Dom om opphavsrett til typehus

Nord­hord­land ting­rett avsa 18. janu­ar en dom om opp­havs­rett til type­hu­set “Ambas­sa­dør” som leve­res av Nors­ke Hus. Dom­men TNOHO-2009–107120 er etter det jeg kan se kun til­gjen­ge­lig i Lov­da­tas abon­ne­mentstjens­te.  Dom­men er pr i dag ikke retts­kraf­tig.

Spørs­må­let var om et annet hus opp­ført i Austrheim kren­ket opp­havs­ret­ten til huset “Ambas­sa­dør”. Ret­ten måt­te da ta stil­ling til om huset Ama­bas­sa­dør kun­ne anses som et opp­havs­retts­lig ver­net arki­tek­to­nisk verk. Det­te er huset Ambas­sa­dør:

Man fin­ner fle­re teg­nin­ger og foto­gra­fi­er av huset hos Nors­ke Hus.

Con­ti­nue read­ing Dom om opp­havs­rett til type­hus

Ytringsfrihet i akademia

Jeg kjen­ner Ned­kvit­ne-saken kun gjen­nom media. Det er et alt for dår­lig grunn­lag til å ha noen offent­lig mening om en ver­se­ren­de retts­sak. Der­for mener jeg ikke noe om den kon­kre­te saken. Men jeg mer­ket meg en set­ning i Jon Hustads kom­men­tar til saken i Dag og Tid:

Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel ber­re teke inn over seg det regje­rings­ad­vo­ka­ten sa i sin pro­se­dy­re: At dei til­set­te i uni­ver­si­tets­sek­to­ren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytrings­fri­dom enn den som gjeld etter grunn­lova.”

Jeg vet ikke hvor­dan advo­kat Eli­sa­beth Sten­wig under­byg­get og begrun­net den­ne påstan­den (og for så vidt hel­ler ikke om den er kor­rekt gjen­gitt). Men her må jeg mar­ke­re skarp uenig­het med det hun sier.

Con­ti­nue read­ing Ytrings­fri­het i aka­de­mia

Hvor lenge overlever Dagbladet?

Anne Aas­heim går av som redak­tør i Dag­bla­det. Ingen er spe­si­elt over­ras­ket. At kul­tur- og debatt­re­dak­tør Peter Raaum sier opp sam­ti­dig er vel hel­ler ikke noen bom­be.

Jeg er blant de man­ge lese­re som har for­latt Dag­bla­det. En gang i tiden kjøp­te jeg Dag­bla­det hver dag. Den­ne vanen kom jeg ut av da Dag­bla­det gikk over til tab­lo­id. Inn­hol­det var tab­lo­id­i­sert len­ge før den tok de for­mat­mes­si­ge kon­se­kven­ser av det­te. For­mat­end­rin­gen var det stø­tet som skul­le til for at jeg klar­te å bry­te den gam­le vanen.

Len­ge kjøp­te jeg Dag­bla­det i hel­ge­ne. Nå gjør jeg ikke det hel­ler. Med Aften­pos­ten, Dags­avi­sen, Mor­gen­bla­det og Dagens Nærings­liv i til­legg til inter­nett, radio og TV,  har jeg mer helge­avis en jeg rek­ker å kom­me meg gjen­nom. Skul­le jeg valgt en avis til vil­le det ha blitt Klasse­kam­pen eller en uten­landsk avis. Når jeg en sjel­den gang leser Dag­bla­det (eller VG) i hel­gen gir det stort sett en bekref­tel­se på at det er aviser jeg ikke har behov for.

For omtrent to år siden (8. desem­ber 2007) skrev jeg kom­men­ta­ren “Dum­me, for­dum­men­de Dag­bla­det”. Det var etter et av de sed­van­li­ge opp­sla­ge­ne om at Dag­bla­det var i kri­se. Anne Aas­heim pro­kla­mer­te at avi­sen had­de skif­tet kurs og at den for­dum­men­de “Du-jour­na­lis­tik­ken” var blitt borte.

Sam­ti­dig som Anne Aas­heim pro­kla­mer­te at Dag­bla­det had­de skif­tet kurs, var hoved­opp­sla­get at en eller annen Idol-del­ta­ker ikke had­de gått vide­re. Den avi­sen som angi­ve­lig skul­le ha gått bort fra den for­dum­men­de “Du-jour­na­lis­tik­ken” tok det åpen­bart for gitt at alle var så inne i Idol at det var nok å opp­gi for­navn, uten å for­tel­le oss som ikke bryr oss om Idol at det­te var en Idol-del­ta­ker.  Så over­skrif­ten var “Åste får ikke være med vide­re”.

