Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

For­mid­da­gen i dag til­brak­te jeg i Sver­re Fehns flot­te Gyl­den­dal­hus, på lan­se­rings­se­mi­nar for Tho­mas Rie­ber-Mohns bok Digi­tal pri­vat­ko­pie­ring. Det gle­der en opp­havs­retts­ju­rist å se at 370 per­soner had­de meldt seg på semi­na­ret.

Jeg skal ikke her gi noe refe­rat, men hel­ler kom­me med mine egne reflek­sjo­ner. For de som vil høre inn­leg­ge­ne har Gyl­den­dal lagt ut video­pp­tak av alle fore­dra­ge­ne på nett.

Utgangs­punk­tet for dagens adgang til å frem­stil­le eksemp­la­rer til pri­vat bruk var at man ikke øns­ket at hånd­he­vel­sen av opp­havs­man­nens ene­ret­ter skul­le krys­se dør­ters­ke­len inn i de pri­va­te hjem. Det som den gang var aktu­elt var å skri­ve av, even­tu­elt teg­ne eller male et bil­de. Det var helt mar­gi­nalt.

Tek­no­lo­gi­en end­ret det­te. Først kom bånd­opp­ta­ge­re til hjem­me­bruk på 1950-tal­let. Siden kom bl.a. foto­ko­pie­ring og video­opp­tak, fram til dagens digi­ta­le kopie­rings­tek­no­lo­gi hvor enhver data­ma­skin også er en kopi­ma­skin. Legg inter­nett, med dets mulig­he­ter for fjern­ko­pie­ring til det­te, og vi for­står at pri­vat kopie­ring betyr noe helt annet i dag enn det gjor­de en gang før and­re ver­dens­krig.

Det har ald­ri vært menin­gen at adgan­gen til pri­vat­ko­pie­ring skal sik­re at folk kan få til­gang til verk uten å måt­te beta­le og uten at opp­havs­man­nen får et ver­der­lag. De som for­sva­rer fil­de­ling frem­stil­ler det av og til som om de skal ha en “rett” til å få til­gang til and­res verk, og at dagens opp­havs­rett står i vei­en for den­ne “ret­ten”. Det­ter er en ufor­skam­met frekk­het. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemp­lar av f.eks. Tho­mas Rie­ber-Mohns bok, uan­sett om han sam­tyk­ker eller ikke. Selv­føl­ge­lig har man ikke en rett til å høs­te fruk­te­ne av and­res arbeid.

En viss adgang til pri­vat eksemp­lar­frem­stil­ling har vært og er nød­ven­dig for at man skal kun­ne benyt­te et verk på en hen­sikts­mes­sig måte. Hvis man had­de behov for et utdrag fra en bok som ikke len­ger var i han­de­len, da had­de man ikke så man­ge and­re mulig­he­ter enn å låne boken på et biblio­tek og kopiere (eller skri­ve av) de avsnit­te­ne man had­de behov for. Å spo­re opp for­fat­te­ren for å be om lov var helt uprak­tisk. Like uprak­tisk var det å beta­le noen kro­ner til biblio­te­ket for kopi­ene, for at biblio­te­ket  så skul­le sen­de pen­ge­ne vide­re til for­fat­te­ren.

Det­te er langt på vei situa­sjo­nen også i dag. Men ver­den er i end­ring. Sam­ti­dig som det har blitt enk­le­re og bil­li­ge­re å kopiere, har beho­vet blitt mind­re. Musikk blir ikke borte fra mar­ke­det (i alle fall ikke i sam­me grad som før). Vi vil all­tid kun­ne skaf­fe oss det ene musikk­ut­tet vi vil ha for noen kro­ner. Det sam­me vil gjel­de for bøker og and­re medi­er. Kopie­ring til pri­vat bruk er ikke len­ger nød­ven­dig for i det hele tatt å kun­ne skaf­fe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i sam­me grad som tid­li­ge­re.

