Samfunnsøkonomer ser på opphavsrett

Lars Håkon­sen og Knut Løy­land for har fått “pri­sen for bes­te artik­kel i tids­skrif­te­ne til Sam­funns­øko­no­me­nes for­ening for 2009” for artik­ke­len “Ulov­lig fil­de­ling av musikk – hva bør gjø­res når ny tek­no­lo­gi tru­er opp­havs­ret­ten?”. Slikt vek­ker nys­gjer­rig­he­ten hos en musikk­in­ter­es­sert opp­havs­retts­ju­rist. Men jeg ble ikke direk­te impo­nert, for å si det for­sik­tig.

I inn­led­nin­gen kan vi lese føl­gen­de om opp­havs­rett i et slags glo­balt per­spek­tiv:

Dess­uten fin­nes det en rek­ke mulig­he­ter for til­gang til svært lavt pri­set musikk gjen­nom nett­ste­der loka­li­sert i land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met. Det­te bidrar sann­syn­lig­vis også til å under­gra­ve omset­nin­gen av musikk i Nor­ge og and­re land som prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se.”

Jeg lurer på hva de egent­lig mener med “land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met” og hvil­ke tje­nes­ter de kon­kret sik­ter til. For­fat­ter­ne gir ingen refe­ran­ser eller and­re antyd­nin­ger om hva det­te byg­ger på.

Den mest sen­tra­le inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­nen om opp­havs­rett er Bern-kon­ven­sjo­nen som har til­slut­ning fra 164 sta­ter. Alle dis­se lan­de­ne “prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se”. Det er fak­tisk en av kon­ven­sjo­nens grunn­pi­la­rer.

Jeg vil tro at land som skal kun­ne være base for nett­ste­der med stor tra­fikk dels må ha en god telein­fra­struk­tur, dels må ha et libe­ralt regi­me i for­hold til tele­kom­mu­ni­ka­sjon gene­relt og inter­nett spe­si­elt. Det­te er ikke hva jeg for­bin­der med land som Afgha­ni­stan, Ango­la, Bur­ma, Burun­di, Eri­trea, Iran, Irak, Kuwait, Kam­bod­sja, Laos, Moazam­bi­que og Soma­lia. Og da skul­le vi ha fått med de fles­te land som “står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met (…) [og] som [ikke] prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se”.

At effek­ti­vi­te­ten i hånd­he­vel­sen av opp­havs­ret­ten kan variere, er en annen sak. Men vi behø­ver ikke å beve­ge oss ut av Nor­ge for å fin­ne nok av eksemp­ler på det.

Det­te er kan­skje ikke så vik­tig for artik­ke­lens hoved­tema. Men jeg blir skep­tisk når man star­ter med den­ne type påstan­der som ikke under­byg­ges. Ut fra for­fat­ter­nes CV og pub­li­ka­sjons­lis­ter synes det ikke som om noen av dem tid­li­ge­re har arbei­det med opp­havs­rett eller med musikk­bran­sjen. Det er ikke grunn til å anta at påstan­de­ne er basert på en gene­rell inn­sikt i og erfa­ring fra saks­fel­tet. Når det som skri­ves i bes­te fall er upre­sist (etter min mening feil­ak­tig), blir ikke inn­tryk­ket bed­re. Kva­li­tets­kra­ve­ne set­tes ikke høyt.

I artik­ke­len pre­sen­te­res en inter­es­sant kur­ve over CD-sal­get i Nor­ge:

Desver­re får jeg ikke så mye ut av for­kla­rin­ge­ne på den­ne kur­ven. Det vises stort sett til and­re artik­ler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Tes­ting File-Sharing’s Impact by Exa­mi­ning Record Sales in Cities”. Både den­ne og Håkon­sen og Løy­lands artik­kel unn­la­ter å ta opp det som jeg tror er en vik­tig for­kla­ring på utvik­ling, en anta­gel­se jeg mener blir styr­ket av den kur­ven som er gjen­gitt oven­for.

Kur­ven viser at sal­get tok av omtrent da CDen slo igjen­nom i mar­ke­det rundt midt­en av 1980-tal­let. Den nåd­de top­pen rundt 2000 og har nå falt til­ba­ke til omtrent 1990-nivå. Min hypo­te­se er at sal­get som top­pet seg rundt 2000 var kuns­tig høyt for­di vi var man­ge som kjøp­te våre favo­ritt­pla­ter på nytt da CDen kom, sam­ti­dig som vi kom­plet­ter­te med det som len­ge had­de stått på ønske­lis­ten. Sel­ska­pe­ne mel­ket sin gam­le kata­log for det den var verdt og litt til, og så ikke at til­veks­ten var alt for dår­lig til å kun­ne hol­de liv i en opp­blåst bran­sje.

Skal man kun­ne trek­ke slut­nin­ger om musikk­mar­ke­det må man gå inn i og ana­ly­se­re det­te mar­ke­det, ikke bare vur­de­re omkring­lig­gen­de fak­to­rer. Jeg har tid­li­ge­re spurt IFPI om de har tall som sier noe om for­hol­det mel­lom salg av nyinn­spil­lin­ger og nyut­gi­vel­ser av eld­re inn­spil­lin­ger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypo­te­se. Jeg har til nå ikke fått den bekref­tet, men jeg har hel­ler ikke sett noe som avkref­ter det. Hvis min hypo­te­se har noe for seg bur­de den etter min vur­de­ring gi en kur­ve gans­ke lik den som Håkon­sen og Løy­land pre­sen­te­rer. Der­for er jeg ut fra de tal­le­ne de pre­sen­te­rer styr­ket i min tro på at den i alle fall for­kla­rer en stor del av fal­let. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han kon­klu­de­rer med at hele ned­gan­gen skyl­des fil­de­ling.

Jeg er hel­ler ikke så sik­ker på at for­fat­ter­ne har noe i nær­he­ten av en “hands on” erfa­ring med musikk­pro­duk­sjon eller har sett et stu­dio fra inn­si­den. De skri­ver på s. 29:

Med en PC og noe eks­tra pro­gram­vare og utstyr, kan man i dag pro­du­se­re musikk­innspil­lin­ger av minst like god lyd­kva­li­tet som man kun­ne på 1960 og 70-tal­let, sam­ti­dig som real­ver­di­en av pro­duk­sjons­ut­sty­ret er en brøk­del. Der­med er kra­vet til nød­ven­dig inn­tekt for å for­sva­re inn­spil­lings­kost­na­de­ne til­sva­ren­de redu­sert.”

For det førs­te er man ikke for­nøyd med den lyd­kva­li­te­ten man kun­ne få på 1960 og 70-tal­let. Man­ge av utgi­vel­se­ne fra den­ne peri­oden har sje­ne­ren­de dår­lig lyd. Det er nett­opp der­for man fant det bry­et verdt å arbei­de i fire år med å ren­se lyden på alle Beatles-inn­spil­lin­ge­ne og at mar­ke­det begjær­lig kas­tet seg de rema­stre­de ver­sjo­ne­ne da de kom på mar­ke­det høs­ten 2009.

Det er rik­tig at noe av inn­spil­lings­ut­sty­ret har blitt bil­li­ge­re. Man får bil­li­ge­re mik­se­re og man kan kla­re seg uten en rela­tivt dyr fler­spors­bånd­opp­ta­ger. Men gode mik­ro­fo­ner har ikke blitt bil­li­ge­re. Det har hel­ler ikke et rom med gode akkus­tis­ke egen­ska­per eller gode instru­men­ter (om vi hol­der synthe­size­re uten­for). Gode lydek­ni­ke­re er hel­ler ikke gra­tis. Det har blitt bil­li­ge­re å lage demo­er av bed­re kva­li­tet enn hva man fikk til hjem­me i stua tid­li­ge­re. Men inn­spil­lings­kost­na­de­ne for pro­fe­sjo­nell kva­li­tet har nok ikke blitt vesent­lig lave­re.

De løs­nings­for­slag som pre­sen­te­res har den grunn­leg­gen­de svak­het at den først og fremst er basert på usan­ske og i noen grad engels­ke ana­ly­ser. Det er så sto­re for­skjel­ler mel­lom usansk og norsk opp­havs­rett at usan­ske ana­ly­ser har begren­set over­fø­rings­ver­di. Men like­vel ser det som om man­ge øko­no­mer har en for­kjær­lig­het for det som kom­mer fra USA og synes å være lite opp­tatt av ori­en­te­re seg om hvor­dan det­te sys­te­met fun­ge­rer hos oss. Håkon­sen og Løy­land skri­ver eksem­pel­vis noe om tvangs­li­sen­ser (com­pulsory licen­se), som man kan lese om i usan­ske artik­ler. Men de synes å være helt ukjen­te med den langt mer flek­sib­le nor­dis­ke model­len med avtale­li­sens.