Annet inter­es­sant nytt fra seriø­se Dag­bla­det den gan­gen var et opp­slag om san­gen til en annen Idol-del­ta­ker, en eller annen Kim Rune, hvor det het: “Mot kli­maks druk­ner låten i pom­pøs voka­lo­na­ni”. Ellers fikk vi vite at “Jon Arne Rii­se nek­tes å se en tit­tel­kamp i bok­sing” og at “Anders Jacob­sen had­de gle­det seg til vaf­ler.

Det er ikke for å lese slikt som det­te at jeg even­tu­elt kjø­per noe som selv påstår å være en seriøs kul­tur­avis.  Jeg synes hel­ler ikke at en avis som påstår at den vil være en seriøs kul­tur­avis bør hol­de seg med nett­ste­det kjendis.no. Den slags kan man over­late til “Se og Hør” og “Her og Nå”.

Dag­bla­det har vært gjen­nom man­ge ned­skjæ­rings­run­der. Under en av de tid­li­ge­re ned­skjæ­rings­run­de­ne, jeg hus­ker ikke hvil­ken, kun­ne en av de som da var blant Dag­bla­dets pro­fi­ler­te skri­ben­ter for­tel­le meg at han had­de fått til­bud om slutt­pak­ke. Alter­na­ti­vet var å gå over til det han kal­te “Idol-redak­sjo­nen”, som tyd­lig­vis var intern­nav­net på kul­tur­re­dak­sjo­nen. Han valg­te slutt­pak­ke.

Nå skal Dag­bla­det leg­ge ned foto­av­de­lin­gen og de skal kut­te 50 stil­lin­ger. De er åpen­bart inne i en nedad­gå­en­de døds­spi­ral. Med sta­dig mind­re res­sur­ser til å lage et pro­dukt som sel­ger mind­re og mind­re kan det bare gå en vei. Når pro­duk­tet blir enda dår­li­ge­re for­di man mang­ler res­sur­ser vil enda fær­re kjø­pe det, osv.

I dag er Mor­gen­bla­det og Klasse­kam­pen sam­men med Aften­pos­ten de vik­tigs­te kul­tur­avi­se­ne (kan­skje sam­men med de stør­re region­avi­se­ne). Aften­pos­ten er den leden­de debatt­avi­sen og Dagens Nærings­liv er best på grav­en­de jour­na­lis­tikk. Jeg leser ikke len­ger VG vel­dig ofte, men mitt inn­tryk­ke er at de fort­satt har en sterk poli­tisk redak­sjon. Hvem som er best på Idol- og kjen­dis­jour­na­lis­tikk inter­es­se­rer meg ikke. Dag­bla­det taper på alle fron­ter.

På det tids­punkt jeg skri­ver det­te har Dag­bla­det føl­gen­de seriø­se kul­tur­sa­ker på topp i nett­ut­ga­ven:

Res­ten domi­ne­res av gans­ke uve­sent­li­ge sports­ny­he­ter med kjen­dis­vink­ling. Ikke noe av det­te får meg til­ba­ke som Dag­bla­det-leser.

Det blir trist den dagen Dag­bla­det dør. Men det er nok bare nos­tal­gi. Jeg vil vel egent­lig ikke sav­ne avi­sen — for jeg leser den ikke like­vel.

Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

For­mid­da­gen i dag til­brak­te jeg i Sver­re Fehns flot­te Gyl­den­dal­hus, på lan­se­rings­se­mi­nar for Tho­mas Rie­ber-Mohns bok Digi­tal pri­vat­ko­pie­ring. Det gle­der en opp­havs­retts­ju­rist å se at 370 per­soner had­de meldt seg på semi­na­ret.

Jeg skal ikke her gi noe refe­rat, men hel­ler kom­me med mine egne reflek­sjo­ner. For de som vil høre inn­leg­ge­ne har Gyl­den­dal lagt ut video­pp­tak av alle fore­dra­ge­ne på nett.