En viss adgang til pri­vat kopie­ring vil nok like­vel være nød­ven­dig for en flek­si­bel og smi­dig utnyt­tel­se av ver­ket. Det er vans­ke­lig å si hvor­dan en slik rett bør avgren­ses. Man bør ha mulig­he­ten til å dek­ke et rime­lig behov for å frem­stil­le eksemp­lar til seg selv, sin nære fami­lie og nær­mes­te omgangs­krets. Men det­te må balan­se­res mot at det ikke på en uri­me­lig måte skal under­gra­ve opp­havs­man­nens legi­ti­me inter­es­ser. I det­te lig­ger bl.a. at det ikke må under­gra­ve mar­ke­det for opp­havs­man­nens verk. Å kopiere sine ven­ners musikk­sam­ling, kan­skje titu­sen­vis av musikk­spor, går etter min mening klart ut over hva som er rime­lig.

Ret­tig­hets­ha­ve­re, i prak­sis først og fremst dis­tri­bu­tø­rer, har utnyt­tet tek­no­lo­gi­en til å ta kon­troll over bru­ke­rens utnyt­tel­se. Vi kjen­ner Apples inne­luk­king av iTu­nes-kun­der, slik at dis­se ikke len­ger kun­ne høre på musikk om de kjøp­te en ny spil­ler fra en annen pro­du­sent enn Apple. Ama­zon slet­tet Orwells “1984” fra sine kun­ders Kind­le, da det ble klart at de like­vel ikke had­de ret­tig­he­ter til å sel­ge den­ne i det­te for­ma­tet (det er en ikke ube­ty­de­lig iro­ni i at det var nett­opp den­ne boken). På semi­na­ret fikk vi høre fra Tho­mas Nord­t­vedt at han had­de opp­levd at Get had­de slet­tet alle hans PVR-opp­tak av Dis­ney-fil­mer da Dis­ney-kana­len gikk ut av pro­gram­pak­ken.

Kan­skje er en slik prak­sis ulov­lig, kan­skje er den ikke det. Men den er uan­sett øde­leg­gen­de. Kort­sik­ti­ge øns­ker om pro­fitt­mak­si­me­ring og klø­ne­te kunde­hånd­te­ring gjør at man får mar­ke­det mot seg. “To DRM or not to DRM er et mye dis­ku­tert spørs­mål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hen­sikts­mes­sig. Men musikk­bran­sjens for­søk med DRM er bare et av gans­ke man­ge eksemp­ler på at man bare får én sjan­se til å intro­du­se­re en slik tek­no­lo­gi. Mis­bru­ker man den­ne, da har man tapt. Når Apple og and­re mis­bruk­te DRM for å låse inne kun­der, og så må gi seg for­di mar­ke­det ikke aksep­te­rer det, da nyt­ter det ikke å rein­tro­du­se­re det­te i en ny form. DRM kan imple­men­te­res på man­ge måter, men det for­står ikke mar­ke­det. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.

Sam­ti­dig ser vi at DRM bru­kes for film, data­pro­gram­mer, spill og digi­ta­le kart, uten at mar­ke­det har rea­gert på sam­me måten. Så mar­ke­dets reak­sjon mot DRM er hel­ler ikke enty­dig.

Et tema som Tho­mas Rie­ber-Mohn tok opp i sin inneld­ning, og som også ble berørt av Ter­je Gau­stad (som inn­le­det om Inter­nett-basert pirat­ko­pie­ring av musikk og film) er mulig­he­ten for krea­tiv utfol­del­se. Det­te er et vik­tig spørs­mål som har druk­net i dis­ku­sjo­nen om fil­de­ling.

Ånds­verk­lo­ven § 4 førs­te ledd er her vik­tig. Den­ne lyder:

§ 4. Opp­havs­man­nen kan ikke set­te seg imot at and­re benyt­ter hans ånds­verk på en slik måte at nye og selv­sten­di­ge verk opp­står. Opp­havs­ret­ten til det nye og selv­sten­di­ge verk er ikke avhen­gig av opp­havs­ret­ten til det verk som er benyt­tet.

