Sitatretten brent av frost — om Mauseth-saken

Høy­este­rett har talt. Det må vi ta til etter­ret­ning. Gørild Mau­seth har vun­net, NRK har tapt og sitat­ret­ten er brent av frost. Høy­este­rett har sis­te ord når retts­spørs­mål skal avgjø­res etter gjel­den­de rett. Men at avgjø­rel­sen er ende­lig er ikke det sam­me som at den er god og at den er fri­tatt for kri­tikk.

Jeg er uenig i det resul­tat Høy­este­retts fler­tall har kom­met til i Mau­seth-saken og har tid­li­ge­re sagt meg enig i lag­manns­ret­tens avgjø­rel­se. En slik uenig­het må man kun­ne leve med. Men fler­tal­lets begrun­nel­se er meget svak. Både ting­ret­ten og lag­manns­ret­ten begrun­ner sine avgjø­rel­ser bed­re enn Høy­este­rett. Vi har fått en avgjø­rel­se som er uklar og som der­for gir liten vei­led­ning for frem­ti­di­ge saker, og det er en avgjø­rel­se som kan få alvor­li­ge kon­se­kven­ser om den blir ret­nings­gi­ven­de for frem­ti­dig prak­sis.

Jeg min­ner om sakens fak­tum. Fil­men “Kill Bul­jo” paro­di­e­rer en rek­ke kjen­te film­sce­ner, der­iblant den omstrid­te sam­leie­sce­nen fra “Brent av frost”. I for­bin­del­se med lan­se­rin­gen av “Kill Bul­jo” vis­te NRK klipp fra den­ne og klipp fra noen av de fil­mer som blir paro­di­ert, der­blant den omstrid­te sce­nen fra “Brent av frost”. Det drei­de seg om ca 10 sekun­der, og spørs­må­let er om NRK bur­de ha kut­tet klip­pet to sekun­der tid­li­ge­re slik at man ikke fikk se Gørild Mau­seth naken for­fra.

Ret­ten vur­de­rer først spørs­må­let om hvor­vidt utøven­de kunst­ners vern for­ut­set­ter at det som frem­fø­res i seg selv har verks­høy­de. Høy­este­rett kon­klu­de­rer med at den utøven­de kunst­ners vern er uav­hen­gig av om det som frem­fø­res er et ånds­verk. Det­te har jeg ingen pro­ble­mer med. Det vil­le være pro­ble­ma­tisk om en dan­sers frem­fø­ring ikke skul­le være ver­net selv om den dan­sen som frem­fø­res ikke vil være ver­net som et koreo­gra­fisk verk. Men det har mar­gi­nal betyd­ning i for­hold til selve sitat­ret­ten og den­ne ret­tens gren­ser. Åvl § 3 annet ledd, om til­gjenge­lig­gjø­ring som er kren­ken­de  gjel­der også for sitat, og den gjel­der for utøven­de kunst­ne­re. Det­te påpe­kes av dis­sen­te­ren­de dom­mer i avsnitt 61, hvor han skri­ver:

Den siter­tes behov for per­son­vern mot vis­ning av belas­ten­de deler av et offent­lig­gjort verk, regu­le­res gjen­nom for­bu­det mot kren­ken­de sitat, slik det­te er for­stått etter ånds­verk­lo­ven § 22 jf. § 3. Det­te er ikke situa­sjo­nen i fore­lig­gen­de sak, og har hel­ler ikke vært påbe­ropt.”

Når det­te ikke er påbe­ropt må vi kun­ne leg­ge til grunn at sita­tet i seg selv ikke er kren­ken­de, hel­ler ikke i den sam­men­heng det ble benyt­tet eller måten det ble pre­sen­tert på. Ånds­verk­lo­ven § 22 lyder:

Det er til­latt å site­re fra et offent­lig­gjort verk i sam­svar med god skikk og i den utstrek­ning for­må­let betin­ger.

Sitat­ret­ten er vik­tig for ytrings­fri­he­ten og den all­min­ne­li­ge dis­ku­sjons­fri­het. Først­vo­te­ren­de leg­ger i avsnitt 38 til at “sita­ter bru­kes også for å illust­re­re, utdy­pe eller beri­ke frem­stil­lin­gen i et nytt verk”. Først­vo­te­ren­de er ikke tyde­lig på om det­te er en kon­sta­te­ring av fak­tum, eller om han også mener at det er beret­ti­get å site­re med slikt for­mål.

