Diskusjonen om lenking er avsluttet

Spørs­må­let om hvor­vidt man fritt kan len­ke til verk som and­re har gjort til­gjen­ge­lig på nett har vært omdis­ku­tert. Jeg har vært blant dem som har hev­det at en len­ke ikke er annet enn en refe­ran­se til det verk len­ken viser til, på sam­me måte som en tra­di­sjo­nell hen­vis­ning i en fot­no­te. Med det­te utgangs­punk­tet har min kon­klu­sjon selv­føl­ge­lig vært at man fritt kan leg­ge ut len­ker. Mine syns­punk­ter er utdy­pet i artik­ke­len Ene­rett til len­king — en kei­ser uten klær?

Min kol­le­ga Ole-Andreas Rogn­stad har tid­li­ge­re vært tals­mann for det mot­sat­te stand­punkt, og har argu­men­tert for at en len­ke i seg selv må anses for en frem­fø­ring av det verk len­ken viser til, først og fremst i artik­ke­len Opp­havs­retts­lig ansvar for lin­ker på Inter­nett. Noen betrakt­nin­ger i lys av norsk Høy­este­retts dom i Napster.no-saken, tryk­ket i NIR 2005 s. 344–370. Men i sin bok Opp­havs­rett skri­ver Rogn­stad på s. 185, etter å drøf­tet len­king:

Inn­til vide­re kan det nok der­for hev­des at det er ster­kest holde­punk­ter for at utleg­ging av lin­ker i sin almin­ne­lig­het ikke skal anses som omfat­tet av frem­fø­rings­ret­ten etter norsk rett.”

Når Rogn­stad nå har lan­det på det­te stand­punk­tet, da anser jeg den­ne dis­ku­sjo­nen som avslut­tet.  Man kan fritt len­ke til det som opp­havs­man­nen selv har gjort til­gjen­ge­lig på net­tet, eller som and­re har gjort til­gjen­ge­lig med opp­havs­man­nens sam­tyk­ke.

Det­te betyr ikke at alle spørs­mål er løst, eller at man all­tid kan len­ke til alt. I Napster.no-saken, Rt 2005 s. 41, kon­klu­der­te Høy­este­rett med at den som len­ker til noe som and­re har gjort ulov­lig til­gjen­ge­lig kan anses for å med­vir­ke til den­ne til­gjenge­lig­gjø­rin­gen, se Len­king … kap 7. Det er også det­te Stock­holm tings­rät har lagt til grunn i Pirate-Bay saken. Vide­re vil man nok ikke uten vide­re kun­ne inklu­de­re verk på egne nett­si­der gjen­nom såkalt “in-lining” se Len­king … kap 8. Og man kan len­ke på måter som kan kren­ke and­re ret­tig­he­ter, f.eks. slik at en sys­te­ma­tisk meta­in­dek­se­ring av en data­base som and­re har gjort til­gjen­ge­lig kan anses for å kren­ke data­base­ret­tig­he­te­ne. Men å len­ke ved van­li­ge refe­ran­se­len­ker, det kan man fritt gjø­re.

[Det­te ble skre­vet i slut­ten av sep­tem­ber 2009, men har av en eller annen grunn blitt lig­gen­de som “draft” til nå.]

Opptak (video) fra foredragene på Gyldendals opphavsrettseminar er på nett

Gyl­den­dal arran­ger­te 20. janu­ar et semi­nar om opp­havs­rett og digi­tal pri­vat­ko­pie­ring  i sam­ar­beid med For­bru­ker­rå­det og Sen­ter for retts­in­for­ma­tikk. Semi­na­ret sam­let nær­me­re 400 inter­es­ser­te til­hø­re­re.

Semi­na­ret med tit­te­len Er opp­havs­ret­ten gått ut på dato? var basert på Tho­mas Rie­ber-Mohns dok­tor­av­hand­ling om digi­tal pri­vat­ko­pie­ring,

Gyl­den­dal har nå lagt ut video­pp­tak av alle fore­dra­ge­ne på  nett.

