Nødvendige, rimelige og rettferdige køer med sosiale priser?

I desem­ber 2009 skrev jeg inn­leg­get Nor­ge — et land i kø. Jeg ven­der nå til­ba­ke til tema­et etter en dis­ku­sjon på twit­ter med @brumlebass. Jeg er ikke helt sik­ker på hvor det star­tet, men mye har i alle fall kom­met til å dreie seg tel­fon­kø.

Inn­led­nings­vis kan det være greit å min­ne om at ver­den er urett­fer­dig. Alle vi som er så hel­di­ge at vi er født og opp­vokst i Nor­ge har vun­net i livets Lot­to. Det er selv­fø­le­lig dypt urett­fer­dig at vi skal kun­ne bru­ke tiden på luk­sus­pro­ble­mer som sub­si­die­ring av bred­bånd og stør­rel­se på pen­sjon, om vi sam­men­lig­ner med de som ikke har gjort and­re feil her i livet enn å bli født i Sudan eller Gaza. Ikke alle har fått like stor gevinst. Men de såkalt fat­ti­ge i Nor­ge lider en gans­ke for­nem død om man ser litt uten­for Nor­ge. Den som snak­ker om (u)rettferdig for­ed­ling og bare ten­ker på Nor­ge har et gans­ke sne­vert per­spek­tiv.

Men også i et sne­vert nasjo­nalt per­spek­tiv er livet urett­fer­dig. Det er ikke rett­fer­dig at en pasjo­nert jeger og fisker må beta­le i dyre dom­mer for å dyr­ke sin inter­es­se, mens and­re er født inn i land­ei­en­de fami­li­er med en slags kvart­adel gjen­nom odels­ret­ten, og som kan ta seg godt betalt fra jege­re og fiske­re. And­re er født inn i fami­li­er som er res­sur­ster­ke på and­re måter, er smar­te­re enn and­re, er født på et sted som gir mulig­he­ter and­re ikke får (uten å måt­te beta­le mas­se), osv.

Når til­bu­det ikke er stort nok til å dek­ke etter­spør­se­len kan det hånd­te­res på fle­re måter. Vi kan over­late det til mar­ke­det. I teori­en vil man da få en pris som er så høy at det blir balan­se mel­lom til­bud og etter­spør­sel. Man­ge mar­ke­der fun­ge­rer slik. De fles­te av oss møter det­te noen gan­ger i livet når vi skal skaf­fe oss bolig. En annen mulig­het er at man stil­ler seg i kø. Den som først la seg i kø ved Col­lose­um fikk de bes­te bil­let­te­ne til pre­mie­ren på “Rin­ge­nes her­re”. En tred­je mulig­het er at noen bestem­mer hvem som er ver­di­ge tren­gen­de og som der­for skal få det de and­re ikke får.

Det­te fin­nes i man­ge vari­an­ter og blan­dings­for­mer. De som har lig­get i kø for å få pre­miere­bil­let­ter vil ofte måt­te fin­ne seg i at de mest ver­di­ge tren­gen­de har fått en invi­ta­sjon, eller har blitt invi­tert til en “eks­klu­siv” før­pre­miere. Kri­te­ri­ene for ver­dig­het kan nok variere mye. Noen har fått lov til å vel­ge først, og de i køen må nøye seg med det som er igjen når dis­se har tatt sitt. Enkel­te gan­ger hol­der det også å være litt smar­te­re enn and­re. I Paris i pås­ken kjøp­te vi bil­let­ter på for­hånd til popu­læ­re utstil­lin­ger (med inn­gang i et bestemt tids­rom). Noen av de som had­de stått len­ge i kø for å kjø­pe bil­let­ter i døra ble gans­ke sure av at alle vi som had­de bil­let­ter gikk for­bi den køen.

Når køene gjel­der til­gang til offent­li­ge eller hal­vof­fent­li­ge goder blir det et poli­tisk spørs­mål. I peri­oder med raskt øken­de etter­spør­sel etter rela­tivt nye goder er kø vans­ke­lig å unn­gå. Jeg øns­ker med fib­er inn i min lei­lig­het på Frog­ner i Oslo. Men det er ikke til­gjen­ge­lig.