Jeg vel­ger å leg­ge den sis­te forså­el­sen til grunn, selv om det kan være noe vans­ke­lig å for­ene det­te med det stren­ge krav fler­tal­let base­rer seg på i for­hold til at sita­tet skal være nød­ven­dig i for­hold til for­må­let. Det er ikke omstridt at man kan site­re fra alle typer ånds­verk, også film­verk. Det er hel­ler ikke omstridt at den aktu­ell­le film­se­kven­sen ble frem­ført som sitat, og at sita­tet ble brukt i en sam­men­heng hvor man kun­ne gjø­re bruk av sita­tet.

Spørs­må­let er om det­te skjed­de i sam­svar med god skikk og  i den utstrek­ning for­må­let betin­ger. Først­vo­te­ren­de skri­ver i avsnitt 36 at de to vil­kå­re­ne i noen grad vil gli over i hver­and­re. Det er rik­tig nok. Men i mot­set­ning til lag­manns­ret­ten gjør først­vo­te­ren­de ikke noe reelt for­søk på å skil­le mel­lom de to. Like­vel frem­står det som rela­tivt klart at først­vo­te­ren­de først og fremst har vur­dert om NRK har sitert mer enn det for­må­let betin­ger.

Den som site­res skal ikke kun­ne bestem­me hvem som får site­re og i hvil­ke sam­men­hen­ger. Man skal ikke kun­ne hind­re kri­tikk ved å nek­te kri­ti­ke­re å site­re det som kri­ti­se­res. Alle som gjør, sier eller skri­ver noe offent­lig vil før eller siden gjø­re noe man gjer­ne skul­le ha sett ugjort. Men vi kan ikke slet­te his­to­ri­en, hel­ler ikke uhel­di­ge epi­so­der fra våre egne liv. Det er åpen­bart at Gørild Mau­seth had­de beten­ke­lig­he­ter med å spil­le inn den omstrid­te sce­nen. Men hun valg­te å gjø­re det og den er gjen­gitt offent­lig som en del av fil­men. Da blir hen­nes beten­ke­lig­he­ter irre­le­van­te. Det­te utgangs­punk­tet slår Høy­este­rett fast i avsnitt 44, hvor det heter:

Det er vide­re på det rene at den omsten­dig­het at den siter­te mot­set­ter seg gjen­gi­vel­se, ikke hind­rer site­ring. Det er der­for ikke avgjø­ren­de ved for­måls­vur­de­rin­gen at Mau­seth opp­lev­de vis­nin­gen belas­ten­de.”

Det er like­vel vans­ke­lig å tro at det­te ikke har hatt betyd­ning i saken — ut over det selv­føl­ge­li­ge at det ikke had­de blitt noen sak om Gørild Mau­seth ikke had­de mot­satt seg bru­ken av det omstrid­te film­klip­pet. I avsnitt 46 skri­ver først­vo­te­ren­de føl­gen­de:

Jeg til­føy­er at det var kjent for NRK også før inn­sla­get ble vist at Mau­seth mot­sat­te seg at den­ne sekven­sen ble sendt. Det­te frem­gikk av inter­vju­er med den pro­gram­an­svar­li­ge i for­bin­del­se med presse­dek­nin­gen etter den omstrid­te sen­din­gen. Mau­seth had­de dess­uten pro­te­stert da NRK i 2005 vis­te deler av « Brent av frost » hvor hun kun­ne sees naken, og hen­nes syn var omtalt i et inter­vju med Dag­bla­det et par måne­der før pro­gram­met « Sto­re Stu­dio ». Inklu­de­rin­gen av inn­sla­get på net­tet før­te vide­re til en risi­ko for spred­ning av naken­bil­der av Gørild Mau­seth, til tross for hen­nes frykt for at det­te skul­le skje. NRK var kjent med det. I lys av det jeg har uttalt om for­må­let, kan det også spør­res om det ble sitert i sam­svar med « god skikk », uten at jeg fin­ner det nød­ven­dig å gå nær­me­re inn på det­te.”

