Akademisk frihet og varsomhet, byråkratisering og Nedkvitnesaken

Et uni­ver­si­tet er en under­lig arbeids­plass. Vi som er viten­ska­pe­lig ansatt har en lov­be­stemt rett til innen­for vis­se ram­mer å kun­ne gjø­re som vi vil. Vi skal fors­ke og under­vi­se. Men innen­for ram­men av vår stil­ling kan vi selv vel­ge forsk­nings­tema og forsk­nings­me­to­de. Jeg kan ikke vel­ge å fors­ke på musikk­his­to­rie frem­for jus om jeg skul­le ha hatt lyst til å gjø­re det, så len­ge jeg er ansatt pro­fes­sor i retts­vi­ten­skap. Men hvil­ke juri­dis­ke emner jeg vel­ger å arbei­de med og hva slags meto­der jeg vil anven­de, det kan jeg vel­ge selv.

Om fler­tal­let av mine kol­le­ger og ledel­sen skul­le være uenig i mine fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger behø­ver jeg ikke bry meg om hva de måt­te mene. I min fri­het lig­ger også en plikt for ledel­sen til å sør­ge for at jeg jeg har rime­li­ge mulig­he­ter til å dri­ve forsk­ning ut fra mine egne fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger. Man kan ikke inn­skren­ke fri­he­ten ved å fra­ta fri­ten­ke­re mid­ler som er nød­ven­dig for å dri­ve forsk­nin­gen. Vi er ikke ansatt for å rea­li­se­re ledel­sens mål og har ingen plikt til å inn­ret­te oss etter ledel­sens fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger. Det er en natur­lig kon­se­kvens av at ingen byrå­krat og ingen poli­ti­ker vet bed­re enn de viten­ska­pe­lig ansat­te hvor de forsk­nings­mes­si­ge utford­rin­ger lig­ger og hva slags meto­der man bør vel­ge. Det kan selv­føl­ge­lig hen­de at man tar feil, men den som ikke våger å fei­le vil ald­ri våge seg på det nye og ukjen­te. Den som intet våger, intet vin­ner.

Det har all­tid vært fag­lig uenig­het mel­lom uni­ver­si­te­tets ansat­te. Sånn må det være. Forsk­nings­fron­ten flyt­tes ikke om det ikke sta­dig set­tes spørs­måls­tegn ved det bestå­en­de og de råden­de opp­fat­nin­ger, og at det ikke pre­sen­te­res noe som bry­ter med råden­de opp­fat­nin­ger. I de fles­te til­fel­ler kla­rer man å hol­de den fag­li­ge uenig­he­ten innen­for høf­li­ge, aka­de­mis­ke ram­mer. Man er ueni­ge, men respek­te­rer hver­and­re og er eni­ge om å være uenig. Men noen gan­ger blir uenig­he­te­ne så ster­ke at det blir gans­ke skar­pe kon­flik­ter. Et uni­ver­si­tet har og må ha ster­ke og enga­sjer­te per­soner som bren­ner for sitt fag og sitt “pro­sjekt”. Det er også riva­li­se­ring mel­lom sto­re ego som alle øns­ker å være num­mer én. Hvis uenig­he­ten stik­ker dypt og man mener at den annen part bedri­ver fag­lig svak forsk­ning, da kan kon­flik­te­ne bli har­de. Det­te må et uni­ver­si­tet være i stand til å leve med.

En “demo­kra­tisk” sty­rings­struk­tur hvor beslut­nin­ger tref­fes i kol­le­gia­le orga­ner har sine svak­he­ter. Det skjer nok ofte­re enn vi liker å inn­røm­me at fler­tal­let bru­ker sitt fler­tall til å sik­re seg og sine. De fles­te av oss mener at det vi selv arbei­der med er vik­tigst og mest inter­es­sant, og fler­tal­let prio­ri­te­rer det fler­tal­le mener er vik­tigst. Som regel har det etab­ler­te fler­tall. Det er man­ge meto­der for å utde­fi­ne­re kri­tis­ke røs­ter som har and­re fag­li­ge prio­ri­te­rin­ger og nye per­spek­ti­ver. Når fag­li­ge kon­flik­ter føl­ges av utde­fi­ne­rin­ger og ned­prio­ri­te­rin­ger i beslut­ten­de orga­ner, da er det ikke grunn­lag et godt sam­ar­beids­kli­ma. Den som mener å bli skvi­set av et fler­tall må ha rett til å si fra, også på and­re måter enn ved å gå “tje­neste­vei”. Fag­li­ge kon­flik­ter, noen som føler at fler­tal­let (mis)bruker sin makt til å hol­de dem nede, fag­lig mis­til­lit og dår­lig per­son­kje­mi — det kan bli en gans­ke eks­plo­siv blan­ding.