Utgangs­punk­tet for dagens adgang til å frem­stil­le eksemp­la­rer til pri­vat bruk var at man ikke øns­ket at hånd­he­vel­sen av opp­havs­man­nens ene­ret­ter skul­le krys­se dør­ters­ke­len inn i de pri­va­te hjem. Det som den gang var aktu­elt var å skri­ve av, even­tu­elt teg­ne eller male et bil­de. Det var helt mar­gi­nalt.

Tek­no­lo­gi­en end­ret det­te. Først kom bånd­opp­ta­ge­re til hjem­me­bruk på 1950-tal­let. Siden kom bl.a. foto­ko­pie­ring og video­opp­tak, fram til dagens digi­ta­le kopie­rings­tek­no­lo­gi hvor enhver data­ma­skin også er en kopi­ma­skin. Legg inter­nett, med dets mulig­he­ter for fjern­ko­pie­ring til det­te, og vi for­står at pri­vat kopie­ring betyr noe helt annet i dag enn det gjor­de en gang før and­re ver­dens­krig.

Con­ti­nue read­ing Kopie­ring til pri­vat bruk — reflek­sjo­ner etter et semi­nar

FrPs politiske styring av media og kulturen

Carl I Hagen og FrP har yndet å kal­le NRK for ARK. I det lig­ger åpen­bart en insi­nua­sjon om at NRK skal være poli­tisk styrt. Jeg liker bed­re å vur­de­re poli­ti­ke­re etter hva de gjør enn etter hva de sier. Og da blir det gans­ke åpen­bart at FrP ikke har noe i mot at poli­ti­ker­ne sty­rer media, de liker bare ikke at det ikke er FrP som sty­rer dem.

I 2008 ble det ved­tatt en Lov om redak­sjo­nell fri­dom i media.  Inn­stil­lin­gen i Stor­tin­get, Innst. O. nr. 36 (2007–2008), var enstem­ming om det mes­te. Kun saksor­fø­rer, Tri­ne Skei Gran­de, tok ordet da saken ble behand­let i Odels­tin­get. Loven had­de med and­re ord støt­te også fra FrP.

Det føl­ger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjel­der for kring­kas­tings­fore­tak. I § 4 annet ledd heter det:

Eiga­ren av medie­føre­ta­ket eller den som på eiga­ren sine veg­ner lei­er føre­ta­ket, kan ikkje instru­ere eller over­prø­ve redak­tø­ren i redak­sjo­nel­le spørs­mål,

At “lov og orden” par­ti­et FrP har et svært så flek­si­belt for­hold til lov­giv­ning de selv ikke liker (som skatte­lov­giv­ning), er ikke noe nytt. Ei hel­ler at det er et prin­sipp­løst par­ti som gir blaf­fen i såvel tid­li­ge­re ved­tak som eget pro­gram hvis de fin­ner det oppor­tunt. Det bur­de der­for ikke over­ras­ke at FrP gjer­ne vil gri­pe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knud­sen opp Norsk­top­pen i Stor­tin­gets spørre­time. NRK had­de beslut­tet å ta pro­gram­met av sende­pla­nen. Knud­sen stil­te det­te sva­ret til davæ­ren­de kul­tur­mi­nis­ter Trond Gis­ke:

Vil stats­rå­den gri­pe inn og sik­re NRKs over­grep mot tro­fas­te lyt­te­re?”

Trond Gis­ke svar­te bl.a. det­te (gå hit for å se hele debat­ten):

… og det har jeg alt­så ikke tenkt å gjø­re. Det er ikke kul­tur­mi­nis­te­rens eller Stor­tin­gets ansvar å gå inn og bestem­me enkelt­pro­gram­mer på NRK. Tvert imot, det er fak­tisk slik at vi har frem­met et lov­for­slag som sik­rer redak­tø­re­ne fri­he­ten til å bestem­me sli­ke ting, uav­hen­gig av eier­ne.”

