Ytringsfrihet i akademia

Jeg kjen­ner Ned­kvit­ne-saken kun gjen­nom media. Det er et alt for dår­lig grunn­lag til å ha noen offent­lig mening om en ver­se­ren­de retts­sak. Der­for mener jeg ikke noe om den kon­kre­te saken. Men jeg mer­ket meg en set­ning i Jon Hustads kom­men­tar til saken i Dag og Tid:

Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel ber­re teke inn over seg det regje­rings­ad­vo­ka­ten sa i sin pro­se­dy­re: At dei til­set­te i uni­ver­si­tets­sek­to­ren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytrings­fri­dom enn den som gjeld etter grunn­lova.”

Jeg vet ikke hvor­dan advo­kat Eli­sa­beth Sten­wig under­byg­get og begrun­net den­ne påstan­den (og for så vidt hel­ler ikke om den er kor­rekt gjen­gitt). Men her må jeg mar­ke­re skarp uenig­het med det hun sier.

Viten­ska­pe­lig ansat­te ved et uni­ver­si­tet står og skal stå i en sær­stil­ling. Vi skal ikke ha noen McK­in­seysk loja­li­tet over­for ledel­sen eller ret­te oss etter ledel­sens syn og prio­ri­te­rin­ger i fag­li­ge spørs­mål. Jeg bru­ker beteg­nel­sen “fag­li­ge spørs­mål” i vid betyd­ning. Det omfat­ter selv­føl­ge­lig fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger, men også orga­ni­se­ring av forsk­ning og under­vis­ning. Det omfat­ter orga­ni­se­ring og ledel­se av uni­ver­si­te­tet på alle nivå­er så langt det­te gjel­der forsk­ning og under­vis­ning. Vi skal ha stor tak­høy­de og ikke bare tåle kri­tikk. Vi skal øns­ke kri­tik­ken vel­kom­men og opp­ford­re til den, også om den er ube­ha­ge­lig.

Det er er grunn til å min­ne om uni­vers­tets- og høg­skole­lo­ven § 1–5, hvor det heter i fjer­de og fem­te ledd:

(4) Den som gir under­vis­ning ved insti­tu­sjon under den­ne lov har et selv­sten­dig fag­lig ansvar for inn­hold og opp­legg av den­ne innen­for de ram­mer som insti­tu­sjo­nen fast­set­ter eller som føl­ger av lov eller i med­hold av lov.

(5) Den som er ansatt i stil­ling hvor forsk­ning eller fag­lig eller kunst­ne­risk utvik­lings­ar­beid inn­går i arbeids­opp­ga­ve­ne, har rett til å vel­ge emne og meto­de for sin forsk­ning eller sitt utvik­lings­ar­beid innen­for de ram­mer som føl­ger av anset­tel­ses­for­hol­det eller sær­skilt avta­le.”

Fri­he­ten er selv­føl­ge­lig ikke total. Jeg kan være (og er) uenig i måten dagens jus­stu­die er orga­ni­sert ved UiO. Men jeg må selv­føl­ge­lig under­vi­se innen­for de ram­mer stu­di­et gitt og i de fag man har ved­tatt at stu­di­et skal bestå av.

Som pro­fes­sor i jus må min forsk­ning være for­ank­ret i jusen. Jeg kan ikke skif­te spor og hel­ler fors­ke på f.eks. musikk­his­to­rie om jeg skul­le mene at det vil være mer spen­nen­de.

Selv om vi har og skal ha stor fri­het og ytrings­fri­het, betyr ikke det at vi ikke skal opp­fø­re oss skik­ke­lig. Mob­bing, sek­su­ell tra­kas­se­ring og usak­li­ge per­son­an­grep er av det vi ikke skal aksep­te­re under dek­ke av aka­de­misk fri­het. Jeg kjen­ner ikke saken godt nok til å ta stil­ling til om Arn­ved Ned­kvit­ne i den ver­se­ren­de saken har over­trådt gren­se­ne for hva som er aksep­ta­belt. Men hvis Jon Hustads refe­rat fra saken er dek­ken­de, da er det liten grunn til å være sær­lig stolt over de som har repre­sen­tert UiO i den­ne saken.

Men om man mener at et forsk­nings­mi­jø (og der­med forsk­nings­le­del­sen) prio­ri­te­rer det som er uin­ter­es­sant og bare bekref­te og for­ster­ke råden­de opp­fat­nin­ger, at man mener at det som kom­mer fra enkel­te fors­ke­re eller forsk­nings­mil­jø­er ikke hol­der mål fag­lig, at man vel­ger det tryg­ge og kje­de­li­ge frem­for det som utford­rer råden­de opp­fat­nin­ger og kan­skje mefø­rer fag­lig risi­ko, da må man kun­ne si det. Man må kun­ne begrun­ne det og det må skje i en form som er aksep­ta­bel.

Det er en styr­ke for et uni­ver­si­tet at man har ster­ke per­soner som har mot til å stå opp for det de mener. Når sli­ke per­soner bar­ker sam­men i uenig­het om det de mener er vik­ti­ge spørs­mål kan det slå gnis­ter. Det er ikke nød­ven­dig­vis et vak­kert syn og det kan være ube­ha­ge­lig å stå i nær­he­ten. Men det­te må aka­de­mia tåle. Vi er ikke tjent med at det bare er ser­vi­le, kon­for­me og kon­flikt­sky per­soner som er ansatt.

Når vi nå så smått kan begyn­ne å håpe på at det en gang blir vår også i Bjørn­son-året, kan det pas­se å avslut­te dis­se betrakt­nin­ge­ne med hans dikt Jeg vel­ger meg april:

Jeg vel­ger meg april!
I den det gam­le fal­ler,
i den det ny får fes­te;
det vol­der litt rabal­der,-
dog fred er ei det bes­te,
men at man noe vil.

Jeg vel­ger meg april,
for­di den stor­mer, fei­er,
for­di den smi­ler, smel­ter,
for­di den evner eier,
for­di den kref­ter vel­ter,-
i den blir som­ren til!

Print Friendly, PDF & Email