Om hvorfor jeg har problemer med å ta gamle ML-ere på alvor.

AKP (ml) var et mikro­par­ti som av en for meg gans­ke ufor­ståe­lig grunn had­de bety­de­lig opp­slut­ning blant de som gjer­ne defi­ne­rer seg selv som de intel­lek­tu­el­le. Fort­satt duk­ker de opp på uli­ke are­na­er. Noen i ny for­kled­ning, and­re har bare pyn­tet sine gam­le klær.

Trond Ali Lind­stad har igjen stuk­ket hodet fram, nå med Mus­limsk mani­fest i Aften­pos­ten 24.01.2010, hvor han brei­er seg ut med at mus­li­mer ikke skal breie seg ut med sine virk­som­he­ter for­di det er uis­lamsk. Det er inter­es­sant å mer­ke seg mani­fes­tets punkt 14:

Islam er en offen­siv tro. Den er sank­sjo­nert av Gud. Og tro­en gjel­der for alle. Den er revo­lu­sjo­nær, og sik­ter mot en bed­re ver­den. Vi må ha stra­te­gi­er for det.”

Det er bare pro­fe­te­nes navn som er skif­tet ut og han har gitt det en reli­giøs for­ank­ring. Det er Gud, ikke en slags viten­ska­pe­lig poli­tisk meto­de som er lede­stjer­nen. Ellers kun­ne det godt ha vært gam­mel­dags AKP-reto­rikk.

Selv om mine sym­pa­ti­er en gang lå på venstre­si­den, klar­te jeg ald­ri å aksep­te­re AKP og dets man­ge under­bruk. At man kun­ne være ueni­ge er greit nok. Jeg har ingen pro­ble­mer med at and­re har and­re menin­ger enn meg. Det er man­ge hvis syns­punk­ter jeg respek­te­rer og gjer­ne lyt­ter til, selv om jeg er sterkt uenig. Men når folk under­kas­ter seg en poli­tisk beve­gel­se som om det skul­le være en reli­gion, da er jeg ikke med len­ger.

AKPere og sym­pa­ti­sø­rer gikk i tog under por­tret­ter av Marx, Lenin, Mao og Sta­lin. At man inklu­der­te Sta­lin med en slags begrun­nel­se om at han var 60% god og 40% dår­lig var spe­si­elt vans­ke­lig å svel­ge, men ikke hoved­po­en­get. Det var per­son­dyr­kel­sen, med under­kas­tel­se under og lydig­het mot ideo­lo­gi og ideo­lo­gi­ens pro­fe­ter og preste­skap som er det jeg mis­lik­te ster­kest ved den­ne beve­gel­sen. Det var under­kas­tel­sen i seg selv som var pro­ble­met, ikke hvem de under­kas­tet seg. I det lig­ger en intel­lek­tu­ell selv­kast­re­ring som gjør at jeg all­tid har hatt pro­ble­mer med å ta beve­gel­sens repre­sen­tan­ter seriøst.

Folk kan ta feil uten at fei­le­ne skal hen­ge ved dem res­ten av livet. At man er i stand til å revur­de­re sine opp­fat­nin­ger og skif­te mening er et tegn på at man er i stand til å ten­ke. Det er stør­re grunn til å bli bekym­ret når noen ikke er i stand til å ten­ke nytt og noen gan­ger kom­me til en ny kon­klu­sjon. Men om man bare byt­ter en pla­kat med en annen og tar sine meto­der med til en annen orga­ni­sa­sjon, da inn­gir ikke det til­lit hos meg.

Man skal ikke skjæ­re alle over en kam. Men for litt for man­ge har “opp­gjø­ret med for­ti­den” ikke vært stort mer enn et kles­skift. Man står fram med det sam­me auto­ri­tæ­re kra­vet om lydig­het og under­kas­tel­se, enten man tje­ner inter­na­sjo­nal stor­ka­pi­tal eller en ny ideo­lo­gi. Eller man har bare truk­ket seg til­ba­ke fra den poli­tis­ke are­na uten å luf­te ut det gam­le tanke­god­set. Jeg vil ikke begyn­ne å nev­ne navn i den­ne sam­men­hen­gen. Men Trond Ali Lind­stads mani­fest var en påmin­nel­se.

Print Friendly, PDF & Email