Han siter­te også fra bud­sjett­inn­stil­lin­gen for 2008:

«Komi­te­ens med­lem­mer fra Frem­skritts­par­ti­et, Ulf Erik Knud­sen og Karin S. Wold­seth, er av den opp­fat­ning at kul­tur er et begrep som uttryk­ker de ver­di­er og kva­li­te­ter som enkelt­men­nes­ker til­leg­ger høy egen­ver­di. Dis­se med­lem­mer vil påpe­ke at det som er god kul­tur for en, slett ikke tren­ger å være god kul­tur for en annen. Av den grunn mener dis­se med­lem­mer at kul­tu­ren i utgangs­punk­tet skal være fri og uav­hen­gig av poli­tisk sty­ring, og at den må være basert på fri­vil­lig­het og per­son­lig enga­sje­ment. Dis­se med­lem­mer er av den opp­fat­ning at poli­ti­ker­styr­te kul­tur­go­der øde­leg­ger kul­tu­rens vesen og frem­mer ens­ret­ting. Man har sett eksemp­ler på det­te i and­re land, blant annet i kom­mu­nist­ti­den i Øst-Euro­pa og i dagens Nord-Korea.»

Sene­re i debat­ten sa Trond Gis­ke bl.a. det­te:

Det kan godt være at vi poli­ti­ke­re også har kla­re menin­ger om hvil­ke pro­gram­mer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Fro­kost-TV på NRK, og det blir nå ned­lagt. Jeg kan jo ha mine menin­ger om det, men som kul­tur­mi­nis­ter eller poli­ti­ker kom­mer jeg ikke til å enga­sje­re meg i de for­mel­le sys­te­me­ne for å prø­ve å påvir­ke NRK til å gjø­re and­re valg.”

Trond Gis­kes avslut­nings­inn­legg for­tje­ner å bli gjen­gitt i sin hel­het:

For å sva­re i et språk som repre­sen­tan­ten helt sik­kert for­står:

Født i NRK i 1973
Et pro­gram som gans­ke raskt ble en suk­sess
Norsk musikk slet i en hard vir­ke­lig­het
Et pro­gram med sjel gav den en mulig­het
Norsk­top­pen var dets navn

En poli­ti­ker må pas­se nøye på
Vi kan ikke sty­re alt på NRK
Til å vel­ge ut hva folk ser og hører
Fins det and­re folk — de heter redak­tø­rer
Norsk­top­pen gir de navn

NRK må være ubun­det og fri
Pro­gram­på­legg blir svært beten­ke­lig
Våre førin­ger skal være gene­rel­le
Bred detalj­sty­ring er ei det ide­el­le
Norsk­top­pen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kul­tur­po­li­tisk tals­mann, Ib Thom­sen, skal vise at også han er en prin­sipp­løs små­tings­re­pre­sen­tant.  Nå i 2010 var det først “Drøm­me­ha­gen” som skul­le opp i Stor­tin­get. NRK had­de tatt seg den ufor­skam­me­de fri­het å flyt­te pro­gram­met til en annen kanal og en annen sende­tid. Hel­dig­vis vil kul­tur­mi­nis­te­ren hel­ler ikke den­ne gang gri­pe inn.

Nå vil den sam­me Ib Thom­sen,  nå alli­ert med parti­le­der Siv Jen­sen, blan­de seg inn i hvil­ke bøker som skal og ikke skal kjø­pes inn under stat­li­ge inn­kjøps­ord­nin­ger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og kre­ver at Anni­ken Huit­feldts bok om Gro Har­lem Brundt­land må nul­les fra inn­kjøps­ord­nin­gen. Det de i rea­li­te­ten sier at bøker med et (mulig) poli­tisk inn­hold som FrP ikke liker ikke må kjø­pes inn. Når det gjel­der inn­kjøps­ord­nin­gen hen­vi­ser jeg til Eirik Newths omta­le av den­ne saken på hans blogg.

Had­de de enda rea­gert etter å ha lest boken kun­ne man kan­skje ha trodd at Anni­ken Huit­feldt har et lit­te­rært talent. Det er ikke man­ge for­unt å få sine bøker tatt opp i Stor­tin­get (kom­mer det­te til Stor­tin­get må det bli sette­stats­råd for det spørs­må­let) som eksem­pel på hvor for­fer­de­li­ge ting som får stats­støt­te. I far­ten kom­mer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talent­løs rim­smed kla­rer å erte folk grun­dig nok til å bli tatt opp i Stor­tin­get.

Hva slags tullinger velger musikk i NRK TV?

Et eller annet sted i NRK TV sit­ter det noen som må ha som sin opp­ga­ve å øde­leg­ge musikk. Jeg ten­ker ikke på de som vel­ger musikk i musikk­pro­gram­mer, men om de som vel­ger kjen­nings­me­lo­di­er.

