Nødvendige, rimelige og rettferdige køer med sosiale priser?

I desember 2009 skrev jeg innlegget Norge — et land i kø. Jeg vender nå tilbake til temaet etter en diskusjon på twitter med @brumlebass. Jeg er ikke helt sikker på hvor det startet, men mye har i alle fall kommet til å dreie seg telfonkø.

Innledningsvis kan det være greit å minne om at verden er urettferdig. Alle vi som er så heldige at vi er født og oppvokst i Norge har vunnet i livets Lotto. Det er selvfølelig dypt urettferdig at vi skal kunne bruke tiden på luksusproblemer som subsidiering av bredbånd og størrelse på pensjon, om vi sammenligner med de som ikke har gjort andre feil her i livet enn å bli født i Sudan eller Gaza. Ikke alle har fått like stor gevinst. Men de såkalt fattige i Norge lider en ganske fornem død om man ser litt utenfor Norge. Den som snakker om (u)rettferdig foredling og bare tenker på Norge har et ganske snevert perspektiv.

Men også i et snevert nasjonalt perspektiv er livet urettferdig. Det er ikke rettferdig at en pasjonert jeger og fisker må betale i dyre dommer for å dyrke sin interesse, mens andre er født inn i landeiende familier med en slags kvartadel gjennom odelsretten, og som kan ta seg godt betalt fra jegere og fiskere. Andre er født inn i familier som er ressursterke på andre måter, er smartere enn andre, er født på et sted som gir muligheter andre ikke får (uten å måtte betale masse), osv.

Når tilbudet ikke er stort nok til å dekke etterspørselen kan det håndteres på flere måter. Vi kan overlate det til markedet. I teorien vil man da få en pris som er så høy at det blir balanse mellom tilbud og etterspørsel. Mange markeder fungerer slik. De fleste av oss møter dette noen ganger i livet når vi skal skaffe oss bolig. En annen mulighet er at man stiller seg i kø. Den som først la seg i kø ved Colloseum fikk de beste billettene til premieren på “Ringenes herre”. En tredje mulighet er at noen bestemmer hvem som er verdige trengende og som derfor skal få det de andre ikke får.

Dette finnes i mange varianter og blandingsformer. De som har ligget i kø for å få premierebilletter vil ofte måtte finne seg i at de mest verdige trengende har fått en invitasjon, eller har blitt invitert til en “eksklusiv” førpremiere. Kriteriene for verdighet kan nok variere mye. Noen har fått lov til å velge først, og de i køen må nøye seg med det som er igjen når disse har tatt sitt. Enkelte ganger holder det også å være litt smartere enn andre. I Paris i påsken kjøpte vi billetter på forhånd til populære utstillinger (med inngang i et bestemt tidsrom). Noen av de som hadde stått lenge i kø for å kjøpe billetter i døra ble ganske sure av at alle vi som hadde billetter gikk forbi den køen.

Når køene gjelder tilgang til offentlige eller halvoffentlige goder blir det et politisk spørsmål. I perioder med raskt økende etterspørsel etter relativt nye goder er kø vanskelig å unngå. Jeg ønsker med fiber inn i min leilighet på Frogner i Oslo. Men det er ikke tilgjengelig.

Brumlebass mener at telefonkøene var et resultat av villet politikk og teknologisk utvikling. Jeg avviser dette med teknologisk utvikling — i alle fall som grunn til at man på tidlig 1980-tall i Oslo kunne oppleve å stå i kø et år for å få telefon. Hvis det hadde vært teknologisk utvikling, da hadde det vært tilsvarende køer i andre land det var naturlig å sammenligne seg med. Der var det så vidt jeg vet ikke slike køer.

