Hva slags politikere vil vi ha?

Hege Ulstein skri­ver i Dags­avi­sen 05.01.2010 kom­men­ta­ren Folk flest, med under­tit­tel Hvor poli­ti­ke­re kom­mer fra, betyr noe. Men hvor de har tenkt seg, betyr mer. Et tema er poli­ti­ker­nes bak­grunn. “En folke­valgt er både en poli­tisk leder og fol­kets tje­ner. Rol­len kre­ver at du er i stand til både å gå foran og å dil­te etter”, skri­ver Hege Ulstein.

Poli­ti­ke­re skal ikke dil­te etter. Poli­ti­ke­re skal sty­re på veg­ne av oss. De tje­ner oss ved å være lede­re. Den som skal sty­re lan­det bør ha bed­re over­sikt og være bed­re i stand til å tref­fe beslut­nin­ger enn folk flest. En nasjo­nal­for­sam­ling er ikke et smaks­pa­nel som til enhver tid skal reflek­te­re folke­me­nin­gen. Poli­ti­ke­re skal kjen­ne og for­stå sitt folk, men de skal ikke dele ut lør­dags­godt hver dag selv om folk flest kan­skje vil ha det. En poli­tisk leder skal ha respekt for fol­ket, men også vise ansvar og leder­skap. Også poli­ti­ke­re bur­de kun­ne si nei til øns­ker, men der svik­ter de ofte.

Nor­ge har en lavt utdan­net nasjo­nal­for­sam­ling. Det er det ingen grunn til å være stolt av. Det blir helt galt når fol­ke­lig­het er vik­ti­ge­re enn kunn­skap. En syke­lig elite­frykt par­ret med for­akt for kunn­skap under­gra­ver respek­ten for det poli­tis­ke sys­te­met. Poli­tis­ke vær­ha­ner kan få en viss opp­slut­ning — det har FrP vist. Men respekt får man ikke på den måten.

Man må kun­ne lyt­te uten å være svak og bli “ping­le­te, feig og usyn­lig”. Og man kan være sterk uten å være “arro­gant, herske­syk og elitis­tisk”. For så vidt er det et opp­løf­ten­de trekk at Jonas Gahr Stø­re sta­dig top­per poli­ti­ker­kå­rin­ger, enten det er det er fra ter­ning­kas­ten­de kom­men­ta­to­rer eller menings­må­lin­ger. Han kan lyt­te uten at han blir usyn­lig, og kan vise styr­ke uten å bli arro­gant.

Kan­skje er det den evi­ge jak­ten på fol­ke­lig popu­la­ri­tet som har redu­sert Stor­tin­get til stem­me­kveg for regje­rin­gen. Det er åpen­bart at i for­hol­det mel­lom regje­ring og stor­ting, der utøves det leder­skap — tid­vis i gans­ke hard­hend­te for­mer. Det blir et mer­ke­lig skue når regje­rin­gen kan pis­ke par­la­men­ta­ri­ke­re til å stem­me for noe de er mot. Det er len­ge siden det var noen rea­li­tet i Johan Sverd­rups ord om “all makt i den­ne sal”. Når stor­tings­po­li­ti­ke­re er mest opp­tatt av fol­ke­lig popu­la­ri­tet flyt­tes mak­ten fra par­la­men­tet til regje­ring og enda mer til for­valt­nin­gen. Par­la­men­tet blir redu­sert til det ordet egent­lig betyr: Prat.

Et av Hege Ulstein poen­ger er at det er like vik­tig hvor poli­ti­ker­ne går etter sin kar­rie­re som hvor de kom­mer fra. Det er ikke bra når poli­tik­ken blir et spring­brett til en lukra­tiv kar­rie­re etter poli­tik­ken. Når poli­ti­ke­re føler seg for fine til å gå til­ba­ke til sine “sivi­le” yrker viser de med all mulig tyde­lig­het at de har dis­tan­sert seg fra enhver fol­ke­lig­het de måt­te ha hatt. Dag Ter­je Ander­sen er ikke blant mine favo­ritt­po­lit­ke­re. Men jeg liker at han ald­ri har følt seg for fin til å gå til­ba­ke til sko­gen når han har gått ut av et poli­tisk verv. På sam­me måte står det respekt av Hei­di Gran­de Røys når hun går til­ba­ke til sin jobb som før­skole­læ­rer etter å ha gått av som stats­råd. På den­ne måten viser dis­se at de ikke har dis­tan­sert seg fra det fol­ket de repre­sen­te­rer.