Nor­ge rundt” har siden star­ten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2” som kjen­nings­me­lo­di. Av en eller annen grunn valg­te man en ekkel, syn­te­tisk ver­sjon. Nå har man pus­set opp kjen­nings­me­lo­di­en. Den har blitt “vampi­fi­sert” med fløy­te (syn­te­tisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folke­mu­sikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men det­te er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den bru­kes som kjen­nings­me­lo­di i et pro­gram som heter Nor­ge rundt. Er det i noen sam­men­heng det er menings­løst å få musik­ken til å klin­ge irsk, så er det her.

NRK Sport har skif­tet kjen­nings­me­lo­di for sine sports­sen­din­ger i vin­ter­se­son­gen. Jok­ke og Valen­ti­ner­nes “Her kom­mer vin­tern” har for­svun­net. Den var en helt utmer­ket kjen­ning, selv om de kut­tet før san­gen kom til “ende­lig fred å få”. Nå har de i ste­det valgt et utdrag av Snø­fnug­ge­ne fra Tchai­kovs­kijs “Nøtte­knek­ke­ren”. Det er også i utgangs­punk­tet et godt valg. Men hvor­for må TV-sports­idio­ter lage en for­fer­de­lig dunk-dunk ver­sjon av den­ne melo­di­en?

Tåler ikke NRK TV musikk uten at den øde­leg­ges?

Store norske og Wikipedia — et eksempel

Sto­re norsk lek­si­kon er nok en gang i kri­se. De utkon­kur­re­res først og fremst av Wiki­pe­dia, men sik­kert også av and­re nettje­nes­ter.

Wiki­pe­dia er utmer­ket til sitt bruk. Men jeg øns­ker også et kva­li­tets­sik­ret inn­hold på net­tet. Jeg er også litt spent på hvor len­ge dug­nads­ån­den hol­der. Fra and­re pro­sjek­ter ser man at entu­si­as­men har en tendens til å avta når det blir “busi­ness as usu­al” og ikke len­ger er nytt og spen­nen­de — i alle fall så len­ge man ikke gjør noe som en selv har direk­te nyt­te av.

For tiden arbei­der jeg med en full­sten­dig gjen­nom­gang og revi­sjon av min “Opp­havs­rett — en intro­duk­sjon”. Jeg bru­ker som et illustr­sjons­ek­sem­pel Sigrid Und­sets verk Kris­tin Lav­ran­dat­ter. På nett vil man gjer­ne len­ke til utfyl­len­de infor­ma­sjon, og jeg tenk­te at jeg for en gangs skyld skul­le len­ke til Sto­re nors­ke i ste­det for til Wiki­pe­dia.

For meg ble det en liten ansku­el­ses­un­der­vis­ning i ulik­he­ter på det bok­ba­ser­te og det nett­ba­ser­te, og viser at Sto­re nors­ke har en lang vei å gå om de skal kla­re å hev­de seg på net­tet. Det førs­te jeg mer­ket meg var at Sto­re nors­ke ikke kom opp på førs­te side da jeg goog­let Kris­tin Lav­rans­dat­ter. Det gjor­de selv­føl­ge­lig Wiki­pe­dia.

Artik­ke­len i Sto­re nors­ke er kva­li­tets­sik­ret. Men den er kort, tørr og lek­si­kalsk. Et tra­di­sjo­nelt kon­ver­sa­sjons­lek­si­kon skul­le inne­hol­de litt om alt. Selv om papir­ut­ga­ven av Sto­re nors­ke kom i 16 tyk­ke bind, blir det ikke plass til mye om hvert tema. Det er nep­pe man­ge, om noen som øns­ker at opp­slags­ar­tik­ke­len om akku­rat det de måt­te være inter­es­sert i skal være så kort og så kna­pp i for­men. Men de fær­rest vil­le kjø­pe et lek­si­kon i 150 bind, og da måt­te det bli som det ble. Den lek­si­kals­ke for­men er først og fremst er resul­tat av plass­man­gel i papir­lek­si­kon.

Artik­ke­len er pre­get av å være skre­vet for papir­ut­ga­ven. Den inne­hol­der ingen len­ker til annet stoff om det­te. Det er ikke en gang en len­ke til artik­ke­len om Sigrid Und­set, eller for den saks skyld til Liv Ull­manns film basert på roma­nen. Den har en lis­te over anbe­falt lit­te­ra­tur. Her lis­tes tre bøker, den nyes­te fra 1997.

