Dom om opphavsrett til typehus

Nordhordland tingrett avsa 18. januar en dom om opphavsrett til typehuset “Ambassadør” som leveres av Norske Hus. Dommen TNOHO-2009-107120 er etter det jeg kan se kun tilgjengelig i Lovdatas abonnementstjenste.  Dommen er pr i dag ikke rettskraftig.

Spørsmålet var om et annet hus oppført i Austrheim krenket opphavsretten til huset “Ambassadør”. Retten måtte da ta stilling til om huset Amabassadør kunne anses som et opphavsrettslig vernet arkitektonisk verk. Dette er huset Ambassadør:

Man finner flere tegninger og fotografier av huset hos Norske Hus.

Continue reading Dom om opphavsrett til typehus

Ytringsfrihet i akademia

Jeg kjenner Nedkvitne-saken kun gjennom media. Det er et alt for dårlig grunnlag til å ha noen offentlig mening om en verserende rettssak. Derfor mener jeg ikke noe om den konkrete saken. Men jeg merket meg en setning i Jon Hustads kommentar til saken i Dag og Tid:

“Men så har dei [det synes som om han her mener alle oss som er ansatt ved UiO] vel berre teke inn over seg det regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Jeg vet ikke hvordan advokat Elisabeth Stenwig underbygget og begrunnet denne påstanden (og for så vidt heller ikke om den er korrekt gjengitt). Men her må jeg markere skarp uenighet med det hun sier.

Continue reading Ytringsfrihet i akademia

Hvor lenge overlever Dagbladet?

Anne Aasheim går av som redaktør i Dagbladet. Ingen er spesielt overrasket. At kultur- og debattredaktør Peter Raaum sier opp samtidig er vel heller ikke noen bombe.

Jeg er blant de mange lesere som har forlatt Dagbladet. En gang i tiden kjøpte jeg Dagbladet hver dag. Denne vanen kom jeg ut av da Dagbladet gikk over til tabloid. Innholdet var tabloidisert lenge før den tok de formatmessige konsekvenser av dette. Formatendringen var det støtet som skulle til for at jeg klarte å bryte den gamle vanen.

Lenge kjøpte jeg Dagbladet i helgene. Nå gjør jeg ikke det heller. Med Aftenposten, Dagsavisen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv i tillegg til internett, radio og TV,  har jeg mer helgeavis en jeg rekker å komme meg gjennom. Skulle jeg valgt en avis til ville det ha blitt Klassekampen eller en utenlandsk avis. Når jeg en sjelden gang leser Dagbladet (eller VG) i helgen gir det stort sett en bekreftelse på at det er aviser jeg ikke har behov for.

For omtrent to år siden (8. desember 2007) skrev jeg kommentaren “Dumme, fordummende Dagbladet”. Det var etter et av de sedvanlige oppslagene om at Dagbladet var i krise. Anne Aasheim proklamerte at avisen hadde skiftet kurs og at den fordummende “Du-journalistikken” var blitt borte.

Samtidig som Anne Aasheim proklamerte at Dagbladet hadde skiftet kurs, var hovedoppslaget at en eller annen Idol-deltaker ikke hadde gått videre. Den avisen som angivelig skulle ha gått bort fra den fordummende “Du-journalistikken” tok det åpenbart for gitt at alle var så inne i Idol at det var nok å oppgi fornavn, uten å fortelle oss som ikke bryr oss om Idol at dette var en Idol-deltaker.  Så overskriften var “Åste får ikke være med videre”.

Annet interessant nytt fra seriøse Dagbladet den gangen var et oppslag om sangen til en annen Idol-deltaker, en eller annen Kim Rune, hvor det het: “Mot klimaks drukner låten i pompøs vokalonani”. Ellers fikk vi vite at “Jon Arne Riise nektes å se en tittelkamp i boksing” og at “Anders Jacobsen hadde gledet seg til vafler.

Det er ikke for å lese slikt som dette at jeg eventuelt kjøper noe som selv påstår å være en seriøs kulturavis.  Jeg synes heller ikke at en avis som påstår at den vil være en seriøs kulturavis bør holde seg med nettstedet kjendis.no. Den slags kan man overlate til “Se og Hør” og “Her og Nå”.

Dagbladet har vært gjennom mange nedskjæringsrunder. Under en av de tidligere nedskjæringsrundene, jeg husker ikke hvilken, kunne en av de som da var blant Dagbladets profilerte skribenter fortelle meg at han hadde fått tilbud om sluttpakke. Alternativet var å gå over til det han kalte “Idol-redaksjonen”, som tydligvis var internnavnet på kulturredaksjonen. Han valgte sluttpakke.

