Samfunnsøkonomer ser på opphavsrett

Lars Håkon­sen og Knut Løy­land for har fått “pri­sen for bes­te artik­kel i tids­skrif­te­ne til Sam­funns­øko­no­me­nes for­ening for 2009” for artik­ke­len “Ulov­lig fil­de­ling av musikk – hva bør gjø­res når ny tek­no­lo­gi tru­er opp­havs­ret­ten?”. Slikt vek­ker nys­gjer­rig­he­ten hos en musikk­in­ter­es­sert opp­havs­retts­ju­rist. Men jeg ble ikke direk­te impo­nert, for å si det for­sik­tig.

I inn­led­nin­gen kan vi lese føl­gen­de om opp­havs­rett i et slags glo­balt per­spek­tiv:

Dess­uten fin­nes det en rek­ke mulig­he­ter for til­gang til svært lavt pri­set musikk gjen­nom nett­ste­der loka­li­sert i land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met. Det­te bidrar sann­syn­lig­vis også til å under­gra­ve omset­nin­gen av musikk i Nor­ge og and­re land som prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se.”

Jeg lurer på hva de egent­lig mener med “land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met” og hvil­ke tje­nes­ter de kon­kret sik­ter til. For­fat­ter­ne gir ingen refe­ran­ser eller and­re antyd­nin­ger om hva det­te byg­ger på.

Den mest sen­tra­le inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­nen om opp­havs­rett er Bern-kon­ven­sjo­nen som har til­slut­ning fra 164 sta­ter. Alle dis­se lan­de­ne “prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se”. Det er fak­tisk en av kon­ven­sjo­nens grunn­pi­la­rer.

Jeg vil tro at land som skal kun­ne være base for nett­ste­der med stor tra­fikk dels må ha en god telein­fra­struk­tur, dels må ha et libe­ralt regi­me i for­hold til tele­kom­mu­ni­ka­sjon gene­relt og inter­nett spe­si­elt. Det­te er ikke hva jeg for­bin­der med land som Afgha­ni­stan, Ango­la, Bur­ma, Burun­di, Eri­trea, Iran, Irak, Kuwait, Kam­bod­sja, Laos, Moazam­bi­que og Soma­lia. Og da skul­le vi ha fått med de fles­te land som “står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met (…) [og] som [ikke] prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se”.

At effek­ti­vi­te­ten i hånd­he­vel­sen av opp­havs­ret­ten kan variere, er en annen sak. Men vi behø­ver ikke å beve­ge oss ut av Nor­ge for å fin­ne nok av eksemp­ler på det.

Det­te er kan­skje ikke så vik­tig for artik­ke­lens hoved­tema. Men jeg blir skep­tisk når man star­ter med den­ne type påstan­der som ikke under­byg­ges. Ut fra for­fat­ter­nes CV og pub­li­ka­sjons­lis­ter synes det ikke som om noen av dem tid­li­ge­re har arbei­det med opp­havs­rett eller med musikk­bran­sjen. Det er ikke grunn til å anta at påstan­de­ne er basert på en gene­rell inn­sikt i og erfa­ring fra saks­fel­tet. Når det som skri­ves i bes­te fall er upre­sist (etter min mening feil­ak­tig), blir ikke inn­tryk­ket bed­re. Kva­li­tets­kra­ve­ne set­tes ikke høyt.

I artik­ke­len pre­sen­te­res en inter­es­sant kur­ve over CD-sal­get i Nor­ge:

Desver­re får jeg ikke så mye ut av for­kla­rin­ge­ne på den­ne kur­ven. Det vises stort sett til and­re artik­ler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Tes­ting File-Sharing’s Impact by Exa­mi­ning Record Sales in Cities”. Både den­ne og Håkon­sen og Løy­lands artik­kel unn­la­ter å ta opp det som jeg tror er en vik­tig for­kla­ring på utvik­ling, en anta­gel­se jeg mener blir styr­ket av den kur­ven som er gjen­gitt oven­for.