På net­tet har man ikke man­gel på plass og kan skri­ve litt mer om hvert enkelt tema. Og man kan ikke minst gjø­re inn­hol­det mer dyna­misk med len­ker m.m. Kort sagt gir omta­len i Wiki­pe­dia mye mer.

Sto­re nors­ke er kva­li­tets­sik­ret. Men hva betyr egent­lig det? (Ikke noe galt om de som skri­ver i Sto­re nors­ke her, jeg har selv skre­vet fle­re artik­ler i ver­ket.) Når jeg skri­ver om juri­dis­ke emner, da går jeg selv­føl­ge­lig ikke til Wiki­pe­dia. Men jeg går hel­ler ikke til SNL. Det er mitt fag og jeg går til pri­mær­kil­der og den ordent­li­ge fag­lit­te­ra­tu­ren. Men nev­ner jeg en bok som et litt til­fel­dig valgt eksem­pel på et verk som fin­nes i fle­re ver­sjo­ner (roman, film, scene­ver­sjon m.m.), da er Wiki­pe­dia godt nok for for­må­let. På sam­me måte antar jeg at lit­te­ra­tur­vi­te­re ikke går til Wiki­pe­dia når de skal skri­ve om Kris­tin Lav­rans­dat­ter, men kan­skje går de dit for litt infor­ma­sjon om et retts­lig spørs­mål som ikke er sen­tralt i deres frem­stil­ling.

Det­te er bare ett eksem­pel. Kan­skje var jeg uhel­dig. Men det ble for meg en illust­ra­sjon på at Sto­re nors­ke må sat­se vel­dig mye om det skal kla­re seg på nett. De fles­te, kan­skje alle (og helt sik­kert mine egne) artik­ler må skri­ves om for å til­pas­ses nett­for­ma­tet. De må fri­gjø­res fra for­mat­be­grens­nin­gen og inn­hol­det må gjø­res mye rike­re. Hvis det­te skal gjø­res og man skal opp­rett­hol­de kva­li­tets­sik­ring som består i at dis­se skri­ves eller gjen­nom­gås av fag­folk mot beta­ling, da blir det en kjempe­in­ves­te­ring. Det er en inves­te­ring jeg tvi­ler på at noen er vil­li­ge til å ta.

Man må også spør­re om de tra­di­sjo­nel­le kon­ver­sa­sjons­lek­si­ka er dinorau­rer som har hatt sin tid. Tid­li­ge­re kun­ne dis­ku­sjo­ner rundt mid­dags­bor­det avslut­tes ved at man hen­tet fram lek­si­ko­net. Man fikk hjelp til skole­opp­ga­ver, til løs­ing av kryss­ord og quiz, osv. Nå er net­tet så mye mer effek­tivt, enten man øns­ker kor­te defi­ni­sjo­ner eller mer omfat­ten­de artik­ler skre­vet av fag­folk. Selv om det gjør litt vondt å si det, så tror jeg Sto­re nors­ke lek­si­kon til­hø­rer his­to­ri­en. Nye mil­lio­ner vil være å bære hav­re til om ikke en død, så i alle fall en døen­de hest.

Det ble len­ke til Wiki­pe­dia i det jeg skri­ver. Og jeg tvi­ler på at jeg vil bru­ke tid på å lete i Sto­re nors­ke nes­te gang jeg skal ha en til­sva­ren­de refe­ran­se.

Samfunnsøkonomer ser på opphavsrett

Lars Håkon­sen og Knut Løy­land for har fått “pri­sen for bes­te artik­kel i tids­skrif­te­ne til Sam­funns­øko­no­me­nes for­ening for 2009” for artik­ke­len “Ulov­lig fil­de­ling av musikk – hva bør gjø­res når ny tek­no­lo­gi tru­er opp­havs­ret­ten?”. Slikt vek­ker nys­gjer­rig­he­ten hos en musikk­in­ter­es­sert opp­havs­retts­ju­rist. Men jeg ble ikke direk­te impo­nert, for å si det for­sik­tig.

I inn­led­nin­gen kan vi lese føl­gen­de om opp­havs­rett i et slags glo­balt per­spek­tiv:

Dess­uten fin­nes det en rek­ke mulig­he­ter for til­gang til svært lavt pri­set musikk gjen­nom nett­ste­der loka­li­sert i land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met. Det­te bidrar sann­syn­lig­vis også til å under­gra­ve omset­nin­gen av musikk i Nor­ge og and­re land som prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se.”