Frem­for å stå rak­ryg­get, også når det blå­ser mot­vind, har poli­ti­ker­ne for­søkt å fin­ne ly hvor de kan skju­le seg. Mens de snak­ker høyt om and­res grå­dig­het har de gitt seg selv frynse­go­der som de fles­te and­re bare kan drøm­me om. Før eller siden kom­mer reg­nin­gen på bor­det. Fra å ha menings­løst gode pen­sjons- og etter­lønns­ord­nin­ger ender de nå med noe som er for dår­lig.

Der er ingen grunn til at poli­ti­ke­re skal ha bed­re pen­sjons­ord­nin­ger enn and­re. Det poli­ti­ke­re mener er godt nok for oss and­re må også være godt nok for dem selv. Vans­ke­li­ge­re er det ikke. Det bur­de ikke være nød­ven­dig å utre­de vel­dig mye for å kon­klu­de­re med at poli­ti­ke­re poli­ti­ke­re bør ha akku­rat sam­me pen­sjons­ord­ning som and­re stats­an­sat­te — enten det gjel­der opp­tje­nings­tid, intekts­tak, tid­lig­pen­sjo­ner eller annet. At man har hatt en udu­ge­lig for­valt­ning av ord­nin­ge­ne hvor buk­ker har vært satt til å pas­se havre­sek­ke­ne har ikke gjort det noe bed­re.

Men poli­ti­ke­re bør ha en gans­ke roms­lig etter­lønns­ord­ning når de fra­trer. Nå er det, om jeg hus­ker rett, tre måne­der. Tre måne­der er ikke mye om man skal ta en puste­pau­se, fin­ne ut hva man vil i livet og så få kar­rie­ren inn på et nytt spor. Det er helt for­ståe­lig at de som sier nei til gjen­valg blir mer opp­tatt av å plan­leg­ge nes­te fase i livet enn av å stå på i poli­tik­ken når de sit­ter på opp­si­gel­se. Øns­ker man gjen­valg, men blir vra­ket av eget par­ti i nomi­na­sjo­nen vil nok moti­va­sjo­nen bli borte. Livet etter poli­tik­ken blir vik­ti­ge­re. Den som sat­ser alt på gjen­valg, men blir vra­ket av vel­ger­ne kan plut­se­lig stå på bar bak­ke når valg­re­sul­ta­tet er talt opp. Det sam­me kan en stats­råd som blir skif­tet ut.

Tre måne­der er ikke mye. Akku­rat her er det sak­lig begrun­net at poli­ti­ke­re kan ha sær­ord­nin­ger. De skal kun­ne kon­sen­tre­re seg om poli­tikk til peri­odens sis­te dag. Så kan man få tid til å ten­ke seg om uten å måt­te bekym­re seg for at løn­nen blir borte om man ikke har retret­ten klar. Det er der­for nærings­livs­le­de­re har fall­skjerm, og det bør også polit­ke­re ha. Den bør bare ikke bli for stor og gyl­den. Og det bør selv­føl­ge­lig være full avkor­ting når man får and­re inn­tek­ter. Men øns­ket om å frem­stå som fol­ke­lig sam­ti­dig som man blir tatt med beg­ge hen­de­ne i kake­bok­sen gjør at man har tapt mulig­he­ten for å inn­føre sær­ord­nin­ger som kun­ne være vel­be­grun­net ut fra sær­egen­he­ter ved poli­ti­ker­yr­ket.

En del av pri­sen blir poli­ti­ke­re som er mer opp­tatt av sin retrett enn av å stå løpet ut.

Print Friendly, PDF & Email