En annen svak­het er at for­fat­ter­ne kun har sett på musikk, med et lite side­blikk på film. Opp­havs­ret­ten omfat­ter så mye mer. For­fat­te­re kan ikke leve av å rei­se på tur­né­er hvor de leser høyt fra sine bøker og sel­ger T-skjor­ter med bil­der av seg selv. Det kan hel­ler ikke kom­po­nis­ter, foto­gra­fer, data­pro­gram­me­re­re og man­ge and­re som også er avhen­gi­ge av opp­havs­ret­ten gjø­re. Man kan der­for ikke base­re løs­nin­ger bare på det som til­syne­la­ten­de kan fun­ge­re for musikk­bran­sjen.

I jusen må vi gans­ke ofte “spil­le på borte­bane”. Vi befat­ter oss gans­ke ofte med and­re fag som vi ikke behers­ker. Vi ser på jus og infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi, jus og mil­jø, jus og helse, osv. Da er vår tra­di­sjon at vi i alle fall for­sø­ker å set­te oss inn i og for­stå den vir­ke­lig­het vi beve­ger oss inn i. Vi må vite hva som fak­tisk skjer. Vi skal ha fak­ta på bor­det. Når det­te er klar­lagt kan vi se hvor­dan jusen kom­mer til anven­del­se. Hvis vi ikke for­står den vir­ke­lig­het som våre verk­tøy anven­des på, da blir ana­ly­sen lite verdt og kon­klu­sjo­ne­ne ofte feil. Det er ikke der­med sagt at vi all­tid lyk­kes, men vi for­sø­ker i det mins­te. Når jeg leser artik­ler som Håkon­sen og Løy­land gir den meg et inn­trykk av at man ikke en gang for­sø­ker å beve­ge seg ut av et luk­ket øko­no­misk rom. Det blir selv­re­fe­re­ren­de og selv­be­kref­ten­de innen­for sin egen bob­le. Det frem­står som en gans­ke livs­fjern intel­lek­tu­ell lek.

Jeg øns­ker å vite mer om øko­no­mis­ke og and­re sam­funns­mes­si­ge sider ved opp­havs­rett. Men det mes­te av det jeg leser om det­te, også Håkon­sen og Løy­land, gir meg ingen ting. Grun­nen er enkel: De har ikke brydd seg med å set­te seg ordent­lig inn i det områ­det som ana­ly­se­res. Man har gjort anta­gel­ser om hvor­dan sys­te­met fun­ge­rer, og så ana­ly­sert og anvendt sine øko­no­mis­ke teori­er på dis­se anta­gel­se­ne. Men når anta­gel­se­ne svik­ter, da har man laget et bygg uten grunn­mur.

Print Friendly, PDF & Email
  • Jeg liker dis­se tal­le­ne fra the Guar­di­an:
    http://www.guardian.co.uk/news/datablog/2009/jun/09/games-dvd-music-downloads-piracy

    Folk bru­ker sta­dig MER pen­ger paa under­hold­ning, men mind­re paa CDer, og mer paa spill.

  • Inter­es­san­te tall. Jeg skul­le gjer­ne ha sett en ordent­lig ana­ly­se av under­hold­nings­mar­ke­det. Det­te bur­de omfat­te både utvik­ling i for­hol­det mel­lom musikk­opp­tak, live musikk, film, spill etc, og en mer inn­gå­en­de ana­ly­se av bl.a. hvil­ken musikk som fort­satt sel­ger og hvil­ken som ikke gjør det.

    Jeg vil­le ikke bli over­ras­ket om man fin­ner at nyut­gi­vel­ser av tid­li­ge­re inn­spil­lin­ger ikke len­ger sel­ger like mye, at musikk som sær­lig hen­ven­der seg til et ungt pub­li­kum har falt (har lite pen­ger, las­ter ned mye og har i en viss grad flyt­tet seg til spill), at klas­sisk musikk fort­satt øker, og at spill­mar­ke­det øker. Men det­te er i stor grad bare gjet­nin­ger. Jeg skul­le gjer­ne ha sett under­sø­kel­ser som enten bekref­ter det­te, eller viser at det slett ikke er slik jeg tror. Dis­ku­sjo­ner som lett ender i at “min gjet­ning er bed­re en din” kom­mer det ikke så mye ut av.

  • Lars Håkon­sen og Knut Løy­land

    Tor­vund har en rek­ke sterkt kri­tis­ke kom­men­ta­rer til vår artik­kel. Her føl­ger en respons på noen av dem:

    Tor­vund:
    ”Jeg lurer på hva de egent­lig mener med “land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met” og hvil­ke tje­nes­ter de kon­kret sik­ter til. For­fat­ter­ne gir ingen refe­ran­ser eller and­re antyd­nin­ger om hva det­te byg­ger på.”

    Det­te er ikke et sen­tralt poeng, men det vi sik­tet til med vårt lite pre­si­se utsagn var spe­si­elt de man­ge rus­sis­ke nett­bu­tik­ke­ne (for eksem­pel http://www.legalsounds.com) som sel­ger både enkelt­lå­ter og album til en brøk­del av pri­sen i vest­li­ge nett­bu­tik­ker. Stan­dard­pri­sen for enkelt­lå­ter ser ut til å være 9 cents eller om lag 52 øre etter dagens kur­ser. Album­pri­sen kom­mer da gjer­ne på drøyt 1 dol­lar eller der omkring. For å være minst mulig dif­fus den­ne gang, kan ned­las­ting av albu­met ”The Fame” med Lady GaGa i mp3-for­mat være et pris­ek­sem­pel. På Plate­kom­pa­ni­et kos­ter det­te albu­met kr. 79, på iTu­nes kr. 80 og på Legalsounds 0,99 $ eller ca. 5,75 kro­ner etter dagens kurs.
    Hvis salgs­inn­tek­ten skal gi grunn­lag for avløn­ning til alle ret­tig­hets­ha­ve­re og alle and­re som er involvert i verdi­kje­den (lyd­folk, sel­ska­per osv.) knyt­tet til musikk­pro­duk­sjon, vir­ker 5–6 kro­ner per album nok­så lite, og utgjør kun ca. 7 % av pris­ni­vå­et hos iTu­nes eller Plate­kom­pa­ni­et. Når vi leser ”Legal info” på http://www.legalsounds.com, opp­gis det:

    ”All the mate­ri­als in the LegalSounds.com music ser­vice are avai­lab­le for dis­tri­bu­tion via Inter­net accor­ding to licen­se ??-3?-05–09 of the Rus­sian Multi­me­dia and Inter­net Socie­ty. Under the licen­se agreement, Legalsounds.com pays licen­se fees for all the mate­ri­als sub­ject to the Law of the Rus­sian Federa­tion “On Copy­right and Related Rights”.”

    Det er vans­ke­lig for oss å vur­de­re nøy­ak­tig hva som lig­ger i det­te, og det er godt mulig at virk­som­he­ten er fullt lov­lig og at alle copy­right­hol­de­re får sin rett­mes­si­ge kom­pen­sa­sjon hvis vi kjø­per et album for 5 kro­ner og 75 øre. I så fall er vårt utsagn i artik­ke­len helt feil. Pro­ble­met er vel i så fall ikke at noen land (som Russ­land) står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met, men at det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met like­vel ikke sør­ger for at opp­havs­men­ne­ne får noen – eller evt. kun får mini­mal – øko­no­misk uttel­ling for sine opp­havs­ret­tig­he­ter. Og da hjel­per det jo ikke stort.

    Den and­re mulig­he­ten er at kjøp av vårt eksem­pel­al­bum for 5 kro­ner og 75 øre inne­bæ­rer brudd med opp­havs­rett og at opp­havs­men­ne­ne ikke får sin rett­mes­si­ge kom­pen­sa­sjon når Legalsounds sel­ger albu­met til oss for 5,75. I så fall er det vel mang­len­de hånd­he­vel­se av opp­havs­ret­tig­he­te­ne som er pro­ble­met. Det hjel­per ikke at Russ­land er til­slut­tet Bern-kon­ven­sjo­nen så len­ge bestem­mel­se­ne ikke hånd­he­ves. I det vi har skre­vet i artik­ke­len, har vi foku­sert på utfal­let og situa­sjo­nen slik vi opp­fat­ter den i prak­sis, og det spil­ler liten rol­le for vår pro­blem­be­skri­vel­se om reg­le­ne er i orden på papi­ret så len­ge de ikke prak­ti­se­res. Situa­sjo­nen er den at vi per i dag kan kjø­pe musikk i en rus­sisk nett­bu­tikk for ca. 7 % av pris­ni­vå­et i nett­bu­tik­ker i vest­li­ge land. Tor­vund vet mye bed­re enn oss om det­te er lov­lig og i tråd med opp­havs­retts­li­ge bestem­mel­ser. Vi er mer opp­tatt av at det­te uan­sett om det er helt lov­lig, helt ulov­lig eller i en juri­disk grå­sone, må være et stort pro­blem for fram­ti­di­ge inn­tje­nings­mu­lig­he­ter i musikk­bran­sjen.