Hvis først­vo­te­ren­de had­de holdt fast ved sitt utgangs­punkt, vil­le det mes­te av det­te ha vært unød­ven­dig. Det er ingen grunn til å nev­ne i begrun­nel­sen for­hold som ikke er rele­van­te for avgjø­rel­sen. Her kom­mer en av svak­he­te­ne i først­vo­te­ren­des begrun­nel­se til overflaten.Man kun­ne ha dis­ku­tert om hvor­vidt det at den siter­te mot­set­ter seg bru­ken er rele­vant for spørs­må­let om sita­tet er i sam­svar med “god skikk”, slik det også anty­des i det siter­te.

Det er åpen­bart at den som site­res ikke skal kun­ne sty­re sitat­bru­ken. Men jeg ute­luk­ker ikke at det­te vil være et rele­vant moment om man nær­mer seg gren­sen for hva som skal reg­nes for god sitat­skikk. Det kan kan­skje ten­kes situa­sjo­ner hvor sita­tet ikke er kren­ken­de i for­hold til § 3, men like­vel gå ut over gren­se­ne for god skikk. Der­imot kan jeg ikke se at det­te kan være rele­vant i for­hold til spørs­må­let om man site­rer ut over det som er nød­ven­dig for for­må­let. Men når først­vo­te­ren­de ikke skil­ler mel­lom de to pro­blem­stil­lin­ge­ne, og hel­ler ikke gjør det klart om det er et rele­vant moment eller ikke, får vi lite vei­led­ning.

Det siter­te avsnit­tet er også uklart ved at først­vo­te­ren­de her trek­ker inn til­gjenge­lig­gjø­ring på net­tet, uten at vi får vite om det er sita­tet på net­tet eller sita­tet gene­relt som kan ten­kes å være i strid med “god skikk”. Uan­sett tyder det­te på at NRKs kunn­skap om at Gørild Mau­seth mot­sat­te seg bruk av sekven­sen har hatt betyd­ning, til tross for utta­lel­sen i avsnitt 44. Hoved­spørs­må­let var om NRK vis­te mer enn det som var nød­ven­dig for for­må­let. Alt var del av den sam­me sce­nen. Det var ikke spørs­mål om hvor­vidt selve sce­nen kun­ne vises som sitat og det var ikke slik at man vis­te klipp fra sce­ner som ikke var blitt paro­di­ert. Det­te omta­les i dom­mens avsnitt 42 og 43:

(42) Pro­gram­mets vis­ning av sekven­sen fra fil­men « Brent av frost » var­te len­ger [enn and­re klipp som også ble vist], med sam­leie­sce­nen fulgt av de to sekun­de­ne hvor Mau­seth vises naken. Jeg fin­ner det klart at NRK kun­ne vise sam­leiet. Der­imot fore­lig­ger det ingen til­freds­stil­len­de for­kla­ring på at den etter­føl­gen­de naken­sce­nen ble tatt med. For Høy­este­rett er det anført at det var øns­ke­lig å sam­men­lig­ne ori­gi­na­lens vak­re og natur­li­ge uttrykk med paro­di­ens påkled­de og uro­man­tis­ke etter­lig­ning. At det­te nep­pe var bak­grun­nen for hva man valg­te å sen­de, frem­går av NRKs brev av 29. mars 2007 om at insti­tu­sjo­nen had­de fun­net å kun­ne slad­de de to sis­te sekun­de­ne av film­klip­pet i nett­ut­ga­ven:

« Når NRK like­vel har fat­tet en redak­sjo­nell beslut­ning om å dek­ke til deler av sita­tet i pro­gram­met, slik det­te er gjort til­gjen­ge­lig på NRKs nett­si­der, så er det for å vise imøte­kom­men­het over­for skue­spil­ler Gørild Mau­seth. NRK har da lagt avgjø­ren­de vekt på at skue­spil­le­ren selv — slik det er for­mid­let — synes å opp­le­ve pub­li­se­rin­gen av den aktu­el­le naken­sce­nen som sær­skilt kom­pro­mit­te­ren­de, og at til­dek­kin­gen i den­ne kon­kre­te sam­men­heng kan fore­tas uten vesent­lig å redu­se­re sita­tets for­mål. »

(43) Den­ne utta­lel­sen bekref­ter etter mitt syn at det ble sitert fra ori­gi­nal­fil­men i en vide­re utstrek­ning enn det som fulg­te av for­må­let. At det drei­de seg om en kort over­skri­del­se — to sekun­der — kan etter mitt syn ikke være avgjø­ren­de. Det gjør hel­ler ikke over­skri­del­sen rett­mes­sig at det kun­ne vært sitert for and­re for­mål. Sitat­ret­ten er begren­set av for­må­let, som må vur­de­res i lys av de kon­kre­te omsten­dig­he­ter.”