Det er et utmer­ket prin­sipp. Spørs­må­let er hvor­dan det prak­ti­se­res. Vi byg­ger alle på det and­re har gjort før oss, og de som kom­mer etter må på sam­me måte kun­ne byg­ge på det vi har gjort.

Det er vans­ke­lig å fin­ne balan­sen mel­lom bear­bei­del­se og etter­gjø­ring på den ene siden, og nytt og selv­sten­dig verk. Jeg bru­ker gjer­ne Olaug Nils­sens bok Få meg på for faen som et eksem­pel på en bok som noen vil kun­ne bru­ke som utgangs­punkt for å lage porno­film. Jeg synes at Olaug Nils­sen bør kun­ne si nei til det­te. Men at man kan kjen­ne igjen noen sce­ner og hen­del­ser, en bass­gang eller et annet ele­ment, betyr ikke at det en etter­gjø­ring og en kren­kel­se. Men jeg går ikke nær­me­re inn på hvor­dan gren­sen bør trek­kes.

Alle som slip­per sitt verk løs på sam­fun­net må være for­be­redt på at and­re hen­ter fra det­te, og at de kan­skje også bru­ker ele­men­ter i sam­men­hen­ger man selv ikke liker. Man kan også risi­ke­re at and­re tje­ner gode pen­ger på det­te, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.

PS. To poen­ger som jeg glem­te i opp­rin­ne­lig ver­sjon:

Jeg er skep­tisk til at ret­ten til pri­vat kopie­ring gjø­res ufra­vi­ke­lig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjen­nom om det i prak­sis vil hind­re prak­tis­ke løs­nin­ger som Spo­ti­fy i off-line mode.

Man kan godt leve­re digi­ta­le tje­nes­ter hvor mulig­he­ten for verks­ut­nyt­tel­se er mer begren­set enn ved kjøp av fysis­ke eksemp­la­rer, f.eks. at det er vans­ke­lig å “låne bort” en e-bok med mind­re man også låner bort lese­bret­tet. Men da må det­te reflek­te­res i pri­sen. Hvis pri­sen for den digi­ta­le ver­sjo­nen er omtrent den sam­me, men utnyt­tel­ses­mu­lig­he­te­ne langt mer begren­se­de (slik det var for iTu­nes med DRM), da kan man ikke reg­ne med at mar­ke­det vil ha det.

PPS:

Det er inter­es­sant å se hvil­ken opp­merk­som­het semi­na­ret har fått også i etter­tid:

Ber­gens Tiden­de har visst ikke fun­net grunn til å gi ber­gen­se­ren Tho­mas Rie­ber-Mohn opp­merk­som­het. Jeg synes han had­de for­tjent det.

Se også Ole Andreas Rogn­stads kro­nikk Regu­lér opp­havs­ret­ten (Aften­pos­ten 20.01.2010) med svar fra Gis­le Hann­e­myr 25.01.2010.

Print Friendly, PDF & Email
  • Kje­til Ree

    «Få meg på for faen»-lenken vir­ker ikke.

  • Mys­tisk. Len­ken vir­ker hos meg, både i Ope­ra og Fire­fox.

  • Pål Lyk­kja

    Hei Olav!

    Eg har nokre spørs­mål til deg til det du skriv her:

    De som for­sva­rer fil­de­ling frem­stil­ler det av og til som om de skal ha en “rett” til å få til­gang til and­res verk, og at dagens opp­havs­rett står i vei­en for den­ne “ret­ten”.”

    Mei­nar du då også at Vic­tor Hugo, ein av grunn­leg­gja­ra­ne av Bern-kon­ven­sjo­nen for å stop­pe pirat­ko­pie­ring, og som gjekk inn for at sam­fun­net skul­le ha rett til eit offent­leg dome­ne, og som til og med sa på taler­sto­len ved stif­tin­ga av Bern-kon­ven­sjo­nen at sam­fun­nets inter­es­se måt­te koma foran inter­es­se­ne til opp­havs­men­ne­ne og opp­havs­kvin­ne­ne, var ufor­skam­me­leg frekk?