    Det bør pre­si­se­res at file­ne i vårt eksem­pel ikke er helt iden­tis­ke i kva­li­tet. På Legalsounds varie­rer bit­ra­ten fra låt til låt (fra 155 til 228 kbps), mens den f.eks. på Plate­kom­pa­ni­et er på 256 kbps på alle låte­ne. Det­te kan selv­sagt ha betyd­ning for hvor stort salg sel­ska­per som Legalsounds kan kap­re fra leve­ran­dø­rer med høy­ere pris og kva­li­tet, men de rent opp­havs­retts­li­ge spørs­må­le­ne har vel uan­sett lite å gjø­re med om bit­ra­ten er på 192 eller 256 kbps.

    Om kost­na­der og kva­li­tet ved lyd­pro­duk­sjon
    Vår påstand var her bl.a. at man nå på 2000 tal­let kan lage inn­spil­lin­ger av ”minst like god lyd­kva­li­tet som man kun­ne på 1960- og 70-tal­let, sam­ti­dig som real­ver­di­en av pro­duk­sjons­ut­sty­ret er en brøk­del.” Vi er noe usik­re på hva Tor­vund egent­lig er ute etter når han argu­men­te­rer mot det­te utsag­net. Han utta­ler bl.a. at ”For det førs­te er man ikke for­nøyd med den lyd­kva­li­te­ten man kun­ne få på 1960 og 70-tal­let.” Det­te bare under­stre­ker vårt poeng: Vi kan i dag både få langt bed­re lyd­kva­li­tet og vi kan få den­ne til en langt lave­re kost­nad enn det EMIs stu­dio i 1965 kun­ne til­by. Sam­ti­dig skal det her gjø­res vis­se for­be­hold når det gjel­der hvor mye bed­re kva­li­te­ten egent­lig har blitt. Det fin­nes fle­re berøm­te inn­spil­lin­ger av klas­sisk musikk fra seint 50 og tid­lig 60 tall som man­ge anser har noe av den bes­te lyd­kva­li­tet man har opp­nådd noen­sin­ne. Så alt var ikke så dår­lig før hel­ler…..

    Tor­vund utta­ler også at mik­ro­fo­ner ikke har blitt bil­li­ge­re. Det er mulig han har rett i det. Vide­re påpe­ker han at gode loka­ler og instru­men­ter ikke har blitt bil­li­ge­re. Og at gode lyd­tek­ni­ke­re ikke er gra­tis. Alt det­te kan være høyst rele­vant, men rok­ker ikke ved vårt hoved­po­eng om at den tota­le kost­na­den ved å spil­le inn musikk av en gitt øns­ket kva­li­tet har blitt vesent­lig bil­li­ge­re enn f.eks. i 1965. Bran­sjen har kan­skje ikke foku­sert mak­si­malt på å opp­nå lavest muli­ge kost­na­der ved inn­spil­lin­ger (som gir øns­ket kva­li­tet) hit­til, og det vil­le over­ras­ke oss mye om det ikke fin­nes ube­nyt­te­de mulig­he­ter for rasjo­na­li­se­ring og kost­nads­re­duk­sjon uten at lyd­kva­li­te­ten blir vesent­lig for­rin­get i for­hold til hva det gjen­nom­snitt­li­ge pub­li­kum fak­tisk vet å verd­set­te og kan høre for­skjell på. Den vold­som­me popu­la­ri­te­ten til mp3-for­ma­tet med rela­tivt sterkt kom­pri­me­ring i for­hold til 1980- og 90-tal­lets lyd­me­di­um CD, er jo i seg selv et bevis på at bed­re kva­li­tet kan ha liten prio­ri­tet så len­ge kva­li­te­ten til­freds­stil­ler et minste­nivå. Kort sagt synes vi at Tor­vunds argu­men­ter om mik­ro­fon­pri­ser eller remas­te­ring av Beatles-pla­ter ikke er sær­lig sen­tra­le i for­hold til vårt hoved­po­eng om bety­de­li­ge kost­nads­re­duk­sjo­ner, og at det vil være mulig å gjen­nom­føre inn­spil­lin­ger av et øns­ket kva­li­tets­nivå til en langt lave­re kost­nad enn på 60- og 70-tal­let.

    Om årsa­ker til ned­gang i salg
    Tor­vund har som hypo­te­se at ”…sal­get som top­pet seg rundt 2000 var kuns­tig høyt for­di vi var man­ge som kjøp­te våre favo­ritt­pla­ter på nytt da CDen kom, sam­ti­dig som vi kom­plet­ter­te med det som len­ge had­de stått på ønske­lis­ten.”
    Det er mulig at den­ne hypo­te­sen har noe for seg. Hvis vi har gitt inn­trykk av at vi har fors­ket på hva den kraf­ti­ge ned­gan­gen i salg skyl­des, er det feil. Vi refe­re­rer til inter­na­sjo­nal empi­risk forsk­ning på områ­det, som peker i ret­ning av at den ulov­li­ge fil­de­lin­gen har en uguns­tig effekt på sal­get. Men det­te er ikke enty­dig – og det leg­ger vi hel­ler ikke skjul på. For Nor­ges del har vi ikke fun­net fram til forsk­ning på områ­det. Vi valg­te der­for å vise utvik­lin­gen for salg i Nor­ge, for­di den langt fra avkref­ter hypo­te­sen om at ulov­lig fil­de­ling påvir­ker sal­get i neg­a­tiv ret­ning. Det er selv­sagt ikke enten det ene eller det and­re som for­kla­rer en slik utvik­ling. Det kan være fle­re ting sam­ti­dig. I til­legg til gjen­kjøp av CD’er, eller mer pre­sist stopp i gjen­kjøp (Tor­vunds hypo­te­se), ulov­lig fil­de­ling (Liebowitz hypo­te­se) kan også nev­nes såkal­te ”lan­ge haler” i pro­duk­sjon og dis­tri­bu­sjon av bl.a. musikk. Det sis­te inne­bæ­rer man­ge fle­re inn­spil­lin­ger, som hver sel­ger lite, men som til sam­men utgjør et bety­de­lig salg. Det­te kan for øvrig ses i sam­men­heng med lave­re pro­duk­sjons­tek­nis­ke kost­na­der i bran­sjen og opp­blomst­rin­gen av uav­hen­gi­ge plate­sel­skap (indie record labels).

    Om tvangs­li­sen­ser vs avtale­li­sen­ser
    Det har ikke vært noe sen­tralt poeng fra vår side å skil­le mel­lom tvangs­li­sen­ser av den typen som fin­nes i USA og avtale­li­sen­ser av norsk eller nor­disk type. Det er for øvrig ikke til­fel­le at vi er helt ukjen­te med nors­ke avtale­li­sen­ser. I artik­ke­lens avsnitt 5 omta­les TONO og GRAMO, som nett­opp er eksemp­ler på avtale­li­sen­ser. Siden vi refe­re­rer til inter­na­sjo­nal lit­te­ra­tur og begre­pet obli­ga­to­risk lisens eller tvangs­li­sens er sen­tral i dis­ku­sjo­nen til Liebowitz, har vi gans­ke enkelt benyt­tet hans ter­mi­no­lo­gi i vår omta­le. Vår omta­le av tvangs­li­sens fin­nes i et avsnitt som omhand­ler muli­ge alter­na­ti­ve løs­nin­ger på hvor­dan det kan gene­re­res inn­tek­ter til ret­tig­hets­ha­ve­re der­som ordi­nær salgs­inn­tekt blir kraf­tig redu­sert pga utstrakt fil­de­ling. Lisens­ord­nin­ger er ett slikt alter­na­tiv, og for oss er det rela­tivt under­ord­net om det­te rent tek­nisk har form av avtale­li­sens av norsk/nordisk type eller en mer usansk inspi­rert tvangs­li­sens. Det er utfal­let som er det sen­tra­le, og slik vi opp­fat­ter det har beg­ge lisens­ty­pe­ne det sam­me grunn­leg­gen­de mål – å unn­gå beho­vet for indi­vi­du­ell avtale­inn­gå­el­se mel­lom hver opp­havs­mann og hver bru­ker og å leg­ge til ret­te for enkel til­gang for bru­ke­re sam­ti­dig som det gis øko­no­misk kom­pen­sa­sjon til ret­tig­hets­ha­ve­re. Eksis­te­ren­de nors­ke model­ler for det­te er åpen­bart rele­van­te, kan­skje også mest rele­van­te, men det er vel hel­ler ikke slik at model­ler fra and­re land per defi­ni­sjon er irre­le­van­te og ikke bør omta­les over­ho­det?

