Lars Håkonsen og Knut Løyland for har fått “prisen for beste artikkel i tidsskriftene til Samfunnsøkonomenes forening for 2009” for artikkelen “Ulovlig fildeling av musikk – hva bør gjøres når ny teknologi truer opphavsretten?”. Slikt vekker nysgjerrigheten hos en musikkinteressert opphavsrettsjurist. Men jeg ble ikke direkte imponert, for å si det forsiktig.

I innledningen kan vi lese følgende om opphavsrett i et slags globalt perspektiv:

“Dessuten finnes det en rekke muligheter for tilgang til svært lavt priset musikk gjennom nettsteder lokalisert i land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet. Dette bidrar sannsynligvis også til å undergrave omsetningen av musikk i Norge og andre land som praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse.”

Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.

Den mest sentrale internasjonale konvensjonen om opphavsrett er Bern-konvensjonen som har tilslutning fra 164 stater. Alle disse landene “praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”. Det er faktisk en av konvensjonens grunnpilarer.

Jeg vil tro at land som skal kunne være base for nettsteder med stor trafikk dels må ha en god teleinfrastruktur, dels må ha et liberalt regime i forhold til telekommunikasjon generelt og internett spesielt. Dette er ikke hva jeg forbinder med land som Afghanistan, Angola, Burma, Burundi, Eritrea, Iran, Irak, Kuwait, Kambodsja, Laos, Moazambique og Somalia. Og da skulle vi ha fått med de fleste land som “står på siden av det internasjonale copyrightsystemet (…) [og] som [ikke] praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”.

At effektiviteten i håndhevelsen av opphavsretten kan variere, er en annen sak. Men vi behøver ikke å bevege oss ut av Norge for å finne nok av eksempler på det.

Dette er kanskje ikke så viktig for artikkelens hovedtema. Men jeg blir skeptisk når man starter med denne type påstander som ikke underbygges. Ut fra forfatternes CV og publikasjonslister synes det ikke som om noen av dem tidligere har arbeidet med opphavsrett eller med musikkbransjen. Det er ikke grunn til å anta at påstandene er basert på en generell innsikt i og erfaring fra saksfeltet. Når det som skrives i beste fall er upresist (etter min mening feilaktig), blir ikke inntrykket bedre. Kvalitetskravene settes ikke høyt.

I artikkelen presenteres en interessant kurve over CD-salget i Norge:

Desverre får jeg ikke så mye ut av forklaringene på denne kurven. Det vises stort sett til andre artikler. Jeg har bare lest en av dem: Stan J. Liebowitz: “Testing File-Sharing’s Impact by Examining Record Sales in Cities”. Både denne og Håkonsen og Løylands artikkel unnlater å ta opp det som jeg tror er en viktig forklaring på utvikling, en antagelse jeg mener blir styrket av den kurven som er gjengitt ovenfor.

Kurven viser at salget tok av omtrent da CDen slo igjennom i markedet rundt midten av 1980-tallet. Den nådde toppen rundt 2000 og har nå falt tilbake til omtrent 1990-nivå. Min hypotese er at salget som toppet seg rundt 2000 var kunstig høyt fordi vi var mange som kjøpte våre favorittplater på nytt da CDen kom, samtidig som vi kompletterte med det som lenge hadde stått på ønskelisten. Selskapene melket sin gamle katalog for det den var verdt og litt til, og så ikke at tilveksten var alt for dårlig til å kunne holde liv i en oppblåst bransje.

Skal man kunne trekke slutninger om musikkmarkedet må man gå inn i og analysere dette markedet, ikke bare vurdere omkringliggende faktorer. Jeg har tidligere spurt IFPI om de har tall som sier noe om forholdet mellom salg av nyinnspillinger og nyutgivelser av eldre innspillinger. Men det har de ikke.

Jeg sier at det er min hypotese. Jeg har til nå ikke fått den bekreftet, men jeg har heller ikke sett noe som avkrefter det. Hvis min hypotese har noe for seg burde den etter min vurdering gi en kurve ganske lik den som Håkonsen og Løyland presenterer. Derfor er jeg ut fra de tallene de presenterer styrket i min tro på at den i alle fall forklarer en stor del av fallet. Og jeg tror i alle fall ikke på Liebowitz når han konkluderer med at hele nedgangen skyldes fildeling.

