Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

For­mid­da­gen i dag til­brak­te jeg i Sver­re Fehns flot­te Gyl­den­dal­hus, på lan­se­rings­se­mi­nar for Tho­mas Rie­ber-Mohns bok Digi­tal pri­vat­ko­pie­ring. Det gle­der en opp­havs­retts­ju­rist å se at 370 per­soner had­de meldt seg på semi­na­ret.

Jeg skal ikke her gi noe refe­rat, men hel­ler kom­me med mine egne reflek­sjo­ner. For de som vil høre inn­leg­ge­ne har Gyl­den­dal lagt ut video­pp­tak av alle fore­dra­ge­ne på nett.

Utgangs­punk­tet for dagens adgang til å frem­stil­le eksemp­la­rer til pri­vat bruk var at man ikke øns­ket at hånd­he­vel­sen av opp­havs­man­nens ene­ret­ter skul­le krys­se dør­ters­ke­len inn i de pri­va­te hjem. Det som den gang var aktu­elt var å skri­ve av, even­tu­elt teg­ne eller male et bil­de. Det var helt mar­gi­nalt.

Tek­no­lo­gi­en end­ret det­te. Først kom bånd­opp­ta­ge­re til hjem­me­bruk på 1950-tal­let. Siden kom bl.a. foto­ko­pie­ring og video­opp­tak, fram til dagens digi­ta­le kopie­rings­tek­no­lo­gi hvor enhver data­ma­skin også er en kopi­ma­skin. Legg inter­nett, med dets mulig­he­ter for fjern­ko­pie­ring til det­te, og vi for­står at pri­vat kopie­ring betyr noe helt annet i dag enn det gjor­de en gang før and­re ver­dens­krig.

Det har ald­ri vært menin­gen at adgan­gen til pri­vat­ko­pie­ring skal sik­re at folk kan få til­gang til verk uten å måt­te beta­le og uten at opp­havs­man­nen får et ver­der­lag. De som for­sva­rer fil­de­ling frem­stil­ler det av og til som om de skal ha en “rett” til å få til­gang til and­res verk, og at dagens opp­havs­rett står i vei­en for den­ne “ret­ten”. Det­ter er en ufor­skam­met frekk­het. De sier at de har rett til å lage sitt eget eksemp­lar av f.eks. Tho­mas Rie­ber-Mohns bok, uan­sett om han sam­tyk­ker eller ikke. Selv­føl­ge­lig har man ikke en rett til å høs­te fruk­te­ne av and­res arbeid.

En viss adgang til pri­vat eksemp­lar­frem­stil­ling har vært og er nød­ven­dig for at man skal kun­ne benyt­te et verk på en hen­sikts­mes­sig måte. Hvis man had­de behov for et utdrag fra en bok som ikke len­ger var i han­de­len, da had­de man ikke så man­ge and­re mulig­he­ter enn å låne boken på et biblio­tek og kopiere (eller skri­ve av) de avsnit­te­ne man had­de behov for. Å spo­re opp for­fat­te­ren for å be om lov var helt uprak­tisk. Like uprak­tisk var det å beta­le noen kro­ner til biblio­te­ket for kopi­ene, for at biblio­te­ket  så skul­le sen­de pen­ge­ne vide­re til for­fat­te­ren.

Det­te er langt på vei situa­sjo­nen også i dag. Men ver­den er i end­ring. Sam­ti­dig som det har blitt enk­le­re og bil­li­ge­re å kopiere, har beho­vet blitt mind­re. Musikk blir ikke borte fra mar­ke­det (i alle fall ikke i sam­me grad som før). Vi vil all­tid kun­ne skaf­fe oss det ene musikk­ut­tet vi vil ha for noen kro­ner. Det sam­me vil gjel­de for bøker og and­re medi­er. Kopie­ring til pri­vat bruk er ikke len­ger nød­ven­dig for i det hele tatt å kun­ne skaf­fe seg det man er ute etter — i alle fall ikke i sam­me grad som tid­li­ge­re.

En viss adgang til pri­vat kopie­ring vil nok like­vel være nød­ven­dig for en flek­si­bel og smi­dig utnyt­tel­se av ver­ket. Det er vans­ke­lig å si hvor­dan en slik rett bør avgren­ses. Man bør ha mulig­he­ten til å dek­ke et rime­lig behov for å frem­stil­le eksemp­lar til seg selv, sin nære fami­lie og nær­mes­te omgangs­krets. Men det­te må balan­se­res mot at det ikke på en uri­me­lig måte skal under­gra­ve opp­havs­man­nens legi­ti­me inter­es­ser. I det­te lig­ger bl.a. at det ikke må under­gra­ve mar­ke­det for opp­havs­man­nens verk. Å kopiere sine ven­ners musikk­sam­ling, kan­skje titu­sen­vis av musikk­spor, går etter min mening klart ut over hva som er rime­lig.

Ret­tig­hets­ha­ve­re, i prak­sis først og fremst dis­tri­bu­tø­rer, har utnyt­tet tek­no­lo­gi­en til å ta kon­troll over bru­ke­rens utnyt­tel­se. Vi kjen­ner Apples inne­luk­king av iTu­nes-kun­der, slik at dis­se ikke len­ger kun­ne høre på musikk om de kjøp­te en ny spil­ler fra en annen pro­du­sent enn Apple. Ama­zon slet­tet Orwells “1984” fra sine kun­ders Kind­le, da det ble klart at de like­vel ikke had­de ret­tig­he­ter til å sel­ge den­ne i det­te for­ma­tet (det er en ikke ube­ty­de­lig iro­ni i at det var nett­opp den­ne boken). På semi­na­ret fikk vi høre fra Tho­mas Nord­t­vedt at han had­de opp­levd at Get had­de slet­tet alle hans PVR-opp­tak av Dis­ney-fil­mer da Dis­ney-kana­len gikk ut av pro­gram­pak­ken.