Det kan synes som om først­vo­te­ren­de her mener at hvis man kun­ne ha klart seg uten sita­tet eller med en mind­re del uten at for­må­let vesent­lig redu­se­res, så går man ut over gren­sen for sitat­ret­ten. Skal man leg­ge det­te til grunn blir sitat­ret­ten sne­ver og man­ge sitat ulov­li­ge.

Det er ikke ofte sita­tet er abso­lutt nød­ven­dig, og det er vans­ke­lig å kom­bi­ne­re et så strengt krav med at man kan site­re for å illust­re­re, utdy­pe eller beri­ke frem­stil­lin­gen i et nytt verk. Man kan all­tid refe­re­re og para­f­re­re. Bare når man direk­te dis­ku­te­rer det siter­te eller når noen ikke vil ved­kjen­ne seg sine utta­lel­ser er det helt nød­ven­dig å site­re direk­te. Det er også for strengt når man skal kun­ne gi “til­freds­stil­len­de for­kla­ring” på hvor­for man ikke kut­tet sce­nen tid­li­ge­re. Man gjør et valg ut fra hva man synes fun­ge­rer best, uten noen inn­gå­en­de vur­de­ring av hvor mye som skal med.

Når utgangs­punk­tet er at sita­tet i utgangs­punk­tet er beret­ti­get uten de omstrid­te dele­ne og de omstrid­te dele­ne i seg selv ikke er kren­ken­de, bør det være begrens­nin­gen som må begrun­nes. Man må, slik lag­manns­ret­ten og dis­sten­te­ren­de dom­mer i Høy­este­rett påpe­ker (se Høy­este­retts dom avsnitt 54), anven­de en viss roms­lig­het. At paro­di­en ikke had­de en til­sva­ren­de sekvens som de omstrid­te to sekun­de­ne bør hel­ler ikke til­leg­ges stor vekt. Når man stil­ler to film­sce­ner opp mot hver­and­re på den­ne måten må det også være mulig å få fram ulik­he­ter mel­lom de to sce­ne­ne, noe som ikke kom­mer fram om man bare kan site­re det som er likt. Først­vo­te­ren­de fort­set­ter med sine stren­ge krav til å påvi­se sita­tets begrun­nel­se i avsnitt 45:

… Som det frem­gikk av utsnit­tet som ble vist under anke­for­hand­lin­gen, inn­gikk rik­tig­nok sam­leie­sce­nen og naken­sce­nen i en stør­re sam­men­heng. Men etter mitt syn bidro ikke vis­nin­gen av naken­sce­nen til noen økt for­stå­el­se av den­ne hel­he­ten — som utspant seg både før og etter de aktu­el­le sce­ner. « Sto­re Stu­dio » var et under­hold­nings­pro­gram, som på NRKs hjem­me­side er beskre­vet som et « talk­show med kvelds­stem­ning, leven­de musikk og aktu­el­le gjes­ter fra kul­tur­li­vet ». Ver­ken naken­sce­nen eller film­klip­pet for øvrig ble pro­ble­ma­ti­sert eller debat­tert i stu­dio. Det kan ikke sees at de sis­te to sekun­de­ne had­de noen betyd­ning ver­ken for en vide­re dis­ku­sjon i sam­fun­net eller for å illust­re­re klip­pet fra « Kill Bul­jo ».”