Villet politikk? Det kan være grunner til ikke å bygge ut kapasitet for å dekke stigende etterspørsel hvis den økende etterspørsel representerer en utvikling man vil motarbeide. Det er velkjent for alle, kanskje med unntak for Fremskrittspartet som heller ikke her vil vite, at det ikke er mulig å bygge seg ut av trafikkproblemer i større byer. Økes kapasiteten øker trafikken. For å få folk over fra bil til andre transportløsninger må man gjøre det mindre attraktivt å kjøre bil, f.eks. ved å la køene vokse. Men ville politikerne på 1970-tallet telefonkø? Ville de ha barnehagekø? Jeg håper virkelig ikke det.

Telefonkøen skyldtes mangelfull og for langsom utbygging av telenettet. Det er omtrent det samme vi ser i dag, med mangelfull og for langsom utbygging av jernbane, av sykkelveier, veier, ledningsnett for kraftoverføring, osv. Køene er ikke resultat av villet politikk, men av politisk svikt.

Jeg har også stått i “rettferdig” boligkø i OBOS. Det var selvfølgelig slik at de som hadde adelskap i form av arvet OBOS-medlemskap sto først i køen. Vi ville ha “brukt-bolig”. Det foregikk slik at vi kunne melde oss på i køen. Jo lenger ansiennitet man hadde desto flere krav kunne man stille og likevel håpe på å få dem oppfylt. Så fikk man ett tilbud når man endelig sto først i køen. Da kunne man si “ja takk” og flytte til den ene leiligheten, eller man kunne si “nei takk” og heller håpe på at man ville være mer heldig i neste års tildeling. Det var ikke noe valg, men det var vel “sosialt” og “rettferdig” etter Brumlebass’ kriterier at noen OBOS-byråkrater skulle bestemme fremfor å la oss kunne velge. Det positive var at leiligheten var billig. For de som hadde bodd der før hadde det vært en dårlig investering pga kunstig lav pris, for oss som kjøpte var det billig bolig. Men siden de som bodde i slike leiligheter fikk så lite igjen for dem var det ikke mange som kom på markedet.

Brumlebass liker “sosiale priser”. De “sosiale prisene” har gjerne betydd at de som var så heldige å få tilgang til et knapphetsgode også ble belønnet med subsidier. Det var tydeligst i barnehagekøene. De som var så heldige å få kommunal barnehageplass ble kraftig subsidiert. De som ikke fikk måtte ut på et dyrere og dårligere privat marked og ordne seg som best de kunne, og fikk ikke noe av den offentlige støtten. Det er kanskje ikke så rart at mange ikke syntes det var en alvorlig synd å betale dagmamma svart. Jeg synes ikke det var spesielt sosialt, og definitivt ikke rettferdig.

Når det er knapphet på et gode man mener alle bør ha tilgang til, da må man først og fremst bygge ut. Utbyggingen blir ikke rettferdig. Man starter selvfølgelig der hvor man får mest igjen for innsatsen. Som regel

Det er ikke “rettferdig” at både min svigermor og min datter har fibernett, mens jeg må ta til takke med ADSL over gamle kobbertråder. Men alle kan ikke få alt alltid. Det som virkelig hadde vært urettferdig var om de som har fått et bedre nett i tillegg skulle bli subsidiert av det offentlige.

For meg har tilgang til internett vært viktig så lenge det har vært mulig å ha det. Jeg har hatt tilgang til nettet hjemmefra siden slutten av 1980-tallet. Jeg har alltid valgt høyest tilgjengelig hastighet, enten det har vært 2400 baud analogt modem eller 20/1 Mbs ADSL+, som jeg har i dag. Den dagen høyere hastighet måtte bli tilgjengelig, f.eks. ved at jeg kan får fiber, oppgraderer jeg. Dette har jeg vært og er villig til å betale for. Derimot har jeg ikke sett noen grunn til å betale for mange ekstra TV-kanaler. Andre prioriterer på en annen måte. Kanskje vil de ha alle tilgjengelige film- og sportskanaler på TV, men ser ikke behovet for høyeste hastighet på nettet. Folk gjør sine egne prioriteringer og vurderer hvor mye de er villige til å betale for tilbudet. Jeg vil ikke ha politikere eller byråkrater som overprøver mine vurderinger og mener å vite bedre enn meg hva jeg “egentlig” har behov for, hva som er godt nok for meg, om mitt behov er stort nok i forhold til andres behov, osv.