Nå skal Dagbladet legge ned fotoavdelingen og de skal kutte 50 stillinger. De er åpenbart inne i en nedadgående dødsspiral. Med stadig mindre ressurser til å lage et produkt som selger mindre og mindre kan det bare gå en vei. Når produktet blir enda dårligere fordi man mangler ressurser vil enda færre kjøpe det, osv.

I dag er Morgenbladet og Klassekampen sammen med Aftenposten de viktigste kulturavisene (kanskje sammen med de større regionavisene). Aftenposten er den ledende debattavisen og Dagens Næringsliv er best på gravende journalistikk. Jeg leser ikke lenger VG veldig ofte, men mitt inntrykke er at de fortsatt har en sterk politisk redaksjon. Hvem som er best på Idol- og kjendisjournalistikk interesserer meg ikke. Dagbladet taper på alle fronter.

På det tidspunkt jeg skriver dette har Dagbladet følgende seriøse kultursaker på topp i nettutgaven:

Resten domineres av ganske uvesentlige sportsnyheter med kjendisvinkling. Ikke noe av dette får meg tilbake som Dagbladet-leser.

Det blir trist den dagen Dagbladet dør. Men det er nok bare nostalgi. Jeg vil vel egentlig ikke savne avisen — for jeg leser den ikke likevel.

Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

Formiddagen i dag tilbrakte jeg i Sverre Fehns flotte Gyldendalhus, på lanseringsseminar for Thomas Rieber-Mohns bok Digital privatkopiering. Det gleder en opphavsrettsjurist å se at 370 personer hadde meldt seg på seminaret.

Jeg skal ikke her gi noe referat, men heller komme med mine egne refleksjoner. For de som vil høre innleggene har Gyldendal lagt ut videopptak av alle foredragene på nett.

Utgangspunktet for dagens adgang til å fremstille eksemplarer til privat bruk var at man ikke ønsket at håndhevelsen av opphavsmannens eneretter skulle krysse dørterskelen inn i de private hjem. Det som den gang var aktuelt var å skrive av, eventuelt tegne eller male et bilde. Det var helt marginalt.

Teknologien endret dette. Først kom båndopptagere til hjemmebruk på 1950-tallet. Siden kom bl.a. fotokopiering og videoopptak, fram til dagens digitale kopieringsteknologi hvor enhver datamaskin også er en kopimaskin. Legg internett, med dets muligheter for fjernkopiering til dette, og vi forstår at privat kopiering betyr noe helt annet i dag enn det gjorde en gang før andre verdenskrig.

Continue reading Kopiering til privat bruk — refleksjoner etter et seminar

FrPs politiske styring av media og kulturen

Carl I Hagen og FrP har yndet å kalle NRK for ARK. I det ligger åpenbart en insinuasjon om at NRK skal være politisk styrt. Jeg liker bedre å vurdere politikere etter hva de gjør enn etter hva de sier. Og da blir det ganske åpenbart at FrP ikke har noe i mot at politikerne styrer media, de liker bare ikke at det ikke er FrP som styrer dem.

I 2008 ble det vedtatt en Lov om redaksjonell fridom i media.  Innstillingen i Stortinget, Innst. O. nr. 36 (2007-2008), var enstemming om det meste. Kun saksorfører, Trine Skei Grande, tok ordet da saken ble behandlet i Odelstinget. Loven hadde med andre ord støtte også fra FrP.

Det følger av lovens § 2 nr. 2 at den også gjelder for kringkastingsforetak. I § 4 annet ledd heter det:

Eigaren av medieføretaket eller den som på eigaren sine vegner leier føretaket, kan ikkje instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål,

At “lov og orden” partiet FrP har et svært så fleksibelt forhold til lovgivning de selv ikke liker (som skattelovgivning), er ikke noe nytt. Ei heller at det er et prinsippløst parti som gir blaffen i såvel tidligere vedtak som eget program hvis de finner det opportunt. Det burde derfor ikke overraske at FrP gjerne vil gripe inn i bl.a. NRK.

27.02.08 tok Ulf Erik Knudsen opp Norsktoppen i Stortingets spørretime. NRK hadde besluttet å ta programmet av sendeplanen. Knudsen stilte dette svaret til daværende kulturminister Trond Giske:

“Vil statsråden gripe inn og sikre NRKs overgrep mot trofaste lyttere?”

