Når djevelen frister med epler

Å fris­te med lek­re epler har vært et kjent knep siden tide­nes mor­gen. Ste­ve Jobs må ha har lært et og annet fra bibel­his­to­ri­en. Han er en slu fris­ter og pres­sen fal­ler mer enn vil­lig for hans fris­tel­ser.

Ryk­te­ne begyn­te å gå tid­lig. Egent­lig had­de de star­tet alle­re­de før for­ri­ge lan­se­ring­s­jip­po. Men de eple­ne som den gang ble til­budt var ikke fris­ten­de nok, så man ven­tet på nye epler. Vi kun­ne for en tid til­ba­ke lese at Apple had­de reser­vert et loka­le til den 27. janu­ar, og i uke­ne som fulg­te økte spe­ku­la­sjo­ne­ne og for­vent­nin­ge­ne. Aviser ryd­det egne eple­torg for å for­tel­le om hva de trod­de man kun­ne ven­te.

Så kom den sto­re dagen. Det er ikke måte på hvor ukri­tisk sto­re deler av pres­sen hyl­ler det nye eplet. Det er noen kri­tis­ke røs­ter, men ikke sær­lig man­ge. Selv had­de jeg også for­vent­nin­ger til det nye eplet, men ble skuf­fet over det som ble pre­sen­tert. Jeg kom­mer nok til å hol­de meg til annen frukt inn­til vide­re.

Pres­sen har vel­dig lite å være stolt av i den­ne saken. Det er hel­dig­vis ikke ofte man ser at et sam­let presse­korps til de gra­der lar seg bru­ke av et stort inter­na­sjo­nalt sel­skap som skal lan­se­re et nytt pro­dukt. Enhver kri­tisk sans og reflek­sjon var blåst bort. Kan­skje var tids­punk­tet sær­de­les vel­valgt fra eple­gart­ne­ren. De traff kan­skje et presse­korps i jule­gave­ab­sti­nens som bare leng­tet etter fle­re pak­ker og mer god­te­ri. Pres­sen må ha spon­set eple­pro­du­sen­ten med mil­li­ar­der i gra­tis rekla­me. Og det for epler som ikke en gang inne­hol­der vita­mi­ner.

Det gikk dår­lig med slan­gen i para­di­set etter at han fris­tet med epler.  Det­te var Her­rens straff:

For­di du gjor­de det­te,
skal du være for­ban­net
fram­for alt fe og alle vil­le dyr.
På buken skal du kry­pe,
og mold skal du ete alle dine dager.”

Men det gikk ikke så greit med de som lot seg fris­te hel­ler:

Med svet­te i ansik­tet
skal du ete ditt brød,
inn­til du ven­der til­ba­ke til jor­den;”

Det må være skrem­men­de per­spek­ti­ver for pres­sen: Å risi­ke­re at de må arbei­de så de får svet­te i ansik­tet.

Opphavsrettskonflikt mellom NRK og musikkforlag

Før det som skul­le vært en over­fø­ring av Ber­gens fil­har­mo­nis­kes kon­sert med bl.a. “Tod und Ver­klärung” av Richard Strauss i dag (28.01.10) kl. 19.25 fikk vi høre at det­te styk­ket ikke vil­le bli over­ført for­di det var kon­flikt mel­lom NRK og musikk­for­la­ge­ne.

Når et orkes­ter spil­ler  orkes­ter­mu­sikk lei­er man note­ne fra det musikk­for­la­get som er utgi­ver av musikk­ver­ket. I til­legg beta­les TONO-veder­lag for selve frem­fø­rin­gen. Når kon­ser­ten sen­des i radio beta­ler NRK i til­legg veder­lag for selve radio­sen­din­gen. Om jeg hus­ker rett (det var direk­te sen­ding som i alle fall ikke ennå er til­gjen­ge­lig i nett­ra­dio, så jeg får ikke sjek­ket), beta­ler NRK 1.800 kr pr minutt i TONO-veder­lag for en sen­ding som det­te. Det­te for­de­les mel­lom musikk­for­lag og kom­po­nist.

Men musikk­for­la­ge­ne kre­ver i til­legg at også NRK beta­ler leie for note­ne. Om jeg opp­fat­tet det som ble sagt rett, så har NRK til nå betalt det­te. Men nå sier de nei.

Man skal være var­som med å mene for mye om en sak når man har så kna­ppe infor­ma­sjo­ner, sær­lig når infor­ma­sjo­nen kom­mer fra en ene part i kon­flik­ten. Men det er ærlig talt vans­ke­lig å se noen rime­lig grunn til at musikk­for­la­get skal kre­ve note­leie to gan­ger, hvor­av den ene gan­gen fra noen som fak­tisk ikke bru­ker note­ne. Så her er min sym­pa­ti på NRKs side.