    Synes du det er heilt irre­le­vant at verne­tida for pub­li­ser­te ver­ker er 10 eller 70 år etter for­fat­tars død?

    Mei­nar du også at offent­leg finan­siert forsk­ning eller pri­vat finan­siert forsk­ning ikkje skal skul­le kun­ne stil­le krav til effek­tiv pub­li­se­ring? Er det effek­tiv nok vit­skap­leg pub­li­se­ring å spik­re avhand­lin­ga­ne opp på Kyr­kje­døra i 2010 til dømes, for­di for­fat­ta­ren mei­nar at alle som er kva­li­fi­ser­te til å kri­ti­se­re ver­ket får til­gang til ver­ket akku­rat utan­for den­ne kyr­kje­døra?

    Er det ikkje litt rart at plate­bran­sjens repre­sen­tan­tar i USA fak­tisk for­sva­rar ret­ten til sam­fun­net om å få til­gang til ånds­verk etter at verne­tida har gått ut? Med så sto­re end­rin­gar som inter­nett har gitt oss, så må det vel vere legi­timt å stil­le spørs­mål om sam­funns­kon­trak­ta som ånds­verks­lov­gje­ving er basert på (?) bør revur­de­rast?

    Ser fram til sva­ra dine!

    Mvh Pål Lyk­kja

  • Jeg vil ikke sva­re for Vic­tor Hugo.

    Til­gang til verk er vik­tig. Men det er ikke vik­tig at til­gan­gen gene­relt er gra­tis, i alle fall er den mind­re vik­tig enn til­gan­gen til gra­tis gul­røt­ter. Sam­fun­nets inn­ter­es­ser i til­gang og opp­havs­man­nens inter­es­ser må balan­se­res mot hver­and­re. Og ja, jeg mener at de som hev­der at de har en “rett” til å ta og spre and­res verk hvis ret­tig­hets­ha­ver ikke kla­rer å hind­re det er ufor­skam­met frek­ke.

    Jeg mener at verne­ti­den er for lang, men det var ikke tema i dag.

    Det er ikke noe pro­blem at den som finan­sie­rer forsk­ning stil­ler krav til hvor­dan den skal pub­li­se­res. Det gjør f.eks. Forsk­nings­rå­det. Men det vik­ti­ge for forsk­nings­pub­li­ka­sjo­ner er at man når fram til mål­grup­pen. Sva­ret er ikke nød­ven­dig­vis fri til­gjenge­lig­gjø­ring på nett, som jeg antar at du sik­ter til, hvis et tra­di­sjo­nelt tids­skrift har stør­re gjen­nom­slags­kraft. Det som ikke vil være aksep­ta­belt er at noen ut fra et ideo­lo­gisk stå­sted skal påleg­ge and­re å pub­li­se­re på bestem­te måter uten at de kjen­ner faget og fagets pub­li­se­rings­tra­di­sjon. Man må hel­ler ikke glem­me at kva­li­tets­sik­ret pub­li­se­ring kos­ter. Noen må beta­le. Hvis ikke leser­ne skal beta­le må noen and­re leg­ge pen­ge­ne på bor­det.

    Jeg skjøn­ner ikke hva du vil med å trek­ke inn plate­bran­sjen og verk som har falt i det fri. Jeg har ikke hørt noen si at ikke alle skal kun­ne utnyt­te et verk når verne­ti­den har løpt ut.