Brum­le­bass mener at tele­fon­kø­ene var et resul­tat av vil­let poli­tikk og tek­no­lo­gisk utvik­ling. Jeg avvi­ser det­te med tek­no­lo­gisk utvik­ling — i alle fall som grunn til at man på tid­lig 1980-tall i Oslo kun­ne opp­le­ve å stå i kø et år for å få tele­fon. Hvis det had­de vært tek­no­lo­gisk utvik­ling, da had­de det vært til­sva­ren­de køer i and­re land det var natur­lig å sam­men­lig­ne seg med. Der var det så vidt jeg vet ikke sli­ke køer.

Vil­let poli­tikk? Det kan være grun­ner til ikke å byg­ge ut kapa­si­tet for å dek­ke sti­gen­de etter­spør­sel hvis den øken­de etter­spør­sel repre­sen­te­rer en utvik­ling man vil mot­ar­bei­de. Det er vel­kjent for alle, kan­skje med unn­tak for Frem­skritts­par­tet som hel­ler ikke her vil vite, at det ikke er mulig å byg­ge seg ut av tra­fikk­pro­ble­mer i stør­re byer. Økes kapa­si­te­ten øker tra­fik­ken. For å få folk over fra bil til and­re trans­port­løs­nin­ger må man gjø­re det mind­re attrak­tivt å kjø­re bil, f.eks. ved å la køene vokse. Men vil­le poli­ti­ker­ne på 1970-tal­let tele­fon­kø? Vil­le de ha barne­hage­kø? Jeg håper vir­ke­lig ikke det.

Tele­fon­køen skyld­tes man­gel­full og for lang­som utbyg­ging av tele­net­tet. Det er omtrent det sam­me vi ser i dag, med man­gel­full og for lang­som utbyg­ging av jern­bane, av syk­kel­vei­er, vei­er, led­nings­nett for kraft­over­fø­ring, osv. Køene er ikke resul­tat av vil­let poli­tikk, men av poli­tisk svikt.

Jeg har også stått i “rett­fer­dig” bolig­kø i OBOS. Det var selv­føl­ge­lig slik at de som had­de adel­skap i form av arvet OBOS-med­lem­skap sto først i køen. Vi vil­le ha “brukt-bolig”. Det fore­gikk slik at vi kun­ne mel­de oss på i køen. Jo len­ger ansi­en­ni­tet man had­de desto fle­re krav kun­ne man stil­le og like­vel håpe på å få dem opp­fylt. Så fikk man ett til­bud når man ende­lig sto først i køen. Da kun­ne man si “ja takk” og flyt­te til den ene lei­lig­he­ten, eller man kun­ne si “nei takk” og hel­ler håpe på at man vil­le være mer hel­dig i nes­te års til­de­ling. Det var ikke noe valg, men det var vel “sosi­alt” og “rett­fer­dig” etter Brum­le­bass’ kri­te­ri­er at noen OBOS-byrå­kra­ter skul­le bestem­me frem­for å la oss kun­ne vel­ge. Det posi­ti­ve var at lei­lig­he­ten var bil­lig. For de som had­de bodd der før had­de det vært en dår­lig inves­te­ring pga kuns­tig lav pris, for oss som kjøp­te var det bil­lig bolig. Men siden de som bod­de i sli­ke lei­lig­he­ter fikk så lite igjen for dem var det ikke man­ge som kom på mar­ke­det.

Brum­le­bass liker “sosia­le pri­ser”. De “sosia­le pri­se­ne” har gjer­ne betydd at de som var så hel­di­ge å få til­gang til et kna­pp­hets­gode også ble beløn­net med sub­si­di­er. Det var tyde­ligst i barne­hage­kø­ene. De som var så hel­di­ge å få kom­mu­nal barne­hage­plass ble kraf­tig sub­si­di­ert. De som ikke fikk måt­te ut på et dyre­re og dår­li­ge­re pri­vat mar­ked og ord­ne seg som best de kun­ne, og fikk ikke noe av den offent­li­ge støt­ten. Det er kan­skje ikke så rart at man­ge ikke syn­tes det var en alvor­lig synd å beta­le dag­mam­ma svart. Jeg synes ikke det var spe­si­elt sosi­alt, og defi­ni­tivt ikke rett­fer­dig.