    Grunn­leg­gen­de for­skjell i synet på hvem loven er til for?
    Det kan se ut som om det er grunn­leg­gen­de for­skjel­ler mel­lom vårt og Tor­vunds syn på opp­havs­ret­ten. Vi har i artik­ke­len argu­men­tert ut fra et typisk øko­no­misk hen­sikts­mes­sig­hets­per­spek­tiv, der det er utfal­let som er i fokus. Og hvor­vidt utfal­let er bra eller ikke, måles ut fra inn­byg­ger­nes vel­ferd. Det er alt­så inn­byg­ger­nes vel­ferd som er det ende­li­ge målet for poli­tikk­ut­for­min­gen, mens inn­tekt og over­skudd i enkelt­bran­sjer ikke er noe mål i seg selv. Det kan selv­sagt like­vel være et vik­tig virke­mid­del for å nå målet om høy­est mulig vel­ferd for inn­byg­ger­ne. Når det gjel­der opp­havs­ret­ten, opp­fat­ter vi at opp­havs­ret­tens inten­sjon først og fremst er å sik­re best muli­ge incen­ti­ver for pro­duk­sjon av nye ånds­verk. Vi betrak­ter med and­re ord dagens opp­havs­retts­li­ge lov­giv­ning som ett av fle­re kul­tur­po­li­tis­ke virke­mid­ler. Hvis opp­havs­ret­ten ikke len­ger viser seg å være et effek­tivt virke­mid­del for å ska­pe til­strek­ke­li­ge incen­ti­ver for pro­duk­sjon av nye ånds­verk, ja så mener vi at det kan være grunn­lag for å revur­de­re hele poli­tik­ken på områ­det – her­under lov­giv­nin­gen.

    For oss kan det se ut som om Tor­vund betrak­ter opp­havs­ret­ten som noe i ret­ning av en urok­ke­lig og fun­da­men­tal, demo­kra­tisk ret­tig­het på lin­je med men­neske­ret­tig­he­te­ne. Det er i våre øyne et for rigid syns­punkt, og vil i ver­ste fall kun­ne stå i vei­en for en for­måls­tje­ne­lig end­ring av poli­tik­ken på områ­det. Siden uli­ke betrakt­nings­må­ter omkring hva opp­havs­ret­ten er og bør være kan inne­bære dypt­gri­pen­de for­skjel­ler om hva som er god poli­tikk, synes vi at debat­ten om ulov­lig fil­de­ling så langt mang­ler en grun­dig dis­ku­sjon rundt dis­se skille­lin­je­ne. Den bør kom­me og da bør både juris­ter, øko­no­mer, så vel som per­soner med annen fag­lig bak­grunn, del­ta.

    mvh

    Lars Håkon­sen og Knut Løy­land

  • Jeg hol­der fast ved at når tit­te­len er “Ulov­lig fil­de­ling av musikk – hva bør gjø­res når ny tek­no­lo­gi tru­er opp­havs­ret­ten?”, da bør man kun­ne ven­te at man har satt seg bed­re inn i opp­havs­ret­ten enn det artik­ke­len tyder på at dere har gjort. Deres valg av over­skrift ska­per for­vet­nin­ger som artik­ke­len ikke inn­frir. Had­de dere kalt det “Fil­de­ling av musikk og vel­ferd” eller noe slikt, kun­ne dere gjer­ne ha kom­met med deres betrakt­nin­ger om vel­ferd uten at noen kun­ne ha sagt at artik­ke­lens inn­hold ikke sam­sva­rer med over­skrif­ten. Men dere valg­te å gjø­re opp­havs­ret ttil et hoved­po­eng ved å ta det inn i over­skrif­ten. Når det gjel­der øko­no­mi­en får i alle fall jeg langt stør­re utbyt­te av å lese Ter­je Gau­stads artik­kel “Inter­nett-basert pirat­ko­pie­ring av musikk og film”. Men jeg er på borte­bane når det gjel­der øko­no­mi, så jeg har ikke for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re artik­ler fra et øko­no­misk stå­sted.

    Hånd­he­vel­se av opp­havs­rett er svak i Russ­land. Det er den også i Nor­ge. Et kor­rupt retts­ve­sen i Russ­land gjør ikke situa­sjo­nen bed­re. Det har vært en rek­ke tje­nes­ter som rus­sik mafia har stått bak, og den dere nev­ner er kan­skje en av dem. Det er greit å vite hva dere men­te med deres anfør­sel. Men jeg synes fort­satt ikke det er dek­ken­de å si at man står uten­for det inter­na­sjo­na­le opp­havs­retts­syte­met.

    Når det gjel­der pro­duk­sjons­kost­na­der har jeg ikke noe empi­risk grunn­lag. De som kan mer om det­te en meg sier at bil­det ikke er enty­dig. Men det er dere som frem­set­ter påstan­den om at pro­duk­sjon er så bil­lig, uten at den­ne påstan­den under­byg­ges på noen som helst måte. Jeg tror dere resir­ku­le­rer en myte, og peker på noen for­hold som man ofte over­ser når man frem­set­ter sli­ke påstan­der. Og det er nå en gang slik at den som frem­set­ter påstan­den som bør under­byg­ge den, ikke den som påpe­ker at den ikke er under­bygd og sam­ti­dig peker på fak­to­rer som kan­skje er over­sett. Jeg tror at dis­tri­bu­sjons­ap­pa­ra­tet betyr langt mer enn pro­duk­sjons­kost­na­de­ne for frem­vekst av uav­hen­gi­ge utgi­vel­ser. Elvis kun­ne gå inn i et stu­dio i Memp­his i 1953 og beta­le $3,98 for å spil­le inn to san­ger. I dag skal det visst­nok til­sva­re 30–35 dol­lar. Og det er utgitt pla­ter som er spilt inn på sli­ke Tand­berg bånd­opp­ta­ge­re som man­ge had­de hjem­me på 60 og 70-tal­let. Men noe dis­tri­bu­sjons­ap­pa­rat for uav­hen­gi­ge inn­spil­lin­ger fan­tes ikke, i alle fall ikke noe som kan sam­men­lig­nes med det vi har i dag. Men jeg sier bare her hva jeg tror, jeg påstår ikke at det er slik. Og jeg kom­mer ikke med påstan­den i en artik­kel med viten­ska­pe­li­ge pre­ten­sjo­ner.

    Dere sier at dere hol­der dere til inter­na­sjo­nal lit­te­ra­tur. Jeg har ikke lest alle de artik­ler dere viser til, så jeg kan ikke si noe alt for sik­kert om dis­se. Men det inn­tryk­ket jeg får er at de i hoved­sak er usan­ske og i noen grad engels­ke. Jeg set­ter et spørs­måls­tegn ved hvor inter­na­sjo­na­le alle dis­se artik­le­ne er. Alt for ofte synes usan­ske for­fat­te­re å base­re seg på at verden=USA, og det er vel ikke grunn til å tro at øko­no­mer her skil­ler seg så mye fra sam­funns­vi­ten­ska­per. At artik­le­ne er skre­vet på engelsk og utgitt i USA-baser­te tids­skrif­ter med en viss inter­na­sjo­nal leser­krets gjør dem ikke inter­na­sjo­na­le i sitt inn­hold. Tvangs­li­sen­ser er sik­kert sen­tra­le i usan­ske artik­ler for­di det­te er noe som har vært gans­ke utbredt i USA. Men nett­opp for­di USA her er så ulikt Euro­pa har ana­ly­ser basert på usansk empi­ri begren­set over­fø­rings­ver­di.

    At “opp­havs­ret­tens inten­sjon først og fremst er å sik­re best muli­ge incen­ti­ver for pro­duk­sjon av nye ånds­verk” er en tan­ke som står sterkt i usansk tenk­ning. Den er til og med ned­felt i USAs grunn­lov. Og det er ikke sær­lig over­ras­ken­de at øko­no­mer begjær­lig gri­per en slik instru­men­tell til­nær­ming. Men bil­det er mer sam­men­satt. Når man i hoved­sak base­rer seg på “inter­na­sjo­nal” lit­te­ra­tur, og ikke reg­ner f.eks. tysk- og fransk­språk­lig lit­te­ra­tur med i det­te bil­det, da får man et for enkelt og for sne­vert per­spek­tiv. Men om man i alle fall leser skan­di­na­visk lit­te­ra­tur får man fylt ut det USA-sent­ris­ke bil­det en del. Det aller mes­te som er skre­vet om opp­havs­rett på engelsk hand­ler om USA eller UK og er ikke inter­na­sjo­nalt. Da vil jeg tro at f.eks. øko­no­mis­ke ana­ly­ser som måt­te base­re seg på det­te også kom­mer til å hand­le om USA eller UK, og ikke være inter­na­sjo­na­le — uan­sett hva for­fat­ter­ne selv måt­te hev­de.

    Jeg ser ikke på opp­havs­ret­ten som noe urok­ke­lig og fun­da­men­talt, i alle fall ikke mer enn jeg ser eien­doms­rett og rett til å få godt­gjø­rel­se for sitt arbeid som noe urok­ke­lig og fun­da­men­talt. Men jeg mener nok at en modell bør ha de grunn­ele­men­ter at den som ska­per et verk bestem­mer om og hvor­dan det­te skal gjø­res til­gjen­ge­lig, at det­te bør kun­ne gjø­res til­gjen­ge­lig i et mar­ked, at de som øns­ker å gjø­re bruk av ver­ket skal beta­le for bru­ken hvis opp­havs­man­nen ikke har valgt å stil­le det til dis­po­si­sjon veder­lags­fritt, og at opp­havs­man­nens inn­tek­ter avhen­ger av om mar­ke­det er inter­es­sert i ver­ket. Utford­rin­gen er å fin­ne model­ler som iva­re­tar det­te på en god måte.

