Mer hjernevask

Det har vært mor­somt å føl­ge NRK-suk­ses­sen “Hjerne­vask”. Pro­gram­met har åpen­bart truf­fet man­ge ømme punk­ter, ellers had­de det ikke blitt så mye debatt.

Noen fors­ke­re, sær­lig Jør­gen Lorent­zen, har fått hard med­fart. Han har blitt stå­en­de ikke bare som sym­bo­let på kjønns­forks­ning, hel­ler ikke bare på dår­lig kjønns­forsk­ning, men på dår­lig forsk­ning gene­relt. Det er sik­kert ufor­tjent, i alle fall at han har blitt stå­en­de så ale­ne.

Men Jør­gen Lorent­zen og de and­re som har mis­likt måten de har blitt pre­sen­tert på i pro­gram­met har fått man­ge sjan­ser til å ret­te opp inn­tryk­ket, uten å gri­pe dem. I etter­føl­gen­de debat­ter synes de å ha vært mer opp­tatt av å angri­pet kon­sep­tet og jour­na­lis­tik­ken enn å få fram det de selv mener å kun­ne bidra med i sub­stan­sen. Der­med etter­la­ter de et inn­trykk at de ikke har så mye å bidra med. Jør­gen Lorent­zen sier at det ikke fin­nes viten­ska­pe­lig bevis for at det han sier er feil. Han sier at and­re tror mens han selv base­rer seg på viten­skap. Da frem­står han som en krea­sjo­nist som avvi­ser utvik­lings­læ­ren for­di ende­lig bevis mang­ler.

Når utgangs­punk­tet for ens pro­sjekt er at det vi kan obser­ve­re og erfa­re i dag­lig­li­vet er feil, da har man et pro­blem når alt man kan vise til er at det ikke fin­nes viten­ska­pe­lig bevis for at det vi ser fak­tisk stem­mer. Enhver før­skole­læ­rer ser at det er for­skjell mel­lom gut­ter og jen­ter. Vi vet at noen er smar­te­re enn and­re og at folk på godt og vondt min­ner om sine for­eld­re. Den som hev­der at det­te kun hen­ger sam­men med opp­vekst­mil­jø og ikke arv har mye å bevi­se. Inn­til dis­se bevi­se­ne kom­mer på bor­det tror i alle fall ikke jeg på dem, selv om det kan­skje hel­ler ikke fin­nes viten­ska­pe­lig bevis for at våre hver­dags­ob­ser­va­sjo­ner stem­mer.

Det bedri­ves mye under­lig forsk­ning. Noe er vik­tig, men lett å lat­ter­lig­gjø­re for kunn­skaps­løse jour­na­lis­ter og en uvi­ten­de all­menn­het. Annet er bare kuriøst. Men det lig­ger i forsk­nin­gens vesen at vi ikke vet før vi har prøvd. Vi må aksep­te­re feil og blind­spor, og vi må våge å fei­le. Den som er redd for å gjø­re feil, bli lat­ter­lig­gjort av tab­lo­i­de jour­na­lis­ter eller gjort til eksem­pel på feil bruk av skatte­pen­ger av kunn­skaps­løse FrP-poli­ti­ke­re vil bare sat­se på det tryg­ge og “nyt­ti­ge”. Slikt blir det ikke god forsk­ning av.

Pro­ble­met i norsk forsk­ning er for lite dris­tig forsk­ning styrt av vite­be­gjær og nys­gjer­rig­het, og for mye som er basert på nyt­te og poli­tis­ke prio­ri­te­rin­ger. Og kan­skje er den poli­tisk kor­rek­te kjønns­forsk­nin­gen et eksem­pel på det­te.

Jeg opp­le­ver “Hjerne­vask” som en avslø­ring av den poli­tisk kor­rek­te forsk­ning, og det er det­te debat­ten egent­lig gjel­der. Det er pro­vo­se­ren­de og far­lig for­di det set­ter spørs­måls­tegn ved så mye av det vårt sam­funn i dag byg­ger på. Vi har basert oss på fore­stil­lin­ger om hvor­dan vi mener sam­fun­net bør være, og poli­ti­ke­re støt­ter gjer­ne forsk­ning som bekref­ter det som de så gjer­ne vil høre. Så kom­mer det noen som våger å si at det­te ikke stem­mer. De har vært der hele tiden. Men av tone­an­gi­ven­de fors­ke­re innen sitt felt, som Jør­gen Lorent­zen, har de blitt utde­fi­nert som bio­fa­scis­ter og ellers for­ti­et. Så duk­ker de opp midt i bes­te sende­tid. Pro­vo­se­ren­de.