Når det er kna­pp­het på et gode man mener alle bør ha til­gang til, da må man først og fremst byg­ge ut. Utbyg­gin­gen blir ikke rett­fer­dig. Man star­ter selv­føl­ge­lig der hvor man får mest igjen for inn­sat­sen. Som regel

Det er ikke “rett­fer­dig” at både min svi­ger­mor og min dat­ter har fib­er­nett, mens jeg må ta til tak­ke med ADSL over gam­le kob­ber­trå­der. Men alle kan ikke få alt all­tid. Det som vir­ke­lig had­de vært urett­fer­dig var om de som har fått et bed­re nett i til­legg skul­le bli sub­si­di­ert av det offent­li­ge.

For meg har til­gang til inter­nett vært vik­tig så len­ge det har vært mulig å ha det. Jeg har hatt til­gang til net­tet hjem­me­fra siden slut­ten av 1980-tal­let. Jeg har all­tid valgt høy­est til­gjen­ge­lig has­tig­het, enten det har vært 2400 baud ana­logt modem eller 20/1 Mbs ADSL+, som jeg har i dag. Den dagen høy­ere has­tig­het måt­te bli til­gjen­ge­lig, f.eks. ved at jeg kan får fib­er, opp­gra­de­rer jeg. Det­te har jeg vært og er vil­lig til å beta­le for. Der­imot har jeg ikke sett noen grunn til å beta­le for man­ge eks­tra TV-kana­ler. And­re prio­ri­te­rer på en annen måte. Kan­skje vil de ha alle til­gjen­ge­li­ge film- og sports­ka­na­ler på TV, men ser ikke beho­vet for høy­es­te has­tig­het på net­tet. Folk gjør sine egne prio­ri­te­rin­ger og vur­de­rer hvor mye de er vil­li­ge til å beta­le for til­bu­det. Jeg vil ikke ha poli­ti­ke­re eller byrå­kra­ter som over­prø­ver mine vur­de­rin­ger og mener å vite bed­re enn meg hva jeg “egent­lig” har behov for, hva som er godt nok for meg, om mitt behov er stort nok i for­hold til and­res behov, osv.

I Brum­le­bass’ sys­tem med “sosia­le pri­ser” og “rett­fer­di­ge køer” kun­ne jeg risi­ke­re noen men­te at alle bør ha til­gang til høy has­tig­het, og at køad­mi­ni­stra­to­re­ne men­te at den pri­sen jeg beta­ler er for høy. Så man gir sub­si­di­er, får økt etter­spør­sel etter høy­ere has­tig­he­ter fra de som til nå ikke har vært vil­li­ge til å beta­le det høy has­tig­het kos­ter. Alter­na­ti­vet til sub­si­di­er kan være en mak­si­mal­pris som gjør at utbyg­gin­gen stop­per opp for­di det er umu­lig å få lønn­som­het med sli­ke pri­ser. Så da had­de jeg måt­tet stil­le meg i kø og ven­te på tur, og had­de ikke fått den nett­has­tig­het jeg mener jeg tren­ger. Men det som er mind­re vik­tig, slikt som man­ge TV-kana­ler, det kan jeg få om jeg bare er vil­lig til å beta­le. I min ver­den vil­le det­te ver­ken være sosi­alt eller rett­fer­dig, bare irri­te­ren­de og dumt.

Brum­le­bass har ikke noe i mot å “sosia­li­se­re til­gan­gen til en vare”. Jeg vet ikke hva han mener med det og håper at jeg ald­ri får erfa­re det i prak­sis. Jeg vil tro at det betyr en eller annen form form rasjo­ne­ring og at noen poli­ti­ke­re og byrå­kra­ter skal bestem­me hva slags varer og tje­nes­ter jeg skal få til­gang til. Det gir asso­sia­sjo­ner til gam­le sov­jet-sys­te­mer.

