Arne Brimi mener norsk matkultur er i ferd med å forfalle, og at smaksevnen til folk flest er bedøvd av ferdigmat. Dette kan vi lese på NRKs nettsider under seksjonen kultur. Arne Brimi er likevel optimist, mens forbruksforsker Runar Døving er ganske så pessimistisk.

Jeg er fristet til å si at matkulturen ikke er i ferd med å forfalle, men at den har forfalt. Men samtidig deler jeg noe av Arne Brimis optimisme.  Men jeg er enig med Runar Døving når det gjelder dårlig matjournalistikk.

Dessverre er NRKs forbrukerprogram FBI blant de som bidrar til forflating av matkulturen. Deres bidrag til “matkultur” før jul var et oppslag om at man får den billigste julematen på Rema 1000. Her er det ikke et ord om kvalitet. At en grunn til at den kan være billig er at Remas ribbe er sprøytet full av vann, må man gå til andre enn FBI for å finne ut.

Da FBI for en tid tilbake reklamerte med at de skulle teste sammenheng mellom pris og kvalitet så jeg med en viss forventning fram til å se hva de hadde funnet på. Det var en gedigen skuffelse. Man tok utgangspunkt i de masseproduserte standardproduktene, og testet kjedenes billigprodukter opp mot disse. Temaet ble altså om det middelmådige kunne gjøres enda billigere. Det var en smakstest, og “ekspertpanelet” var elever ved kokkelinjen på en videregående skole. Selv om de går på kokkelinje så er ikke skoleelever eksperter.

Blindtest på smak gjort av amatører blir ren synsing. At 58% mente at et produkt smakte bedre enn et annet er totalt uinteressant. Det sier gjerne vel så mye om testpanelet som om produktet. Er man vokst opp på Pizza Grandiosa, da blir dette referansen som andre produkter måles mot. Jo mer likt Grandiosa, desto høyere vil scoren bli hvis dette er utgangspunktet.

Men det er lyspunkter. Tester som denne testen av pinnekjøtt, viser at man som regel får det man betaler for. Man bør ikke bli veldig overrasket over at kvalitet koster, også når det det gjelder mat. Derfor er det så trist med den smakløse “matjournalistikken” hvor man ensidig fokuserer på hvordan man kan få det smakløse til lavest mulig pris. Jeg husker også at Aftenposten for noe år tilbake testet kalkun (testen finnes ikke på nett). Stanges kalkun var den klart dyreste i testen. Spørsmålet var om den var verdt prisforskjellen. Konklusjon: “Absolutt!” Test av mat basert på kvalitet og utført av fagfolk vil jeg gjerne se mer av.

Runar Døving mener at man bør slutte å omtale vin de neste 10 årene og heller konsentrere seg om smak på mat. Dette er å gå for langt (og jeg vil nødig miste vinomtalene). Men det kunne ha vært interessant med en test av f.eks. noe i utgangspunktet så traust som poteter. Eller gulrøtter eller andre produkter. Det er ikke særlig interesseant hvilken kjede som har de billigste gulrøttene. Gjør heller en vurdering av kvalitet.

Butikkene vitner også om at det også skjer interessante ting, selv om sterk kjedemakt gir kjedelig vareutvalg. (Hva tror du ordet kjedlig kommer fra?) Også triste kjedebutikker som ikke en gang kan sies å være i A4 format (heller A5) har grønsakdisker, om enn av varierende kvalitet. Utvalget av tomater illustrerer denne utviklingen. Det er ikke så lenge siden en tomat var en tomat. Så begynte det å dukke opp noen forvokste “bifftomater”. Siden har det kommet mange sorter. Vi kan få tomater med god smak, eller vi kan få dem billige. Vi har fått et valg.

Samling om det middelmådige har stått sentralt i det sosialdemokratiske etterkrigsprosjektet Norge. Det skulle være standardisert, rasjonelt og billig. Det var en bevisst politikk. Landbrukssamvirkets oppgave var lenge å sikre bøndene lik pris for sine produkter, uavhengig hvor de drev og hva slags kvalitet de leverte. Ethvert lokalt særpreg forsvant. Avvik ble ikke tålt.

Heldigvis dukket det opp produsenter som utfordret det bestående. Det har blitt alternative distribusjonskanaler utenom de monopolistiske samvirkebedriftene slik at det er mulig å få produktene ut til restauranter og forhandlere. Jeg holder meg derfor ganske konsekvent til produsenter som Stange, Holte, Grøstad, Holli Mølle, osv.

Heldigvis har det også begynt å skje noe hos de gamle monopolister. Jeg liker fortsatt ikke Tines mange roller når det gjelder melkeomsetning. Men de har begynt å bidra til å få interessante produkter ut i butikkene, i tillegg til at kvalitetstenking begynner å komme tilbake i deres egne produkter. Tine er majoritetsaksjonær i Salma, som produserer det Eyvind Hellstrøm uten forbehold sier er verdens beste laks (og som jeg også har hørt mange andre toppkokker skryte uhemmet av). Ostecompagniet er et annet Tine-selskap som distribuerer ost fra små produsenter. Prior leverer sin Livèche-kylling, i tillegg til de mer kjedelige standardproduktene.

Runar Døving synes å ville oppdra massene. Jeg har ikke så stor tro på det. Massene vil nok fortsette å holde seg til det masseproduserte. Men vi er i ferd med å få en øvre middelklasse målt i matkulturell kapital. De vil være denne som vil skape et marked som kultur- og kvalitetsbevisste produsenter kan produsere for.