Gi oss mer av Wolfgang Plagge

Wolf­gang Plag­ge er en fan­tas­tisk for­mid­ler av kunn­skap om musikk. Jeg så den­ne siden ved ham først i NRKs TV-serie “Lande­pla­ge”. Siden har jeg i alle fall av og til kun­net høre ham i spal­ten “Plag Plag­ge” i NRK P2s “Kort og klas­sisk”, samt i hans jule­ka­len­der nå i desem­ber. Dess­ver­re sen­des pro­gram­met på et tids­punkt som gjør at det ikke er så lett å få hørt det. Men jeg skal ut på en omvei før jeg kom­mer til­ba­ke til Plag­ge.

Noen påstår at musi­ke­re som ikke lyk­kes blir peda­go­ger. Det er feil. Mis­lyk­ke­de musi­ke­re bli musikk­jour­na­lis­ter. De blan­der seg med groopies av beg­ge kjønn som håper på å kun­ne kom­me back sta­ge ved å skri­ve om sine hel­ter. Der­for har musikk­jour­na­lis­tikk, i alle fall på popu­lær­mu­sik­kens områ­de, blitt en are­na for dille­tan­ter.

Musikk­jour­na­lis­ter kan syn­se og mene. Kla­rer man å for­mu­le­re sine syn­sin­ger på en under­hol­den­de måte har man suk­sess. At man ikke kla­rer å for­mid­le noe sær­lig om selve musik­ken, betyr mind­re. Den sør­ge­li­ge sann­het er vel at deres lese­re hel­ler ikke kan stort om musikk.

Den umu­si­kals­ke for­mid­lin­gen er dess­ver­re ikke noe som er for­be­holdt musikk­jour­na­lis­ter. De fles­te bøker om musikk­his­to­rie, i alle fall de jeg har fun­net, er kom­po­nist­bio­gra­fi­er og kom­po­nist­his­to­rie mer enn egent­lig musikkhis­to­rie. Vi får vite hvil­ke fyrs­ter kom­po­nis­ter arbei­det for, deres kam­per med seg selv og sine omgi­vel­ser, når ver­ke­ne ble frem­ført, musik­kens plass i sam­fun­net, osv. Men vi får ikke vite så mye om selve musik­ken. Det fin­nes selv­føl­ge­lig heder­li­ge unn­tak, men de er nett­opp unn­tak.

Det er skre­vet mye om musi­ke­re innen popu­lær­mu­sikk, om deres liv og litt for ofte om deres for tid­li­ge død. Vi kan lese om fes­ti­va­ler, om inn­spil­lings­de­tal­jer, osv. Men selve musik­ken, den sies det lite om. Det er mye stjerne­dyr­king for fan­sen.

Vi hører at det låter ulikt. Men vi får ikke hjelp til å for­stå hva som egent­lig skjer, ikke hva slags kom­po­si­to­ris­ke eller musi­kals­ke virke­mid­ler som benyt­tes, ikke hva som gjør at noe kan låte nytt, friskt og spen­nen­de, osv. Det er let­te­re å fin­ne ana­ly­ser av teks­te­ne enn av musik­ken.

Kan­skje kom­mu­ni­se­rer musikk og jour­na­lis­tikk dår­lig på et intel­lek­tu­elt plan. Kom­po­nis­ter og musi­ke­re kan for­stå musik­ken intui­tivt uten at de all­tid kan set­te ord på det­te. De uttryk­ker seg gjen­nom musikk, ikke gjen­nom ord. Vla­di­mir Ash­ke­nazy sa det en gang omtrent slik, som svar på et spørs­mål om hva musik­ken betyr: “Hvis jeg had­de kun­net sva­re på det vil­le jeg ha vært for­fat­ter, ikke musi­ker”. Innen popu­lær­mu­sikk, hvor man­ge låt­skri­ve­re og musi­ke­re er usko­ler­te, er det­te enda tyde­li­ge­re. Man fin­ner en akkord som låter tøfft og bru­ker den, uten at egent­lig å for­stå hva de gjør. Og det er greit nok. Beatles’ musikk er skapt på den­ne måten. Men for den som skal skri­ve om det­te hol­der det ikke bare å kun­ne si at det låter bra. Alt for man­ge av de som skri­ver om musikk for­står egent­lig ikke musik­ken. De skri­ver om seg selv og sin opp­le­vel­se av musik­ken frem­for å skri­ve om selve musik­ken.

Musikk­jour­na­lis­tik­ken er bare over­fla­ten av en tra­di­sjon hvor det musi­kals­ke under­kom­mu­ni­se­res i omta­le av musikk. Kan­skje mener man at musikk taler for seg selv. Den skal opp­le­ves, ikke for­stås. Kan­skje er det rett og slett for vans­ke­lig for de fles­te som skri­ver om musikk å for­mid­le hva som gjør at vi hører det vi hører. Men opp­le­vel­sen blir bed­re når man også for­står. Det­te gjel­der musikk som det gjel­der alle and­re kunst­ar­ter.

Det som fak­tisk er skre­vet om selve musik­ken, også popu­lær­mu­sik­ken, er ofte skre­vet på et nivå som kre­ver bety­de­li­ge musikk­teo­re­tisk inn­sikt også hos lese­ren. Musikk­vi­ter­ne kom­mu­ni­se­rer med and­re musikk­vi­te­re, de kla­rer ikke å nå oss and­re. Det er et stort gap mel­lom musikk­vi­ten­ska­pen og musikk­jour­na­lis­tik­ken. Wolf­gang Plag­ge er en av de få som har klart å byg­ge bro mel­lom dis­se.

