Norge råtner

Norge trenger 800 mrd til vedlikehold, i følge Rådgivende Ingeniørers Forening. Om jeg har forstått det rett gjelder 250 mrd av dette kommunale bygg. I Bergen oppfordres mann til å spare på vannet, man samtidig er ledningsnettet så dårlig at 1/3 av vannet aldri kommer fram. Halvparten av 5.000 kulturhistoriske bygninger på norske museer råtner. Under “kraftkrisen” for kort tid siden fikk vi høre at overføringsnettet er i dårlig stand.

Ikke noe av dette burde overraske noen. Det er sikkert ikke helt tilfeldig at noen av disse sakene kommer opp samtidig som regjeringen har budsjettkonferanse. Men alle som har fulgt litt med vet at vedlikehold har blitt forsømt i lang tid, både i stat og kommune. Om det er 600 mrd, 800 mrd eller 1.000 mrd er i grunnen ikke så interessant. Det er mye, fryktelig mye. Utgiftssiden i statsbudsjettet for 2010 er 907 mrd, så etterslepet er omtrent et statsbudsjett eller 1/4 av “Oljefondet” i grove tall.

Jeg er lei av politikere som prater og lover, som kjøper stemmer ved å love “reformer”, som synes det er viktigere at fordelingen er “rettferdig” enn at det er noe å fordele. Dessverre har politikerne skuslet bort all den troverdighet de en gang måtte ha hatt. Vi har hatt skiftende regjeringer, men de har alle sviktet på dette området.

I dag er det på moten blant politikere å love satsing på jernbane. Selv bilpartiet FrP klager nå over at regjeringen satser for lite. Samtidig ryktes det at regjeringen i statsbudsjettet for 2011 ikke kommer til å følge opp satsingen ei Nasjonal transportplan.

Stortinget har vedtatt utbygging av Ringerikstunnellen. Men de har aldri bevilget penger til dette. Det er prat, prat og prat. Norge inngikk avtale med Sverige om utbygging av jernbane mellom Oslo og Stockholm, men norske politikere gjorde ingen ting for å følge opp avtalen. På svensk side er det moderne jernbane, i Norge en krøttersti. Er det noen som helst grunn til at jeg skal tro på politikernes løfter denne gangen? Jeg ser ingen slike grunner. Jeg tror det når jeg ser at det faktisk gjennomføres.

“NSBs fundamentale problemer handler det ikke om tropesomre eller en akutt mangel på elektro-ekspertise. Det handler om feilsatsinger og nedprioriteringer gjennom 50 år.”

Dagens selverkjennelse fra politikere? Nei. Det er uttalelser fra 10 tidligere ledere i NSB som sa dette til Aftenposten – i 1997. Så om det var 50 års etterslep den gangen, må vi legge på til drøyt 60 år i dag. Det er mer interessant å lese i artikkelen:

“Inntil politikere på Stortinget, i regjeringen, i departementene, på fylkeskommunalt og kommunalt nivå slutter å rive og slite i NSB, vil kjempen fortsette å spore av. Med litt klatting her, noen nye skinner der og innimellom noen nye tog, med et ønske om å effektivisere i det ene øyeblikket for i neste å holde liv i nesten folketomme holdeplasser, og ved å sørge for at en hver betydelig beslutning fortsatt skal være avhengig av velvilje på et utall nivåer, lammer politikerne NSBs ledelse.”

Noe har kanskje blitt bedre siden den gang. Men det meste synes å være sørgelig likt. Vi har kunnet lese at Spania har satset stort på jernbaneutbygging. Kina regner med å bruke omtrent like lang tid på å bygge høyhastighetstog fra London til Bejing som Norge vil bruke på å lage dobbeltspor fra Oslo til Ski.

Våre politikere i regjeringen og på Stortinget har ansvaret. Statsministeren burde ha kommet på banen for lenge siden. Et statsbusjett i etterslep burde få alarmklokkene til å ringe. Men han er som så alt for ofte usynlig. Mye fraskriver de seg ansvar for ved å peke på kommunene. Men det er regjeringen som har ansvaret for at kommunene er i stand til å utføre sine oppgaver. Om problemet er systemsvikt eller pengemangel er i denne sammenhengen ikke så interessant, det er uansett regjeringens ansvar.