Når rakner det for Siv Jensen?

Om noen skul­le ha vært i tvil: Jeg liker ikke FrP. Jeg håper de ald­ri kom­mer i regje­ring og at de for­svin­ner ut av byrå­det i Oslo (så kan kan­skje Oslo også bli en syk­kel­venn­lig by).

Å over­ta som leder etter parti­ei­er Carl I Hagen må ha vært en nes­ten umu­lig opp­ga­ve. Carl I Hagen had­de byg­get par­ti­et opp fra ingen­ting til et av de størs­te par­ti­ene i Nor­ge. Det­te ga ham en unik posi­sjon. Carl I Hagen kun­ne gjø­re som han vil­le. Han kun­ne set­te parti­pro­gram­met til side om det pas­set ham, og par­ti­et fulg­te Hagen, ikke pro­gram­met. Og han kun­ne være bru­tal over­for sine mot­stan­de­re og være gans­ke trygg på at de fles­te vil­le føl­ge ham. Ingen kan gå inn i en slik rol­le. Da må man byg­ge opp sin egen beve­gel­se. Og det er vel også noe av grun­nen til at orga­ni­sa­sjo­ner basert på karis­ma­tisk leder­skap så ofte står og fal­ler med lede­ren.

Det er bare å inn­røm­me det: Siv Jen­sen har klart seg utro­lig bra, langt bed­re enn hva jeg had­de ven­tet (og håpet). Carl I Hagen har i kraft av sin per­son­li­ge posi­sjon kun­net hol­de alle de mot­stri­den­de inter­es­se­ne i FrP noen­lun­de i sjakk. Ingen har kun­net utford­re Hagen. Jeg had­de ven­tet at mye av de under­lig­gen­de kon­flik­te­ne i FrP skul­le kom­me tyde­li­ge­re til over­fla­ten da Siv Jen­sen over­tok. At en kvin­ne skul­le få den nød­ven­di­ge auto­ri­tet i en orga­ni­sa­sjon som sam­ler så mye grums som FrP gjør, det had­de jeg ikke ven­tet. Man kan bare gra­tu­le­re Siv Jen­sen med at hun har klart opp­ga­ven så godt som hun har gjort. Men etter val­get i høst har hun mis­tet noe av glø­den og tryk­ket, og etter lands­mø­tet frem­står hun som svek­ket. For å si det med Håvard Narum i dagens (27.04.2010) utga­ve av Aften­pos­ten:

I den grad lands­mø­tet skul­le være en ten­ta­men for Siv Jen­sen i kuns­ten å balan­se­re mel­lom den aggres­si­ve mis­nøy­e­for­mid­ler og den kon­struk­ti­ve resul­tat­po­li­ti­ker, strøk hun med glans.”

Når Siv Jen­sen nå også kre­ver at det skal være fle­re (parti)politiske debat­ter på TV viser hun også at hun har mis­tet gre­pet. Det hun har å by på er ikke inter­es­sant nok til å for­tje­ne jour­na­lis­tisk dek­ning, der­for kre­ver hun å bli kvo­tert inn i sende­skje­ma­et. At hun er opp­tatt av TV-debatt viser også at hun ikke hen­ger helt med i debatt- og medie­ut­vik­lin­gen. Men kan­skje er det like­vel en rik­tig vur­de­ring når hen­nes mål­grup­pe for en stor del er nett­opp de som ikke har fulgt med i medie­ut­vik­lin­gen (eller utvik­lin­gen mer gene­relt).

Nå synes det å bob­le litt mer under lok­ket i FrP. Siv Jen­sen kri­ti­se­rer selv­føl­ge­lig ikke lands­mø­tets valg av nest­le­der og had­de ikke på for­hånd gitt sin støt­te til noen av kan­di­da­te­ne. Men det kan ikke være mye tvil om at hun had­de fore­truk­ket Ter­je Søvik­nes frem­for Bård Hoks­rud.