Kan­skje er en slik prak­sis ulov­lig, kan­skje er den ikke det. Men den er uan­sett øde­leg­gen­de. Kort­sik­ti­ge øns­ker om pro­fitt­mak­si­me­ring og klø­ne­te kunde­hånd­te­ring gjør at man får mar­ke­det mot seg. “To DRM or not to DRM er et mye dis­ku­tert spørs­mål. Jeg er blant dem som mener at en god bruk av DRM kan være hen­sikts­mes­sig. Men musikk­bran­sjens for­søk med DRM er bare et av gans­ke man­ge eksemp­ler på at man bare får én sjan­se til å intro­du­se­re en slik tek­no­lo­gi. Mis­bru­ker man den­ne, da har man tapt. Når Apple og and­re mis­bruk­te DRM for å låse inne kun­der, og så må gi seg for­di mar­ke­det ikke aksep­te­rer det, da nyt­ter det ikke å rein­tro­du­se­re det­te i en ny form. DRM kan imple­men­te­res på man­ge måter, men det for­står ikke mar­ke­det. Har man prøvd seg en gang og tapt, da har man tapt.

Sam­ti­dig ser vi at DRM bru­kes for film, data­pro­gram­mer, spill og digi­ta­le kart, uten at mar­ke­det har rea­gert på sam­me måten. Så mar­ke­dets reak­sjon mot DRM er hel­ler ikke enty­dig.

Et tema som Tho­mas Rie­ber-Mohn tok opp i sin inneld­ning, og som også ble berørt av Ter­je Gau­stad (som inn­le­det om Inter­nett-basert pirat­ko­pie­ring av musikk og film) er mulig­he­ten for krea­tiv utfol­del­se. Det­te er et vik­tig spørs­mål som har druk­net i dis­ku­sjo­nen om fil­de­ling.

Ånds­verk­lo­ven § 4 førs­te ledd er her vik­tig. Den­ne lyder:

§ 4. Opp­havs­man­nen kan ikke set­te seg imot at and­re benyt­ter hans ånds­verk på en slik måte at nye og selv­sten­di­ge verk opp­står. Opp­havs­ret­ten til det nye og selv­sten­di­ge verk er ikke avhen­gig av opp­havs­ret­ten til det verk som er benyt­tet.

Det er et utmer­ket prin­sipp. Spørs­må­let er hvor­dan det prak­ti­se­res. Vi byg­ger alle på det and­re har gjort før oss, og de som kom­mer etter må på sam­me måte kun­ne byg­ge på det vi har gjort.

Det er vans­ke­lig å fin­ne balan­sen mel­lom bear­bei­del­se og etter­gjø­ring på den ene siden, og nytt og selv­sten­dig verk. Jeg bru­ker gjer­ne Olaug Nils­sens bok Få meg på for faen som et eksem­pel på en bok som noen vil kun­ne bru­ke som utgangs­punkt for å lage porno­film. Jeg synes at Olaug Nils­sen bør kun­ne si nei til det­te. Men at man kan kjen­ne igjen noen sce­ner og hen­del­ser, en bass­gang eller et annet ele­ment, betyr ikke at det en etter­gjø­ring og en kren­kel­se. Men jeg går ikke nær­me­re inn på hvor­dan gren­sen bør trek­kes.

Alle som slip­per sitt verk løs på sam­fun­net må være for­be­redt på at and­re hen­ter fra det­te, og at de kan­skje også bru­ker ele­men­ter i sam­men­hen­ger man selv ikke liker. Man kan også risi­ke­re at and­re tje­ner gode pen­ger på det­te, uten at man selv får noe. Sånn er det og sånn må det være.

PS. To poen­ger som jeg glem­te i opp­rin­ne­lig ver­sjon:

Jeg er skep­tisk til at ret­ten til pri­vat kopie­ring gjø­res ufra­vi­ke­lig. Man skal da i alle fall ha tenkt nøye gjen­nom om det i prak­sis vil hind­re prak­tis­ke løs­nin­ger som Spo­ti­fy i off-line mode.

Man kan godt leve­re digi­ta­le tje­nes­ter hvor mulig­he­ten for verks­ut­nyt­tel­se er mer begren­set enn ved kjøp av fysis­ke eksemp­la­rer, f.eks. at det er vans­ke­lig å “låne bort” en e-bok med mind­re man også låner bort lese­bret­tet. Men da må det­te reflek­te­res i pri­sen. Hvis pri­sen for den digi­ta­le ver­sjo­nen er omtrent den sam­me, men utnyt­tel­ses­mu­lig­he­te­ne langt mer begren­se­de (slik det var for iTu­nes med DRM), da kan man ikke reg­ne med at mar­ke­det vil ha det.

PPS:

Det er inter­es­sant å se hvil­ken opp­merk­som­het semi­na­ret har fått også i etter­tid:

Ber­gens Tiden­de har visst ikke fun­net grunn til å gi ber­gen­se­ren Tho­mas Rie­ber-Mohn opp­merk­som­het. Jeg synes han had­de for­tjent det.

Se også Ole Andreas Rogn­stads kro­nikk Regu­lér opp­havs­ret­ten (Aften­pos­ten 20.01.2010) med svar fra Gis­le Hann­e­myr 25.01.2010.

Print Friendly, PDF & Email