Når djevelen frister med epler

Å fris­te med lek­re epler har vært et kjent knep siden tide­nes mor­gen. Ste­ve Jobs må ha har lært et og annet fra bibel­his­to­ri­en. Han er en slu fris­ter og pres­sen fal­ler mer enn vil­lig for hans fris­tel­ser.

Ryk­te­ne begyn­te å gå tid­lig. Egent­lig had­de de star­tet alle­re­de før for­ri­ge lan­se­ring­s­jip­po. Men de eple­ne som den gang ble til­budt var ikke fris­ten­de nok, så man ven­tet på nye epler. Vi kun­ne for en tid til­ba­ke lese at Apple had­de reser­vert et loka­le til den 27. janu­ar, og i uke­ne som fulg­te økte spe­ku­la­sjo­ne­ne og for­vent­nin­ge­ne. Aviser ryd­det egne eple­torg for å for­tel­le om hva de trod­de man kun­ne ven­te.

Så kom den sto­re dagen. Det er ikke måte på hvor ukri­tisk sto­re deler av pres­sen hyl­ler det nye eplet. Det er noen kri­tis­ke røs­ter, men ikke sær­lig man­ge. Selv had­de jeg også for­vent­nin­ger til det nye eplet, men ble skuf­fet over det som ble pre­sen­tert. Jeg kom­mer nok til å hol­de meg til annen frukt inn­til vide­re.

Pres­sen har vel­dig lite å være stolt av i den­ne saken. Det er hel­dig­vis ikke ofte man ser at et sam­let presse­korps til de gra­der lar seg bru­ke av et stort inter­na­sjo­nalt sel­skap som skal lan­se­re et nytt pro­dukt. Enhver kri­tisk sans og reflek­sjon var blåst bort. Kan­skje var tids­punk­tet sær­de­les vel­valgt fra eple­gart­ne­ren. De traff kan­skje et presse­korps i jule­gave­ab­sti­nens som bare leng­tet etter fle­re pak­ker og mer god­te­ri. Pres­sen må ha spon­set eple­pro­du­sen­ten med mil­li­ar­der i gra­tis rekla­me. Og det for epler som ikke en gang inne­hol­der vita­mi­ner.

Det gikk dår­lig med slan­gen i para­di­set etter at han fris­tet med epler.  Det­te var Her­rens straff:

For­di du gjor­de det­te,
skal du være for­ban­net
fram­for alt fe og alle vil­le dyr.
På buken skal du kry­pe,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg fris­te hel­ler:

Med svet­te i ansik­tet
skal du ete ditt brød,
inn­til du ven­der til­ba­ke til jor­den;”

Det må være skrem­men­de per­spek­ti­ver for pres­sen: Å risi­ke­re at de må arbei­de så de får svet­te i ansik­tet.

Opphavsrettskonflikt mellom NRK og musikkforlag

Før det som skul­le vært en over­fø­ring av Ber­gens fil­har­mo­nis­kes kon­sert med bl.a. “Tod und Ver­klärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at det­te styk­ket ikke vil­le bli over­ført for­di det var kon­flikt mel­lom NRK og musikk­for­la­ge­ne.

Når et orkes­ter spil­ler  orkes­ter­mu­sikk lei­er man note­ne fra det musikk­for­la­get som er utgi­ver av musikk­ver­ket. I til­legg beta­les TONO-veder­lag for selve frem­fø­rin­gen. Når kon­ser­ten sen­des i radio beta­ler NRK i til­legg veder­lag for selve radio­sen­din­gen. Om jeg hus­ker rett (det var direk­te sen­ding som i alle fall ikke ennå er til­gjen­ge­lig i nett­ra­dio, så jeg får ikke sjek­ket), beta­ler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-veder­lag for en sen­ding som det­te. Det­te for­de­les mel­lom musikk­for­lag og kom­po­nist.

Men musikk­for­la­ge­ne kre­ver i til­legg at også NRK beta­ler leie for note­ne. Om jeg opp­fat­tet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt det­te. Men nå sier de nei.

