Norsk matkultur i forfall (?)

Arne Brimi mener norsk mat­kul­tur er i ferd med å for­fal­le, og at smaks­ev­nen til folk flest er bedøvd av fer­dig­mat. Det­te kan vi lese på NRKs nett­si­der under sek­sjo­nen kul­tur. Arne Brimi er like­vel opti­mist, mens for­bruks­fors­ker Runar Døving er gans­ke så pes­si­mis­tisk.

Jeg er fris­tet til å si at mat­kul­tu­ren ikke er i ferd med å for­fal­le, men at den har for­falt. Men sam­ti­dig deler jeg noe av Arne Bri­mis opti­mis­me.  Men jeg er enig med Runar Døving når det gjel­der dår­lig mat­jour­na­lis­tikk.

Dess­ver­re er NRKs for­bru­ker­pro­gram FBI blant de som bidrar til for­fla­ting av mat­kul­tu­ren. Deres bidrag til “mat­kul­tur” før jul var et opp­slag om at man får den bil­ligs­te jule­ma­ten på Rema 1000. Her er det ikke et ord om kva­li­tet. At en grunn til at den kan være bil­lig er at Remas rib­be er sprøy­tet full av vann, må man gå til and­re enn FBI for å fin­ne ut.

Da FBI for en tid til­ba­ke rekla­mer­te med at de skul­le tes­te sam­men­heng mel­lom pris og kva­li­tet så jeg med en viss for­vent­ning fram til å se hva de had­de fun­net på. Det var en gedi­gen skuf­fel­se. Man tok utgangs­punkt i de masse­pro­du­ser­te stan­dard­pro­duk­te­ne, og tes­tet kje­de­nes bil­lig­pro­duk­ter opp mot dis­se. Tema­et ble alt­så om det mid­del­må­di­ge kun­ne gjø­res enda bil­li­ge­re. Det var en smaks­test, og “eks­pert­pa­ne­let” var ele­ver ved kokke­lin­jen på en videre­gå­en­de sko­le. Selv om de går på kokke­lin­je så er ikke skole­ele­ver eks­per­ter.

Blind­test på smak gjort av ama­tø­rer blir ren syn­sing. At 58% men­te at et pro­dukt smak­te bed­re enn et annet er totalt uin­ter­es­sant. Det sier gjer­ne vel så mye om test­pa­ne­let som om pro­duk­tet. Er man vokst opp på Piz­za Gran­dio­sa, da blir det­te refe­ran­sen som and­re pro­duk­ter måles mot. Jo mer likt Gran­dio­sa, desto høy­ere vil sco­ren bli hvis det­te er utgangs­punk­tet.

Men det er lys­punk­ter. Tes­ter som den­ne tes­ten av pinne­kjøtt, viser at man som regel får det man beta­ler for. Man bør ikke bli vel­dig over­ras­ket over at kva­li­tet kos­ter, også når det det gjel­der mat. Der­for er det så trist med den smak­løse “mat­jour­na­lis­tik­ken” hvor man ensi­dig foku­se­rer på hvor­dan man kan få det smak­løse til lavest mulig pris. Jeg hus­ker også at Aften­pos­ten for noe år til­ba­ke tes­tet kalk­un (tes­ten fin­nes ikke på nett). Stan­ges kalk­un var den klart dyres­te i tes­ten. Spørs­må­let var om den var verdt pris­for­skjel­len. Kon­klu­sjon: “Abso­lutt!” Test av mat basert på kva­li­tet og utført av fag­folk vil jeg gjer­ne se mer av.

Runar Døving mener at man bør slut­te å omta­le vin de nes­te 10 åre­ne og hel­ler kon­sen­tre­re seg om smak på mat. Det­te er å gå for langt (og jeg vil nødig mis­te vin­om­ta­le­ne). Men det kun­ne ha vært inter­es­sant med en test av f.eks. noe i utgangs­punk­tet så traust som pote­ter. Eller gul­røt­ter eller and­re pro­duk­ter. Det er ikke sær­lig inter­esse­ant hvil­ken kje­de som har de bil­ligs­te gul­røt­te­ne. Gjør hel­ler en vur­de­ring av kva­li­tet.

Butik­ke­ne vit­ner også om at det også skjer inter­es­san­te ting, selv om sterk kje­de­makt gir kje­de­lig vare­ut­valg. (Hva tror du ordet kjed­lig kom­mer fra?) Også tris­te kjede­bu­tik­ker som ikke en gang kan sies å være i A4 for­mat (hel­ler A5) har grøn­sak­dis­ker, om enn av varie­ren­de kva­li­tet. Utval­get av toma­ter illust­re­rer den­ne utvik­lin­gen. Det er ikke så len­ge siden en tomat var en tomat. Så begyn­te det å duk­ke opp noen for­voks­te “biff­to­ma­ter”. Siden har det kom­met man­ge sor­ter. Vi kan få toma­ter med god smak, eller vi kan få dem bil­li­ge. Vi har fått et valg.

Sam­ling om det mid­del­må­di­ge har stått sen­tralt i det sosial­de­mo­kra­tis­ke etter­krigs­pro­sjek­tet Nor­ge. Det skul­le være stan­dar­di­sert, rasjo­nelt og bil­lig. Det var en bevisst poli­tikk. Land­bruks­sam­vir­kets opp­ga­ve var len­ge å sik­re bøn­de­ne lik pris for sine pro­duk­ter, uav­hen­gig hvor de drev og hva slags kva­li­tet de lever­te. Ethvert lokalt sær­preg for­svant. Avvik ble ikke tålt.

Hel­dig­vis duk­ket det opp pro­du­sen­ter som utford­ret det bestå­en­de. Det har blitt alter­na­ti­ve dis­tri­bu­sjons­ka­na­ler uten­om de mono­po­lis­tis­ke sam­virke­be­drif­te­ne slik at det er mulig å få pro­duk­te­ne ut til res­tau­ran­ter og for­hand­le­re. Jeg hol­der meg der­for gans­ke kon­se­kvent til pro­du­sen­ter som Stan­ge, Hol­te, Grø­stad, Hol­li Møl­le, osv.

Hel­dig­vis har det også begynt å skje noe hos de gam­le mono­po­lis­ter. Jeg liker fort­satt ikke Tines man­ge rol­ler når det gjel­der melke­om­set­ning. Men de har begynt å bidra til å få inter­es­san­te pro­duk­ter ut i butik­ke­ne, i til­legg til at kva­li­tets­ten­king begyn­ner å kom­me til­ba­ke i deres egne pro­duk­ter. Tine er majo­ri­tets­ak­sjo­nær i Sal­ma, som pro­du­se­rer det Eyvind Hell­strøm uten for­be­hold sier er ver­dens bes­te laks (og som jeg også har hørt man­ge and­re topp­kok­ker skry­te uhem­met av). Oste­com­pag­ni­et er et annet Tine-sel­skap som dis­tri­bu­erer ost fra små pro­du­sen­ter. Prior leve­rer sin Livèche-kyl­ling, i til­legg til de mer kje­de­li­ge stan­dard­pro­duk­te­ne.

Runar Døving synes å vil­le opp­dra mas­se­ne. Jeg har ikke så stor tro på det. Mas­se­ne vil nok fort­set­te å hol­de seg til det masse­pro­du­ser­te. Men vi er i ferd med å få en øvre mid­del­klas­se målt i mat­kul­tu­rell kapi­tal. De vil være den­ne som vil ska­pe et mar­ked som kul­tur- og kva­li­tets­be­viss­te pro­du­sen­ter kan pro­du­se­re for.

Print Friendly, PDF & Email