Den som vil for­enk­le uten at det bare blir for enkelt må ha dyp inn­sikt og bred kunn­skap. En over­sikt over over­fla­ten gir lite. Man må kun­ne tren­ge inn til kjer­nen og vise at nett­opp det­te er det sen­tra­le. Det­te må kun­ne for­mid­les på en enkel, men ikke over­fla­disk måte, fri for lærd jar­gong og jåle­te fag­ut­trykk. Jeg under­vi­ser selv, og vet at det er mye vans­ke­li­ge­re å for­kla­re det vesent­li­ge på en enkel måte enn å gi en kom­pli­sert for­kla­ring med alle detal­jer. Wolf­gang Plag­ge har vist at han behers­ker nett­opp det­te, enten det gjel­der en pop­låt, hva som er typisk for Mozarts musikk eller kjen­te jule­san­ger.

Audio, enten det for­mid­les via radio eller and­re kana­ler, er uover­truf­fen til å for­mid­le det­te. Musikk tren­ger ikke ses, men må lyt­tes til. En god for­mid­ler med pia­no, som kan demon­stre­re den avgjø­ren­de detal­jen de fles­te av oss ikke leg­ger mer­ke til når vi hører hele ver­ket, i til­legg til inn­spil­lin­ger av ver­ke­ne, er den bes­te for­men. Bøker som viser til inn­spil­lin­ger blir ikke på langt nær det sam­me. Det er bed­re med lyd­fi­ler med kom­men­ta­rer og inn­spill­te musikk­ek­semp­ler. Men i det­te for­ma­tet kan man ikke like lett iso­le­re det sen­tra­le ele­men­tet, slik en pia­nist kan gjø­re.

Etter at IFPI stram­met til og NRK ikke len­ger kan leg­ge ut podkast av pro­gram med musikk i sam­me omgang som tid­li­ge­re, har podkast med bl.a. Kort og klas­sisk for­svun­net. Der­med har det blitt vans­ke­li­ge­re å fin­ne det­te pro­gram­met og der­med Plag­ges musikkom­men­ta­rer. Der­for er min opp­ford­ring : Gi mer plass til Wolf­gang Plag­ge og hans inn­sikts­ful­le musikkom­men­ta­rer. Gi ham en egen pro­gram­se­rie og sørg for at den er til­gjen­ge­lig ikke bare i øye­blik­ket.

Det fin­nes noen lyd­bø­ker om musikk­his­to­rie som jeg liker, og som man kan ty til inn­til noen over­ta­ler Wolf­gang Plag­ge til å lage en serie.

The Making of Music: v. 1 & 2 (BBC Audio) er en BBC-serie om musikk­his­to­rie. Det er i alt 60 radio­pro­gram­mer á 15 minut­ter. Det­te er min favo­ritt i den­ne sjan­ge­ren.

Pia­nis­ten Dani­el Abrams har laget en serie på 6 CD kalt  Under­stan­ding the Lan­gua­ge of Music. Her sit­ter han ved pia­no­et og går gjen­nom musikk­his­to­ri­en. Jeg liker for­ma­tet. Han har et “innen­fra per­spek­tiv” som jeg så ofte sav­ner når noen for­tel­ler om musikk. Men jeg er over­be­vist om at Wolf­gang Plag­ge kun­ne ha gjort det mye bed­re.

Naxos har gitt ut en rek­ke lyd­bø­ker om klas­sisk musikk, bl.a. The His­tory of Clas­si­cal Music (Non Fic­tion) og The His­tory of Ope­ra. De kan også fås sam­let som The His­tory of Clas­si­cal Music and the His­tory of Ope­ra.

De som vil for­dy­pe seg mer i enkelt­kom­po­nis­ter kan fin­ne mye inter­es­sant i Naxos serie “Life and Works of …”. Det­te er bok­ser som for det mes­te inne­hol­der 4 CDer om ved­kom­men­de kom­po­nist og hans ver­ker.

Enkelt­ver­ker gjen­nom­gås på til­sva­ren­de måte i seri­en de to serie­ne (fort­satt fra Naxos) Clas­sics Explai­ned og Ope­ra Explai­ned. Jeg anbe­fa­ler dis­se. Når jeg skal se en ope­ra lyt­ter jeg til Ope­ra Explai­ned hvis den aktu­el­le ope­ra­en er omhand­let i den­ne seri­en. Jeg har stør­re utbyt­te av ope­ra­en etter å ha fått en gjen­nom­gang, også av sen­tra­le musi­kals­ke virke­mid­ler, på den­ne måten.

Jeg set­ter pris på alle dis­se CDene. Men de tref­fer ikke helt. De har ikke det “innen­fra per­spek­ti­vet” som jeg øns­ker, hvor musik­ken og ikke kom­po­nis­ten står i sen­trum.

Det er en del bøker om tema­et. Sær­lig har jeg fun­net fle­re inter­es­san­te bøker utgitt på for­la­get WW Nor­ton. Det har vært skre­vet mye om The Beatles, også om deres musikk. Skal jeg nev­ne én bok om popu­lær­mu­sikk må det bli Domi­nic Ped­lers bok “The Song­wri­ting Secrets of the “Beatles”.

Print Friendly, PDF & Email