Man skal være var­som med å mene for mye om en sak når man har så kna­ppe infor­ma­sjo­ner, sær­lig når infor­ma­sjo­nen kom­mer fra en ene part i kon­flik­ten. Men det er ærlig talt vans­ke­lig å se noen rime­lig grunn til at musikk­for­la­get skal kre­ve note­leie to gan­ger, hvor­av den ene gan­gen fra noen som fak­tisk ikke bru­ker note­ne. Så her er min sym­pa­ti på NRKs side.

Resul­ta­tet var at NRK spil­te CD i ste­det for å over­fø­re førs­te del av kon­ser­ten. Etter Tod und Ver­klärung” fort­sat­te kon­ser­ten med “Kin­der­to­ten­lie­der” av Gus­tav Mahler og Sym­fo­ni nr 2 av Johan­nes Brahms. Gus­tav Mahler og Johan­nes Brahms døde beg­ge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Der­med er det ikke nød­ven­dig med noe sam­tyk­ke for å frem­føre deres ver­ker og det skal ikke beta­les TONO-veder­lag. Så den­ne delen av kon­ser­ten ble over­ført.

I det­te til­fel­let ble resul­ta­tet at musikk­for­lag og Richard Strauss’ arvin­ger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt for­di de i til­legg vil­le at NRK skul­le beta­le for leie av note­ne. Det er dumt hvis uri­me­li­ge krav fra musikk­for­lag skal føre til at kom­po­nis­ter går glipp av TONO-veder­lag når deres verk spil­les i radio.

«Få meg på for faen» blir film. Må jeg velge nytt eksempel?

Olaug Nils­sens roman “Få meg på for faen” skal bli film. Jan­nicke Sys­tad Jacob­sen har fått kapt 10 mill i pro­duk­sjons­til­skudd.

For meg er det­te litt eks­tra inter­es­sant. Et vik­tig strids­spørs­mål i dagens opp­havs­rett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på and­re eksis­te­ren­de ver­ker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tenden­sen til at det krea­ti­ve rom snev­res inn slik at den som skal lage film må beta­le mer i advo­kat­ho­no­ra­rer enn selve fil­men kos­ter for å for­sik­re seg om at man ikke tråk­ker en opp­havs­mann, eller egent­lig helst noen som lever av det and­re opp­havs­menn ska­per, på tær­ne. Det krea­ti­ve rom­met må ikke gjø­res for trangt. Den som har skapt et verk må fin­ne seg i at and­re spin­ner vide­re på noe av det­te, tje­ner pen­ger på det, og også at de lager noe som opp­havs­man­nen ikke set­ter sær­lig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opp­havs­mann skal ikke måt­te fin­ne seg i enhver mis­hand­ling av sitt verk. Hvor gren­sen går er ikke lett å trek­ke. Jeg har i min opp­havs­retts­un­der­vis­ning brukt nett­opp  Olaug Nils­sens roman “Få meg på for faen” som eksem­pel, senest i mine reflek­sjo­ner etter lan­se­rin­gen av Tho­mas Rie­ber-Mohns bok om pri­vat kopie­ring.. En porno­film­pro­du­sent kan gans­ke sik­kert kla­re å fin­ne nok i den­ne boken til å lage en film etter sitt øns­ke, men en film som jeg er gans­ke sik­ker på ikke vil­le være etter Olaug Nils­sens øns­ke. En porno­film­pro­du­sent, eller en mer seriøs pro­du­sent, bør ikke kun­ne lage film basert på den­ne eller and­re bøker, uten for­fat­te­rens sam­tyk­ke.

Der­for er det inter­es­sant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at det­te blir en film Olaug Nils­sen kan stå inne for, og at det blir en repri­se på his­to­ri­en om da Nils R Mül­ler laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt els­ke­de mann”. His­to­ri­en om film­a­ti­se­rin­gen av “Gråt els­ke­de mann” har gitt oss som under­vi­ser opp­havs­rett et eksem­pel på betyd­nin­gen av opp­havs­man­nens rett etter ånds­verks­lo­ven § 3 sis­te ledd til å kre­ve sitt navn fjer­net. Men vi kla­rer oss med det ene eksem­pe­let.

Kan­skje jeg nå må fin­ne et annet bok­sek­sem­pel til min under­vis­ning?