Resul­ta­tet var at NRK spil­te CD i ste­det for å over­fø­re førs­te del av kon­ser­ten. Etter Tod und Ver­klärung” fort­sat­te kon­ser­ten med “Kin­der­to­ten­lie­der” av Gus­tav Mahler og Sym­fo­ni nr 2 av Johan­nes Brahms. Gus­tav Mahler og Johan­nes Brahms døde beg­ge for mer enn 70 år siden slik at deres verk har falt i det fri. Der­med er det ikke nød­ven­dig med noe sam­tyk­ke for å frem­føre deres ver­ker og det skal ikke beta­les TONO-veder­lag. Så den­ne delen av kon­ser­ten ble over­ført.

I det­te til­fel­let ble resul­ta­tet at musikk­for­lag og Richard Strauss’ arvin­ger gikk glipp av 1.800 kr pr minutt for­di de i til­legg vil­le at NRK skul­le beta­le for leie av note­ne. Det er dumt hvis uri­me­li­ge krav fra musikk­for­lag skal føre til at kom­po­nis­ter går glipp av TONO-veder­lag når deres verk spil­les i radio.

«Få meg på for faen» blir film. Må jeg velge nytt eksempel?

Olaug Nils­sens roman “Få meg på for faen” skal bli film. Jan­nicke Sys­tad Jacob­sen har fått kapt 10 mill i pro­duk­sjons­til­skudd.

For meg er det­te litt eks­tra inter­es­sant. Et vik­tig strids­spørs­mål i dagens opp­havs­rett er hvor fritt man bør stå til å lage et verk basert på and­re eksis­te­ren­de ver­ker, i form av “mash ups”, “remix”, osv. Jeg liker ikke tenden­sen til at det krea­ti­ve rom snev­res inn slik at den som skal lage film må beta­le mer i advo­kat­ho­no­ra­rer enn selve fil­men kos­ter for å for­sik­re seg om at man ikke tråk­ker en opp­havs­mann, eller egent­lig helst noen som lever av det and­re opp­havs­menn ska­per, på tær­ne. Det krea­ti­ve rom­met må ikke gjø­res for trangt. Den som har skapt et verk må fin­ne seg i at and­re spin­ner vide­re på noe av det­te, tje­ner pen­ger på det, og også at de lager noe som opp­havs­man­nen ikke set­ter sær­lig stor pris på.

Men det kan ikke være fritt fram. En opp­havs­mann skal ikke måt­te fin­ne seg i enhver mis­hand­ling av sitt verk. Hvor gren­sen går er ikke lett å trek­ke. Jeg har i min opp­havs­retts­un­der­vis­ning brukt nett­opp  Olaug Nils­sens roman “Få meg på for faen” som eksem­pel, senest i mine reflek­sjo­ner etter lan­se­rin­gen av Tho­mas Rie­ber-Mohns bok om pri­vat kopie­ring.. En porno­film­pro­du­sent kan gans­ke sik­kert kla­re å fin­ne nok i den­ne boken til å lage en film etter sitt øns­ke, men en film som jeg er gans­ke sik­ker på ikke vil­le være etter Olaug Nils­sens øns­ke. En porno­film­pro­du­sent, eller en mer seriøs pro­du­sent, bør ikke kun­ne lage film basert på den­ne eller and­re bøker, uten for­fat­te­rens sam­tyk­ke.

Der­for er det inter­es­sant at den nå blir film. Vi får håpe og tro at det­te blir en film Olaug Nils­sen kan stå inne for, og at det blir en repri­se på his­to­ri­en om da Nils R Mül­ler laget film basert på Bjørg Viks roman “Gråt els­ke­de mann”. His­to­ri­en om film­a­ti­se­rin­gen av “Gråt els­ke­de mann” har gitt oss som under­vi­ser opp­havs­rett et eksem­pel på betyd­nin­gen av opp­havs­man­nens rett etter ånds­verks­lo­ven § 3 sis­te ledd til å kre­ve sitt navn fjer­net. Men vi kla­rer oss med det ene eksem­pe­let.

Kan­skje jeg nå må fin­ne et annet bok­sek­sem­pel til min under­vis­ning?