Trond Giske svarte bl.a. dette (gå hit for å se hele debatten):

“… og det har jeg altså ikke tenkt å gjøre. Det er ikke kulturministerens eller Stortingets ansvar å gå inn og bestemme enkeltprogrammer på NRK. Tvert imot, det er faktisk slik at vi har fremmet et lovforslag som sikrer redaktørene friheten til å bestemme slike ting, uavhengig av eierne.”

Han siterte også fra budsjettinnstillingen for 2008:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning at kultur er et begrep som uttrykker de verdier og kvaliteter som enkeltmennesker tillegger høy egenverdi. Disse medlemmer vil påpeke at det som er god kultur for en, slett ikke trenger å være god kultur for en annen. Av den grunn mener disse medlemmer at kulturen i utgangspunktet skal være fri og uavhengig av politisk styring, og at den må være basert på frivillighet og personlig engasjement. Disse medlemmer er av den oppfatning at politikerstyrte kulturgoder ødelegger kulturens vesen og fremmer ensretting. Man har sett eksempler på dette i andre land, blant annet i kommunisttiden i Øst-Europa og i dagens Nord-Korea.»

Senere i debatten sa Trond Giske bl.a. dette:

“Det kan godt være at vi politikere også har klare meninger om hvilke programmer vi liker eller ikke liker på NRK. Jeg er glad i å se på Frokost-TV på NRK, og det blir nå nedlagt. Jeg kan jo ha mine meninger om det, men som kulturminister eller politiker kommer jeg ikke til å engasjere meg i de formelle systemene for å prøve å påvirke NRK til å gjøre andre valg.”

Trond Giskes avslutningsinnlegg fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

“For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973
Et program som ganske raskt ble en suksess
Norsk musikk slet i en hard virkelighet
Et program med sjel gav den en mulighet
Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på
Vi kan ikke styre alt på NRK
Til å velge ut hva folk ser og hører
Fins det andre folk – de heter redaktører
Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri
Programpålegg blir svært betenkelig
Våre føringer skal være generelle
Bred detaljstyring er ei det ideelle
Norsktoppen var dets navn”

FrP gir seg ikke der. En ny kulturpolitisk talsmann, Ib Thomsen, skal vise at også han er en prinsippløs småtingsrepresentant.  Nå i 2010 var det først “Drømmehagen” som skulle opp i Stortinget. NRK hadde tatt seg den uforskammede frihet å flytte programmet til en annen kanal og en annen sendetid. Heldigvis vil kulturministeren heller ikke denne gang gripe inn.

Nå vil den samme Ib Thomsen,  nå alliert med partileder Siv Jensen, blande seg inn i hvilke bøker som skal og ikke skal kjøpes inn under statlige innkjøpsordninger. Uten å ha lest boken går de sterkt ut og krever at Anniken Huitfeldts bok om Gro Harlem Brundtland må nulles fra innkjøpsordningen. Det de i realiteten sier at bøker med et (mulig) politisk innhold som FrP ikke liker ikke må kjøpes inn. Når det gjelder innkjøpsordningen henviser jeg til Eirik Newths omtale av denne saken på hans blogg.

Hadde de enda reagert etter å ha lest boken kunne man kanskje ha trodd at Anniken Huitfeldt har et litterært talent. Det er ikke mange forunt å få sine bøker tatt opp i Stortinget (kommer dette til Stortinget må det bli settestatsråd for det spørsmålet) som eksempel på hvor forferdelige ting som får statsstøtte. I farten kommer jeg bare på Jan Erik Vold og Arild Nyquist som har fått en slik ære. Ingen talentløs rimsmed klarer å erte folk grundig nok til å bli tatt opp i Stortinget.

Hva slags tullinger velger musikk i NRK TV?

Et eller annet sted i NRK TV sitter det noen som må ha som sin oppgave å ødelegge musikk. Jeg tenker ikke på de som velger musikk i musikkprogrammer, men om de som velger kjenningsmelodier.

“Norge rundt” har siden starten i 1976 brukt Edvard Griegs “Norsk dans no 2” som kjenningsmelodi. Av en eller annen grunn valgte man en ekkel, syntetisk versjon. Nå har man pusset opp kjenningsmelodien. Den har blitt “vampifisert” med fløyte (syntetisk?) som får den til å låte litt mer irsk! Jeg er glad i irsk (og norsk) folkemusikk, og har ikke noe i mot Vamp. Men dette er Norsk dans, det er musikk av Edvard Grieg og den brukes som kjenningsmelodi i et program som heter Norge rundt. Er det i noen sammenheng det er meningsløst å få musikken til å klinge irsk, så er det her.