    Jeg ser ingen grunn til at inter­nett skal føre til end­rin­ger i det helt grunn­leg­gen­de: Det er opp­havs­man­nen og bare opp­havs­man­nen som bestem­mer om et verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig, på hvil­ken måte, om det skal skje mot beta­ling eller være gra­tis, osv. Vide­re at de som vil ha til­gang til et verk som opp­havs­man­nen ikke vil gjø­re fritt til­gjen­ge­lig, f.eks. for­di opp­havs­man­nen er en for­fat­ter som prø­ver å leve av sitt for­fat­ter­skap, må beta­le for til­gang til ver­ket. At man må fin­ne fram til nye model­ler som iva­re­tar dis­se grunn­leg­gen­de hen­syn med nett­ba­sert for­mid­ling end­rer ikke det grunn­leg­gen­de.

  • Pål Lyk­kja

    Flott svar!

    Artig at både du og Ole-Andreas inn­ser at opp­havs­ret­ten kvi­lar på ei slags sam­funns­kon­trakt. Eg ord­la meg litt feil sik­kert med plate­bran­sjen i USA, dei for­sva­rar ikkje det offent­le­ge dome­ne mot nokon, dei yns­kjer rett og slett ikkje ei evig verne­tid (!)

    Det som var tema i dag var auto­ri­ser­te dome­ner, som vil gri­pe dra­ma­tisk inn i unn­takts­reg­la­ne til kapit­tel 1 i ånds­verks­lova. Sidan også verne­tids­spørs­mål gjer det same, så mei­nar eg des­se to spørs­må­la høy­rer saman. Ser­leg sidan det skal vere balan­se mel­lom kapit­tel 1 og 2.

    Pro­ble­met med å gje­re end­rin­gar med ånds­verks­lova som kul­tur­bran­sjen yns­kjer, er at utdan­ning og forsk­ning må fyl­gje same lov­ver­ket. Auto­ri­ser­te dome­ner med hus­hald­nin­gen som det auto­ri­ser­te dome­ne mei­nar eg vert heilt absurd for fors­ka­rar som treng å utveks­le mel­lom and­re fors­kar­kol­le­ga­er fram­føre bar­na sine eller beste­mora si.

    No til din kri­tikk av dei som pirat­ko­pie­rar, kvi­for er det greit å for­sy­ne seg fritt av eit ånds­verk akku­rat 70 år etter opp­havs­man­nens døds­år, og ufor­skam­me­leg frekt etter ber­re 69 år og 364 dagar? Kven er det som all­tid står bak verne­tids­for­len­gin­ga­ne? Har des­se lov­end­rin­ga­ne demo­kra­tisk legi­ti­mi­tet? Og der­som du skul­le mei­ne at verne­tida er til dømes 70 år for lang, er ikkje lova så urett­vis at du for­står at folk synes det er absurd å fyl­gje lova?

    Når det gjeld vit­ska­pe­leg pub­li­se­ring, så vil eg påstå at ein må vere Gud for å kjen­ne den kva­li­fi­ser­te lesar­krin­sen sin hund­re pro­sent. Sjan­se­ne for at ei norsk bok i opp­havs­rett hav­nar i hen­de­ne til ein kva­li­fi­sert lesar i Soma­lia er rela­tivt liten. Sjan­se­ne for at ei gra­tis elekt­ro­nisk bok i opp­havs­rett hav­nar på lap­to­pen til ein kva­li­fi­sert lesar i Soma­lia er kan­skje ein mil­lion gon­ger stør­re.

    Elles så er det inter­es­sant at du ser på sprei­ing av gra­tis infor­ma­sjon som mind­re vik­tig enn gra­tis gul­rø­ter. Eg trur den gra­tis infor­ma­sjo­nen som folk finn på Goog­le og Wiki­pe­dia har ein langt stør­re effekt per kro­ne enn utde­ling av grøn­sa­ker, men det er ber­re noko eg trur.

  • Jeg bru­ker ikke ordet sam­funns­kon­trakt. Jeg har hel­ler ikke sagt noe auto­ri­ser­te dome­ner, så jeg har ikke tenkt å for­sva­re noens syns­punk­ter her.

    Hva hind­rer fors­ke­re i å utveks­le syns­punk­ter med and­re fors­ker­kol­le­ger?