En del tje­nes­ter kan og bør sub­si­di­e­res, gjer­ne mer enn i dag. Men sub­si­di­er av noe som alle har behov for eller øns­ker kan ikke bli et gode som bare gis til noen få. Jeg for­står ikke hvor­dan Brum­le­bass kan mene at et slikt sys­tem er “sosi­alt” og “rett­fer­dig”.

Kol­lek­tiv­trans­port kan ikke dri­ves uten sub­si­di­er og er i dag alt for dyrt. Nor­ge bru­ker lite på kol­lek­tiv­trans­port, i alle fall der beho­vet er størst. Rik­tig­nok er det slik, i alle fall i Oslo-områ­det, at kol­lek­tiv­net­tet ikke har kapa­si­tet til noen stor tra­fikk­øk­ning. Men det til­bu­det som fin­nes er til­gjen­ge­lig for alle og alle som benyt­ter seg av til­bu­det vil også nyte godt av sub­si­die­ne. Vi må ikke ven­te et par år i kø før det ende­lig har blitt vår tur til å kun­ne kjø­pe et sub­si­di­ert måneds­kort.

Jeg har ikke noen empi­ri som gir grunn­lag for å sam­men­lig­ne nors­ke poli­ti­ke­re med poli­ti­ke­re i and­re land. Sann­syn­lig­vis er de ikke så vel­dig mye bed­re and­re ste­der. Men jeg vet at tele­fon­kø ikke var en aktu­ell pro­blem­stil­ling i Eng­land på 1970-tal­let, og jeg tror det er len­ge siden det var en pro­blem­stil­ling i Sve­ri­ge. Syke­hus­kø er ufor­ståe­lig for fransk­menn. Stock­holm har lyk­tes i utvik­ling av kol­lek­tiv­tra­fikk på en helt annen måte enn Oslo. Frank­ri­ke og Spa­nia har fak­tisk byg­get ut jern­ba­nen, de har ikke bare snak­ket om det.

Det er like­vel noe som synes å sær­mer­ke nors­ke poli­tikk og byrå­krat som bidrar til at køene blir man­ge og lan­ge. Et pro­blem er at man ikke er i stand til å skil­le mel­lom inves­te­ring og for­bruk. Alt er utgif­ter i sam­me kate­go­ri, og der­med blir inves­te­ring i infra­struk­tur og sat­ser for sosial­hjelp stilt opp mot hver­and­re. Når inves­te­rings­mid­ler mang­ler blir man sit­ten­de med håp­løse løs­nin­ger som er dår­li­ge og dyre i drift. Jeg tror det er noe slikt som er grun­nen til at poli­ti­et fort­satt bru­ker tele­faks, men Brum­le­bass mener kan­skje at det­te også er vil­let poli­tikk med sosi­al og rett­fer­dig ven­ting på at man skal kun­ne ta i bruk mer moder­ne tek­no­lo­gi.

Alle skal med” er et sosial­de­mo­kra­tisk slag­ord. Noen gan­ger er det bra. Men hvis alle også skal med i beslut­nings­pro­ses­sen, da ender man gjer­ne man at ikke noe blir beslut­tet. Det blir man­ge små­kon­ger og ingen som kan eller vil skjæ­re igjen­nom så man kom­mer vide­re. Kan­skje er det en del av for­kla­rin­gen på at pla­ne­ne om nød­nett i Nor­ge risi­ke­rer å hava­re­re full­sten­dig.

Polsk riks­dag” er et uttrykk som skri­ver seg fra den gang alle ved­tak måt­te være enstem­mig, hvil­ket vil si at alle har veto­rett mot alt. Selv­føl­ge­lig var man ikke i stand til å ved­ta noe som helst. Fullt så ille er det ikke i Nor­ge. Men da Syk­lis­te­ne lands­for­ening lan­ser­te ide­en om at man også i Nor­ge bør gjø­re gam­le jern­bane­tra­se­er om til syk­kel­vei­er når man omsi­der får nye jern­bane­spor, da svar­te davæ­ren­de stats­sek­re­tær Erik Lahn­stein i Sam­ferd­sels­dep at det kun­ne være en god idé, men at det måt­te bli opp til de berør­te kom­mu­ner å avgjø­re om de fri­gjor­te area­le­ne skul­le dis­po­ne­res til det­te (refe­rert etter hukom­mel­sen). Hvis alle kom­mu­ner skal kun­ne bestem­me over hver sin lil­le bit, da veil det i alle fall ta tid — om det noen gang lar seg rea­li­se­re. Najo­nal infra­struk­tur kan ikke over­la­tes til kom­mu­ne­ne.