Admi­ni­stra­sjo­nen skal være et støtte­ap­pa­rat som leg­ger for­hol­de­ne til ret­te for at de viten­ska­pe­lig ansat­te kan bedri­ve best mulig forsk­ning og under­vis­ning. Admi­ni­stra­sjo­nen er ikke og skal ikke være et mål i seg selv, og den skal ikke sty­re. Men dess­ver­re ser vi en sta­dig øken­de tendens til byrå­kra­tisk kon­troll og over­sty­ring. Vi får f.eks. mer tung­vind­te ruti­ner for inn­kjøp, slik Pål Vei­den beskri­ver.

For mye kon­troll er et uttrykk for mis­til­lit til de som kon­trol­le­res. Ofte er resul­ta­tet for oss at det blir mer tung­vindt, dyre­re og dår­li­ge­re, sam­ti­dig som det trengs fle­re byrå­kra­ter for å hånd­te­re tung­vind­te pro­se­dy­rer. Og uan­sett er det fle­re skje­ma­er og rap­por­ter, og fle­re byrå­kra­ter som skal gå gjen­nom rap­por­te­ne. Og uan­sett kan ikke noen leder eller byrå­krat over­prø­ve hva en viten­ska­pe­lig måt­te ha behov for av bøker. Det blir stor stå­hei for ingen­ting. Jeg vil tro at det å admi­ni­stre­re Pål Vei­dens bok­kjøp for 1.000 kr pr år (som kan­skje hol­der til to bøker) kos­ter langt mer enn 1.000 kr med de ruti­ne­ne som beskri­ves. Jeg har ald­ri sett kon­kre­te tall på hva byrå­kra­tis­ke ruti­ner kos­ter i vårt sys­tem, men det kun­ne ha vært et inter­es­sant forsk­nings­pro­sjekt. Det er ikke rart byrå­kra­ti­et vokser og at Nor­ge er inef­fek­tivt når man påleg­ges å føl­ge sli­ke idio­tis­ke ruti­ner.

Vi har en loja­li­tet. Men vår pri­mæ­re loja­li­tet som viten­ska­pe­lig ansat­te er til faget, forsk­nin­gen og til de stu­den­ter som under­vi­ses. (Jeg håper Jan Frid­tjof Bernt er feil­si­tert når det står i Uni­fo­rum at han har sagt at loja­li­te­ten må gå til sta­ten.) Vi er også loja­le over­for uni­ver­si­te­tet, men vår loja­li­tet går nok til uni­ver­si­te­tet slik det bør være, ikke til den til enhver tid sit­ten­de ledel­se. Hvis ledel­sen ikke for­val­ter uni­ver­si­tets­ide­en og uni­ver­si­te­tets idea­ler på en god måte, så går ikke vår loja­li­tet til ledel­sen.

Der­med er vi frem­me ved noen av de sake­ne som har ver­sert i media. Jeg kjen­ner Ned­kvit­ne-saken kun gjen­nom media. Men da jeg les­te dom­men fra Oslo ting­rett var min førs­te reak­sjon slik den ofte er i saker som det har vært mye debatt rundt: Var det­te alt?

Jeg had­de ven­tet langt mer og langt mer alvor­li­ge for­hold enn det som bek­skri­ves i dom­men. Man­ge vil sik­kert hev­de at det lig­ger mye mer bak enn det som kom­mer fram i dom­men. Men dom­men er avsagt på grunn­lag av det som er angitt i dom­men, og ret­ten har ansett det­te som til­strek­ke­lig grunn­lag for avskjed. Saken er ikke noe lære­styk­ke i diplo­ma­ti. Men den gir hel­ler ingen beskri­vel­se av god ledel­se. Hvis det som er beskre­vet i dom­men skal være til­strek­ke­lig til å gi en viten­ska­pe­lig ansatt avskjed, da er det grunn til bekym­ring.

