Opera jorden rundt på 80 dager

Jeg har sett den nye norske operaen “Jorden rundt på 80 dager”. Dessverre synes jeg ikke at den innfridde. Hva er det som svikter i denne og litt for mange samtidsoperaer?

Det er ikke uten grunn at det er komponisten som nevnes først når man snakker om opera. Librettisten, den som har skrevet teksten, er ikke den som huskes — hvis ikke begge blir glemt. Det er komponisten, ikke librettisten som er er dramatikeren i opera. Men komponisten må ha en god libretto som utgangspunkt. Franz Joseph Haydn komponerte flere operaer, men det er ikke det han huskes for. Han kunne komponere musikkdrama, det har han vist gjennom Skapelsen og Årstidene. Men han hadde ingen gode librettoer å arbeide med, og da blir det ikke noen store operaer. Det det samme gjelder Franz Schubert. Han kunne så absolutt komponere sanger, men ingen av hans operaer settes opp i dag.

Hva kjennetegner en libretto som fungerer? Litteratur forteller gjennom tekst, film gjennom bilder og opera gjennom musikk. Handling kan fortelles godt gjennom ord, mens musikk ikke formidler dette like godt. Men intet kommer opp mot musikk når det gjelder å fomidle følelser og emosjoner.

Alle store operaer jeg kan komme på bæres av personer med sterke følelser og relasjonene mellom dem. Det er kjærlighet og hat, tro og tvil, lengsel og smerte, indre spenninger og spenningsfylte relasjoner. Men det er ikke nødvendigvis så mye handling. Det har vært sagt om Dido i Didos klage fra Henry Purcells opera “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har veldig mye å føle.

Det er neppe heller tilfeldig at så mange operaer har navn etter hovedpersonen, enten det egentlige navnet eller kallenavn som La Traviata eller Madame Butterfly.

Der er vi ved noe av problemet. “Jorden rundt på 80 dager” har ikke sterke nok og tilstrekkelig interessante personer. Philias Fogg er en kjedelig tørrpinn av et petimeter totalt uten følelser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som skaper et operatisk drama. Romanen “Jorden rundt på 80 dager” drives av spenningen i handlingen. Det er omtrent som et etapperitt på sykkel hvor spenningen i stor grad er kampen mot klokken. Det kan være spennende å følge, og “Jorden rundt på 80 dager” er en spennende roman. Men spenningen ligger på det utvendige plan og det bærer ikke en opera. Philas Fogg er ganske enkelt ikke egnet som operahelt. Han er en slags Falstaff som ikke er komisk, og uten komikken er det ikke mye igjen av Falstaff.

Paspartout, Philias Foggs tjener, kunne vært en slags Leporello. Men han mangler en sterkere karakter å spille mot, og da fungerer det ikke særlig overbevisende.

Konflikten mellom Stuart og Fogg, de som som har inngått et veddemål, blir for fjern i forhold til handlingen. Stuarts niese, detektiven Fionula blir for mye en klisje — i alle fall i begynnelsen. Første akt er en del episoder med mange effekter, men ikke noe drama.

Operaen tar seg opp i andre akt. Fionula blir forelsket i Philias Fogg, den mann hvis reise hun skal forhindre slik at han taper veddemålet med hennes onkel Stuart. Gjennom dette utvikler Finoula seg fra å være en klisjé til å bli et relativt levende menneske. Her begynner det å bli operatematikk: Hun rives mellom lojalitet til sin onkel Stuart og kjærligheten til Philias Fogg. Det blir litt som Don José i Carmen, der han slites mellom forelskelsen i Carmen og lojaliteten overfor Mikaela og sin mor — uten at den tørre Philas Fogg tåler å bli sammenlignet med den ildfulle Carmen.

I andre akt får vi også noen arier. Man må gjerne mene at jeg er tradisjonell og gammeldags. Men jeg liker at operaer har arier. Det kom sent, men ikke så verst.

Hvis man har intensjoner om å fortelle en handling gjennom opera, da er det stor risiko for å mislykkes. Handlingen må selvsagt være der, men den er bare rammen rundt det drama som på en eller annen måte utspiller seg mellom aktørene. Fortellingen i seg selv er ikke nok.

Hvis det ikke er nok drama i librettoen, da har ikke komponisten det han trenger for å skape drama i musikken. Derfor får vi ikke vite hva Gisle Kverndokk kunne ha fått til med et litt bedre utgangspunkt.

