Betaling for innhold på nett?

NRK P2s utmer­ke­de pro­gram “Kurér” har for tiden en serie om medie­øko­no­mi. Et hoved­spørs­mål er om man kan ta betalt for inn­hold på nett (podcast på http://podkast.nrk.no/program/kurer.rss).

Arne Krum­s­vik kom med den ikke spe­si­elt opp­sikts­vek­ken­de kom­men­tar at det er vans­ke­lig å få folk til å beta­le for noe de kan få gra­tis fra and­re kil­der. “Lek­ka­sje” til eller fra gra­tis­ka­na­ler må medie­ne leve med.

To hoved­grup­per av inn­holds­le­ve­ran­dø­rer har styrt mot hver sin grøft. Musikk- og film­bran­sjen har strit­tet i mot i påven­te av at man skal få en 130% sik­ker løs­ning. Resul­ta­tet er at pira­te­ne len­ge kun­ne få ha 100% mar­keds­an­del og det er vans­ke­lig å hen­te inn igjen det­te. Avi­se­ne har fra førs­te stund sat­set på at alt skul­le være gra­tis, og sli­ter med å ta betalt for det de hit­til har gitt bort.

Det er nok mulig å ta betalt for i alle fall en del av inn­hol­det på nett. Den ung­dom som len­ge har sagt at de ikke kun­ne ten­ke seg å beta­le for å las­te ned musikk beta­ler glade­lig 10 kr for å få en lobot­mert ver­sjon av sam­me låta som ringe­tone på mobil­te­le­fo­nen. Men man må tref­fe mar­ke­det og tref­fe det rett.

Den rene rap­por­te­rings­jour­na­lis­tiskk vil nok ikke man­ge være vil­li­ge til å beta­le for. Enten man er på klima­møte i Køben­havn eller på en fot­ball­kamp vil det være mer enn nok av twitre­re til at de som vil kan hol­de seg opp­da­tert. Man vil nok ikke beta­le for det som inne­holds­mes­sig ikke er annet enn en twit­ter-strøm når f.eks. Aften­pos­ten dek­ker sli­ke begi­ven­he­ter “live”.

Direk­te over­fø­rin­ger kan det nok være et mar­ked for, i alle fall så len­ge det fak­tisk er noe å over­fø­re. Men det er ikke så vel­dig inter­es­sant å få jevn­li­ge rap­por­ter om at ikke noe skjer, enten det er fra Oba­mas besøk i Nor­ge, klima­for­hand­lin­ger i Køben­havn eller det van­li­ge spil­let rundt lønns­for­hand­lin­ger i Nor­ge.

De tra­di­sjo­nel­le medie­ne har hatt kon­troll over kom­mu­ni­ka­sjons­ka­na­le­ne. Avi­se­ne har hatt dis­tri­bu­sjons­net­tet for aviser og kring­kas­tings­sel­ska­pe­ne har hatt kon­troll over sende­net­tet. Der­med har infor­ma­sjons­strøm­men i prak­sis måt­tet gå gjen­nom dis­se. Slik er det ikke len­ger. Vi kom­mer mye tet­te­re på kil­den.

Jeg tren­ger ikke len­ger føl­ge aviser, radio eller TV for å bli ori­en­tert om hva som kom­mer fra regje­rin­gen. Jeg kan føl­ge regje­rin­gen på Twit­ter og få alle deres presse­mel­din­ger. Min sports­in­ter­es­se er i bes­te fall mode­rat. Men jeg føl­ger i peri­oder med på syk­kel. Nyhe­ter om hva Lance Arm­strong eller and­re måt­te ha skre­vet på Twit­ter er ikke noe jeg vil beta­le for. Ei hel­ler nyhe­ter om hva idretts­ut­øve­re eller and­re måt­te ha skre­vet på sine nett­si­der.

Den vir­ke­lig sto­re utfor­din­gen for media er ikke å få oss til å vil­le beta­le for å lese på nett det vi til nå har betalt for å lese på papir. Utford­rin­gen er å kun­ne pre­sen­te­re nytt inn­hold i ste­det for det som dagens medi­er for all­tid har tapt kon­trol­len over. Had­de jeg sit­tet med sva­ret på hva det­te skul­le være, da had­de jeg vel vært rik medie­mo­gul i dag. Men jeg i alle fall det som jeg vil være vil­lig til å beta­le for er det som går under over­fla­ten og gi inn­sikt i hva som ska­per de nyhe­te­ne som flim­rer for­bi.

Kva­li­tet er ikke nød­ven­dig­vis et suk­sess­kri­te­ri­um, dess­ver­re. “Se og Hør” er den mest­sel­gen­de pub­li­ka­sjo­nen i Nor­ge. Det vil all­tid være et mar­ked for under­hold­ning, også lav­pan­net under­hold­ning basert på graf­sing i kjent­fol­ks pri­vat­liv. “Se og Hør“s opp­lag tyder på at den­ne inter­es­sen er mer utbredt enn hva man­ge vil inn­røm­me.

Man­ge vil sel­ge et bud­skap. Det­te kan være poli­ti­ke­re, kom­mer­si­el­le aktø­rer, reli­giø­se misjo­næ­rer, osv. De har vært avhen­gi­ge av media for å nå ut, og media har vært avhen­gig av dem. Som lese­re er vi nå nær­me­re kli­den, og de som vil ut med sitt bud­skap kan nå sin mål­grup­pe uten å måt­te gå via de tra­di­sjo­nel­le medi­er. Dagens medie­bil­de gjør det mulig for aktø­rer å nå ut uten å få bud­ska­pet silt og for­vrengt gjen­nom medi­er som er mer opp­tatt av å sel­ge sitt eget pro­dukt enn av å for­mid­le hva folk fak­tisk mener, sier og gjør. Direk­te kon­takt gjør at et kri­tisk ledd for­svin­ner. Men den tab­lo­id­i­ser­te pres­sen er uan­sett ikke sær­lig kri­tisk på en tro­ver­dig måte, så det betyr kan­skje ikke så mye at de får en mind­re frem­tre­den­de rol­le.

Hvis man skal ha sjan­se til å lyk­kes med beta­lings­løs­nin­ger må dis­se løs­nin­ge­ne være enk­le for bru­ke­ren og pri­sen må være så lav at de fles­te ikke bryr seg om den. Det må ikke være slik at jeg må inn­gå en ny avta­le hver gang jeg kom­mer i kon­takt med en ny infor­ma­sjons­le­ve­ran­dør, akku­rat som jeg ikke skal måt­te bekym­re meg om å inn­gå nye avta­ler hvis jeg skal rin­ge til noen jeg ikke tid­li­ge­re har ringt til.

Det kan ten­kes man­ge model­ler, med beta­ling pr klikk, beta­ling pr måned og kom­bi­na­sjo­ner av det­te, omtrent som man beta­ler en kom­bi­na­sjon av fast­av­gift og bruks­av­gift for and­re tje­nes­ter.

Mye vil uan­sett være gra­tis. Man­ge vil være mer opp­tatt av å bud­ska­pet ut enn av å få pen­ger inn. Ingen vil beta­le for å lese de sis­te utspil­le­ne fra et poli­tisk par­ti.

Print Friendly, PDF & Email