Eple-religionen og dens menighet

I går tråd­te pro­fe­ten fram med sitt nye bud­skap: iPad. Ver­den hyl­ler ham og hans nye iBind, som det nye eplet skal hete. Med en stor og lojal menig­het er suk­ses­sen sik­ret. “Det nye eplet vil for­and­re ver­den” lyder menig­he­tens lov­sang.

Vi som ikke bekjen­ner oss til eple-reli­gio­nen spør oss: Var det alt?

Jeg had­de også sett fram til pre­sen­ta­sjo­nen. Jeg øns­ker meg en lese­pla­te som kan mer enn de som hit­til har vært på mar­ke­det. Kan­skje kun­ne iPad­den være det jeg øns­ker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambi­va­lent i for­hold til stør­rel­sen. Er den for stor og tung til at det er dings­en man all­tid har med seg? På det punk­tet må dom­men utset­tes til jeg fak­tisk har holdt en i hån­den. Men jeg kon­sta­te­rer at den i stør­rel­se og vekt nær­mer seg de mins­te bær­ba­re PCene. iPad­den er dyre­re og synes å kun­ne mind­re.

Min størs­te inn­ven­ding mot iPad­den er at den har et sing­le-tas­king ope­ra­tiv­sys­tem. Hvis jeg leser et doku­ment skal jeg alt­så måt­te avslut­te det hvis jeg vil sjek­ke e-post, twit­ter, nyhe­ter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år til­ba­ke i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entu­si­as­ter sier at det er noe de ikke tren­ger. Kan­skje man lar seg avspi­se med mye når O sto­re leder sier at det skal være slik. Hva man tren­ger kan sik­kert dis­ku­te­res. Men jeg vil ikke tvin­ges til å bli enspo­ret. Men så har jeg da hel­ler ikke hop­pet på iPhone.

Inn­til 64 Gb min­ne — det er ikke vel­dig mye. Hvis man had­de hatt plass for SD og/eller CF-kort had­de det ikke vært noe stort pro­blem. Men det har iPad­den ikke, om jeg har for­stått rap­por­te­ne rett. Ikke har den en skik­ke­lig USB-port hel­ler om jeg har for­stått det rett, så hvem vet om det er mulig å kob­le til eks­ternt min­ne via et adap­ter. Uan­sett vil det være en mer klø­ne­te enn minne­kort.

Mang­len­de støt­te for Flash — det er vel spørs­mål om litt pro­gram­vare, så det kan sik­kert kom­me. Men kan­skje er det også et sym­ptom på Apples mot­vil­je mot and­res løs­nin­ger. Håper de at iPad­den skal gi såpass stor mar­keds­makt at webut­vik­le­re skal gå over til platt­for­mer Apple fore­trek­ker — f.eks. løs­nin­ger som Apple tje­ner pen­ger på?

Fle­re har påpekt at den mang­ler kame­ra. For meg har ikke det noen sær­lig betyd­ning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordent­lig kame­ra for å ta bil­der. Jeg tror jeg har nok fing­re til å tel­le de bil­de­ne jeg har tatt med mobil­te­le­fo­nens kame­ra og vil­le i alle fall ikke ha hen­tet fram en iPad­de for å ta bil­der. Men det had­de selv­føl­ge­lig vært kjekt om man kun­ne bru­ke en dings som det­te til video­kon­fe­ran­ser. Kan­skje er ope­ra­tiv­sys­te­met uan­sett for svakt til å kjø­re sli­ke tje­nes­ter.

GPS og tele­fon kun­ne godt ha vært inklu­dert i en iDings som den­ne. En iPad­de må kun­ne fun­ge­re som en reise­hånd­bok som for­tel­ler meg at HER er du, og så fin­ne det som er av inter­es­se rundt. En iPad­de er ikke det man løf­ter til øret for å rin­ge. Men med et Blueto­oth hands-free sett bur­de den kun­ne fun­ke.