Kur­ven viser at sal­get tok av omtrent da CDen slo igjen­nom i mar­ke­det rundt midt­en av 1980-tal­let. Den nåd­de top­pen rundt 2000 og har nå falt til­ba­ke til omtrent 1990-nivå. Min hypo­te­se er at sal­get som top­pet seg rundt 2000 var kuns­tig høyt for­di vi var man­ge som kjøp­te våre favo­ritt­pla­ter på nytt da CDen kom, sam­ti­dig som vi kom­plet­ter­te med det som len­ge had­de stått på ønske­lis­ten. Sel­ska­pe­ne mel­ket sin gam­le kata­log for det den var verdt og litt til, og så ikke at til­veks­ten var alt for dår­lig til å kun­ne hol­de liv i en opp­blåst bran­sje.

Skal man kun­ne trek­ke slut­nin­ger om musikk­mar­ke­det må man gå inn i og ana­ly­se­re det­te mar­ke­det, ikke bare vur­de­re omkring­lig­gen­de fak­to­rer. Jeg har tid­li­ge­re spurt IFPI om de har tall som sier noe om for­hol­det mel­lom salg av nyinn­spil­lin­ger og nyut­gi­vel­ser av eld­re inn­spil­lin­ger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypo­te­se. Jeg har til nå ikke fått den bekref­tet, men jeg har hel­ler ikke sett noe som avkref­ter det. Hvis min hypo­te­se har noe for seg bur­de den etter min vur­de­ring gi en kur­ve gans­ke lik den som Håkon­sen og Løy­land pre­sen­te­rer. Der­for er jeg ut fra de tal­le­ne de pre­sen­te­rer styr­ket i min tro på at den i alle fall for­kla­rer en stor del av fal­let. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han kon­klu­de­rer med at hele ned­gan­gen skyl­des fil­de­ling.

Jeg er hel­ler ikke så sik­ker på at for­fat­ter­ne har noe i nær­he­ten av en “hands on” erfa­ring med musikk­pro­duk­sjon eller har sett et stu­dio fra inn­si­den. De skri­ver på s. 29:

Med en PC og noe eks­tra pro­gram­vare og utstyr, kan man i dag pro­du­se­re musikk­innspil­lin­ger av minst like god lyd­kva­li­tet som man kun­ne på 1960 og 70-tal­let, sam­ti­dig som real­ver­di­en av pro­duk­sjons­ut­sty­ret er en brøk­del. Der­med er kra­vet til nød­ven­dig inn­tekt for å for­sva­re inn­spil­lings­kost­na­de­ne til­sva­ren­de redu­sert.”

For det førs­te er man ikke for­nøyd med den lyd­kva­li­te­ten man kun­ne få på 1960 og 70-tal­let. Man­ge av utgi­vel­se­ne fra den­ne peri­oden har sje­ne­ren­de dår­lig lyd. Det er nett­opp der­for man fant det bry­et verdt å arbei­de i fire år med å ren­se lyden på alle Beatles-inn­spil­lin­ge­ne og at mar­ke­det begjær­lig kas­tet seg de rema­stre­de ver­sjo­ne­ne da de kom på mar­ke­det høs­ten 2009.

Det er rik­tig at noe av inn­spil­lings­ut­sty­ret har blitt bil­li­ge­re. Man får bil­li­ge­re mik­se­re og man kan kla­re seg uten en rela­tivt dyr fler­spors­bånd­opp­ta­ger. Men gode mik­ro­fo­ner har ikke blitt bil­li­ge­re. Det har hel­ler ikke et rom med gode akkus­tis­ke egen­ska­per eller gode instru­men­ter (om vi hol­der synthe­size­re uten­for). Gode lydek­ni­ke­re er hel­ler ikke gra­tis. Det har blitt bil­li­ge­re å lage demo­er av bed­re kva­li­tet enn hva man fikk til hjem­me i stua tid­li­ge­re. Men inn­spil­lings­kost­na­de­ne for pro­fe­sjo­nell kva­li­tet har nok ikke blitt vesent­lig lave­re.