Vi skal også “kva­li­tets­sik­re” i alle ledd. Kva­li­tets­sik­ring er selv­føl­ge­lig vik­tig. Men det er mye byrå­kra­ti og for­sin­kel­se som begrun­nes med kva­li­tets­sik­ring. Det er noe slikt som gjør at Nor­ge er 12 år for­sin­ket i pla­ne­ne om å anskaf­fe nye red­nings­he­li­kopt­re. Resul­ta­tet er høye ved­li­ke­holds­kost­na­der for å kun­ne hol­de heli­kopt­re­ne i drift til de er 50 år gam­le og en dår­li­ge­re tje­nes­te for­di man har gam­melt utstyr. Brum­le­bass kan sik­kert si at det er tek­no­lo­gis­ke grun­ner til at vår red­nings­tje­nes­te kan ha pro­ble­mer i dår­lig vær, men jeg vil si at det er pol­tisk svikt som gjør at vi sit­ter med umo­der­ne utstyr som det er vel­dig dyrt å ved­li­ke­hol­de. Kan­skje er det også “kva­li­tets­sik­ring” som gjør at antal­let poli­ti i gate­ne i Oslo er hal­vert i løpet av 20 år til tross for økte bevilg­nin­ger, fle­re stil­lin­ger og man­ge løf­ter fra poli­ti­ke­re. De and­re er vel opp­tatt med å kva­li­tets­sik­re rap­por­te­ne folk må skri­ve og sør­ge for at vak­te­ne er rett­fer­dig for­delt etter sosia­le kri­te­ri­er.

Når man skal gjen­nom­føre offent­li­ge pro­sjek­ter er det en lei tendens til at man i Nor­ge skal lage noe fan­tas­tisk avan­sert som ingen har gjort før, og som selv­føl­ge­lig går galt. Jeg har und­ret meg over at man i Oslo har klart å bru­ke så man­ge år og så mye pen­gerFlexus-sys­te­met, mens man i and­re byer har hatt vel­fun­ge­ren­de elekt­ro­nis­ke bil­lett­sys­te­mer i åre­vis.

Jeg for­står ikke kon­sep­tet “rett­fer­dig kø”. Vær pas­siv og vent på din tur, det er en lite til­ta­len­de løs­ning. Kan­skje er man vil­lig til å beta­le det som det kos­ter, men man får ikke lov. Det skal være et offent­lig for­delt gode, rasjo­nert og pris­re­gu­lert. Nå er det selv­føl­ge­lig en del i køsam­fun­net som er like­re enn and­re. De som had­de en god grunn fikk gå for­bi and­re i tele­fon­kø, akku­rat som de med sær­lig behov går for­bi and­re i barne­hage­køen. Det kos­ter å stå i kø og det kos­ter å admi­ni­stre­re kø.

Køer med mulig­he­ter for pas­se­ring åpner for ukul­tur og kor­rup­sjon. Man fin­ner på alle muli­ge grun­ner som kan gi avan­se­ment i køen, med den kon­se­kvens at de som er ærli­ge sky­ves sta­dig len­ger bak­over. Så her varer ærlig­het lengst, i alle fall beløn­nes de ærli­ge med lengst tid i kø.  Jeg skal ikke påstå at man direk­te kun­ne kjø­pe seg avan­se­ment i køen, selv om det ikke kan ute­luk­kes. Men det kun­ne hjel­pe om man kjen­te noen i sys­te­met. Venne­tje­nes­ter kan også være kor­rup­sjon.

Når poli­tier­ne vil sty­re for mye ender de alt for ofte opp som en krys­ning av Goethes  Zau­berlehr­ling (troll­man­nens lære­gutt) og Orwells “Kame­rat Napo­le­on”.

Print Friendly, PDF & Email