NRK P2s utmerkede program “Kurér” har for tiden en serie om medieøkonomi. Et hovedspørsmål er om man kan ta betalt for innhold på nett (podcast på http://podkast.nrk.no/program/kurer.rss).
Arne Krumsvik kom med den ikke spesielt oppsiktsvekkende kommentar at det er vanskelig å få folk til å betale for noe de kan få gratis fra andre kilder. “Lekkasje” til eller fra gratiskanaler må mediene leve med.
To hovedgrupper av innholdsleverandører har styrt mot hver sin grøft. Musikk- og filmbransjen har strittet i mot i påvente av at man skal få en 130% sikker løsning. Resultatet er at piratene lenge kunne få ha 100% markedsandel og det er vanskelig å hente inn igjen dette. Avisene har fra første stund satset på at alt skulle være gratis, og sliter med å ta betalt for det de hittil har gitt bort.
Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av innholdet på nett. Den ungdom som lenge har sagt at de ikke kunne tenke seg å betale for å laste ned musikk betaler gladelig 10 kr for å få en lobotmert versjon av samme låta som ringetone på mobiltelefonen. Men man må treffe markedet og treffe det rett.
Den rene rapporteringsjournalistiskk vil nok ikke mange være villige til å betale for. Enten man er på klimamøte i København eller på en fotballkamp vil det være mer enn nok av twitrere til at de som vil kan holde seg oppdatert. Man vil nok ikke betale for det som inneholdsmessig ikke er annet enn en twitter-strøm når f.eks. Aftenposten dekker slike begivenheter “live”.
Direkte overføringer kan det nok være et marked for, i alle fall så lenge det faktisk er noe å overføre. Men det er ikke så veldig interessant å få jevnlige rapporter om at ikke noe skjer, enten det er fra Obamas besøk i Norge, klimaforhandlinger i København eller det vanlige spillet rundt lønnsforhandlinger i Norge.
De tradisjonelle mediene har hatt kontroll over kommunikasjonskanalene. Avisene har hatt distribusjonsnettet for aviser og kringkastingsselskapene har hatt kontroll over sendenettet. Dermed har informasjonsstrømmen i praksis måttet gå gjennom disse. Slik er det ikke lenger. Vi kommer mye tettere på kilden.
Jeg trenger ikke lenger følge aviser, radio eller TV for å bli orientert om hva som kommer fra regjeringen. Jeg kan følge regjeringen på Twitter og få alle deres pressemeldinger. Min sportsinteresse er i beste fall moderat. Men jeg følger i perioder med på sykkel. Nyheter om hva Lance Armstrong eller andre måtte ha skrevet på Twitter er ikke noe jeg vil betale for. Ei heller nyheter om hva idrettsutøvere eller andre måtte ha skrevet på sine nettsider.
Den virkelig store utfordingen for media er ikke å få oss til å ville betale for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utfordringen er å kunne presentere nytt innhold i stedet for det som dagens medier for alltid har tapt kontrollen over. Hadde jeg sittet med svaret på hva dette skulle være, da hadde jeg vel vært rik mediemogul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være villig til å betale for er det som går under overflaten og gi innsikt i hva som skaper de nyhetene som flimrer forbi.
Kvalitet er ikke nødvendigvis et suksesskriterium, dessverre. “Se og Hør” er den mestselgende publikasjonen i Norge. Det vil alltid være et marked for underholdning, også lavpannet underholdning basert på grafsing i kjentfolks privatliv. “Se og Hør”s opplag tyder på at denne interessen er mer utbredt enn hva mange vil innrømme.
Mange vil selge et budskap. Dette kan være politikere, kommersielle aktører, religiøse misjonærer, osv. De har vært avhengige av media for å nå ut, og media har vært avhengig av dem. Som lesere er vi nå nærmere kliden, og de som vil ut med sitt budskap kan nå sin målgruppe uten å måtte gå via de tradisjonelle medier. Dagens mediebilde gjør det mulig for aktører å nå ut uten å få budskapet silt og forvrengt gjennom medier som er mer opptatt av å selge sitt eget produkt enn av å formidle hva folk faktisk mener, sier og gjør. Direkte kontakt gjør at et kritisk ledd forsvinner. Men den tabloidiserte pressen er uansett ikke særlig kritisk på en troverdig måte, så det betyr kanskje ikke så mye at de får en mindre fremtredende rolle.
Hvis man skal ha sjanse til å lykkes med betalingsløsninger må disse løsningene være enkle for brukeren og prisen må være så lav at de fleste ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inngå en ny avtale hver gang jeg kommer i kontakt med en ny informasjonsleverandør, akkurat som jeg ikke skal måtte bekymre meg om å inngå nye avtaler hvis jeg skal ringe til noen jeg ikke tidligere har ringt til.
Det kan tenkes mange modeller, med betaling pr klikk, betaling pr måned og kombinasjoner av dette, omtrent som man betaler en kombinasjon av fastavgift og bruksavgift for andre tjenester.
Mye vil uansett være gratis. Mange vil være mer opptatt av å budskapet ut enn av å få penger inn. Ingen vil betale for å lese de siste utspillene fra et politisk parti.