Jeg er heller ikke så sikker på at forfatterne har noe i nærheten av en “hands on” erfaring med musikkproduksjon eller har sett et studio fra innsiden. De skriver på s. 29:

“Med en PC og noe ekstra programvare og utstyr, kan man i dag produsere musikkinnspillinger av minst like god lydkvalitet som man kunne på 1960 og 70-tallet, samtidig som realverdien av produksjonsutstyret er en brøkdel. Dermed er kravet til nødvendig inntekt for å forsvare innspillingskostnadene tilsvarende redusert.”

For det første er man ikke fornøyd med den lydkvaliteten man kunne få på 1960 og 70-tallet. Mange av utgivelsene fra denne perioden har sjenerende dårlig lyd. Det er nettopp derfor man fant det bryet verdt å arbeide i fire år med å rense lyden på alle Beatles-innspillingene og at markedet begjærlig kastet seg de remastrede versjonene da de kom på markedet høsten 2009.

Det er riktig at noe av innspillingsutstyret har blitt billigere. Man får billigere miksere og man kan klare seg uten en relativt dyr flersporsbåndopptager. Men gode mikrofoner har ikke blitt billigere. Det har heller ikke et rom med gode akkustiske egenskaper eller gode instrumenter (om vi holder synthesizere utenfor). Gode lydeknikere er heller ikke gratis. Det har blitt billigere å lage demoer av bedre kvalitet enn hva man fikk til hjemme i stua tidligere. Men innspillingskostnadene for profesjonell kvalitet har nok ikke blitt vesentlig lavere.

De løsningsforslag som presenteres har den grunnleggende svakhet at den først og fremst er basert på usanske og i noen grad engelske analyser. Det er så store forskjeller mellom usansk og norsk opphavsrett at usanske analyser har begrenset overføringsverdi. Men likevel ser det som om mange økonomer har en forkjærlighet for det som kommer fra USA og synes å være lite opptatt av orientere seg om hvordan dette systemet fungerer hos oss. Håkonsen og Løyland skriver eksempelvis noe om tvangslisenser (compulsory license), som man kan lese om i usanske artikler. Men de synes å være helt ukjente med den langt mer fleksible nordiske modellen med avtalelisens.

En annen svakhet er at forfatterne kun har sett på musikk, med et lite sideblikk på film. Opphavsretten omfatter så mye mer. Forfattere kan ikke leve av å reise på turnéer hvor de leser høyt fra sine bøker og selger T-skjorter med bilder av seg selv. Det kan heller ikke komponister, fotografer, dataprogrammerere og mange andre som også er avhengige av opphavsretten gjøre. Man kan derfor ikke basere løsninger bare på det som tilsynelatende kan fungere for musikkbransjen.

I jusen må vi ganske ofte “spille på bortebane”. Vi befatter oss ganske ofte med andre fag som vi ikke behersker. Vi ser på jus og informasjonsteknologi, jus og miljø, jus og helse, osv. Da er vår tradisjon at vi i alle fall forsøker å sette oss inn i og forstå den virkelighet vi beveger oss inn i. Vi må vite hva som faktisk skjer. Vi skal ha fakta på bordet. Når dette er klarlagt kan vi se hvordan jusen kommer til anvendelse. Hvis vi ikke forstår den virkelighet som våre verktøy anvendes på, da blir analysen lite verdt og konklusjonene ofte feil. Det er ikke dermed sagt at vi alltid lykkes, men vi forsøker i det minste. Når jeg leser artikler som Håkonsen og Løyland gir den meg et inntrykk av at man ikke en gang forsøker å bevege seg ut av et lukket økonomisk rom. Det blir selvrefererende og selvbekreftende innenfor sin egen boble. Det fremstår som en ganske livsfjern intellektuell lek.

Jeg ønsker å vite mer om økonomiske og andre samfunnsmessige sider ved opphavsrett. Men det meste av det jeg leser om dette, også Håkonsen og Løyland, gir meg ingen ting. Grunnen er enkel: De har ikke brydd seg med å sette seg ordentlig inn i det området som analyseres. Man har gjort antagelser om hvordan systemet fungerer, og så analysert og anvendt sine økonomiske teorier på disse antagelsene. Men når antagelsene svikter, da har man laget et bygg uten grunnmur.