I føl­ge dom­men har Ned­kvit­ne hev­det at insti­tutt­le­der Jorunn Bjør­gum. Jeg har ikke for­ut­set­nin­ger for å vur­de­re Jorunn Bjør­gums kom­pe­tan­se. Men en titt på hva som er regist­rert av pub­li­ka­sjo­ner i BIBSYS og Fri­da viser i alle fall at Ned­kvit­nes påstan­der på det­te punk­tet ikke er åpen­bart grunn­løse. Dom­men gir hel­ler ikke inn­trykk av en leder som har vært på høy­de med situa­sjo­nen, uten at den gir grunn­lag for kla­re kon­klu­sjo­ner. Det som står om kri­tikk av sen­so­rer vil del­vis være beret­ti­get der­som det som sies er rik­tig. Ankla­ger om vest­kant­kame­ra­de­ri kan være mer pro­ble­ma­tisk, men bare hvis det fak­tisk ikke er grunn­lag for ankla­ge­ne. At Ned­kvit­ne har unn­latt å stil­le på møter han har vært inn­kalt til, kan være mer pro­ble­ma­tisk. Men dom­men gir ikke grunn­lag for å vur­de­re grunn­la­get for dis­se møte­ne og om det kan ha vært sak­lig grunn til ikke å møte.

Det Ned­kvit­ne har sagt, slik det frem­kom­mer i dom­men, er uan­sett ingen ting i for­hold til det min kol­le­ga Carl August Fleisch­er har skre­vet om en del av sine kol­le­ger. Det­te er ikke noe som er sagt i inter­ne e-post­mel­din­ger, men i bøker og artik­ler, så her er man vir­ke­lig hengt ut offent­lig. Den som vil se mer kan lese artik­ler som:

Feil­un­der­vis­ning, fag­lig fusk og retts­sik­ker­het”
“Kan « miljø­retts­spe­sia­lis­te­ne » øde­leg­ge både miljø­ret­ten og erstat­nings­ret­ten?”
“Mulig­he­te­ne for mani­pu­la­sjon av Stor­tin­get og and­re demo­kra­tis­ke orga­ner gjen­nom skje­ve og urik­ti­ge frem­stil­lin­ger av juri­dis­ke for­hold – « sjø­rett » og and­re eksemp­ler”
“Uhel­di­ge « kul­tu­rer » og deres skade­virk­nin­ger for forsk­ning, under­vis­ning og retts­sik­ker­het – sær­lig om avtale­rett og erstat­nings­rett”
“Gjel­den­de inju­rie­be­stem­mel­ser og straffe­retts­teori­ens fag­li­ge svikt”

Det­te er ikke en form jeg har noen sans for. Det er nok hel­ler ikke noe som bidrar mye til et hyg­ge­lig og posi­tivt arbeids­mil­jø. Men Fleisch­er vil­le sik­kert mene at det å få fram sann­he­ten eller avslø­re fag­lig svikt og kri­tikk­ver­di­ge for­hold er langt vik­ti­ge­re en et hyg­ge­lig arbeids­mil­jø — og jeg skal ikke her mene noe om hvor­vidt han kan ha grunn­lag for noe av det han sier eller ikke. Uan­sett er det min vur­de­ring at for­men går mest ut over han selv. Det han måt­te ha av argu­men­ter druk­ner i støy. Og her kom­mer et hoved­punkt: Omgi­vel­se­ne har lært seg å leve med at sånn er han, og lar ikke den­ne type kri­tikk fra Carl August Fleisch­er gå mye inn­på seg. Det er nep­pe and­re enn kon­flikt­sø­ken­de tab­loid­jour­na­lis­ter som liker for­men. Men jeg tror ikke at noen seriøst har tenkt at slikt kun­ne være avskjeds­grunn. Det er også et lite poeng at Hen­ning Jak­helln, som har kri­ti­sert dom­men i Ned­kvit­ne-saken og mener det ikke er grunn­lag for avskjed, i man­ge år var insti­tutt­le­der ved det insti­tutt som Carl August Fleisch­er er knyt­tet til.

