Aldri så galt et det ikke er godt for noe: Får vi omsider togsatsing?

Førs­te ter­ti­al 2010 må ha vært en av de ver­ste peri­oder noen norsk sam­ferd­sels­mi­nis­ter. Sam­ferd­sels­mi­nis­ter Magn­hild Mel­tveit Klep­pa uttal­te alle­re­de 7. janu­ar at hun “had­de ikke trodd situa­sjo­nen skul­le bli så ille”. Men det skul­le bli mye ver­re. Tog har stått, jern­bane­vog­ner har løpt løpsk, tog har spo­ret av pga for­sømt ved­li­ke­hold. Så top­pes det hele ved at vul­ka­nen Eyja­fjal­la­jo­kull sen­der aske fra Island til Euro­pa og lam­mer fly­tra­fik­ken.

Vi har fått en kraf­tig påmin­nel­se om hvor sår­ba­re vi er, og at Nor­ge er mer sår­bar enn and­re for­di vi har gjort oss så vel­dig avhen­gig av fly.

Når det­te skri­ves er stats­mi­nis­ter Jens Sto­len­berg på vei fra Ham­burg i ret­ning Nor­ge i bil, etter en lang og sik­kert gans­ke stra­ba­siøs rei­se hjem fra New York. Kon­gen sat­te seg bak rat­tet og kjør­te til Køben­havn for å være med på dron­ning Mar­gret­hes 70-års dag. And­re, som ikke har regje­rin­gens appa­rat og reise­bud­sjett til dis­po­si­sjon, har det nok langt ver­re der de måt­te ha stran­det.

Dagens Nærings­liv har i dag, lør­dag 17. april 2010, en inter­es­sant artik­kel med over­skrif­ten “Det sto­re tog­rø­ve­ri­et” (bare i papir­ut­ga­ven). Det­te er gjen­nom­gang av den tris­te his­to­ri­en om poli­ti­ker­nes svik mot jern­ba­nen. Det har ikke mang­let løf­ter, men de har ikke blitt fulgt opp.

Slik sum­me­res noe av det­te opp i DN:

Mye tyder på at stor­tings­fler­tal­let ikke vil­le ha et jern­bane­sys­tem som fun­ger­te på Øst­lan­det. De øns­ket ikke at fle­re skul­le flyt­te til Øst­lan­det, sier første­ama­nu­en­sis Knut Boge ved Høy­sko­len i Akers­hus.

Ikke at det mang­let på pla­ner og visjo­ner. Vel­ger­ne skul­le til­trek­kes og pend­le­re til­freds­stil­les. Men da stats­bud­sjet­te­ne ble ved­tatt, var tog­mid­le­ne for­duf­tet.”

Det­te er ikke akku­rat noe nytt. I 1997 uttal­te 10 tid­li­ge­re lede­re i NSB det­te til Aften­pos­ten:

NSBs fun­da­men­ta­le pro­ble­mer hand­ler det ikke om tropesom­re eller en akutt man­gel på elekt­ro-eks­per­ti­se. Det hand­ler om feil­sat­sin­ger og ned­prio­ri­te­rin­ger gjen­nom 50 år.”

Ser vi bort fra Gar­demo­ba­nen, som sym­pto­ma­tisk nok ble anlagt for å sik­re til­før­sel til hoved­fly­plas­sen, er norsk jern­bane på u-lands­nivå. Regje­rin­gen min­ner oss om at de har dob­let sat­sin­gen på jern­bane. Kan­skje har de det. Poli­ti­ker­nes “sat­sin­ger” er gjer­ne pre­get av så mye tall­kos­me­tikk at man skal gra­ve gans­ke dypt for å fin­ne ut hvor reel­le de er.

Er det noen som hus­ker Rin­ge­riks­tunel­len? I en heste­han­del for at davæ­ren­de sam­ferd­sels­mi­nis­ter Kjell Opseth skul­le kun­ne hil­se hjem og leg­ge stam­vei­en Oslo-Ber­gen inn­om sitt hjem­fyl­ke, ved­tok man også byg­ging av tunel­len under Krok­sko­gen som skul­le kor­te reise­ti­den mel­lom Oslo og Høne­foss, og der­med også reise­ti­den Oslo-Ber­gen. Stam­vei­en ble byg­get, men jern­ba­nen ble glemt når pen­ger skul­le bevil­ges.

Tid­li­ge­re kon­sern­sjef i NSB, Osmund Ueland, vet bed­re enn de fles­te hvor lite polit­ker­nes jern­bane­løf­ter er verdt.  I sin artik­kel Poli­tisk bløff om dob­belt­spor og lyn­tog, karak­te­ri­se­rer han det slik:

Poli­ti­ke­re har liten tro­ver­dig­het når det gjel­der å løse sam­ferd­sels­pro­ble­me­ne; spe­si­elt i press­om­rå­der der flest bor. I valg­år loves det. Av og til fat­tes det tom­me ved­tak. Gjen­nom­fø­rin­gen av dem lar ven­te på seg.”