Det som pro­vo­se­rer meg mest er når Jør­gen Lorent­zen, Cathri­ne Ege­land og Hed­da Gier­t­sen (og så vidt jeg hus­ker noen fle­re) avvi­ser pro­blem­stil­lin­gen som uin­ter­es­sant, gam­mel­dags, osv. Det man i rea­li­te­ten sier er at det­te øns­ker vi ikke å vite noe om.

Noe av det som pre­sen­te­res i Hjerne­vask berø­rer noe helt grunn­leg­gen­de: Er men­nes­ket et dyr som er styrt av instink­ter, begjær og drif­ter i langt stør­re grad enn hva det moder­ne, vest­li­ge mid­del­klasse­men­nes­ket liker å tro? Har den “form­ba­re leir­klum­pen” en kjer­ne av stein? Eller for å si det med Karl Erik Gren­nes (fra et fore­drag refe­rert etter hukom­mel­sen): Vi har fort­satt rep­til­hjer­nen som sty­rer mye av vår adferd, selv om men­nes­ket har fått noen lag uten­på den­ne. Da jeg var ung vred vi på teks­te­ne til man­ge san­ger, og en kjent barne­sang fikk refren­get “Inni er vi like, men det er uten­på”. Er det slik at vi egent­lig læres opp til å spil­le rol­ler som ikke har­mo­ne­rer med det men­nes­ket vi egent­lig er?

Vi bren­ner ikke len­ger fors­ke­re på bål om de rok­ker ved de ver­di­er sam­fun­net byg­ger på. Vi ord­ner det hel­ler ved å gi forsk­nings­be­vilg­nin­ger til de som sier det sam­fun­net vil høre. Et pro­sjekt som vil­le kart­leg­ge sys­te­ma­tis­ke kjønns­for­skjel­ler og under­sø­ke om dis­se kun­ne for­kla­res med med­fød­te egen­ska­per vil­le nep­pe ha fått pen­ger i dagens sys­tem for forsk­nings­fi­nan­sie­ring — i alle fall ikke før Hjerne­vask. For de som sit­ter på penge­sek­ken vil også mene at det er “uin­ter­es­sant”. Det vil sann­syn­lig­vis være folk som mener omtrent det sam­me som Jør­gen Lorent­zen og Cathri­ne Ege­land som sit­ter i de de komi­te­er som vur­de­rer pro­sjekt­søk­na­der, og de vil anse det som uin­ter­es­sant. Med mye pro­sjekt­fi­nan­siert forsk­ning, poli­tisk prio­ri­ter­te sas­tings­om­rådre og ett forsk­nings­råd er det en risi­ko for at det blir enfold hel­ler enn mang­fold.

Vår enhets­sko­le byg­ger på at alle har like for­ut­set­nin­ger og skal få like mulig­he­ter. Like mulig­he­ter betyr at alle får det sam­me, ikke at man får et like godt til­bud basert på egne for­ut­set­nin­ger. Norsk sko­le har etter hvert aksep­tert at folk kan ha sær­li­ge talen­ter for idrett, musikk m.m. Men ellers base­rer man seg på at “inni er vi like”. Vi har for lengst slut­tet med egne gut­te- og jente­klas­ser, basert på en ideo­lo­gi om at jen­ter og gut­ter er like. Vi har kvo­te­rings­reg­ler som skal ret­te opp kjøns­skjev­he­ter i arbeids­mar­ke­det — i alle fall den delen av arbeids­mar­ke­det som mid­del­klas­sen inter­es­se­rer seg for. Hvor man­ge illu­sjo­ner vil­le man ha tatt fra alle gjen­nom­snitts­men­nes­ke­ne om man kan påvi­se at alt det­te var basert på løgn?

I debat­ten etter “Hjerne­vask” har vi kun­net høre noe si at man kan begrun­ne uøns­ke­de beslut­nin­ger på at det er med­fød­te for­skjel­ler. Mitt enk­le utgangs­punkt er at beslut­nin­ger all­tid vil bli bed­re når man base­rer seg på kor­rekt fak­tum. Hvis det fak­tisk er med­født blir det feil om man ser bort fra det­te når poli­tikk utfor­mes og beslut­nin­ger tref­fes. Kunn­skap kan mis­bru­kes til å begrun­ne uhold­ba­re beslut­nin­ger. Man må ikke gå fra grøf­ten “alle er like” til at alt skal til­pas­ses folks (antat­te) gen­etis­ke for­ut­set­nin­ger. Men hvis man ikke vil vite, da kan man være sik­ker på at at beslut­nin­ge­ne blir feil.

Print Friendly, PDF & Email