Det som i det sis­te har kom­met fram fra Høg­sko­len i Oslo gir grunn til bekym­ring. Rune Slag­stad skrev 7. okto­ber 2009 kro­nik­ken “Aka­de­misk bånd­tvang”, og  Pål Vei­den skrev kro­nik­ken “Nok byrå­kra­ti nå” 5. mars 2010. Beg­ge fikk sterk kri­tikk internt på høg­sko­len. I føl­ge Aften­pos­ten skal en av kon­tor­sje­fe­ne ved HiO ha sendt ut en adva­ren­de mail til alle ansat­te i sin avde­ling etter Slag­stads kro­nikk hvor det sto: «Å gå ut i pres­sen med kri­tikk av arbeids­gi­ver på den måten som her er gjort … vil i de aller fles­te bedrif­ter bli sett på som eks­tremt illo­jalt og helt sik­kert føre til opp­si­gel­se fle­re ste­der». Vi ser at en byrå­krat snak­ker om opp­si­gel­se når en pro­fes­sor utta­ler seg kri­tisk om byrå­kra­ti­et. Og i føl­ge byrå­kra­ten er det ikke bare illo­jalt, det er eks­tremt illo­jalt. Det er ikke bra.

Pål Vei­den ble kalt inn til et møte av deka­nen. Det var ingen dags­or­den for møtet, bare beskjed om at han kun­ne ta med en fag­for­enings­re­pre­sen­tant. Det har med ret­te blitt karak­te­ri­sert som en Kaf­ka-pro­sess. Årsa­ken til at Pål Vei­den ble inn­kalt var at han “bruk­te e-pos­ter som gjor­de at enkelt­per­soner kun­ne kjen­ne seg igjen og det har skapt uro i arbeids­mil­jø­et”, sier dekan ved avde­lin­gen for sam­funns­fag Dag Jen­sen til Aften­pos­ten.

Siden jeg syn­tes Pål Vei­dens kro­nikk var alde­les utmer­ket da jeg les­te den førs­te gang og ikke kun­ne hus­ke noe som kun­ne vir­ke kren­ken­de, måt­te jeg lese den på nytt for å fin­ne hva som kun­ne være kren­ken­de. Jeg fin­ner fort­satt ikke noe som noen skul­le bli såret av. Det er en sys­tem­kri­tikk. Det er nevnt et eksem­pel, men ikke noe navn er nevnt. “Enkelt­per­soner kun­ne kjen­ne seg igjen”. Hva slags sutre­kul­tur er det egent­lig ved HiO? Skal man ikke kun­ne kri­ti­se­re byrå­kra­ti­se­rin­gen for­di en ano­nym byrå­krat kan føle seg såret? Det sys­tem man er en del av blir kri­ti­sert uten at noen per­soner nev­nes, og så stemp­les det­te som illo­jalt for­di noen som job­ber i sys­te­met kan kjen­ne seg igjen?

Hvis ledel­sen gjør sak­lig kri­tikk til et arbeids­miljø­pro­blem, da har insti­tu­sjo­nen et alvor­lig ledel­ses­pro­blem. Hvis noen har grunn til å føle seg kren­ket i dis­se sake­ne er det Rune Slag­stad og Pål Vei­den, som blir stemp­let som illo­ja­le. Det er ledel­sen ved HiO som opp­trer kren­ken­de. De som står avkledt til­ba­ke i den­ne saken er rek­tor Sis­sel Øst­berg og dekan Dag Jen­sen. Hånd­te­rin­gen av den­ne saken kan tyde på at ingen av de to er voks­ne for sine opp­ga­ver.

Ledel­sen ved HiO tren­ger åpen­bart også en påmin­nel­se om i forsk­nings­etis­ke reg­ler. I reg­le­ne for Sam­funns­vi­ten­skap, juss og huma­nio­ra heter det bl.a. i art 32:

Kri­tikk må ikke kneb­les under hen­vis­ning til loja­li­tets­for­plik­tel­ser eller krav om lydig­het.