Opphavsrett (fotografirett) og (god) presseskikk

Pressens faglige utvalg (PFU) har i dag truffet vedtak i en sak 030/10 hvor Grimstad Adressetidende var klaget inn for bruk av et bilde fra Facebook. PFU konkluderte i følge referatet i bladet Journalisten med at dette ikke var i strid med god presseskikk. Vedtaket er ennå ikke tilgjengelig på PFUs nettsider.

Jeg synes at dette er en underlig avgjørelse. I følge Journalisten sier PFU blant annet:

“PFU påpeker at utvalget ikke kan ta stilling til opphavsretten og retten til eget bilde, noe som opptar klagerne.”

Det er for så vidt greit at PFU treffer sine avgjørelser ut fra hva de mener er god presseskikk og “Vær varsom-plakaten”. Men å se helt bort fra hva som er lovlig og ulovlig, slik at man kan komme til at ulovlig bruk av bilder er i samsvar med god presseskikk, det blir problematisk. Jeg utelukker ikke at det kan være i samsvar med god presseskikk å krenke andres rettigheter, men det må være i helt spesielle situasjoner. Man kan ikke gjøre det i enhver nyhetssak.

Continue reading Opphavsrett (fotografirett) og (god) presseskikk

Sykling i marka

Aftenposten bringer i dag en skremmende historie. Noen hensynsløse gærninger hadde spent en kjetting over traséen der det skulle arrangeres et sykkleritt. Hadde ikke sabotasjen blitt oppdaget i tide kunne det har gått riktig galt.

Artikkelen minner oss om at det ikke bare er bilister som vil syklister til livs. Den avsluttes slik:

“Debattene om syklister i Marka har pågått i årevis. For noen år tilbake foreslo Friluftsetaten å forby sykling på stier i Marka. Skiforeningen, Den Norske Turistforening, Oslo Idrettskrets og andre organisasjoner ønsket terrengsyklistene ut av skogen. Forslaget førte til en voldsom debatt i mediene. Forlaget ble nedstemt av byrådet.”

Continue reading Sykling i marka

Universitetenes bokstavkarakterer – en arbeidsulykke

[Dette er en gammel kommentar som jeg henter fram som en kommentar til Aftenpostens artikkel “Norge for snille med karakterene” 27. mai 2010. Jeg vet dessverre ikke når denne kommentaren opprinnelig ble skrevet. Filen jeg har hentet dette fra er fra september 2006, men det er nok et tidspunkt da jeg endret publiseringssystem og dermed endret filene, ikke da den ble skrevet. Jeg kommenterte dette i en annen artikkel i Universitas i 2002, så antageligvis er denne kommentaren fra den samme tiden. Den gjengis uten endringer.]

Innføring av bokstavkarakterer ved universitetene var dårlig forberedt, var basert på en misforståelse og har en rekke uheldige konsekvenser. Og en ulykke kommer som kjent ikke alene – nå skal vi utsettes for Gauss også.

Begrunnelsen for at våre politikere bestemte at universiteter og høyskoler skulle innføre en ny karakterskala, var at det er en europeisk karakterskala. Bokstavkarakterer skal være et ledd i harmonisering av høyere utdanning i Europa. Men dette er basert på en misforståelse. Det finnes ingen europeisk karakterskala, og det foreligger ingen planer om å innføre dette – med mindre det eksisterer hemmelige dokumenter som sier noe annet enn de dokumentene som er offentlig tilgjengelig. Så når våre politikere har vedtatt dette i den tro at det er et ledd i en europeisk harmonisering, så skyldes dette at noen byråkrater ikke har lest de grunnleggende dokumenter godt nok.

Continue reading Universitetenes bokstavkarakterer – en arbeidsulykke

Ingen plass for sykler i fremtidens Oslo?

Plan og bygningsetaten har sendt informasjonsavisen byblikk — moteriktig skrevet med liten forbokstav i navnet — til alle husstander i Oslo. Den finnes også på nett. Den forteller om visjonene for fremtidens Oslo. Jeg leter etter sykler i denne fremtidsvisjonen. Men jeg finner ikke en eneste. Så vidt jeg kan se er ikke ordet sykkel nevnt en eneste gang, og alle illustrasjonsbildene er helt fri for sykler.