All pro­gram­vare må god­kjen­nes av Apple. Jeg liker ikke de som vil mono­po­li­se­re pro­gram­vare­til­gan­gen. Det er litt under­lig at man­ge som ellers sver­ger til åpne løs­nin­ger lar seg for­fø­re av Apples mono­po­li­se­rings­for­søk.

Den ser  lek­ker ut. Men det hjel­per ikke å se ut som en super­mo­dell om hjer­nen mang­ler.

Det er gans­ke enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må kom­me med noe bed­re og den­ne noen bør slett ikke være Apple.

Faglitterære rettigheter og akademisk publisering (opptak og PP-fil)

Jeg har nå gjort til­gjen­ge­lig opp­tak av og PP-fil fra mitt fore­drag på dagens semi­nar om “Fag­lit­te­rære ret­tig­he­ter og aka­de­misk pub­li­se­ring”. Det­te var et semi­nar i regi av Norsk fag­lit­te­rær for­fat­ter- og over­set­ter­for­ening og Fors­ker­for­bun­det.

En kort opp­sum­me­ring av mitt hoved­inn­trykk fra semi­na­ret er at de uli­ke aktø­re­ne nå har kom­met opp av sine sine skyt­ter­gra­ver. Det er ikke len­ger kon­fron­ta­sjo­ner, men kon­struk­tiv dia­log. De mer stei­le fron­ter som man så tid­li­ge­re kan nok også i stor grad for­kla­res med at man snak­ket for­bi hver­and­re, uten at det var noen reel­le inter­esse­mot­set­nin­ger av betyd­ning.

[display_podcast]

Con­ti­nue read­ing Fag­lit­te­rære ret­tig­he­ter og aka­de­misk pub­li­se­ring (opp­tak og PP-fil)

Om hvorfor jeg har problemer med å ta gamle ML-ere på alvor.

AKP (ml) var et mikro­par­ti som av en for meg gans­ke ufor­ståe­lig grunn had­de bety­de­lig opp­slut­ning blant de som gjer­ne defi­ne­rer seg selv som de intel­lek­tu­el­le. Fort­satt duk­ker de opp på uli­ke are­na­er. Noen i ny for­kled­ning, and­re har bare pyn­tet sine gam­le klær.

Trond Ali Lind­stad har igjen stuk­ket hodet fram, nå med Mus­limsk mani­fest i Aften­pos­ten 24.01.2010, hvor han brei­er seg ut med at mus­li­mer ikke skal breie seg ut med sine virk­som­he­ter for­di det er uis­lamsk. Det er inter­es­sant å mer­ke seg mani­fes­tets punkt 14:

Islam er en offen­siv tro. Den er sank­sjo­nert av Gud. Og tro­en gjel­der for alle. Den er revo­lu­sjo­nær, og sik­ter mot en bed­re ver­den. Vi må ha stra­te­gi­er for det.”

Det er bare pro­fe­te­nes navn som er skif­tet ut og han har gitt det en reli­giøs for­ank­ring. Det er Gud, ikke en slags viten­ska­pe­lig poli­tisk meto­de som er lede­stjer­nen. Ellers kun­ne det godt ha vært gam­mel­dags AKP-reto­rikk.

Selv om mine sym­pa­ti­er en gang lå på venstre­si­den, klar­te jeg ald­ri å aksep­te­re AKP og dets man­ge under­bruk. At man kun­ne være ueni­ge er greit nok. Jeg har ingen pro­ble­mer med at and­re har and­re menin­ger enn meg. Det er man­ge hvis syns­punk­ter jeg respek­te­rer og gjer­ne lyt­ter til, selv om jeg er sterkt uenig. Men når folk under­kas­ter seg en poli­tisk beve­gel­se som om det skul­le være en reli­gion, da er jeg ikke med len­ger.