    På midt­en av 1980-tal­let del­tok jeg i et pro­sjekt som var ledet av Cars­ten Smith. Som en del av det­te pro­sjek­tet ble det skre­vet en del opp­ga­ver som kun­ne til­sva­re hoved­opp­ga­ver (selv om de ble kalt noe annet), og noe stør­re pro­sjek­ter. I jusen har vi man­ge “binde­streks­fag”, så som retts­so­sio­lo­gi, retts­øko­no­mi, retts­his­to­rie, osv. Jeg hus­ker meget godt et semi­nar hvor Car­ten Smith snak­ket om valg av tema og meto­dis­ke utford­rin­ger. Han sa bl.a. at man gjer­ne kun­ne vel­ge å skri­ve f.eks. en retts­so­sio­lo­gisk eller retts­øko­no­misk opp­ga­ve. Men det vil­le være meget kre­ven­de. For skri­ver du retts­soio­lo­gi så må det du skri­ver hol­de mål som sosio­lo­gi. Det nyt­tet ikke å unskyl­de seg med at man jo egent­lig var jurist, og der­for ikke behers­ket sosio­lo­gi­en og sosio­lo­gi­ens meto­der. Til­sva­ren­de måt­te de som vil­le skri­ve om retts­øko­no­mi set­te seg inn i øko­no­mi og øko­no­mi­ens meto­der, man kun­ne ikke unn­skyl­de seg med at man tross alt bare var jurist. Jeg stil­ler de sam­me krav når folk med annen fag­lig bak­grunn skri­ver om jus. Når en his­to­ri­ker skri­ver om retts­his­to­rie uten å gå inn i jusen, da blir resul­ta­tet ofte pre­get av at ved­kom­men­de har bom­met i sen­tra­le spørs­mål. Til­sva­ren­de blir det når øko­no­mer skri­ver om jus uten å set­te seg inn i jusen.

  • Knut Løy­land

    For det førs­te, og for å gjen­ta oss selv til det kjed­som­me­li­ge, vår artik­kel har ikke ”viten­ska­pe­li­ge pre­ten­sjo­ner”. Det er en ”Aktu­ell kom­men­tar” i Sam­funns­øko­no­men, og da må det være fullt lov­lig å dis­ku­te­re uli­ke momen­ter av betyd­ning for saken uten at alle under­byg­ges med egen forsk­ning.

    Det synes vans­ke­lig for Tor­vund å aksep­te­re at pro­duk­sjons­kost­na­de­ne ved inn­spil­ling av musikk er lave­re i dag enn for 40 år siden. At pla­ter ble spilt inn på Tand­bergs bånd­opp­ta­ke­re på 1960- og 70-tal­let og at det ikke fan­tes dis­tri­bu­sjons­ka­na­ler for uav­hen­gi­ge inn­spil­lin­ger synes å være argu­men­ter for at Tor­vund tror at pro­duk­sjons­kost­na­de­ne ikke er lave­re i dag. Når Tand­bergs kle­no­di­er er nevnt så kan man jo nok­så enkelt gjø­re en pris­sam­men­lik­ning mel­lom dis­se og de enk­les­te digi­ta­le opp­ta­ker­ne som i dag er til­gjen­ge­li­ge. I føl­ge http://www.nrhf.no/ kos­tet en Tand­berg TB9000X i janu­ar 1975 3495 kro­ner. Bru­ker vi gjen­nom­snitt­lig kon­sum­pris­in­deks for 1974 som utgangs­punkt, skul­le det bli ca 18300 kro­ner målt i 2009-kro­ner. En rask sjekk på Inter­nett viser at du kan få mye bruk­bart digi­talt opp­taks­ut­styr til den pri­sen. Dess­uten bidrar jo det fak­tum at det ikke fan­tes dis­tri­bu­sjons­ka­na­ler for uav­hen­gi­ge sel­ska­per til å styr­ke vår argu­men­ta­sjon ytter­li­ge­re: I dag fin­nes jo dis­tri­bu­sjons­ka­na­ler for uav­hen­gi­ge sel­ska­per, bl.a. over Inter­nett, og til svært lave kost­na­der.

    Vide­re kom­men­te­rer Tor­vund: ” Det aller mes­te som er skre­vet om opp­havs­rett på engelsk hand­ler om USA eller UK og er ikke inter­na­sjo­nalt. Da vil jeg tro at f.eks. øko­no­mis­ke ana­ly­ser som måt­te base­re seg på det­te også kom­mer til å hand­le om USA eller UK, og ikke være inter­na­sjo­na­le — uan­sett hva for­fat­ter­ne selv måt­te hev­de.”
    Hva menes med det­te? Betyr det at empi­ris­ke ana­ly­ser av effek­ter av fil­de­ling i USA ikke er rele­van­te i man­ge euro­pe­is­ke land for­di den opp­havs­retts­li­ge lov­giv­nin­gen er for­skjel­lig? Betyr det at ulov­lig fil­de­ling ikke er et pro­blem, for eksem­pel i Nor­ge, alt­så at man bare har impor­tert et pro­blem som ikke er rele­vant i vårt sys­tem? I så fall bør jo man­ge aktø­rer i Nor­ge opp­ly­ses om det­te.

    Til slutt: Tor­vund site­rer oss og kom­mer med føl­gen­de sal­ve: At “opp­havs­ret­tens inten­sjon først og fremst er å sik­re best muli­ge incen­ti­ver for pro­duk­sjon av nye ånds­verk” er en tan­ke som står sterkt i usansk tenk­ning. Den er til og med ned­felt i USAs grunn­lov. Og det er ikke sær­lig over­ras­ken­de at øko­no­mer begjær­lig gri­per en slik instru­men­tell til­nær­ming.
    Det vil være for dumt å påstå at man som nord­mann av i dag ikke er under usansk kul­tur­på­virk­ning på en eller fle­re måter. Det er nok både vi og sik­kert Tor­vund også. Men å bli kri­ti­sert for at vi begjær­lig gri­per en instru­men­tell til­nær­ming, fin­ner vi under­lig. Hva er galt med det? Vel kan man være uenig om for­må­let med lov­giv­nin­gen, slik situa­sjo­nen synes å være omkring opp­havs­ret­ten, men at det skal være dis­kva­li­fi­se­ren­de å ha en instru­men­ta­lis­tisk til­nær­ming til lov­giv­nin­gen har vi vans­ke­lig for å for­stå. Er for eksem­pel ikke juris­ter opp­tatt av om lov­giv­nin­gen vir­ker eller ikke? Mener juris­ter at lov­giv­nin­gen er et mål i seg selv? I så fall vil vi påstå at jus som fag tren­ger snar­lig for­ny­ing.

    mvh
    Lars Håkon­sen og Knut Løy­land

  • Uan­sett viten­ska­pe­lig pre­ten­sjo­ner eller ikke så bør man vel kun­ne stil­le vis­se krav til det fors­ke­re pub­li­se­rer i et fag­tids­skrift? Jeg har ikke sagt at alt skal under­byg­ges med egen forsk­ning. Men jeg har påpekt at det­te med at inn­spil­lings­kost­na­de­ne er så mye lave­re er mer sam­men­satt enn man­ge ten­ker på. Jeg tror det i alle fall del­vis er en myte. Et av 60-tal­lets klas­sis­ke album, Bert Jansch, ble spilt inn på et kjøk­ken i Cam­den med en enkel spole­bånd­opp­ta­ger. Om en Tand­berg bånd­opp­ta­ger kos­tet litt mer eller mind­re enn en PC som har (tilleggs)utstyr og kraft nok til å hånd­te­re musikk på en god måte, er ikke så vel­dig inter­es­sant. Det var mulig også den gang å lage rime­li­ge musikk­opp­tak, gode nok til at noen av dem ble gitt ut på pla­te. Og uan­sett har dere fort­satt ikke under­bygd deres påstand, hvil­ket styr­ker min tro på at det­te bare er noe dere tror uten å vite.

    Selv­føl­ge­lig er dis­tri­bu­sjons­ka­na­le­ne vik­ti­ge, noe jeg også påpek­te i min kom­men­tar. Men i deres artik­kel skri­ver dere bare om inn­spil­lings­kost­na­de­ne, og det er det­te jeg mener er for enkelt.

    Hvis dere f.eks. had­de satt som tit­tel “Påvir­ker ulov­lig fil­de­ling musikk­sal­get”, da had­de sik­kert usan­ske under­sø­kel­ser også vært rele­van­te. Men det er ikke det­te dere har satt dere fore å skri­ve om, hvis vi hol­der oss til over­skrif­ten. Da skri­ver dere om “hva bør gjø­res når ny tek­no­lo­gi tru­er opp­havs­ret­ten?”, og for å sva­re på det spørs­må­let blir det util­strek­ke­lig. Man kan gjer­ne impor­te­re pro­blem­stil­lin­ger og ana­ly­ser av pro­ble­met. Men i over­skrif­ten mer enn anty­der dere at dere også vil se på løs­nin­ger. De kan ikke impor­te­res fra USA, ei hel­ler base­res på unans­ke under­sø­kel­ser.