Klatt­vis utbyg­ging gjør at arbei­det går tregt og blir dyrt. Strek­nin­gen Lys­aker-Asker skal være fer­dig i 2011. Da har man holdt på i 10 år. Det har ført til at pro­sjek­tet har blitt 1,5 mrd dyre­re enn om man had­de byg­get ut på fem år — i til­legg til at sam­fun­net har måt­tet leve med trans­port­pro­ble­me­ne i fem eks­tra år. Eks­tra­kost­na­de­ne pga stat­lig som­mel er nes­ten halv­par­ten av det som er satt av til jern­bane­in­ves­te­rin­ger i skryte­året 2010. Så det er nok gans­ke merk­bart.

På and­re sam­ferd­sels­om­rå­der er situa­sjo­nen like trist. Før val­get lovet de rød-grøn­ne 300 mill pr år til gang- og syk­kel­vei­er langs stat­li­ge vei­er. Når bud­sjet­tet ble behand­let var alle sli­ke løf­ter glem. Det ble “Mage­plask for syk­kel­sat­sing”.

His­to­ri­en om norsk jern­bane er også his­to­ri­en om sva­ke sam­fer­dels­mi­nist­re, bort­sett fra dis­trikts­vei­mi­nis­ter Opseth, som har tapt i regje­rin­gen. Sam­ferd­sels­mi­nis­ter i Bon­de­vik-II regje­rin­gen, Torild Skog­sholm, sier det slik i DN:

Så satt jeg, da, med fol­ke­ne fra Finans­de­par­te­men­tet, som ikke er glad i å bru­ke pen­ger — og i hvert fall ikke på jern­bane.”

Magn­hild Mel­tveit Klep­pa kan snak­ke som mildt og varm om jern­bane som hun bare vil. Enhver minis­ter øns­ker å sat­se innen­for eget områ­de. Først når det even­tu­elt blir regje­rin­gens poli­tikk kan vi kan­skje begyn­ne å tro på det­te. Det betyr at stats­mi­nis­te­ren må på banen. Men det må være men enn løf­ter og reto­rikk — det har vi sett så alt for mye av før. Det må hand­ling til.

Sta­ten må skil­le mel­lom inves­te­rin­ger og for­bruk. Det kan godt hen­de at et over­for­bruk vil føre til en over­opp­he­ting av øko­no­mi­en. Men jeg nek­ter å tro at inves­te­rin­ger i bl.a. infra­struk­tur vil bety det sam­me. Det tra­gis­ke er at når det gjel­der offent­lig for­bruk synes det som om man bare bru­ker det som er “nød­ven­dig”, enten det gjel­der syke­lønn eller asyl­mot­tak, mens det for inves­te­rin­ger kre­ves stren­ge prio­ri­te­rin­ger og bud­sjett­di­si­plin.

I bud­sjet­tet for 2010 er det satt av 3,9 mrd til inves­te­ring i jern­bane­in­fra­struk­tur. Det er mind­re enn øknin­gen i syke­lønns­ut­gif­ter fra 2008 til 2009 (4,6 mrd). Regje­rin­gen kan skry­te så mye den vil av sin jern­bane­sat­sing, jeg er ikke impo­nert. Det er fris­ten­de å si at sam­fun­net beta­ler dyrt for å sik­re APs valg­kamp­støt­te fra LO, og at jern­ba­nen er et av områ­de­ne som lider,

Man kan spa­re seg til fant. Nor­ge mang­ler ikke pen­ger. Det er vel og bra at man set­ter av pen­ger til dår­li­ge­re tider i frem­ti­den. Men å bevil­ge oss selv ver­dens bes­te sosia­le ord­nin­ger og sam­ti­dig la infra­struk­tur m.m. for­fal­le i ste­det for å rus­te den opp, det er en feil­prio­ri­te­ring. Det vil ikke være stor hjelp for våre etter­kom­me­re om de arver et olje­fond som nes­ten er stort nok til å dek­ke for­sømt ved­li­ke­hold og utsat­te inves­te­rin­ger. Det blir et eksem­pel på at “lang­sik­tig­het” i poli­tisk ter­mi­no­lo­gi i bes­te fall betyr peri­oden fram til nes­te valg.

And­re land med mind­re pen­ger, men med mer vil­je og handle­kraft har fått til mye. På kar­tet over ekse­s­te­ren­de eller plan­lag­te jern­bane­strek­nin­ger for has­tig­he­ter over 180 km/t fin­nes det ikke en enes­te strek i Nor­ge.