    Det er ofte slik at det må trek­kes en gren­se et eller annet sted. Da kan man all­tid lage eksemp­ler hvor noen fal­ler akku­rat på feil side av gren­sen. Slikt er det ikke inter­es­sant å dis­ku­te­re.

    Verne­ti­den har sam­me demo­kra­tis­ke legi­ti­mi­tet som and­re lover. Noen mener at farts­gren­se­ne er for lave, at det er absurd at man skal kun­ne rekla­me­re mot feil på mobil­te­le­fo­ner fle­re år etter at de er kjøpt, at den toll­frie sprit­kvo­ten er for liten, at sik­ker­hets­reg­le­ne på fly er absur­de, osv osv. Mener du at man bare skal behø­ve å føl­ge de lover som man selv liker og er enig i?

    Ingen vet 100% hvor­dan man tref­fer mål­grup­pen. Men Karin Gun­der­sen (som er pro­fes­sor i fransk språk og lit­te­ra­tur) vet nok mye mer om hvil­ke tids­skrif­ter som når hen­nes mål­grup­pe enn en eller annen ideo­lo­gisk basert syn­ser. Jeg har ald­ri kun­net for­dra folk som mener å vite bed­re enn meg hva som er til mitt eget bes­te. Jeg bestem­mer hvor jeg vil pub­li­se­re, så enkelt er det. Du kan være enig eller uenig i mitt valg, men det er like­vel mitt valg.

    Kunn­skap er fri. Ingen hind­rer deg eller and­re i å spre infor­ma­sjon gra­tis. Sett i gang og skriv for lap­to­per i Soma­lia. Men du får gjø­re job­ben selv. Du kan ikke bare ta det som and­re har laget, like lite som du bare kan dele ut gul­røt­ter som and­re har dyr­ket. Gra­tis grøn­sa­ker er nok vik­ti­ge­re for folke­helsen enn Goog­le.

  • Pål

    Jeg bru­ker ikke ordet sam­funns­kon­trakt. Jeg har hel­ler ikke sagt noe auto­ri­ser­te dome­ner, så jeg har ikke tenkt å for­sva­re noens syns­punk­ter her.”

    Greit, eg ser fram til din for­kla­ring på grunn­la­get og føre­må­let med opp­havs­ret­ten når det skul­le pas­se.

    Hva hind­rer fors­ke­re i å utveks­le syns­punk­ter med and­re fors­ker­kol­le­ger?”

    Det er del­vis fors­ka­ra­ne sjøl­ve, samt for­lags­sys­te­met som hind­rar ein i å utveks­le syns­punk­ter med fors­kar­kol­le­ga­er. Kor ofte utveks­lar nors­ke fors­ka­rar syns­punk­ter med fors­ka­rar i afri­kans­ke land til dømes?

    Det er ofte slik at det må trek­kes en gren­se et eller annet sted. Da kan man all­tid lage eksemp­ler hvor noen fal­ler akku­rat på feil side av gren­sen. Slikt er det ikke inter­es­sant å dis­ku­te­re.”

    Uan­sett så mei­nar eg at det skal godt gje­rast å fin­ne ein meir effek­tiv kanal enn eit uhind­ra inter­nett. Viss a er ei del­meng­de av b, så er det lurast å pub­li­se­re i b mei­nar eg, sjølv­sagt i etab­ler­te open access kana­lar.

    Verne­ti­den har sam­me demo­kra­tis­ke legi­ti­mi­tet som and­re lover. Noen mener at farts­gren­se­ne er for lave, at det er absurd at man skal kun­ne rekla­me­re mot feil på mobil­te­le­fo­ner fle­re år etter at de er kjøpt, at den toll­frie sprit­kvo­ten er for liten, at sik­ker­hets­reg­le­ne på fly er absur­de, osv osv. Mener du at man bare skal behø­ve å føl­ge de lover som man selv liker og er enig i?”