Det stil­les stren­ge krav hvis man, i en situa­sjon der sitat i utgangs­punk­tet er beret­ti­get, må påvi­se at hver enkelt del av sita­tet skal bidra til økt for­stå­el­se av hel­he­ten og/eller ha betyd­ning for den vide­re dis­ku­sjo­nen i sam­fun­net — med en pris­lapp på 150.000 om man trår litt feil i den­ne vur­de­rin­gen. Først­vo­te­ren­de drøf­ter ikke kon­se­kven­ser i for­hold til dis­ku­sjons­fri­het, redak­sjo­nell fri­het og ytrings­fri­het. De to sekun­de­ne kos­tet NRK 110.000 kr i erstat­ning og 45.000 kr i opp­reis­ning.

Fra and­re retts­om­rå­der som berø­rer ytrings­fri­he­ten vet vi at man ikke ope­re­rer med så stren­ge gren­ser. I saker om ære­kren­kel­se aksep­te­rers at et urik­tig og i utgangs­punk­tet ære­kren­ken­de utsagn like­vel ikke all­tid pådrar ansvar når det er basert på et for­svar­lig jour­na­lis­tisk arbeid, se sak om Tøns­bergs Blad EMDN-2004–510.

Tanke­gan­gen er at hvis man skal balan­se­re på hår­fine gren­ser med sto­re kon­se­kven­ser der­som man trår litt feil, da blir risi­ko­en for høy. Resul­ta­tet kan lett bli en uøns­ket selv­sen­sur hvor man pas­ser på å hol­de seg på vel­dig trygg avstand fra ytrings­fri­he­tens gren­ser — for sik­ker­hets skyld.

Når det gjel­der sita­ter mener Høy­este­retts fler­tall tyde­lig­vis at vi skal balan­se­re på den­ne gren­sen, også når det gjel­der sitat som ikke i seg selv er kren­ken­de og hvor gren­sen mel­lom det lov­li­ge og ulov­li­ge er hår­fin. To sekun­der feil, og det kos­ter 155.000 kr. Det­te er ikke pri­sen for en kren­kel­se, men for å gjen­gi to sekun­der mer enn det som var strengt nød­ven­dig av et ellers beret­tig­het sitat. Når det gjel­der sitat­ret­ten og dens gren­ser har dis­sen­te­ren­de dom­mer Mathe­son for­mu­let et etter min mening utmer­ket votum, og jeg vel­ger å gjen­gi det mes­te av det­te:

(54) Det må ved anven­del­sen av ånds­verk­lo­ven § 22 til­leg­ges betyd­ning at lov­gi­ver i Ot.prp.nr.15 (1994–1995) pek­te på at den retts­li­ge stan­dar­den som sitat­ret­ten byg­ger på, rei­ser avgrens­nings­pro­ble­mer, og at den nær­me­re fast­leg­gel­se av hva som er et lov­lig sitat bør være opp til dom­sto­le­ne. Den­ne måten å regu­le­re sitat­ret­ten på til­si­er etter min opp­fat­ning at bestem­mel­sen må anven­des med en viss roms­lig­het. Mitt utgangs­punkt er etter det­te at man bør være var­som med å benyt­te et for fin­mas­ket mål ved avgjø­rel­sen av hva for­må­let betin­ger.

(55) Ved den kon­kre­te bedøm­mel­sen leg­ger jeg vekt på at de to omtvis­te­de sekun­de­ne etter min opp­fat­ning frem­står som en del av sam­leie­sce­nen og såle­des inn­går i en hel­het. Det er når den mann­li­ge skue­spil­le­ren flyt­ter seg fra Mau­seth at hun vises naken.

(56) Inn­sla­get ble vist etter at film­ska­per­ne av « Kill Bul­jo » var inter­vju­et om sin idé og de sce­ner fra fil­mens ver­den som had­de inspi­rert dem til har­se­las. Sita­tet var såle­des plas­sert innen­for det jeg vil kal­le en maga­sin-ram­me.

(57) Selv om for­må­let med vis­nin­gen først og fremst var å set­te paro­di­en i per­spek­tiv til ori­gi­nal­sce­nen i « Brent av frost », gjor­de maga­sin-ram­men at en del av sita­tets kon­tekst lå tett opp mot fil­m­om­ta­le. Den­ne delen av kon­teks­ten har — innen­for det jeg alle­re­de har uttalt om nor­men for lov­tolk­nin­gen — etter min opp­fat­ning en viss betyd­ning for hva for­må­let betin­ger.