Jeg lurer på hva de egent­lig mener med “land som står på siden av det inter­na­sjo­na­le copy­right­sys­te­met” og hvil­ke tje­nes­ter de kon­kret sik­ter til. For­fat­ter­ne gir ingen refe­ran­ser eller and­re antyd­nin­ger om hva det­te byg­ger på.

Den mest sen­tra­le inter­na­sjo­na­le kon­ven­sjo­nen om opp­havs­rett er Bern-kon­ven­sjo­nen som har til­slut­ning fra 164 sta­ter. Alle dis­se lan­de­ne “prak­ti­se­rer vern av ånds­verk av uten­landsk opp­rin­nel­se”. Det er fak­tisk en av kon­ven­sjo­nens grunn­pi­la­rer.

Con­ti­nue read­ing Sam­funns­øko­no­mer ser på opp­havs­rett

California krever e‑bøker ved universiteter innen 2020

Cali­for­nia sta­te law kre­ver at bøker som skal sel­ges til uni­ver­si­te­ter i Cali­for­nia må fore­lig­ge i e‑bokversjoner innen 2020, mel­der Ven­tu­ra Coun­ty Star (takk til Øyvind Sol­stad som gjen­nom sin tvit­ring gjor­de meg opp­merk­som på det­te). Begrun­nel­sen er at de er bil­li­ge­re, at e‑bøker er let­te­re å bære med seg, at de er mer miljø­venn­li­ge og at de pas­ser bed­re til hvor­dan stu­den­ter arbei­der, alt i føl­ge Ven­tu­ra Coun­ty Star.

Jeg håper og tror at det aller mes­te av både pen­sum­lit­te­ra­tur og annen lit­te­ra­tur vil være til­gjen­ge­lig som e‑bøker. I løpet av ti år vil man sik­kert også ha lært seg å utnyt­te medi­et på en mer krea­tiv måte enn bare ved å over­fø­re fra papir til elekt­ro­nikk (dyna­misk inn­hold som til enhver tid er opp­da­tert, len­ker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skep­tisk til nyfrels­te evan­ge­lis­ter som skal tvin­ge sin løs­ning på and­re. Vi har hatt en bøl­ge av Open-Access evan­ge­lis­ter som gjer­ne har vil­let misjo­ne­re med loven i hånd og påtvin­ge and­re det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e‑bok evan­ge­lis­te­ne kom­mer etter.

Con­ti­nue read­ing Cali­for­nia kre­ver e‑bøker ved uni­ver­si­te­ter innen 2020

Markedsføring via bloggere — gjelder markedsføringsloven?

I blogg­inn­leg­get “Hvor­dan defi­ne­re betalt rekla­me på blog­ger?” tar Tho­mas Moen opp spørs­må­let om mar­keds­fø­rings­lo­vens anven­del­se på blog­ger. Det vil si, han skri­ver at den som mot­tar pen­ger for å omta­le et pro­dukt (eller mot­tar pro­duk­tet) for å omta­le det på sin blogg uten å opp­gi at det­te er betalt omta­le bry­ter norsk lov. Hvil­ken lov som even­tu­elt bry­tes sies ikke. Tho­mas Moen sier at han har en dia­log med For­bru­ker­om­bu­det om det­te spørs­må­let.

Jeg vet ikke noe om Tho­mas Moen og om hva slags bak­grunn han har for å utta­le seg om dis­se spørs­må­le­ne, ut over det som står på hans nett­sted. Han omta­ler seg som blog­ger, grün­der og livs­ny­ter, og skri­ver at han

lever av å snak­ke, utvik­le og lære men­nes­ker om sosia­le medi­er. Han er grün­de­ren bak blogg­sam­fun­net iPub­lish og job­ber også som råd­gi­ver, pro­sjekt­le­der og kurs-/fore­drags­hol­der innen sosia­le medi­er.

Han lis­ter uli­ke pro­sjek­ter og virk­som­he­ter han har vært med på å etab­le­re. Det sies ikke noe om hva slags utdan­nel­se han har.

Con­ti­nue read­ing Mar­keds­fø­ring via blog­ge­re — gjel­der mar­keds­fø­rings­lo­ven?