    Det er selv­føl­ge­lig inter­es­sant å se på om en lov­giv­ning vir­ker eller ikke. Men dere set­ter opp en for enkel måle­stokk, og den måle­stok­ken dere set­ter opp er sterkt pre­get av at dere har et usansk utgangs­punkt. Man må gjer­ne vur­de­re lov­giv­ning instru­men­telt. Men det dere gjør er å påstå at den har en instru­men­tell begrun­nel­se. Det blir feil. Lov­giv­ning er ikke all­tid basert på at den skal frem­me noe annet, f.eks. øko­no­mis­ke hen­syn. Når det er for­budt å ta livet av folk så er ikke det for­di vi må ta vare på arbeids­kraf­ten. Livet har en ver­di i seg selv. Om det ikke er like tyde­lig på and­re områ­der, så fin­ner man til­sva­ren­de hen­syn også der. F.eks. at den som har skapt et ånds­verk selv skal kun­ne råde over det, her­under bestem­me til­gjenge­lig­gjø­ring m.m., helt uav­hen­gig av om det frem­mer et øko­no­misk mål, vel­ferd eller noe annet. Det­te er selv­føl­ge­lig bare ett av fle­re hen­syn, men det må også med i vur­de­rin­gen.

    Ingen har sagt noe om at lov­giv­ning er et mål i seg selv. Men skal man si noe om hvor­dan den vir­ker må man ikke for­enk­le så mye at det ikke bare blir for enkelt, men direk­te banalt. Man kan under­sø­ke hvor­dan lov­giv­ning fun­ge­rer med i alle fall to utgangs­punk­ter. Det ene er om de mål som loven er ment å skul­le frem­me er noe som fak­tisk bør frem­mes. Man kan selv­føl­ge­lig dis­ku­te­re om and­re hen­syn enn rene nytte­hen­syn for sam­fun­net bør være rele­van­te ved utfor­ming av opp­havs­rett. Men det er en helt annen dis­ku­sjon enn om lov­giv­nin­gen fak­tisk frem­mer de hen­syn som begrun­ner dagens opp­havs­rett. Det annet utgangs­punkt er om loven fak­tisk fun­ge­rer etter inten­sjo­nen og bidrar til å frem­me de mål den var ment å skul­le frem­me. Beg­ge deler kan være inter­es­sant og vik­tig. Jeg er sik­ker på at øko­no­mis­ke ana­ly­ser kan gi ver­di­ful­le bidrag til debatt på beg­ge nivå­er. Men uan­sett hvil­ket nivå man vil dis­ku­te­re på, så for­ut­set­ter det at man fak­tisk har satt seg inn i hvil­ke hen­syn lov­giv­nin­gen er ment å skul­le frem­me og i hvor­dan den fak­tisk vir­ker.

    Over­skrif­ten i deres artik­kel sig­na­li­ser­te at dere vil­le si noe om opp­havs­rett. Siden dere til og med had­de fått pris for artik­ke­len tenk­te jeg at det­te måt­te være inter­es­sant. Jeg ble som sagt skuf­fet. Dere sa i alle fall ikke noe vik­tig om opp­havs­ret­ten og der­med svar­te dere ikke på den pro­blem­stil­ling som var angitt i over­skrif­ten.

  • Lars Håkon­sen og Knut Løy­land

    For det førs­te er ikke vårt poeng med Tand­berg­eksemp­let å hev­de at det ikke var mulig å gjø­re rela­tivt bil­li­ge pro­duk­sjo­ner på 60 og 70-tal­let. Poen­get vårt er at selv de bil­li­ge pro­duk­sjo­ne­ne var mye dyre­re enn i dag og kva­li­te­ten, som Tor­vund selv sier, mye dår­li­ge­re.

    For det and­re skri­ver Tor­vund: ”Selv­føl­ge­lig er dis­tri­bu­sjons­ka­na­le­ne vik­ti­ge, noe jeg også påpek­te i min kom­men­tar. Men i deres artik­kel skri­ver dere bare om inn­spil­lings­kost­na­de­ne, og det er det­te jeg mener er for enkelt.” Det er ikke rik­tig at vi ikke nev­ner dis­tri­bu­sjons­kost­na­der i artik­ke­len. På side 29, and­re spal­te, and­re avsnitt, står: ”Der­som ny tek­no­lo­gi over­flø­dig­gjør eller redu­se­rer største­de­len av dagens pro­duk­sjons- og dis­tri­bu­sjons­kost­na­der, kan man alt­så kla­re seg med langt mind­re…” Vi synes det er en noe under­lig debatt­form Tor­vund leg­ger opp til når han på den ene siden mener at vi kom­mer med ube­grun­ne­de påstan­der og på den annen side selv kom­mer med påstan­der om vår artik­kel som ikke bare er ube­grun­ne­de, men bevi­se­lig gale.

    For det tred­je er det betryg­gen­de å høre at juris­ter aksep­te­rer en instru­men­tell til­nær­ming til lov­giv­nin­gen. I føl­ge Tor­vund kan det imid­ler­tid ikke red­de vår sva­ke ana­ly­se, for­di vi visst­nok påstår at opp­havs­ret­ten har en instru­men­tell begrun­nel­se. Med instru­men­tell synes Tor­vund å mene at vi vekt­leg­ger de øko­no­mis­ke hen­syn i begrun­nel­sen for sterkt i for­hold til de egent­li­ge for­mål. Det er mulig, men vi, og man­ge med oss, synes spe­si­elt de øko­no­mis­ke hen­syn knyt­tet til opp­havs­rett, er svært aktu­el­le, og i så måte tref­fer artik­ke­len godt – det er nett­opp det den hand­ler om.

  • OK, så nev­ner dere dis­tri­bu­sjons­kost­na­der også, i en kon­klu­de­ren­de biset­ning. Etter at bare inn­spil­lings­kost­na­der har vært med i den fore­gå­en­de drøf­tel­sen. Jeg kan også min­ne om at det var dere som sat­te 60- og 70-talls­lyd som refe­ran­se.

    Skal man pir­ke i Tand­berg-eksem­pe­let så kan det jo nev­nes at dere valg­te en dyr modell som eksem­pel. Uten å gra­ve fram gam­le pri­ser, så hus­ker jeg fra min egen ung­doms­tid på slut­ten av 1960- og begyn­nel­sen av 1970-tal­let at det var gans­ke van­lig at man had­de en slik bånd­opp­ta­ger. De fles­te had­de ikke topp­mo­del­len, men noe som var mer enn godt nok til enk­le inn­spil­lin­ger av rime­lig kva­li­tet — også godt nok til å gis ut på pla­te hvis man kun­ne bru­ke utsty­ret. Alle jeg kjen­te som had­de noen som helst musi­kals­ke ambi­sjo­ner had­de til­gang til slikt utstyr. Man had­de nok ikke like man­ge bånd­opp­ta­ge­re pr hus­stand som man i dag har PCer, men det bur­de ikke spil­le så stor rol­le. Anta­ge­lig­vis har det stør­re sam­men­heng med den all­min­ne­li­ge vel­stands­ut­vik­lin­gen enn real­pri­sen på utsty­ret.

    Når vi først er inne på bånd­opp­ta­ge­re, så kan jeg nev­ne at da jeg for et par år siden blad­de meg gjen­nom gam­le årgan­ger av Tids­skrift for retts­vi­ten­skap kom jeg over en artik­kel fra 1955 om “Mag­ne­to­fo­nen i opp­havs­retts­lig belys­ning” eller noe lig­nen­de (tit­te­len er gjen­gitt etter hukom­mel­sen). Det mor­som­me med den­ne artik­ke­len var at for­fat­te­ren den gang så på bånd­opp­ta­ge­ren som det som vil­le få opp­havs­ret­ten til å bry­te sam­men, og at argu­men­ta­sjo­nen den gang var vel­dig lik den argu­men­ta­sjo­nen som nå anfø­res om inter­nett.

    De mik­ro­fo­ne­ne som fulg­te med de gam­le Tand­berg-spil­ler­ne holdt nok ikke helt mål for plate­inn­spil­lin­ger. Men de var nok bed­re enn det som føl­ger med eller er inne­byg­get i PCer i dag. Sup­ple­rer man med det som kan­skje er den mest bruk­te stu­dio­mik­ro­fo­nen i dag, en Neu­mann U87, så blir det bed­re. Den kom på mar­ke­det i 1967. Hva den kos­tet den gan­gen, vet jeg ikke. Men i dag kos­ter den ca 25.000 kr. Man får selv­føl­ge­lig også bil­li­ge­re (og dyre­re) mik­ro­fo­ner. Men skul­le du ha gode mik­ro­fo­ner så kos­tet nok de den gang som nå mer enn en enkel, med god nok opp­taks­ma­skin. Og selv om Sgt Pep­pers ble spilt inn på en 4-spors opp­ta­ger, så had­de Beatles tross alt Stu­dio 1 i EMIs Abbey Road stu­dio. Uan­sett utstyrs­park så blir stua hjem­me ikke helt det sam­me.

