Jørgen Lorentzen er den som har fått mest juling i Hjernevask og i debatten i kjølvannet av programmene. Alt har sikkert ikke vært rimelig eller berettiget. Men jeg synes at han går langt i sine anstrengelser for å diskreditere seg selv.
Man kan sikkert kritisere klippingen av programmene. Men det er nå en gang slik TV produseres, når det ikke går direkte. Jørgen Lorentzen har imidlertid fått mange sjanser til å komme med korreksjoner. Jeg synes han har benyttet disse mulighetene svært dårlig. Han har vært mer opptatt av å angripe programmet og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kortversjonen av hans argumentasjon i forhold til realiteten er at det ikke finnes beviser på at han tar feil, og da forutsetter han at han har rett. Man blir ikke særlig imponert av slikt.
Lenge før Hjernevask, i en kommentar i Ukeavisen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese følgende under overskriften “Kunnskapsforakt”:
“Jørgen Lorentzen omtaler i et intervju i Kanal24 en av de aktuelle forskerne som biofascist og krever at han trekker seg som forsker. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ber forskerne slutte å synse og begynne å forske. Mannspanelets leder, som later til å føle at mannens evne som oppdrager er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en professor. Hva mener de egentlig? At forskning er synsing hvis den ikke støtter deres ideologisk og politisk baserte vurderinger?”
Noe tilsvarende kan man lese i Astrid S Dypviks artikkel “Den vanskelege evolusjonen” i Dag og Tid 16. oktober 2009.
Googler man ordet “biofascist” får man inntrykk av at dette er et ord Jørgen Lorentzen har den tvilsomme æren av å innført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bruker det for å karakterisere sine motstandere.