NRK Sport har skiftet kjenningsmelodi for sine sportssendinger i vintersesongen. Jokke og Valentinernes “Her kommer vintern” har forsvunnet. Den var en helt utmerket kjenning, selv om de kuttet før sangen kom til “endelig fred å få”. Nå har de i stedet valgt et utdrag av Snøfnuggene fra Tchaikovskijs “Nøtteknekkeren”. Det er også i utgangspunktet et godt valg. Men hvorfor må TV-sportsidioter lage en forferdelig dunk-dunk versjon av denne melodien?

Tåler ikke NRK TV musikk uten at den ødelegges?

Store norske og Wikipedia — et eksempel

Store norsk leksikon er nok en gang i krise. De utkonkurreres først og fremst av Wikipedia, men sikkert også av andre nettjenester.

Wikipedia er utmerket til sitt bruk. Men jeg ønsker også et kvalitetssikret innhold på nettet. Jeg er også litt spent på hvor lenge dugnadsånden holder. Fra andre prosjekter ser man at entusiasmen har en tendens til å avta når det blir “business as usual” og ikke lenger er nytt og spennende — i alle fall så lenge man ikke gjør noe som en selv har direkte nytte av.

For tiden arbeider jeg med en fullstendig gjennomgang og revisjon av min “Opphavsrett – en introduksjon”. Jeg bruker som et illustrsjonseksempel Sigrid Undsets verk Kristin Lavrandatter. På nett vil man gjerne lenke til utfyllende informasjon, og jeg tenkte at jeg for en gangs skyld skulle lenke til Store norske i stedet for til Wikipedia.

For meg ble det en liten anskuelsesundervisning i ulikheter på det bokbaserte og det nettbaserte, og viser at Store norske har en lang vei å gå om de skal klare å hevde seg på nettet. Det første jeg merket meg var at Store norske ikke kom opp på første side da jeg googlet Kristin Lavransdatter. Det gjorde selvfølgelig Wikipedia.

Artikkelen i Store norske er kvalitetssikret. Men den er kort, tørr og leksikalsk. Et tradisjonelt konversasjonsleksikon skulle inneholde litt om alt. Selv om papirutgaven av Store norske kom i 16 tykke bind, blir det ikke plass til mye om hvert tema. Det er neppe mange, om noen som ønsker at oppslagsartikkelen om akkurat det de måtte være interessert i skal være så kort og så knapp i formen. Men de færrest ville kjøpe et leksikon i 150 bind, og da måtte det bli som det ble. Den leksikalske formen er først og fremst er resultat av plassmangel i papirleksikon.

Artikkelen er preget av å være skrevet for papirutgaven. Den inneholder ingen lenker til annet stoff om dette. Det er ikke en gang en lenke til artikkelen om Sigrid Undset, eller for den saks skyld til Liv Ullmanns film basert på romanen. Den har en liste over anbefalt litteratur. Her listes tre bøker, den nyeste fra 1997.

På nettet har man ikke mangel på plass og kan skrive litt mer om hvert enkelt tema. Og man kan ikke minst gjøre innholdet mer dynamisk med lenker m.m. Kort sagt gir omtalen i Wikipedia mye mer.

Store norske er kvalitetssikret. Men hva betyr egentlig det? (Ikke noe galt om de som skriver i Store norske her, jeg har selv skrevet flere artikler i verket.) Når jeg skriver om juridiske emner, da går jeg selvfølgelig ikke til Wikipedia. Men jeg går heller ikke til SNL. Det er mitt fag og jeg går til primærkilder og den ordentlige faglitteraturen. Men nevner jeg en bok som et litt tilfeldig valgt eksempel på et verk som finnes i flere versjoner (roman, film, sceneversjon m.m.), da er Wikipedia godt nok for formålet. På samme måte antar jeg at litteraturvitere ikke går til Wikipedia når de skal skrive om Kristin Lavransdatter, men kanskje går de dit for litt informasjon om et rettslig spørsmål som ikke er sentralt i deres fremstilling.

Dette er bare ett eksempel. Kanskje var jeg uheldig. Men det ble for meg en illustrasjon på at Store norske må satse veldig mye om det skal klare seg på nett. De fleste, kanskje alle (og helt sikkert mine egne) artikler må skrives om for å tilpasses nettformatet. De må frigjøres fra formatbegrensningen og innholdet må gjøres mye rikere. Hvis dette skal gjøres og man skal opprettholde kvalitetssikring som består i at disse skrives eller gjennomgås av fagfolk mot betaling, da blir det en kjempeinvestering. Det er en investering jeg tviler på at noen er villige til å ta.