AKPere og sym­pa­ti­sø­rer gikk i tog under por­tret­ter av Marx, Lenin, Mao og Sta­lin. At man inklu­der­te Sta­lin med en slags begrun­nel­se om at han var 60% god og 40% dår­lig var spe­si­elt vans­ke­lig å svel­ge, men ikke hoved­po­en­get. Det var per­son­dyr­kel­sen, med under­kas­tel­se under og lydig­het mot ideo­lo­gi og ideo­lo­gi­ens pro­fe­ter og preste­skap som er det jeg mis­lik­te ster­kest ved den­ne beve­gel­sen. Det var under­kas­tel­sen i seg selv som var pro­ble­met, ikke hvem de under­kas­tet seg. I det lig­ger en intel­lek­tu­ell selv­kast­re­ring som gjør at jeg all­tid har hatt pro­ble­mer med å ta beve­gel­sens repre­sen­tan­ter seriøst.

Folk kan ta feil uten at fei­le­ne skal hen­ge ved dem res­ten av livet. At man er i stand til å revur­de­re sine opp­fat­nin­ger og skif­te mening er et tegn på at man er i stand til å ten­ke. Det er stør­re grunn til å bli bekym­ret når noen ikke er i stand til å ten­ke nytt og noen gan­ger kom­me til en ny kon­klu­sjon. Men om man bare byt­ter en pla­kat med en annen og tar sine meto­der med til en annen orga­ni­sa­sjon, da inn­gir ikke det til­lit hos meg.

Man skal ikke skjæ­re alle over en kam. Men for litt for man­ge har “opp­gjø­ret med for­ti­den” ikke vært stort mer enn et kles­skift. Man står fram med det sam­me auto­ri­tæ­re kra­vet om lydig­het og under­kas­tel­se, enten man tje­ner inter­na­sjo­nal stor­ka­pi­tal eller en ny ideo­lo­gi. Eller man har bare truk­ket seg til­ba­ke fra den poli­tis­ke are­na uten å luf­te ut det gam­le tanke­god­set. Jeg vil ikke begyn­ne å nev­ne navn i den­ne sam­men­hen­gen. Men Trond Ali Lind­stads mani­fest var en påmin­nel­se.

Opphavsrett — en introduksjon: Oppdateringer

Jeg har omsi­der kom­met i gang med en full­sten­dig opp­da­te­ring av min Intro­duk­sjon til opp­havs­ret­ten. Jeg har valgt å gjø­re det­te som en “live” opp­da­te­ring, hvil­ket vil si at den i en over­gangs­pe­riode vil bestå dels av opp­da­ter­te, dels av ikke opp­da­ter­te kapit­ler. Så langt er delen 1 til 9 i hoved­sak opp­da­tert. Men noe må utstå til alt er på plass.

Den nye ver­sjo­nen er kraf­tig utvi­det i for­hold til den opp­rin­ne­lig.

Jeg har valgt å behol­de gam­le URLer så langt det pas­ser, slik at len­ker til deler av den­ne over­sik­ten fort­satt vil peke til sider om sam­me tema. Men det kan ten­kes at ikke alle len­ker vil tref­fe helt når inn­hol­det er end­ret. Likel­vel synes jeg det­te er en bed­re løs­ning enn å ha nye URLer og der­med ta livet av man­ge len­ker.

Mer føl­ger om for­hå­pent­lig­vis ikke alt for lang tid.

Gi 13-åringer skikkelig radio!

Jeg sit­ter og hører på NRK P2 Søn­dags­avi­sa, hvor gita­rist m.m. Jon Lar­sen er gjest i anled­ning 100-års­da­gen for Djan­go Rein­hardts fød­sel. Han for­tel­ler at han hør­te Djan­go Rein­hardt på svensk P3 i et pro­gram med legen­da­ris­ke Leif “Smoke­rings” Anders­son da han var 13 år gam­mel. Som det heter: “The rest is his­tory”.

Om min hukom­mel­se er rik­tig, så had­de også en annen norsk musik­ker en skjel­set­ten­de radio­opp­le­vel­se da han var 13 år. Jan Gar­barek hør­te John Cot­ra­ne på radio­en, og bestem­te seg der og da for å lære å spil­le sak­so­fon. Fort­satt med for­be­hold om hukom­mel­sens skrø­pe­lig­het: Han lær­te seg sak­so­fon­gre­pe­ne på et koste­skaft før han end­lig fikk sitt førs­te instru­ment.

Kon­klu­sjo­nen må bli: Gi 13-årin­ger skik­ke­lig radio!