Skal man få til noe på nasjo­nalt plan må man også være vil­lig til å sty­re på nasjo­nalt plan. Når man over­la­ter alt til kom­mu­ne­ne har regje­rin­gen gitt fra seg mulig­he­ten til å dri­ve poli­tikk. Hvis alle nasjo­na­le sat­sin­ger skal under­leg­ges regu­le­rings­pla­ner i alle berør­te kom­mu­ner er det ikke over­ras­ken­de at resul­ta­te­ne ute­blir. Gar­demo­ba­nen ble basert på stat­lig regu­le­rings­plan. Det bør gjø­res ofte­re for det som er en nasjo­nal infra­struk­tur. Men ikke en gang når det gjel­der å omdis­po­ne­re ned­lag­te jern­bane­strek­nin­ger til syk­kel­vei synes det som om man kla­rer å ta stat­lig ini­tia­tiv. Hvis man skal være pris­gitt hva man måt­te mene i den enkel­te kom­mu­ne blir det ikke et sam­men­hen­gen­de nett. Og uan­sett tar behand­lin­gen tid og kos­ter pen­ger. Man for­bru­ker pen­ger på byrå­kra­ti i ste­det for å inves­te­re i infra­struk­tur.

Davæ­ren­de fyl­kes­mann i Hed­mark Sig­bjørn John­sen og fyl­kes­råd­mann i Bus­ke­rud Matz San­de­man skrev i febru­ar 2008 om beho­vet for dypt­gå­en­de end­rin­ger i jern­bane­po­li­tik­ken i artik­ke­len “Tid for spor­skift nå!”. Det skal bli inter­es­sant om finans­mi­nis­ter Sig­bjørn John­sen er enig med fyl­kes­mann Sig­bjørn John­sen. Skal vi ende­lig se at også finans­de­par­te­men­tet vil sat­se på jern­bane, eller skal Sig­bjørn John­sen her gå inn i den tra­di­sjo­nel­le finans­mi­nis­ter­rol­len og være stopp­sig­na­le frem­for spors­skif­ter? Det blir en test på om han fak­tisk vil noe, eller om han er en opport­u­nist.

Poli­tikk er å vil­le noe, sa Olof Pal­me.  Det er ikke lett å fin­ne mye vil­je i dagens regje­ring, i alle fall på det­te områ­det. Og det er enda vans­ke­li­ge­re å se at erklært vil­je føl­ges av hand­ling. For­falt infra­struk­tur er for vik­tig til bare å over­la­tes til fag­stats­rå­de­ne. Sje­fen sjøl, stats­mi­nis­ter Jens Stol­ten­berg, må på banen. Han har uttalt seg om det­te til Jern­bane­ma­ga­si­net i 2008. Der sier han bl.a:

?Vi har fått opp far­ten, men den skal ytter­li­ge­re opp. Og vi skal sat­se slik at vi alle kan være stol­te av jern­bane­net­tet vårt.”

Men når regje­rin­gen “vil klar­leg­ge når det er behov for å byg­ge Oslo­tun­ne­len” er jeg like­vel ikke for opti­mis­tisk. Kapa­si­te­ten i tunel­len er alle­re­de sprengt. Den opp­rust­ning som nå fore­går er ikke en gang til­trek­ke­lig til å ta unna det som i dag er meldt som behov fra ope­ra­tø­re­ne — og da er det selv­sagt ikke nok til å ta imot frem­ti­dig økning. Det er bare å star­te utred­nin­gen om hvor­dan kapa­si­te­ten skal byg­ges ut, og hvis man mener noe med å sat­se, så plan­leg­ger og byg­ger man fire nye spor — slik at fjern­tog ikke blir lig­gen­de i kø bak lokal­to­ge­ne.

Vin­te­rens tog­pro­ble­mer og stan­sen i fly­tra­fik­ken har med all mulig tyde­lig­het demon­strert at utbyg­gings­tak­ten må økes i for­hold til fore­lig­gen­de pla­ner. Revi­dert stats­bud­sjett, tiden fram mot og selve frem­leg­gel­sen av stats­bu­sjet­tet for 2011 blir tes­ten på regje­rin­gens tro­ver­dig­het. Det har blitt spe­ku­lert i at sat­sin­ger kan bli utsatt for å stram­me inn bud­sjet­tet. Om det skjer har regje­rin­gen spilt bort alt de måt­te ha av tro­ver­dig­het på det­te områ­det. Finan­sie­res ved­tat­te pla­ner viser de i det mins­te at de ikke løper fra det de har lovet. Men det skal mer til for at det vir­ke­lig kan kal­les en sat­sing.

Kan­skje kan vin­te­rens tog­kri­se og dag­nes fly­stans ende­lig få poli­ti­ker­ne til å gå fra tom­me løf­ter til hand­ling? I så fall kan vin­te­rens og vår­ens pro­ble­mer i alle fall gi noe posi­tivt.

Print Friendly, PDF & Email