Jeg er ikke av de som gir meg med en gang. Så jeg gikk inn på Plan og bygningsetatens nettsider og fant bl.a. lenker til vedtatte planer. Et av kartene heter Transportbyen. Men heller ikke her nevnes sykler. På Plankart for den blågrønne strukturen i Oslos byggesone, plankart indre Oslo er det merket av noen turdrag og andre viktige gangforbindelser. Men det finnes ikke noe om sykler eller sykkelveier.

Continue reading Ingen plass for sykler i fremtidens Oslo?

Norske forbrukere betaler for ostedumping

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om “Er fisk mat?”, om den løgnaktige retorikken om at norsk landbruk må opprettholdes for å sikre norsk matforsyning. Jeg vurderte å ta med et avsnitt om subsidiert eksport av Jarlsbergost, men droppet det fordi jeg ikke ville bruke tid på å lete fram fakta. Nå har Aftenposten tatt den jobben og presenterer dette i artikkelen “Melkedrikkere betaler for Tine-eksport“:

“For hver liter melk du kjøper i butikken, går 39 øre til støtte av eksport av Jarlsberg-ost. Årsaken til dette, er at det produseres for mye melk i Norge. 10 prosent av all melk vi produserer går til Jarlsberg-produksjon. 60 prosent av denne osten eksporteres.”

Eksportsubsidiene utgjør 13,70 kr pr kg ost. Jeg vil tro at denne osten er dobbeltsubsidiert ved at melkebøndene får landbruksstøtte for å produsere for mye melk, og at man på toppen av dette får subsidier gjennom “prisutjevningen” for å eksportere osten. Overproduksjon av melk koster 700 mill pr år skriver Dagens Næringsliv, med referanse til Ivar Gaasland.

Continue reading Norske forbrukere betaler for ostedumping

Stoltenberg: Ikke min jobb å styre Statoil (men å styre lederlønn i Hydro?)

“Min jobb er ikke å styre Statoil” sier Jens Stoltenberg i følge Aftenposten. “Vi følger vanlige spilleregler”, og “vi bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter” sier Stoltenberg, fortsatt i følge Aftenposten. Jeg er ikke uenig i at staten skal følge vanlige spilleregler i Statoil, ei heller i at staten bør være varsomme med å gå inn i enkeltprosjekter.

Men å stille miljøkrav er vel ikke nødvendigvis å gå inn i enkeltprosjekter? Staten må, som største aksjonær, kunne mene noe om selskapspolicy, bl.a. når det gjelder å engasjere seg i prosjekter med stor miljørisiko — uten at de nødvendigvis behøver å vurdere de enkelte prosjekter. Jeg er enig med Beate Sjåfjell i at det er ikke mye aktivt statlig eierskap vi ser i denne saken.

Det er interessant å skru klokken knappe tre år tilbake. Da gjaldt det et lite fillespørsmål, nemlig den allerede inngåtte opsjonsavtalen for ledelsen i Norsk Hydro. Det var inngått en avtale, en avtale av en type som Jens Stoltenberg tidligere hadde ivret for at man burde ha. Av en eventuell verdistigning på aksjene skulle ledelsen få 0,2% på deling. Den sterke kursutviklingen for Norsk Hydro gjorde at dette ble mye penger. At det ble enda mer på eierne, som satt med 99,8% av gevinsten som de selv ikke hadde bidratt noe til, brydde man seg mindre om.

Det er styret som fastsetter lønn og annen godtgjørelse for selskapets ledelse. Er man misfornøyd kaster man styret, men selskapet er uansett bundet av de avtaler styret inngår. Hvis en aksjonær ønsker å få vedtatt noe som binder styret, så gjøres dette på selskapets generalforsamling.

Den norske misunnelsen slo til. Det var under valgkampen foran kommunevalget 2007 og det ble en sak med symbolverdi. Da var det ikke snakk om å følge spilleregler eller at staten ikke skulle gripe inn i enkeltsaker. Daværende næringsminister og nåværende stortingspresident Dag Terje Andersen raste rundt som en elefant i et glassmagasin og gikk på tvers av alle spilleregler da han, sammen med Jens Stoltenberg, ga styreleder Jan Reinås en fot i ræva for å vise handlekraft og ofre noen. Her gikk største aksjonær rett på styret, uten at det skjedde gjennom generalforsamling eller andre selskapsorganer.

