Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et uni­ver­si­tet er en under­lig arbeids­plass. Vi som er viten­ska­pe­lig ansatt har en lov­be­stemt rett til innen­for vis­se ram­mer å kun­ne gjø­re som vi vil. Vi skal fors­ke og under­vi­se. Men innen­for ram­men av vår stil­ling kan vi selv vel­ge forsk­nings­tema og forsk­nings­me­to­de. Jeg kan ikke vel­ge å fors­ke på musikk­his­to­rie frem­for jus om jeg skul­le ha hatt lyst til å gjø­re det, så len­ge jeg er ansatt pro­fes­sor i retts­vi­ten­skap. Men hvil­ke juri­dis­ke emner jeg vel­ger å arbei­de med og hva slags meto­der jeg vil anven­de, det kan jeg vel­ge selv.

Om fler­tal­let av mine kol­le­ger og ledel­sen skul­le være uenig i mine fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger behø­ver jeg ikke bry meg om hva de måt­te mene. I min fri­het lig­ger også en plikt for ledel­sen til å sør­ge for at jeg jeg har rime­li­ge mulig­he­ter til å dri­ve forsk­ning ut fra mine egne fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger. Man kan ikke inn­skren­ke fri­he­ten ved å fra­ta fri­ten­ke­re mid­ler som er nød­ven­dig for å dri­ve forsk­nin­gen. Vi er ikke ansatt for å rea­li­se­re ledel­sens mål og har ingen plikt til å inn­ret­te oss etter ledel­sens fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger. Det er en natur­lig kon­se­kvens av at ingen byrå­krat og ingen poli­ti­ker vet bed­re enn de viten­ska­pe­lig ansat­te hvor de forsk­nings­mes­si­ge utford­rin­ger lig­ger og hva slags meto­der man bør vel­ge. Det kan selv­føl­ge­lig hen­de at man tar feil, men den som ikke våger å fei­le vil ald­ri våge seg på det nye og ukjen­te. Den som intet våger, intet vin­ner.

Con­ti­nue read­ing Aka­de­misk fri­het og var­som­het, byrå­kra­ti­se­ring og Ned­kvitne­sa­ken