    Eg mei­nar at lov­gje­vings­pro­ses­sar omkring intel­lek­tu­ell eige­dom nep­pe kan sei­ast å fore­går med eit mini­mum av demo­kra­tisk legi­ti­mi­tet. Nok av døme på det­te dei sis­te åra både inter­na­sjo­nalt og nasjo­nalt. ACTA er san­syn­leg­vis det mest eks­tre­me.

    Ingen vet 100% hvor­dan man tref­fer mål­grup­pen. Men Karin Gun­der­sen (som er pro­fes­sor i fransk språk og lit­te­ra­tur) vet nok mye mer om hvil­ke tids­skrif­ter som når hen­nes mål­grup­pe enn en eller annen ideo­lo­gisk basert syn­ser. Jeg har ald­ri kun­net for­dra folk som mener å vite bed­re enn meg hva som er til mitt eget bes­te. Jeg bestem­mer hvor jeg vil pub­li­se­re, så enkelt er det. Du kan være enig eller uenig i mitt valg, men det er like­vel mitt valg.”

    Du kan godt mei­ne det du gjer, men der­som det kan pro­vast empi­risk til dømes at open access tref­fer mål­grup­pa langt betre enn tra­di­sjo­nel­le tids­skrif­ter (eller kyr­kje­dø­rer) så må det vel gå an å stil­le krav om at offent­leg til­set­te eller dei pri­va­te fon­da skal bru­ke den mest effek­ti­ve meto­da?

    Kunn­skap er fri. Ingen hind­rer deg eller and­re i å spre infor­ma­sjon gra­tis. Sett i gang og skriv for lap­to­per i Soma­lia. Men du får gjø­re job­ben selv. Du kan ikke bare ta det som and­re har laget, like lite som du bare kan dele ut gul­røt­ter som and­re har dyr­ket. Gra­tis grøn­sa­ker er nok vik­ti­ge­re for folke­helsen enn Goog­le.”

    Der­som offent­leg til­set­te fors­ka­rar ikkje er inter­es­sert i å få kri­tikk frå kva­li­fi­ser­te lesar­krin­sar på sine vit­ska­pe­le­ge arbei­der så mei­nar eg dei har eit pro­blem.

  • Pro­ble­met i dag er ikke man­gel på infor­ma­sjon, men at man druk­ner i den og ikke minst i støy. Der­for sur­fer er ikke sur­fing på inter­nett fors­ker­nes vik­tigs­te kil­de til infor­ma­sjon. Man kon­sen­tre­rer seg om kva­li­tets­sik­re­de kana­ler, hvil­ket vil si viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter. Å bru­ke net­tet som pri­mær­ka­nal for forsk­nings­pub­li­se­ring blir som å rope i sko­gen.

    Redak­sjo­nell kva­li­tets­sik­ring kos­ter. Man­ge vel­ren­nom­er­te tids­skrif­ter ori­en­te­rer seg mot en OA-modell. Den fun­ge­rer slik at det blir gra­tis for lese­ren. Til gjen­gjeld må man beta­le 500–5.000 USD for å pub­li­se­re. En del tids­skrif­ter tar også betalt for å vur­de­re en artik­kel for pub­li­se­ring. Kan­skje gjør det at afri­kans­ke fors­ke­re kan lese mer av det vi i ves­ten skri­ver (skjønt de fles­te sto­re tids­skrifts­for­lag tar ikke betalt for å gjø­re tids­skrif­te­ne til­gjen­ge­lig i u-land). Men det vil effek­tivt hind­re afri­kans­ke fors­ke­re fra å slip­pe til i den inter­na­sjo­na­le forsk­nings­of­fent­lig­he­ten. Jeg har kom­men­tert det­te fle­re gan­ger, bl.a i http://blogg.torvund.net/2009/02/27/er-det-frelse-i-open-access/ og http://blogg.torvund.net/2007/11/25/tvungne-publiseringskanaler-et-angrep-pa-den-akademiske-frihet/.