Jeg er enig med Frank Aare­brot når han sier at FrP ska­der seg selv ved ikke å vel­ge Søvik­nes. Han kun­ne nok ha opp­nådd resul­ta­ter og kan­skje regje­rings­makt på en helt annen måte enn Hoks­rud og jeg tror Søvik­nes har rett når han sier at FrPs bas­tan­te bom­pen­ge-nei gir FrP mind­re makt. Der­for er jeg glad for at Bård Hoks­rud ble valgt. Alt som gir mind­re makt til FrP er av det gode. Nå er det til­ba­ke til kjernev­der­di­ene, og den­ne uken er kjerne­ver­di­ene i FrP (nei til) bom­pen­ger og eien­doms­katt. Nes­te uke kan de kom­me med nye til­bud.

Under Carl I Hagens leder­skap vil­le det vært uten­ke­lig at par­ti­et skul­le ha valgt en annen nest­le­der enn den Hagen øns­ket. At det nå skjer viser at Siv Jen­sens posi­sjon i par­ti­et er bety­de­lig sva­ke­re, enten det skyl­des at hun ikke er i stand til å tvin­ge gjen­nom sitt syn eller at hun ikke øns­ker å gjø­re det.

Carl I Hagen pek­te selv ut sin etter­føl­ger, selv om hun for­melt ble valgt av lands­mø­tet. Det var nok klokt tenkt av Carl I Hagen at han vil­le trek­ke seg ut av poli­tik­ken da han over­lot roret til Siv Jen­sen. Det vil­le være vans­ke­lig nok å over­ta etter Carl I Hagen om man ikke skul­le ha ham med som en syv­en­de far i huset også.

Men det er ikke sær­lig over­ras­ken­de at Carl I Hagen ikke kla­rer å hol­de seg unna. Først duk­ker han opp som en “eldre­ge­ne­ral”, så lan­se­res han som ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo og nå kri­ti­se­rer han åpent parti­le­del­sen. Det må være ille nok for Siv Jen­sen å ha Carl I Hagen som en “med­hjel­per” hun nep­pe har bedt om. Carl I Hagen viser en av sine dår­ligs­te sider. Han tåler ikke at han ikke er midt­punk­tet for opp­merk­som­he­ten. Carl I Hagen var hovedntre­pre­nø­ren da Siv Jen­sen ble byg­get opp, men han kan også kom­me til å bli den som river hen­ne ned.

Hagen mener at par­ti­et har blitt tregt og byrå­kra­tisk. Kan­skje det. Noen vil sik­ker si at det har blitt mer demo­kra­tisk. Det er ikke len­ger en parti­ei­er som kan gjø­re hva han vil. Hagen vil at alle tals­menn skal kun­ne ryk­ke ut i media med sine saker sam­me dag som de duk­ker opp, og at det ikke skal gå gjen­nom en kvern med behand­ling i gruppe­sty­re, osv. Å bli dol­ket i ryg­gen av Carl I Hagen ved at han åpent kri­ti­se­rer hen­nes måte å lede par­ti­et på, var nok det hun minst treng­te akku­rat nå.

Her viser Carl I Hagen sine egne kjerne­ver­di­er. Før han gikk inn i poli­tik­ken var Carl I Hagen direk­tør i suk­ker­sel­ska­pet Tate & Lyle. Egent­lig har han ald­ri slut­tet å sel­ge suk­ker. Han til­byr noe som er søtt, som fris­ter man­ge, er lett­spi­se­lig og gir umi­del­bar effekt, men som også er svis av fort, er usunt og gans­ke tomt for nærings­stof­fer. Han sel­ger sine søt­sa­ker til alle som er vil­li­ge til å kjø­pe. Carl I Hagen er opp­tatt av mar­keds­an­de­ler, ikke av poli­tikk. Men aller mest er han opp­tatt av Carl I Hagen.