I Brumlebass’ system med “sosiale priser” og “rettferdige køer” kunne jeg risikere noen mente at alle bør ha tilgang til høy hastighet, og at køadministratorene mente at den prisen jeg betaler er for høy. Så man gir subsidier, får økt etterspørsel etter høyere hastigheter fra de som til nå ikke har vært villige til å betale det høy hastighet koster. Alternativet til subsidier kan være en maksimalpris som gjør at utbyggingen stopper opp fordi det er umulig å få lønnsomhet med slike priser. Så da hadde jeg måttet stille meg i kø og vente på tur, og hadde ikke fått den netthastighet jeg mener jeg trenger. Men det som er mindre viktig, slikt som mange TV-kanaler, det kan jeg få om jeg bare er villig til å betale. I min verden ville dette verken være sosialt eller rettferdig, bare irriterende og dumt.

Brumlebass har ikke noe i mot å “sosialisere tilgangen til en vare”. Jeg vet ikke hva han mener med det og håper at jeg aldri får erfare det i praksis. Jeg vil tro at det betyr en eller annen form form rasjonering og at noen politikere og byråkrater skal bestemme hva slags varer og tjenester jeg skal få tilgang til. Det gir assosiasjoner til gamle sovjet-systemer.

En del tjenester kan og bør subsidieres, gjerne mer enn i dag. Men subsidier av noe som alle har behov for eller ønsker kan ikke bli et gode som bare gis til noen få. Jeg forstår ikke hvordan Brumlebass kan mene at et slikt system er “sosialt” og “rettferdig”.

Kollektivtransport kan ikke drives uten subsidier og er i dag alt for dyrt. Norge bruker lite på kollektivtransport, i alle fall der behovet er størst. Riktignok er det slik, i alle fall i Oslo-området, at kollektivnettet ikke har kapasitet til noen stor trafikkøkning. Men det tilbudet som finnes er tilgjengelig for alle og alle som benytter seg av tilbudet vil også nyte godt av subsidiene. Vi må ikke vente et par år i kø før det endelig har blitt vår tur til å kunne kjøpe et subsidiert månedskort.

Jeg har ikke noen empiri som gir grunnlag for å sammenligne norske politikere med politikere i andre land. Sannsynligvis er de ikke så veldig mye bedre andre steder. Men jeg vet at telefonkø ikke var en aktuell problemstilling i England på 1970-tallet, og jeg tror det er lenge siden det var en problemstilling i Sverige. Sykehuskø er uforståelig for franskmenn. Stockholm har lyktes i utvikling av kollektivtrafikk på en helt annen måte enn Oslo. Frankrike og Spania har faktisk bygget ut jernbanen, de har ikke bare snakket om det.

Det er likevel noe som synes å særmerke norske politikk og byråkrat som bidrar til at køene blir mange og lange. Et problem er at man ikke er i stand til å skille mellom investering og forbruk. Alt er utgifter i samme kategori, og dermed blir investering i infrastruktur og satser for sosialhjelp stilt opp mot hverandre. Når investeringsmidler mangler blir man sittende med håpløse løsninger som er dårlige og dyre i drift. Jeg tror det er noe slikt som er grunnen til at politiet fortsatt bruker telefaks, men Brumlebass mener kanskje at dette også er villet politikk med sosial og rettferdig venting på at man skal kunne ta i bruk mer moderne teknologi.