    Som jeg har sagt noen gan­ger før, så synes jeg øko­no­mis­ke spørs­mål knyt­tet til opp­havs­rett er inter­es­san­te og vik­ti­ge. Hvis jeg ikke had­de ment det had­de jeg ikke vil­let bru­ke tid på å lese artik­ke­len, og i alle fall ikke kom­men­te­re den. Men den ga meg ingen ting. Og jeg hol­der fast ved det som er mitt hoved­punkt: Hvis øko­no­mer eller and­re skal skri­ve noe inter­es­sant om f.eks. opp­havs­rett, da for­ut­set­ter det at man fak­tisk set­ter seg inn i opp­havs­ret­ten. En ana­ly­se av løse og upre­si­se anta­gel­ser om hvor­dan man tror ver­den er blir ikke sær­lig inter­es­sant. Det vil­le bli omtrent like uin­ter­es­sant som om en jurist skul­le skri­ve om hvor­dan man bør regu­le­re finans­mar­ke­ne uten å ta seg bry­et med å set­te seg inn i hvor­dan mar­ke­de­ne fun­ge­rer. I det per­spek­ti­vet er pri­sen på Tand­berg bånd­opp­ta­ge­re og lyd­kva­li­te­ten på 60-talls inn­spil­lin­ger gans­ke uin­ter­es­sant.

  • Lars Håkon­sen og Knut Løy­land

    Tor­vund har en rek­ke sterkt kri­tis­ke kom­men­ta­rer til vår artik­kel. Her føl­ger en respons på noen av dem:

    Tor­vund:
    ”Jeg lurer på hva de egent­lig mener med “land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met” og hvil­ke tje­nes­ter de kon­kret sik­ter til. For­fat­ter­ne gir ingen refe­ran­ser eller and­re antyd­nin­ger om hva det­te byg­ger på.”

    Det­te er ikke et sen­tralt poeng, men det vi sik­tet til med vårt lite pre­si­se utsagn var spe­si­elt de man­ge rus­sis­ke nett­bu­tik­ke­ne (for eksem­pel http://www.legalsounds.com) som sel­ger både enkelt­lå­ter og album til en brøk­del av pri­sen i vest­li­ge nett­bu­tik­ker. Stan­dard­pri­sen for enkelt­lå­ter ser ut til å være 9 cents eller om lag 52 øre etter dagens kur­ser. Album­pri­sen kom­mer da gjer­ne på drøyt 1 dol­lar eller der omkring. For å være minst mulig dif­fus den­ne gang, kan ned­las­ting av albu­met ”The Fame” med Lady GaGa i mp3-for­mat være et pris­ek­sem­pel. På Plate­kom­pa­ni­et kos­ter det­te albu­met kr. 79, på iTu­nes kr. 80 og på Legalsounds 0,99 $ eller ca. 5,75 kro­ner etter dagens kurs.
    Hvis salgs­inn­tek­ten skal gi grunn­lag for avløn­ning til alle ret­tig­hets­ha­ve­re og alle and­re som er involvert i verdi­kje­den (lyd­folk, sel­ska­per osv.) knyt­tet til musikk­pro­duk­sjon, vir­ker 5–6 kro­ner per album nok­så lite, og utgjør kun ca. 7 % av pris­ni­vå­et hos iTu­nes eller Plate­kom­pa­ni­et. Når vi leser ”Legal info” på http://www.legalsounds.com, opp­gis det:

    ”All the mate­ri­als in the LegalSounds.com music ser­vice are avai­lab­le for dis­tri­bu­tion via Inter­net accor­ding to licen­se ??-3?-05–09 of the Rus­sian Multi­me­dia and Inter­net Socie­ty. Under the licen­se agreement, Legalsounds.com pays licen­se fees for all the mate­ri­als sub­ject to the Law of the Rus­sian Federa­tion “On Copy­right and Related Rights”.”

    Det er vans­ke­lig for oss å vur­de­re nøy­ak­tig hva som lig­ger i det­te, og det er godt mulig at virk­som­he­ten er fullt lov­lig og at alle copy­right­hol­de­re får sin rett­mes­si­ge kom­pen­sa­sjon hvis vi kjø­per et album for 5 kro­ner og 75 øre. I så fall er vårt utsagn i artik­ke­len helt feil. Pro­ble­met er vel i så fall ikke at noen land (som Russ­land) står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met, men at det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met like­vel ikke sør­ger for at opp­havs­men­ne­ne får noen – eller evt. kun får mini­mal – øko­no­misk uttel­ling for sine opp­havs­ret­tig­he­ter. Og da hjel­per det jo ikke stort.

    Den and­re mulig­he­ten er at kjøp av vårt eksem­pel­al­bum for 5 kro­ner og 75 øre inne­bæ­rer brudd med opp­havs­rett og at opp­havs­men­ne­ne ikke får sin rett­mes­si­ge kom­pen­sa­sjon når Legalsounds sel­ger albu­met til oss for 5,75. I så fall er det vel mang­len­de hånd­he­vel­se av opp­havs­ret­tig­he­te­ne som er pro­ble­met. Det hjel­per ikke at Russ­land er til­slut­tet Bern-kon­ven­sjo­nen så len­ge bestem­mel­se­ne ikke hånd­he­ves. I det vi har skre­vet i artik­ke­len, har vi foku­sert på utfal­let og situa­sjo­nen slik vi opp­fat­ter den i prak­sis, og det spil­ler liten rol­le for vår pro­blem­be­skri­vel­se om reg­le­ne er i orden på papi­ret så len­ge de ikke prak­ti­se­res. Situa­sjo­nen er den at vi per i dag kan kjø­pe musikk i en rus­sisk nett­bu­tikk for ca. 7 % av pris­ni­vå­et i nett­bu­tik­ker i vest­li­ge land. Tor­vund vet mye bed­re enn oss om det­te er lov­lig og i tråd med opp­havs­retts­li­ge bestem­mel­ser. Vi er mer opp­tatt av at det­te uan­sett om det er helt lov­lig, helt ulov­lig eller i en juri­disk grå­sone, må være et stort pro­blem for fram­ti­di­ge inn­tje­nings­mu­lig­he­ter i musikk­bran­sjen.

    Det bør pre­si­se­res at file­ne i vårt eksem­pel ikke er helt iden­tis­ke i kva­li­tet. På Legalsounds varie­rer bit­ra­ten fra låt til låt (fra 155 til 228 kbps), mens den f.eks. på Plate­kom­pa­ni­et er på 256 kbps på alle låte­ne. Det­te kan selv­sagt ha betyd­ning for hvor stort salg sel­ska­per som Legalsounds kan kap­re fra leve­ran­dø­rer med høy­ere pris og kva­li­tet, men de rent opp­havs­retts­li­ge spørs­må­le­ne har vel uan­sett lite å gjø­re med om bit­ra­ten er på 192 eller 256 kbps.

    Om kost­na­der og kva­li­tet ved lyd­pro­duk­sjon
    Vår påstand var her bl.a. at man nå på 2000 tal­let kan lage inn­spil­lin­ger av ”minst like god lyd­kva­li­tet som man kun­ne på 1960- og 70-tal­let, sam­ti­dig som real­ver­di­en av pro­duk­sjons­ut­sty­ret er en brøk­del.” Vi er noe usik­re på hva Tor­vund egent­lig er ute etter når han argu­men­te­rer mot det­te utsag­net. Han utta­ler bl.a. at ”For det førs­te er man ikke for­nøyd med den lyd­kva­li­te­ten man kun­ne få på 1960 og 70-tal­let.” Det­te bare under­stre­ker vårt poeng: Vi kan i dag både få langt bed­re lyd­kva­li­tet og vi kan få den­ne til en langt lave­re kost­nad enn det EMIs stu­dio i 1965 kun­ne til­by. Sam­ti­dig skal det her gjø­res vis­se for­be­hold når det gjel­der hvor mye bed­re kva­li­te­ten egent­lig har blitt. Det fin­nes fle­re berøm­te inn­spil­lin­ger av klas­sisk musikk fra seint 50 og tid­lig 60 tall som man­ge anser har noe av den bes­te lyd­kva­li­tet man har opp­nådd noen­sin­ne. Så alt var ikke så dår­lig før hel­ler…..