(58) Jeg leg­ger her til at vur­dert som fil­m­om­ta­le vil det grense­drag­nings­spørs­mål som fore­lig­gen­de sak kon­kret rei­ser, anta­ke­lig ikke opp­stå. Om fil­m­om­ta­ler i fjern­syns­pro­gram, viser jeg til Vyr­je, Venne­bog til Mogens Kokt­ved­t­gaard (1993) side 124 der det heter: « Sli­ke sita­ter kan skje helt natur­lig og lojalt, for eksem­pel i for­bin­del­se med drøf­tel­ser av film­kunst­ne­ris­ke spørs­mål eller ved pre­sen­ta­sjon av nye kino­fil­mer m.v. i et fjern­syns­pro­gram. »

(59) Slik fore­lig­gen­de sak lig­ger an, fin­ner jeg det natur­lig å se hen til det­te når lov­lig­he­ten av sita­tet innen­for en maga­sin-ram­me skal bedøm­mes.

(60) Ut fra de momen­ter jeg har pekt på fin­ner jeg ikke å kun­ne leg­ge avgjø­ren­de vekt på at paro­di­en som ble vist i til­knyt­ning til ori­gi­na­len, ikke inne­hol­der en sekvens som mot­sva­rer sekven­sen der Mau­seth set­ter seg opp og vises naken for­fra. Jeg ser det der­for slik at først­vo­te­ren­de i sin bedøm­mel­se leg­ger et for fin­mas­ket mål på bedøm­mel­sen av hva for­må­let betin­ger etter ånds­verk­lo­ven § 22.

(61) Den siter­tes behov for per­son­vern mot vis­ning av belas­ten­de deler av et offent­lig­gjort verk, regu­le­res gjen­nom for­bu­det mot kren­ken­de sitat, slik det­te er for­stått etter ånds­verk­lo­ven § 22 jf. § 3. Det­te er ikke situa­sjo­nen i fore­lig­gen­de sak, og har hel­ler ikke vært påbe­ropt.

(62) NRKs brev av 29. mars 2007 om at insti­tu­sjo­nen had­de fun­net å kun­ne slad­de de to sis­te sekun­de­ne av film­klip­pet i nett­ut­ga­ven for­di « til­dek­kin­gen i den­ne kon­kre­te sam­men­heng kan fore­tas uten vesent­lig å redu­se­re sita­tets for­mål », end­rer ikke min bedøm­mel­se av at sita­tet var lov­lig. Utta­lel­sen er avgitt i til­knyt­ning til pub­li­se­rin­gen i nett­ut­ga­ven, og kan ikke begrun­ne at det som ble vist lig­ger uten­for lovens stan­dard.

(63) Jeg kan hel­ler ikke se at sita­tet blir ulov­lig for­di det er lagt på net­tet med spred­nings­fare. Bedøm­mel­sen av lov­lig­het flyt­tes etter min opp­fat­ning da til et spørs­mål som lig­ger uten­for den retts­li­ge stan­dar­den ånds­verk­lo­ven byg­ger på, og der and­res mis­bruk trek­kes inn i vur­de­rin­gen av om sita­tet er lov­lig.”

Det har hendt før at mindre­tal­lets votum har blitt stå­en­de som ret­nings­gi­ven­de for etter­føl­gen­de prak­sis. Det bør bli til­fel­let også når det gjel­der sitat­ret­ten. Grunn­la­get for erstat­ning og opp­reis­ning er også høyst under­lig. Ting­ret­ten baser­te bereg­nin­gen på at åvl § 45c var over­trådt. Ting­ret­ten skri­ver om det­te på s. 25 i sin dom:

Utmå­lin­gen av opp­reis­nings­be­lø­pet vil kun­ne avhen­ge av om kra­vet byg­ger på § 22 eller § 45c. Ved at beg­ge grunn­lag her er fun­net opp­fylt, skjer utmå­lin­gen på det grunn­lag som er guns­tigst for Mau­seth; dvs § 45c.”