Også en annen del av sam­me bestem­mel­se bør ledel­sen ved HiO og and­re som øns­ker å kneb­le kri­tikk mer­ke seg:

Det er brudd på forsk­nings­etis­ke nor­mer hvis fors­ke­re hol­der vesent­lig kri­tikk av fore­lig­gen­de forsk­ning for seg selv, og ikke går ut i rele­van­te mil­jø­er med den­ne for å få pro­ble­me­ne all­si­dig belyst. Det­te er i tråd med en viten­ska­pe­lig norm om orga­ni­sert, sys­te­ma­tisk skep­sis. Rele­van­te mil­jø­er vil kun­ne omfat­te bre­de­re offent­lig­he­ter uten­for spe­sia­list­mil­jø­et (se også punkt 44).

Kri­tikk av byrå­kra­ti er ikke kri­tikk av fore­lig­gen­de forsk­ning. Men det sam­me må gjel­de for kri­tikk av forsk­nin­gens kår (her­under byrå­kra­ti­se­ring) som for kri­tikk av selve forsk­nin­gen.

Camil­la Serck-Hans­sen har fore­slått en “Vær var­som” pla­kat for aka­de­mi­ke­re. For­sla­get er pre­sen­tert i Mor­gen­bla­det 12. mars (bare i papir­ut­ga­ven). Hver gang noen opp­fø­rer seg dumt og utta­ler seg kras­st om and­re kom­mer krav om “etis­ke reg­ler” eller “pla­ka­ter”. Paul Bjer­ke har som flagg­sak etis­ke reg­ler for fag­lit­te­ra­tur og Tho­mas Moen vil ha “Vær var­som-pla­kat for blog­ge­re”. Jeg er dypt skep­tisk til sli­ke for­søk som vil gjø­re det uetisk å bru­ke sin ytrings­fri­het innen­for lovens gren­ser. Man skal selv­sagt utvi­se folke­skikk, men vi tren­ger ikke et aka­de­misk moral­po­li­ti. Ytrings­fri­he­ten er til tider ube­ha­ge­lig. Det må vi leve med, enten det er mus­li­mer som føler seg kren­ket av Muham­med-kari­ka­tu­rer eller aka­de­mi­ke­re som føler seg kren­ket av kol­le­gers kri­tikk.

Jeg kan slut­te meg til Jan Frid­tjof Bernts utta­lel­se i Mor­gen­bla­det 12. mars 2010 (papir):

Fri­he­ten til å kri­ti­se­re er en over­ord­net og umis­te­lig ver­di for aka­de­mi­ke­re, også der den mis­bru­kes.”

Det kan ikke være de med kren­ke­de følel­ser som set­ter stan­dar­den for hva som er lov­li­ge og aksep­tab­le ytrin­ger, enten det gjel­der kri­tikk innen aka­de­mia eller blas­fe­mi og Muham­med-kari­ka­tu­rer. Jeg tar der­for sterk avstand fra uni­ver­si­tets­di­rek­tør Gunn-Elin Aa. Bjør­ne­boe ved UiO når hun utta­ler:

«Når noen opp­le­ver ytrin­ger som kren­ken­de, er det over­trådt en gren­se»

Knut Olav Åmås har helt rett når kan kal­ler det­te kren­kel­ses­fun­da­men­ta­lis­me.  Jeg har hel­ler ikke noen pro­ble­mer med å slut­te meg til slutt­sat­sen i Knut Olav Åmås artik­kel “De red­de aka­de­mi­ker­ne”:

Dess­uten er kol­le­gi­al kon­sen­sus og feig enig­het stør­re pro­ble­mer i aka­de­mia enn destruk­ti­ve kon­flik­ter. Det trengs ikke noen disi­pli­ne­ren­de, kon­trol­le­ren­de moral­ko­deks. Bare almin­ne­lig folke­skikk og evne til å løse pro­ble­mer.”

Vi har alle­re­de forsk­nings­etis­ke reg­ler. For noen fag­om­rå­der (men ikke alle) sier de også noe om kol­le­gia­le for­hold. Vi tren­ger ikke mer.

Print Friendly, PDF & Email