“Alle skal med” er et sosialdemokratisk slagord. Noen ganger er det bra. Men hvis alle også skal med i beslutningsprosessen, da ender man gjerne man at ikke noe blir besluttet. Det blir mange småkonger og ingen som kan eller vil skjære igjennom så man kommer videre. Kanskje er det en del av forklaringen på at planene om nødnett i Norge risikerer å havarere fullstendig.

“Polsk riksdag” er et uttrykk som skriver seg fra den gang alle vedtak måtte være enstemmig, hvilket vil si at alle har vetorett mot alt. Selvfølgelig var man ikke i stand til å vedta noe som helst. Fullt så ille er det ikke i Norge. Men da Syklistene landsforening lanserte ideen om at man også i Norge bør gjøre gamle jernbanetraseer om til sykkelveier når man omsider får nye jernbanespor, da svarte daværende statssekretær Erik Lahnstein i Samferdselsdep at det kunne være en god idé, men at det måtte bli opp til de berørte kommuner å avgjøre om de frigjorte arealene skulle disponeres til dette (referert etter hukommelsen). Hvis alle kommuner skal kunne bestemme over hver sin lille bit, da veil det i alle fall ta tid — om det noen gang lar seg realisere. Najonal infrastruktur kan ikke overlates til kommunene.

Vi skal også “kvalitetssikre” i alle ledd. Kvalitetssikring er selvfølgelig viktig. Men det er mye byråkrati og forsinkelse som begrunnes med kvalitetssikring. Det er noe slikt som gjør at Norge er 12 år forsinket i planene om å anskaffe nye redningshelikoptre. Resultatet er høye vedlikeholdskostnader for å kunne holde helikoptrene i drift til de er 50 år gamle og en dårligere tjeneste fordi man har gammelt utstyr. Brumlebass kan sikkert si at det er teknologiske grunner til at vår redningstjeneste kan ha problemer i dårlig vær, men jeg vil si at det er poltisk svikt som gjør at vi sitter med umoderne utstyr som det er veldig dyrt å vedlikeholde. Kanskje er det også “kvalitetssikring” som gjør at antallet politi i gatene i Oslo er halvert i løpet av 20 år til tross for økte bevilgninger, flere stillinger og mange løfter fra politikere. De andre er vel opptatt med å kvalitetssikre rapportene folk må skrive og sørge for at vaktene er rettferdig fordelt etter sosiale kriterier.

Når man skal gjennomføre offentlige prosjekter er det en lei tendens til at man i Norge skal lage noe fantastisk avansert som ingen har gjort før, og som selvfølgelig går galt. Jeg har undret meg over at man i Oslo har klart å bruke så mange år og så mye pengerFlexus-systemet, mens man i andre byer har hatt velfungerende elektroniske billettsystemer i årevis.

Jeg forstår ikke konseptet “rettferdig kø”. Vær passiv og vent på din tur, det er en lite tiltalende løsning. Kanskje er man villig til å betale det som det koster, men man får ikke lov. Det skal være et offentlig fordelt gode, rasjonert og prisregulert. Nå er det selvfølgelig en del i køsamfunnet som er likere enn andre. De som hadde en god grunn fikk gå forbi andre i telefonkø, akkurat som de med særlig behov går forbi andre i barnehagekøen. Det koster å stå i kø og det koster å administrere kø.

Køer med muligheter for passering åpner for ukultur og korrupsjon. Man finner på alle mulige grunner som kan gi avansement i køen, med den konsekvens at de som er ærlige skyves stadig lenger bakover. Så her varer ærlighet lengst, i alle fall belønnes de ærlige med lengst tid i kø.  Jeg skal ikke påstå at man direkte kunne kjøpe seg avansement i køen, selv om det ikke kan utelukkes. Men det kunne hjelpe om man kjente noen i systemet. Vennetjenester kan også være korrupsjon.

Når politierne vil styre for mye ender de alt for ofte opp som en krysning av Goethes  Zauberlehrling (trollmannens læregutt) og Orwells “Kamerat Napoleon”.