Om man for å tilfredsstille den norske misunnelsen innfører f.eks. 33% skatt, da vil resultatet bli en lønnsøkning på 50% for å kompensere for den skatt det i utgangspunktet var forutsatt at man ikke skulle betale (med mulig fradrag dersom den dekker en del av det de nå må betale privat). Om Jagland tjener 3,3 mill og betaler 1,1 mill i skatt, eller om han tjener netto 2,2 mill spiller liten rolle ut over det symbolske.
En overgang til bruttolønn minus skatt ville bety at medlemslandenes kontingent måtte økes for å dekke økte utgifter. For Europarådets del ville det sannsynligvis ha betydd at medlemslandene ville subsidiere Frankrike. Å lage særordninger med hjemlandsskatt for ansatte i internasjonale organisasjoner ville bli komplisert og meningsløst. (Jeg gjentar at dette er folk som er ansatt i organisasjonen, de er ikke representanter for Norge.) Det ville ha betydd at de som er ansatt i slike organisasjoner behandles på en annen måte enn andre som arbeider i utlandet. (Ikke trekk inn kildeskatt på pensjoner her. Man kan ikke sammenligne lønn tjent i utlandet med pensjon utbetalt fra Norge.)
At Jagland nå får føle dette er det ikke grunn til å ta så mye på vei for. Jagland merker bare resultatet av det han selv har stått for. Han har dessuten selv bidratt ved som vanlig å ro utover når han forsøker å ta seg til land. Men det hadde vær befriende om Norge kunne klare å frigjøre seg fra disse tåpelighetene.
Det er ikke den norske moralisme, misunnelse og smålige selvgodhet som styrer verden — heldigvis.
PS:
Torbjørn Jagland har nå kommentert saken i Aftenposten. Alle tabloidhoder, det være seg journalistiske eller politiske, bør særlig merke seg siste setning.