Det­te ble for­kas­tet av lag­manns­ret­ten, og slik jeg for­står saken er det­te punk­tet ikke påan­ket. Høy­este­rett opp­rett­hol­der her en utmå­ling basert på et grunn­lag som er retts­kraf­tig avvist, uten å dis­ku­te­re and­re grunn­lag og om ting­ret­tens for­ut­set­ning om at de uli­ke grunn­la­ge­ne kan føre til uli­ke resul­ta­ter er hold­bar. Det er for meg ufor­ståe­lig at erstat­ning og opp­reis­ning kan utmå­les på den­ne måten, og det gir i alle fall ikke noen vei­led­ning for hvor­dan frem­ti­di­ge saker skal behand­les.

Ting­ret­ten la til grunn at det fore­lå for­sett­lig over­tre­del­se. Høy­este­rett har, uten noen nær­me­re begrun­nel­se, end­ret det­te til grov uakt­som­het. Det har ingen betyd­ning for resul­ta­tet. Men begrun­nel­sen er meget pro­ble­ma­tisk. Vur­de­rin­gen av om det fore­lig­ger for­sett eller uakt­som­het knyt­ter seg til selve hand­lin­gen, ikke til kren­kel­sen.

Det er let­te­re å eksemp­li­fi­se­re fra and­re områ­der. Den som opp­trer ufor­sik­tig kan kom­me til å ska­de noe eller noen, endog dre­pe noen. Det var ikke menin­gen å gjø­re ska­de, men det var en util­sik­tet om enn påreg­ne­lig kon­se­kvens av den ufor­sik­ti­ge hand­lin­gen. Det fore­lig­ger ingen ufor­sik­tig­het fra NRKs side. De gjor­de et bevisst valg og de viss­te også at Gørild Mau­seth mot­sat­te seg at det omstrid­te film­klip­pet ble vist. Det kan ikke være tvil om at det var en for­sett­lig frem­fø­ring av det aktu­el­le film­klip­pet.

At man ikke had­de til hen­sikt å over­skri­de sitat­ret­tens gren­ser, er et helt annet spørs­mål. Det knyt­ter seg til den retts­li­ge vur­de­rin­gen, og her er det ikke plass til noen uakt­som­hets­vur­de­ring. Jeg kan ikke se at man kan base­re avgjø­rel­sen på grov uakt­som­het uten at man trek­ker inn at det fore­lig­ger en grovt uakt­som retts­vill­fa­rel­se, hvil­ket ikke bør være rele­vant i den­ne sam­men­hen­gen. Man gjor­de et bevisst valg, hand­let ut fra det­te og over­tråd­te med det en retts­lig gren­se. Da fore­lig­ger det for­sett, uav­hen­gig av hvor­dan man vur­der­te den retts­li­ge gren­sen (eller om man ikke vur­der­te den i det hele tatt).

Hva har så Gørild Mau­seth opp­nådd med den­ne saken? Hun har i alle fall opp­nådd at det hun all­tid vil bli hus­ket for er den omstrid­te fiske­sex-sce­nen. Hun lider sam­me sjeb­ne som “Gus­tav” i “To mis­ten­ke­li­ge per­soner”. Han  gikk til sak for å få stan­set fil­men for­di han ikke øns­ket opp­merk­som­het om sin per­son og sin rol­le i “Lens­manns­dra­pet”. Der­med fikk han mas­se opp­merk­som­het mens saken pågikk og skrev seg for all etter­tid inn i norsk retts- og kul­tur­his­to­rie.

Dom­men sier ikke at det omstrid­te film­klip­pet ikke kan frem­fø­res som sitat. Den sier bare at det var ube­ret­tig­het i den sam­men­heng hvor NRK benyt­tet sita­tet. Den omstrid­te sce­nen kan fort­satt site­res i and­re sam­men­hen­ger og for and­re for­mål — f.eks. når for­må­let er å dis­ku­te­re sitat­ret­tens gren­ser. Når glem­se­lens slør ellers måt­te ha sen­ket seg over de to film­sce­ne­ne kan jeg ikke for­stå annet enn at det må være beret­ti­get å gjen­gi de to sita­te­ne for å tyde­lig­gjø­re Høy­este­retts avgjø­rel­se. Også NRK må kun­ne gjen­gi det­te i for­bin­del­se med omta­le av Høy­este­retts dom. Jeg min­ner om at det ikke er ned­lagt noe gene­relt for­bud mot å gjen­gi de omstrid­te to sekun­de­ne med en naken Gørild Mau­seth.

Print Friendly, PDF & Email