De løs­nings­for­slag som pre­sen­te­res har den grunn­leg­gen­de svak­het at den først og fremst er basert på usan­ske og i noen grad engels­ke ana­ly­ser. Det er så sto­re for­skjel­ler mel­lom usansk og norsk opp­havs­rett at usan­ske ana­ly­ser har begren­set over­fø­rings­ver­di. Men like­vel ser det som om man­ge øko­no­mer har en for­kjær­lig­het for det som kom­mer fra USA og synes å være lite opp­tatt av ori­en­te­re seg om hvor­dan det­te sys­te­met fun­ge­rer hos oss. Håkon­sen og Løy­land skri­ver eksem­pel­vis noe om tvangs­li­sen­ser (com­pulsory licen­se), som man kan lese om i usan­ske artik­ler. Men de synes å være helt ukjen­te med den langt mer flek­sib­le nor­dis­ke model­len med avtale­li­sens.

En annen svak­het er at for­fat­ter­ne kun har sett på musikk, med et lite side­blikk på film. Opp­havs­ret­ten omfat­ter så mye mer. For­fat­te­re kan ikke leve av å rei­se på tur­né­er hvor de leser høyt fra sine bøker og sel­ger T-skjor­ter med bil­der av seg selv. Det kan hel­ler ikke kom­po­nis­ter, foto­gra­fer, data­pro­gram­me­re­re og man­ge and­re som også er avhen­gi­ge av opp­havs­ret­ten gjø­re. Man kan der­for ikke base­re løs­nin­ger bare på det som til­syne­la­ten­de kan fun­ge­re for musikk­bran­sjen.

I jusen må vi gans­ke ofte “spil­le på borte­bane”. Vi befat­ter oss gans­ke ofte med and­re fag som vi ikke behers­ker. Vi ser på jus og infor­ma­sjons­tek­no­lo­gi, jus og mil­jø, jus og helse, osv. Da er vår tra­di­sjon at vi i alle fall for­sø­ker å set­te oss inn i og for­stå den vir­ke­lig­het vi beve­ger oss inn i. Vi må vite hva som fak­tisk skjer. Vi skal ha fak­ta på bor­det. Når det­te er klar­lagt kan vi se hvor­dan jusen kom­mer til anven­del­se. Hvis vi ikke for­står den vir­ke­lig­het som våre verk­tøy anven­des på, da blir ana­ly­sen lite verdt og kon­klu­sjo­ne­ne ofte feil. Det er ikke der­med sagt at vi all­tid lyk­kes, men vi for­sø­ker i det mins­te. Når jeg leser artik­ler som Håkon­sen og Løy­land gir den meg et inn­trykk av at man ikke en gang for­sø­ker å beve­ge seg ut av et luk­ket øko­no­misk rom. Det blir selv­re­fe­re­ren­de og selv­be­kref­ten­de innen­for sin egen bob­le. Det frem­står som en gans­ke livs­fjern intel­lek­tu­ell lek.

Jeg øns­ker å vite mer om øko­no­mis­ke og and­re sam­funns­mes­si­ge sider ved opp­havs­rett. Men det mes­te av det jeg leser om det­te, også Håkon­sen og Løy­land, gir meg ingen ting. Grun­nen er enkel: De har ikke brydd seg med å set­te seg ordent­lig inn i det områ­det som ana­ly­se­res. Man har gjort anta­gel­ser om hvor­dan sys­te­met fun­ge­rer, og så ana­ly­sert og anvendt sine øko­no­mis­ke teori­er på dis­se anta­gel­se­ne. Men når anta­gel­se­ne svik­ter, da har man laget et bygg uten grunn­mur.

Print Friendly, PDF & Email