    Man kan mene mye om ACTA. Men det er fak­tisk ikke noe som er ved­tatt, og det kan hel­ler ikke ved­tas uten at de enkel­te lan­de­ne ved­tar å være bun­det av det­te. At Nor­ge har knyt­tet seg til Euro­pa gjen­nom en hus­manns­kon­trakt som gjør at vi ikke får være med der vik­ti­ge beslut­nin­ger tas, er et selv­for­skyldt sær­pro­blem for Nor­ge. Det gir et bekla­ge­lig demo­kra­tisk under­skudd, som et fler­tall av det nors­ke folk dess­ver­re øns­ket.

    One size does not fit all, hel­ler ikke når det gjel­der pub­li­se­ring. For juri­disk fag­lit­te­ra­tur i Nor­ge er det f.eks. langt vik­ti­ge­re å være i Lov­data enn i et eller annet OA-arkiv. For det er der den juri­dis­ke pro­fe­sjo­nen søker etter infor­ma­sjon, de aner ikke hva f.eks. DUO er for noe. Jeg vet ikke noe om hvil­ke tids­skrif­ter medi­si­ne­re bør vel­ge for å pub­li­se­re sine resul­ta­ter innen uli­ke sub­di­si­pli­ner. Det vet sann­syn­lig­vis ikke du hel­ler. Men jeg kjen­ner tids­skrif­te­ne innen mitt eget fag. Ingen forsk­nings­po­li­ti­ker, forsk­nings­by­rå­krat eller inter­nettevan­ge­list sit­ter med noen over­sikt som gjør dem i stand til å over­prø­ve fors­ker­nes egne vur­de­rin­ger. Det betyr ikke at fors­ker­ne all­tid vel­ger rett, men det betyr at forsk­nings­by­rå­kra­ter m.m. skal hol­de fing­re­ne fra fatet.

    At offent­lig ansat­te fors­ke­re ikke er inter­es­sert i å få kri­tikk fra kva­li­fi­ser­te leser­kret­ser er bare tøv. Det er nett­opp for­di det er det­te man øns­ker at man vel­ger pub­li­se­rings­ka­na­ler. Dess­uten: Det at forsk­ning i Nor­ge i stor grad er offent­lig finan­siert betyr ikke at poli­ti­ke­re og byrå­kra­ter har noen bed­re for­ut­set­nin­ger for å bestem­me over forsk­nin­gen, her­under pub­li­se­rings­prak­sis. Du kan pub­li­se­re hvor du vil, men du kan ikke og skal ikke kun­ne bestem­me hvor og hvor­dan and­re pub­li­se­rer.

  • Kje­til

    Du har rett med len­ken, den fun­ge­rer fra jobb­ma­ski­nen min. Det var nok hjem­me­ma­ski­nen som auto­ma­tisk blok­ker­te tra­fikk til tradedoubler.com, da ope­ra­tiv­sys­te­met har en svarte­lis­te med dome­ner som ingen pro­gram­mer får lov til å kom­mu­ni­se­re med — der­for vir­ket len­ken til­syne­la­ten­de ikke hver­ken i Fire­fox, Ope­ra eller Chro­me.

  • Hva er så galt med tra­de­doubler at du blok­ke­rer den?

  • Hva er så galt med tra­de­doubler at du blok­ke­rer den?

    Tra­de­doubler kan spo­re hvor man har vært på nett.
    Dess­uten er det man­ge som blok­ke­rer rekla­me, som blandt and­re tra­de­doubler leve­rer.

  • Ja, ja. Alle mine refe­ran­ser til bøker er “rekla­me” i den for­stand at de vil peke til Bok­kil­den eller Ama­zon. Kjø­per noen boken via den­ne len­ken, da får jeg en liten pro­vi­sjon. Blok­ke­rer man tje­nes­ter må man også reg­ne med at man ikke all­tid får til­gang til noe man kun­ne øns­ke.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » «Få meg på for faen» blir film. Må jeg velge nytt eksempel?()