Idrett og ytringsfrihet

Vi nærmer oss OL-åpningen i Vancouver. Det kan gi grunn til en ny visitt innom et tema som dessverre ikke har mistet sin aktualitet: Idrett og (mangel) på ytringsfrihet.

Dagbladet kunne 31.01.2010 melde at IOK setter ned foten for Aksel Lund Svindal og andre bloggende topputøvere. Det er utarbeidet egne IOC Blogging Guidelines som alle akkrediterte personer må følge.

Vi har også sett mange eksempler på at kritikk av dommere i fotball og andre idretter ikke tolereres.  Et eksempel er Morgan Andersen-saken, hvor han kom med følgende uttalelse etter en ishockeykamp:

«- Dommeren er en regelrett skandale. Det var en periode jeg vurderte å ta laget av banen. Jeg håper virkelig aldri at dette dommerparet blir satt opp igjen i norsk eliteserie.»

En organisasjon som ikke tåler kritikk reagerer med å straffe Morgan Andersen, med utestengelse fra tre kamper.

Det er ikke bare spillere og trenere som ikke får lov til å si noe. Etter en fotballkamp med omstridt dømming fikk dommeren Tom Henning Øvrebø munnkurv fra UEFA. Han spurte UEFA om lov til å uttale seg, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende i et ytringsfrihetsperspektiv. Det dreier seg tross alt ikke om taushetsbelagte opplysninger. Men UEFA sa nei.

Makthavere har alltid mislikt det frie ord, enten de frykter konsekvenser på pungen eller andre steder. Idrettens makthavere er ikke noe unntak. Men det er underlig og uakseptablet at de tillates å kneble det frie ord slik de gjør. Den eneste forklaringen må være at de som skriver om idrett er sportsidioter med skylapper, og at de skriver for sportsidioter.