Eple-religionen og dens menighet

I går tråd­te pro­fe­ten fram med sitt nye bud­skap: iPad. Ver­den hyl­ler ham og hans nye iBind, som det nye eplet skal hete. Med en stor og lojal menig­het er suk­ses­sen sik­ret. “Det nye eplet vil for­and­re ver­den” lyder menig­he­tens lov­sang.

Vi som ikke bekjen­ner oss til eple-reli­gio­nen spør oss: Var det alt?

Jeg had­de også sett fram til pre­sen­ta­sjo­nen. Jeg øns­ker meg en lese­pla­te som kan mer enn de som hit­til har vært på mar­ke­det. Kan­skje kun­ne iPad­den være det jeg øns­ker meg?  Det var den ikke.

Jeg er ambi­va­lent i for­hold til stør­rel­sen. Er den for stor og tung til at det er dings­en man all­tid har med seg? På det punk­tet må dom­men utset­tes til jeg fak­tisk har holdt en i hån­den. Men jeg kon­sta­te­rer at den i stør­rel­se og vekt nær­mer seg de mins­te bær­ba­re PCene. iPad­den er dyre­re og synes å kun­ne mind­re.

Min størs­te inn­ven­ding mot iPad­den er at den har et sing­le-tas­king ope­ra­tiv­sys­tem. Hvis jeg leser et doku­ment skal jeg alt­så måt­te avslut­te det hvis jeg vil sjek­ke e-post, twit­ter, nyhe­ter eller høre på musikk? Det er å bli satt 20 år til­ba­ke i tid. Nei takk. Jeg vet at iPhone-entu­si­as­ter sier at det er noe de ikke tren­ger. Kan­skje man lar seg avspi­se med mye når O sto­re leder sier at det skal være slik. Hva man tren­ger kan sik­kert dis­ku­te­res. Men jeg vil ikke tvin­ges til å bli enspo­ret. Men så har jeg da hel­ler ikke hop­pet på iPhone.

Inn­til 64 Gb min­ne — det er ikke vel­dig mye. Hvis man had­de hatt plass for SD og/eller CF-kort had­de det ikke vært noe stort pro­blem. Men det har iPad­den ikke, om jeg har for­stått rap­por­te­ne rett. Ikke har den en skik­ke­lig USB-port hel­ler om jeg har for­stått det rett, så hvem vet om det er mulig å kob­le til eks­ternt min­ne via et adap­ter. Uan­sett vil det være en mer klø­ne­te enn minne­kort.

Mang­len­de støt­te for Flash — det er vel spørs­mål om litt pro­gram­vare, så det kan sik­kert kom­me. Men kan­skje er det også et sym­ptom på Apples mot­vil­je mot and­res løs­nin­ger. Håper de at iPad­den skal gi såpass stor mar­keds­makt at webut­vik­le­re skal gå over til platt­for­mer Apple fore­trek­ker — f.eks. løs­nin­ger som Apple tje­ner pen­ger på?

Fle­re har påpekt at den mang­ler kame­ra. For meg har ikke det noen sær­lig betyd­ning. Ingen alt-i-ett dings kan måle seg med et ordent­lig kame­ra for å ta bil­der. Jeg tror jeg har nok fing­re til å tel­le de bil­de­ne jeg har tatt med mobil­te­le­fo­nens kame­ra og vil­le i alle fall ikke ha hen­tet fram en iPad­de for å ta bil­der. Men det had­de selv­føl­ge­lig vært kjekt om man kun­ne bru­ke en dings som det­te til video­kon­fe­ran­ser. Kan­skje er ope­ra­tiv­sys­te­met uan­sett for svakt til å kjø­re sli­ke tje­nes­ter.

GPS og tele­fon kun­ne godt ha vært inklu­dert i en iDings som den­ne. En iPad­de må kun­ne fun­ge­re som en reise­hånd­bok som for­tel­ler meg at HER er du, og så fin­ne det som er av inter­es­se rundt. En iPad­de er ikke det man løf­ter til øret for å rin­ge. Men med et Blueto­oth hands-free sett bur­de den kun­ne fun­ke.

All pro­gram­vare må god­kjen­nes av Apple. Jeg liker ikke de som vil mono­po­li­se­re pro­gram­vare­til­gan­gen. Det er litt under­lig at man­ge som ellers sver­ger til åpne løs­nin­ger lar seg for­fø­re av Apples mono­po­li­se­rings­for­søk.

Den ser  lek­ker ut. Men det hjel­per ikke å se ut som en super­mo­dell om hjer­nen mang­ler.

Det er gans­ke enkelt for lite i en litt for stor dings. Noen må kom­me med noe bed­re og den­ne noen bør slett ikke være Apple.