Jørgen Lorentzen er den som har fått mest juling i Hjernevask og i debatten i kjølvannet av programmene. Alt har sikkert ikke vært rimelig eller berettiget. Men jeg synes at han går langt i sine anstrengelser for å diskreditere seg selv.
Man kan sikkert kritisere klippingen av programmene. Men det er nå en gang slik TV produseres, når det ikke går direkte. Jørgen Lorentzen har imidlertid fått mange sjanser til å komme med korreksjoner. Jeg synes han har benyttet disse mulighetene svært dårlig. Han har vært mer opptatt av å angripe programmet og de som er uenig med ham, enn av å få fram hva han selv står for. Kortversjonen av hans argumentasjon i forhold til realiteten er at det ikke finnes beviser på at han tar feil, og da forutsetter han at han har rett. Man blir ikke særlig imponert av slikt.
Lenge før Hjernevask, i en kommentar i Ukeavisen Ledelse fra 10. mars 2008 kunne vi lese følgende under overskriften “Kunnskapsforakt”:
“Jørgen Lorentzen omtaler i et intervju i Kanal24 en av de aktuelle forskerne som biofascist og krever at han trekker seg som forsker. Gunn Karin Gjul fra Arbeiderpartiet ber forskerne slutte å synse og begynne å forske. Mannspanelets leder, som later til å føle at mannens evne som oppdrager er under angrep, går like gjerne ut og sier at dette er så dumt at det bare kan ha vært sagt av en professor. Hva mener de egentlig? At forskning er synsing hvis den ikke støtter deres ideologisk og politisk baserte vurderinger?”
Noe tilsvarende kan man lese i Astrid S Dypviks artikkel “Den vanskelege evolusjonen” i Dag og Tid 16. oktober 2009.
Googler man ordet “biofascist” får man inntrykk av at dette er et ord Jørgen Lorentzen har den tvilsomme æren av å innført, i alle fall i Norge, og at han gjerne bruker det for å karakterisere sine motstandere.
Før Hjernevask ble sendt hevdet han i Dagbladet at programmet var et resultat av Harald Eias 40-årskrise og at han nylig var skilt. Man kan trygt si at Jørgen Lorentzen hadde lagt debattnivået særdeles lavt allerede før serien ble sendt.
Men Jørgen Lorentzen gir seg ikke. I en kronikk i Aftenposten 20. april karakteriserer han noen av sine kritikere (Ole Texmo, Kjetil Rolness, Sylvi Listhaug og Jon Hustad) som “høyrepopulistiske hærførere” og at disse lokker “de feige hyenene ut av elefantkirkegården”. Disse feige hyenene som “marsjert i skjellsordtakt”. Disse feige hyenene er “Ottar Brox, Øyvind Østerud, Stig Frøland, Kristian Gundersen, Tor K. Larsen og andre”.
“Hadde de hatt redelige hensikter med sine innlegg” fortsetter Jørgen Lorentzen i sin omtale av høyrepopulistene og hyenene, og beskylder dermed disse for uredelighet.
Noen av populistene og hyenene skal i følge Jørgen Lorentzen ha sagt at han har påvirket norsk politikk. Det er mulig at han betrakter det å være med i Mannspanelet og å delta i utvalget som skal gjennomgå barneloven som deltakelse i supperåd uten politisk relevans, men jeg er da overrasket over at han har villet bruke tid på dette. Men Jørgen Lorentzen avfeier sine kritikere med at de ikke vet hva de snakker om.
Ikke på ett punkt imøtegår han sine kritikere, det er bare skjellsord og personkarakteristikker. Det han avslutningsvis skriver om hva han selv står for er standpunkter fra kjønnspolitikeren Jørgen Lorentzen, ikke noe som sier noe om forskningsresultater. Slik argumenterer en person som har klaget behandlingen av seg selv inn for Kringkastingsrådet.
Jørgen Lorentzen får svar på tiltale fra en av hyenene, Kritian Gundersen, i Aftenposten 23. april 2010, under tittelen “Som en hyene ser det”. Jeg skal ikke gjengi hans synspunkter, men anfaler folk å lese innlegget.
Jeg er dypt skeptisk til de synspunkter Jørgen Lorentzen forfekter om kjønn som en sosial konstruksjon. For å være ærlig synes jeg det virker direkte latterlig. Det strider mot det vi kan se, og etter min mening strider det også mot det som det er mulig å tenke seg fram til og samtidig beholde en viss bakkekontakt. Men jeg lever helt greit med at vi har ulike synspunkter og jeg vet godt at noe av det man mener å kunne observere og slutninger basert på “common sense” kan vise seg å være riv ruskende galt. Skulle vi bare ha stolt på det vi selv ser ville de fleste av oss fortsatt ha insistert på at jorden er flat.
Jeg kan anvende meg av Jørgen Lorentzens egen metode og si at det ikke er bevist at jeg tar feil, og da holder jeg fast ved at jeg har rett. Forskjellen mellom Jørgen Lorentzen og meg er imidlertid at han bruker metoden til noe han kaller vitenskap, jeg bruker den som basis for å gjøre meg opp mine meninger og som bakgrunn for synsinger. Jeg påstår ikke å ha noe vitenskapelig belegg for det jeg mener om disse spørsmål. Her er vi ved ett alvorlig metodisk problem for den som pretenderer å drive vitenskap, som ikke betyr noe når man synser. For å si det forsiktig er jeg ikke overbevist av Jørgen Lorentzens metoder. Det kan godt hende at de holder for å si noe om maskulinitet i litteratur, men jeg er opptatt av virkeligheten. Da holder det ikke med analyser av litteratur.
Det mest alvorlige problemet er likevel måten han møter kritikk og kritikere på. Den som møter sine kritikere ved å stemple dem som “biofascister”, “høyrepopulister” og “feige hyener”, og beskylder dem for uredelighet fremfor å imøtegå arugmentene, stiller seg selv utenfor den saklige debatt. Det er dette, og ikke hans synspunkter på kjønnsroller, arv og miljø som har gjort at Jørgen Lorentzen har blitt den som både krympet mest og mistet fargen i vask. Og det er dette som begrunner overskriften på dette innlegget.
Kristian Gundersen skriver om Hjernevask:
“Det måtte altså en klovn til for å stikke hull på byllen. Slik sett står Harald Eia i den beste europeiske hofftradisjon, det er bare hoffnarren som kan fortelle kongen sannheten uten at hans hode kappes av.”
Jeg synes det er meget godt sagt. Hjernevask kan ikke regnes som forskningsformidling i tradisjonell forstand. Men Harald Eia og Ole Martin Ihle har sparket i gang en høyst nødvendig debatt. Det fortjener de all mulig honnør for. Holder vi oss til eventyr kan vi vel også si at det står igjen en naken keiser.