Vi så her hvor mye politikernes prinsipper er verdt. Når det kanskje kunne få betydning i en valgkamp spilte ikke vanlige spilleregler noen som helst rolle for politikerne, ei heller det enkle prinsipp om at man skal holde inngåtte avtaler — også om forholdene har utviklet seg på en annen måte enn man hadde regnet med da avtalen ble inngått.Kanskje er politikere så korrumpert av sine “løfter”, “garantier” og “vedtak” at de tror næringslivet kan løpe fra avtaler like lett som politikerne løper fra sine “garantier”, valgløfter og “vedtak” (som f.eks. vedtaket om å bygge Ringerikstunnelen). Heldigvis er det ikke slik, men dessverre synes for mange politikere å være ute av stand til å forstå det.

Det ble i denne lederlønnsdebatten pekt på at Folketrygdfondet ofte tok opp dette på generalforsamlinger, og det ble av Aftenposten på lederplass 22. august 2007 (ikke lenger på nett eller endret URL)  fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. Men gjelder det selskapets forhold til miljø, da mener visst staten at der er feil å ta dette opp på generalforsamlingen. Selvføgelig må det være sånn. På generalforsamlingen skal man begrense seg til å ta opp saker av stor og gjerne prinsipiell interesse. Og da er det selvfølgelig langt viktigere å holde fast ved et særnorsk lederlønnsnivå for ikke å vekke norsk misunnelse, enn å bry seg om miljø.

Pirater drifter pirater

Piratpartiet vil drifte Pirate Bay etter at en tysk rett påla deres tidligere nettleverandør å stenge Pirate Bay ute.

Pirate Bays virksomhet er kjent ulovlig ved en dom i Stockholms tingsrätt. Dommen er anket, og følgelig ikke rettskraftig. Samtidig må det presiseres at det er fire av personene bak Pirate Bay som er dømt, ikke selve virksomheten. Min vurdering er at det ikke er særlig tvilsomt at virksomheten er ulovlig. Det som kan diskuteres er om de fire personene har en tilstrekkelig tilknytning og har utvist den nødvendige personlige skyld til at de kan holdes straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for den ulovlige virksomheten. Så om de fire personene skulle bli frikjent i en høyere rettsinstans (noe jeg tviler på at vil skje), så betyr ikke det nødvendigvis at selve virksomheten anses for lovlig.

Den som drifter en tjeneste i form av å stille til disposisjon den nødvendige nødvendige infrastruktur medvirker til den tjenesten de drifter. Domeneshop medvirker på denne måten til det jeg presenterer på mitt nettsted, inkludert denne bloggen. Men at de medvirker ved å muliggjøre mine nettskriverier, så betyr ikke det nødvendigvis at de også er medansvarlig for det jeg måtte finne på å gjøre tilgjengelig på mitt nettsted. For at den som bidrar med driftstjenester skal kunne bli medansvarlig må det være et viss nærhet mellom hovedhandling og medvirkningshandling, og medvirkeren må utvise subjektiv skyld.

Domeneshop har ingen plikt til å følge med på hva jeg publiserer på mitt nettsted, like lite som et trykkeri har noen plikt til å lese bøkene får de trykker dem. Men hvis de vet og bevisst velger å medvirke, da vil vanligvis alle vilkår for medvirkningsansvar vanligvis være oppfyllt.

Continue reading Pirater drifter pirater

Er fisk mat?

Landbruksforhandlingene pågår. Bøndene raser og demonstrerer etter å ha blitt tilbudt en økning i tilskuddet som tilsvarer omtrent det som er økningen til samferdselssektoren i revidert statsbudsjett (et beløp som inkluderer “gamle penger”) Bøndenes krav til økning tilsvarer også ca 35% av totalbudsjettet for Universitetet i Oslo. Det er 60.100 årsverk i norsk landbruk.

Et vanlig argument i bøndenes retorikk er betydningen av matvaresikkerhet. Vi må ikke være avhengige av å importere mat. “Det er et viktig ansvar for ethvert land å sørge for sin egen matproduksjon” sier senterpartileder Liv Signe Navarsete.

Underlig nok synes det som om både media og politikere sluker dette rått. For bøndenes regnestykke går bare opp dersom man forutsetter at fisk ikke er mat. Tar vi med fisk produserer Norge langt mer mat enn vi spiser. Slik oppsummerer Eksportutvalget for fisk Norges eksport av sjømat:

“Selv i ”kriseåret 2009” ble det på verdensbasis konsumert norsk sjømat tilsvarende 35 millioner måltider hver dag.”

Det skulle bli 8 sjømatmålider pr dag for hver nordmann. Men dette er åpenbart ikke mat for bønder og Liv Signe Navarsete.

Continue reading Er fisk mat?