I FrP eks­klu­de­rer man hver­and­re. Skjønt i FrPs new­speak heter det ikke eks­klu­sjon, det heter “aktiv utmel­ding”. Når det kal­les “aktiv utmel­ding” når man ikke gjør noe aktivt for å mel­de seg ut, da kan man lure på hva det heter når folk aktivt mel­der seg ut av par­ti­et. Men det er en annen sak. I et par­ti med dår­lig parti­kul­tur har det stort sett vært slik at fler­tal­let har eks­klu­dert mindre­tal­let hvis mindre­tal­let ikke har vil­let gi seg. Eks­klu­sjo­ne­ne skal visst­nok god­kjen­nes av sen­tral­ko­mi­te­en. Men de går i prak­sis ikke mot loka­le ved­tak, uan­sett hva eks­klu­sjons­grun­nen måt­te være. Slik gjør man det i et par­ti som hyl­ler indi­vi­du­ell fri­het. Tid­li­ge­re var det de som gikk mot Carl I Hagen som ble eks­klu­dert. Men dagens ledel­se er ikke sterk nok til å fort­set­te den lin­jen.

Det er under­hol­den­de at man går inn for at bom­pen­ger skal være eks­klu­sjons­grunn. Det har man også ved­tatt tid­li­ge­re — fak­tisk ved­tok FrP det­te mens det fort­satt sto i deres pro­gram at bom­penge­fi­nan­sie­ring kun­ne være aktu­elt når det­te var enes­te måten man kun­ne rea­li­se­re et vei­pro­sjekt på. Man kun­ne alt­så bli eks­klu­dert for å føl­ge parti­pro­gram­met. Nå har man hel­ler bestemt seg for at det er bed­re at vei­en ikke byg­ges enn at den finan­sie­res med bom­pen­ger. Bygde­tul­lin­ge­ne er til­ba­ke. Det er fint med et par­ti med prin­sip­per!

Det er inter­es­sant å føl­ge FrP på menings­må­lin­ge­ne. Det bes­te ste­det for slik infor­ma­sjo­ner val­fors­ker Bernt Aar­dals nett­si­der. Ser vi på målin­ger fra 1997 til i dag så har FrP all­tid vært et par­ti som sco­rer høyt de åre­ne det ikke er valg, og så taper når det blir alvor og val­get nær­mer seg. Etter å ha vært på bunn ved val­get har man klat­ret på menings­må­lin­ge­ne og vært på topp midt mel­lom val­ge­ne. Det som nå er inter­es­sant er at FrP etter val­get 2009 ikke har klart å ta igjen noe sær­lig av det de tap­te fra august 2008 til sep­tem­ber 2009. Ut fra tid­li­ge­re tenden­ser bur­de FrP nå ha nær­met seg en ny topp på menings­må­lin­ge­ne. Det har ikke skjedd. Det skal bli spen­nen­de å se om FrP når det drar seg til før val­get 2011 kom­mer til å fal­le fra omtrent det som var valg­re­sul­ta­tet 2009 i ste­det for fra en mel­lom­valgs­topp. I så fall skal det bli inter­es­sant å se hvor dypt de kan fal­le.

Vi ser et par­ti som viser tegn til frust­ra­sjon for­di ledel­sen ikke leve­rer. FrP kom ikke i regje­ring. De er lite syn­li­ge i poli­tik­ken og er på defen­si­ven. Når Carl I Hagen kri­ti­se­rer måten par­ti­et ledes på, da åpner han også opp for and­re. Mer åpen kri­tikk og en mer frust­rert ledel­se som vil føle seg mot­ar­bei­det i eget part vil kun­ne brin­ge man­ge mot­set­nin­ger og kon­flik­ter vil over­fla­ten. Blir pres­set mot Siv Jen­sen for stort står det ingen klar til å over­ta. Da kan de kla­re å rive par­ti­et i styk­ker i inter­ne stri­dig­he­ter og makt­kam­per.

Jeg øns­ker ikke Siv Jen­sen noe vondt. Men hun leder et par­ti som jeg gjer­ne seg fal­ler dypt eller endog fal­ler sam­men. Og da fal­ler Siv Jen­sen med par­ti­et. Synd for hen­ne. Og jeg unner ærlig talt Nor­ges mest pom­pø­se, selv­opp­tat­te og hyk­le­ris­ke poli­ti­ker, Carl I Hagen, å se sitt bygg­verk fal­le i grus. Kan­skje kan det skje før vi aner.

Print Friendly, PDF & Email