Man må også spørre om de tradisjonelle konversasjonsleksika er dinoraurer som har hatt sin tid. Tidligere kunne diskusjoner rundt middagsbordet avsluttes ved at man hentet fram leksikonet. Man fikk hjelp til skoleoppgaver, til løsing av kryssord og quiz, osv. Nå er nettet så mye mer effektivt, enten man ønsker korte definisjoner eller mer omfattende artikler skrevet av fagfolk. Selv om det gjør litt vondt å si det, så tror jeg Store norske leksikon tilhører historien. Nye millioner vil være å bære havre til om ikke en død, så i alle fall en døende hest.

Det ble lenke til Wikipedia i det jeg skriver. Og jeg tviler på at jeg vil bruke tid på å lete i Store norske neste gang jeg skal ha en tilsvarende referanse.

Samfunnsøkonomer ser på opphavsrett

Lars Håkonsen og Knut Løyland for har fått “prisen for beste artikkel i tidsskriftene til Samfunnsøkonomenes forening for 2009” for artikkelen “Ulovlig fildeling av musikk – hva bør gjøres når ny teknologi truer opphavsretten?”. Slikt vekker nysgjerrigheten hos en musikkinteressert opphavsrettsjurist. Men jeg ble ikke direkte imponert, for å si det forsiktig.

I innledningen kan vi lese følgende om opphavsrett i et slags globalt perspektiv:

“Dessuten finnes det en rekke muligheter for tilgang til svært lavt priset musikk gjennom nettsteder lokalisert i land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet. Dette bidrar sannsynligvis også til å undergrave omsetningen av musikk i Norge og andre land som praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse.”

Jeg lurer på hva de egentlig mener med “land som står på siden av det internasjonale copyrightsystemet” og hvilke tjenester de konkret sikter til. Forfatterne gir ingen referanser eller andre antydninger om hva dette bygger på.

Den mest sentrale internasjonale konvensjonen om opphavsrett er Bern-konvensjonen som har tilslutning fra 164 stater. Alle disse landene “praktiserer vern av åndsverk av utenlandsk opprinnelse”. Det er faktisk en av konvensjonens grunnpilarer.

Continue reading Samfunnsøkonomer ser på opphavsrett

California krever e-bøker ved universiteter innen 2020

California state law krever at bøker som skal selges til universiteter i California må foreligge i e-bokversjoner innen 2020, melder Ventura County Star (takk til Øyvind Solstad som gjennom sin tvitring gjorde meg oppmerksom på dette). Begrunnelsen er at de er billigere, at e-bøker er lettere å bære med seg, at de er mer miljøvennlige og at de passer bedre til hvordan studenter arbeider, alt i følge Ventura County Star.

Jeg håper og tror at det aller meste av både pensumlitteratur og annen litteratur vil være tilgjengelig som e-bøker. I løpet av ti år vil man sikkert også ha lært seg å utnytte mediet på en mer kreativ måte enn bare ved å overføre fra papir til elektronikk (dynamisk innhold som til enhver tid er oppdatert, lenker, lyd, video, osv).

Men jeg er dypt skeptisk til nyfrelste evangelister som skal tvinge sin løsning på andre. Vi har hatt en bølge av Open-Access evangelister som gjerne har villet misjonere med loven i hånd og påtvinge andre det de selv tror på. Nå kan det se ut som om e-bok evangelistene kommer etter.

Continue reading California krever e-bøker ved universiteter innen 2020

Markedsføring via bloggere – gjelder markedsføringsloven?

I blogginnlegget “Hvordan definere betalt reklame på blogger?” tar Thomas Moen opp spørsmålet om markedsføringslovens anvendelse på blogger. Det vil si, han skriver at den som mottar penger for å omtale et produkt (eller mottar produktet) for å omtale det på sin blogg uten å oppgi at dette er betalt omtale bryter norsk lov. Hvilken lov som eventuelt brytes sies ikke. Thomas Moen sier at han har en dialog med Forbrukerombudet om dette spørsmålet.

Jeg vet ikke noe om Thomas Moen og om hva slags bakgrunn han har for å uttale seg om disse spørsmålene, ut over det som står på hans nettsted. Han omtaler seg som blogger, gründer og livsnyter, og skriver at han

“lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier. Han er gründeren bak bloggsamfunnet iPublish og jobber også som rådgiver, prosjektleder og kurs-/foredragsholder innen sosiale medier.

Han lister ulike prosjekter og virksomheter han har vært med på å etablere. Det sies ikke noe om hva slags utdannelse han har.

Continue reading Markedsføring via bloggere – gjelder markedsføringsloven?