    Tor­vund utta­ler også at mik­ro­fo­ner ikke har blitt bil­li­ge­re. Det er mulig han har rett i det. Vide­re påpe­ker han at gode loka­ler og instru­men­ter ikke har blitt bil­li­ge­re. Og at gode lyd­tek­ni­ke­re ikke er gra­tis. Alt det­te kan være høyst rele­vant, men rok­ker ikke ved vårt hoved­po­eng om at den tota­le kost­na­den ved å spil­le inn musikk av en gitt øns­ket kva­li­tet har blitt vesent­lig bil­li­ge­re enn f.eks. i 1965. Bran­sjen har kan­skje ikke foku­sert mak­si­malt på å opp­nå lavest muli­ge kost­na­der ved inn­spil­lin­ger (som gir øns­ket kva­li­tet) hit­til, og det vil­le over­ras­ke oss mye om det ikke fin­nes ube­nyt­te­de mulig­he­ter for rasjo­na­li­se­ring og kost­nads­re­duk­sjon uten at lyd­kva­li­te­ten blir vesent­lig for­rin­get i for­hold til hva det gjen­nom­snitt­li­ge pub­li­kum fak­tisk vet å verd­set­te og kan høre for­skjell på. Den vold­som­me popu­la­ri­te­ten til mp3-for­ma­tet med rela­tivt sterkt kom­pri­me­ring i for­hold til 1980- og 90-tal­lets lyd­me­di­um CD, er jo i seg selv et bevis på at bed­re kva­li­tet kan ha liten prio­ri­tet så len­ge kva­li­te­ten til­freds­stil­ler et minste­nivå. Kort sagt synes vi at Tor­vunds argu­men­ter om mik­ro­fon­pri­ser eller remas­te­ring av Beatles-pla­ter ikke er sær­lig sen­tra­le i for­hold til vårt hoved­po­eng om bety­de­li­ge kost­nads­re­duk­sjo­ner, og at det vil være mulig å gjen­nom­føre inn­spil­lin­ger av et øns­ket kva­li­tets­nivå til en langt lave­re kost­nad enn på 60- og 70-tal­let.

    Om årsa­ker til ned­gang i salg
    Tor­vund har som hypo­te­se at ”…sal­get som top­pet seg rundt 2000 var kuns­tig høyt for­di vi var man­ge som kjøp­te våre favo­ritt­pla­ter på nytt da CDen kom, sam­ti­dig som vi kom­plet­ter­te med det som len­ge had­de stått på ønske­lis­ten.”
    Det er mulig at den­ne hypo­te­sen har noe for seg. Hvis vi har gitt inn­trykk av at vi har fors­ket på hva den kraf­ti­ge ned­gan­gen i salg skyl­des, er det feil. Vi refe­re­rer til inter­na­sjo­nal empi­risk forsk­ning på områ­det, som peker i ret­ning av at den ulov­li­ge fil­de­lin­gen har en uguns­tig effekt på sal­get. Men det­te er ikke enty­dig – og det leg­ger vi hel­ler ikke skjul på. For Nor­ges del har vi ikke fun­net fram til forsk­ning på områ­det. Vi valg­te der­for å vise utvik­lin­gen for salg i Nor­ge, for­di den langt fra avkref­ter hypo­te­sen om at ulov­lig fil­de­ling påvir­ker sal­get i neg­a­tiv ret­ning. Det er selv­sagt ikke enten det ene eller det and­re som for­kla­rer en slik utvik­ling. Det kan være fle­re ting sam­ti­dig. I til­legg til gjen­kjøp av CD’er, eller mer pre­sist stopp i gjen­kjøp (Tor­vunds hypo­te­se), ulov­lig fil­de­ling (Liebowitz hypo­te­se) kan også nev­nes såkal­te ”lan­ge haler” i pro­duk­sjon og dis­tri­bu­sjon av bl.a. musikk. Det sis­te inne­bæ­rer man­ge fle­re inn­spil­lin­ger, som hver sel­ger lite, men som til sam­men utgjør et bety­de­lig salg. Det­te kan for øvrig ses i sam­men­heng med lave­re pro­duk­sjons­tek­nis­ke kost­na­der i bran­sjen og opp­blomst­rin­gen av uav­hen­gi­ge plate­sel­skap (indie record labels).

    Om tvangs­li­sen­ser vs avtale­li­sen­ser
    Det har ikke vært noe sen­tralt poeng fra vår side å skil­le mel­lom tvangs­li­sen­ser av den typen som fin­nes i USA og avtale­li­sen­ser av norsk eller nor­disk type. Det er for øvrig ikke til­fel­le at vi er helt ukjen­te med nors­ke avtale­li­sen­ser. I artik­ke­lens avsnitt 5 omta­les TONO og GRAMO, som nett­opp er eksemp­ler på avtale­li­sen­ser. Siden vi refe­re­rer til inter­na­sjo­nal lit­te­ra­tur og begre­pet obli­ga­to­risk lisens eller tvangs­li­sens er sen­tral i dis­ku­sjo­nen til Liebowitz, har vi gans­ke enkelt benyt­tet hans ter­mi­no­lo­gi i vår omta­le. Vår omta­le av tvangs­li­sens fin­nes i et avsnitt som omhand­ler muli­ge alter­na­ti­ve løs­nin­ger på hvor­dan det kan gene­re­res inn­tek­ter til ret­tig­hets­ha­ve­re der­som ordi­nær salgs­inn­tekt blir kraf­tig redu­sert pga utstrakt fil­de­ling. Lisens­ord­nin­ger er ett slikt alter­na­tiv, og for oss er det rela­tivt under­ord­net om det­te rent tek­nisk har form av avtale­li­sens av norsk/nordisk type eller en mer usansk inspi­rert tvangs­li­sens. Det er utfal­let som er det sen­tra­le, og slik vi opp­fat­ter det har beg­ge lisens­ty­pe­ne det sam­me grunn­leg­gen­de mål – å unn­gå beho­vet for indi­vi­du­ell avtale­inn­gå­el­se mel­lom hver opp­havs­mann og hver bru­ker og å leg­ge til ret­te for enkel til­gang for bru­ke­re sam­ti­dig som det gis øko­no­misk kom­pen­sa­sjon til ret­tig­hets­ha­ve­re. Eksis­te­ren­de nors­ke model­ler for det­te er åpen­bart rele­van­te, kan­skje også mest rele­van­te, men det er vel hel­ler ikke slik at model­ler fra and­re land per defi­ni­sjon er irre­le­van­te og ikke bør omta­les over­ho­det?

    Grunn­leg­gen­de for­skjell i synet på hvem loven er til for?
    Det kan se ut som om det er grunn­leg­gen­de for­skjel­ler mel­lom vårt og Tor­vunds syn på opp­havs­ret­ten. Vi har i artik­ke­len argu­men­tert ut fra et typisk øko­no­misk hen­sikts­mes­sig­hets­per­spek­tiv, der det er utfal­let som er i fokus. Og hvor­vidt utfal­let er bra eller ikke, måles ut fra inn­byg­ger­nes vel­ferd. Det er alt­så inn­byg­ger­nes vel­ferd som er det ende­li­ge målet for poli­tikk­ut­for­min­gen, mens inn­tekt og over­skudd i enkelt­bran­sjer ikke er noe mål i seg selv. Det kan selv­sagt like­vel være et vik­tig virke­mid­del for å nå målet om høy­est mulig vel­ferd for inn­byg­ger­ne. Når det gjel­der opp­havs­ret­ten, opp­fat­ter vi at opp­havs­ret­tens inten­sjon først og fremst er å sik­re best muli­ge incen­ti­ver for pro­duk­sjon av nye ånds­verk. Vi betrak­ter med and­re ord dagens opp­havs­retts­li­ge lov­giv­ning som ett av fle­re kul­tur­po­li­tis­ke virke­mid­ler. Hvis opp­havs­ret­ten ikke len­ger viser seg å være et effek­tivt virke­mid­del for å ska­pe til­strek­ke­li­ge incen­ti­ver for pro­duk­sjon av nye ånds­verk, ja så mener vi at det kan være grunn­lag for å revur­de­re hele poli­tik­ken på områ­det – her­under lov­giv­nin­gen.

    For oss kan det se ut som om Tor­vund betrak­ter opp­havs­ret­ten som noe i ret­ning av en urok­ke­lig og fun­da­men­tal, demo­kra­tisk ret­tig­het på lin­je med men­neske­ret­tig­he­te­ne. Det er i våre øyne et for rigid syns­punkt, og vil i ver­ste fall kun­ne stå i vei­en for en for­måls­tje­ne­lig end­ring av poli­tik­ken på områ­det. Siden uli­ke betrakt­nings­må­ter omkring hva opp­havs­ret­ten er og bør være kan inne­bære dypt­gri­pen­de for­skjel­ler om hva som er god poli­tikk, synes vi at debat­ten om ulov­lig fil­de­ling så langt mang­ler en grun­dig dis­ku­sjon rundt dis­se skille­lin­je­ne. Den bør kom­me og da bør både juris­ter, øko­no­mer, så vel som per­soner med annen fag­lig bak­grunn, del­ta.

    mvh

    Lars Håkon­sen og Knut Løy­land

  • Pingback: Musikken vi ikke snakker om | Atleb's Blog()