Norske forbrukere betaler for ostedumping

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om “Er fisk mat?”, om den løgnaktige retorikken om at norsk landbruk må opprettholdes for å sikre norsk matforsyning. Jeg vurderte å ta med et avsnitt om subsidiert eksport av Jarlsbergost, men droppet det fordi jeg ikke ville bruke tid på å lete fram fakta. Nå har Aftenposten tatt den jobben og presenterer dette i artikkelen “Melkedrikkere betaler for Tine-eksport“:

“For hver liter melk du kjøper i butikken, går 39 øre til støtte av eksport av Jarlsberg-ost. Årsaken til dette, er at det produseres for mye melk i Norge. 10 prosent av all melk vi produserer går til Jarlsberg-produksjon. 60 prosent av denne osten eksporteres.”

Eksportsubsidiene utgjør 13,70 kr pr kg ost. Jeg vil tro at denne osten er dobbeltsubsidiert ved at melkebøndene får landbruksstøtte for å produsere for mye melk, og at man på toppen av dette får subsidier gjennom “prisutjevningen” for å eksportere osten. Overproduksjon av melk koster 700 mill pr år skriver Dagens Næringsliv, med referanse til Ivar Gaasland.

Dette reiser mange spørsmål. Det enkle er om Norge bør subsidiere en overproduksjon av melk som går til subsidiert eksport av ost? Mitt svar er et klart nei. Vi skal som norske forbrukere ikke betale for å gjøre “norsk” ost billigere for forbrukere i USA. (Det er visstnok også overproduksjon av melk i USA.)

Norge har en skrikende dobbeltmoral når det gjelder matpolitikk. Vi må verne oss mot landbruksprodukter produsert i land hvor de har bedre forutsetninger for slikt enn hva vi har. Det er vel også enighet om at eksportsubsidier og dumping av overskuddsproduksjon ødelegger verdensmarkedet, slik at land som kan produsere billig, men som ikke har råd til å subsidiere sine eksport ikke kan konkurrere. Men vi subsidierer egen eksport, og deltar dermed i denne dumpingen av landbruksprodukter. I følge Dagens Næringsliv benyttet Norge seg av et smutthull i internajsonale avtaler da man som en del av landbruksoppgjøret økte tollsatsen på melk.

Som fiskerinasjon vil Norge ha markedsadgang. Vi har bedre forutsetninger enn mange andre land for stor fangst og oppdrett av fisk. Vi liker ikke at land med mange fiskere, men relativt lite fisk, beskytter egne fiskere ved å skjerme seg mot plagsom konkurranse fra bl.a. Norge. Men Norge, som har dårligere forutsetninger for landbruk enn mange andre land, ser det som sin selvfølgelige rett å beskytte sine bønder mot plagsom konkurranse fra andre. Dobbeltmoral. Det er ikke vanskelig å være enig med politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Sofie Mathiassen, skriver 21.05.2010:

“Regjeringen er åpenbart mer opptatt av norske bønders rett til å produsere melk ingen vil ha, enn å skape forutsigbare rammebetingelser for lønnsom eksport av norsk fisk.”

Eksporten av Jarlsbergost illustrerer også hvordan Norge ødelegger det som kanskje kunne vært et kvalitetsprodukt med særpreg. I 2000 åpnet man lisensproduksjon i USA. I 2005 åpnet Tine et produksjonsanlegg i Irland, og også norsk landbruk må inn i EU om de skal kunne få solgt sine produkter i Europa. Av de 12.000 tonn Jarlsbergost som selges i USA er 7.000 tonn produsert i Norge, mens 5.000 tonn er produsert i USA, alt i følge Aftenposten.

Kunne man tenkt seg at italienerne starter lisensproduksjon av Parmesan i Norge eller USA? Selvfølgelig ikke. Parmesan er en ost som kommer fra en bestemt region i Italia og er produsert etter bestemte regler. Andre kan lage en ost som ligner. Men det er ikke Parmesan, akkurat som musserende vin produsert utenfor Champagne ikke er champagne. Hvis man ikke klarer å dekke etterspørselen kan man kanskje øke produksjonen i hjemmeområdet. Eller man kan sette opp prisen — eller gjøre begge deler. Når markedet vil ha mer enn man kan produsere, da bør markedet også tåle en noe høyere pris.

Mye av den Jarslberg-ost som selges utenfor Norge er ikke mer norsk enn det Tuborg-ølet som produseres og tappes i Norge er dansk. Også på eksportmarkedet viderefører man landbrukets tradisjon med å tenke volum og pris fremfor kvalitet, egenart og identitet. Og målene skal selvsagt nås ved hjelp av subsidier.

Bladet Aperitif (som dessverre bare er tilgjengelig for folk i hotell- og restaurantbransjen, men som jeg av og til får tusket til meg et eksemplar av) skriver i nr. 3 2010 om den spanske osten Monte Enebro. Den har blitt et stor suksess, også på eksportmarkedet. Her er det håndverksmessig produksjon. Det er et nytt produkt basert på lokale råvarer, men ikke på spanske tradisjoner. Tenkningen er milelangt fra den subsidierte volumtenkningen bak Jarlsbergeksporten.

Det er heldigvis positive tegn i Norge også. I det samme nummeret av Aperitif kan vi lese om et av dem, Eiker Gårdsysteri, som lager ost av egen melk som bl.a. modnes i de gamle gruvene ved Blåfargeverket. Siden jeg skriver så mye negativt om Tine får jeg i rettferdighetens navn også nevne at Tines datterselskap Ostecompagniet distribuerer oster fra flere småprodusenter, bl.a. fra Eiker Gårdsysteri. Det er også Tine som er majoritetsaksjonær i Salma, som produserer verdens beste laks.

Det er ikke bare melk vi produserer for mye av. NTB meldte 20.1o.2010 (gjengitt i Aften) at det i Norge er en årlig overproduksjon på 5300 tonn svinekjøtt. Hvorfor i all verden skal vi subsidiere produksjon av noe vi verken trenger eller ønsker?

Jeg betaler gjerne ekstra for kvalitet. Men jeg ser ingen grunn til å betale ekstra for et middelmådig produkt bare fordi det er produsert og subsidiert i Norge.

Under landbruksoppgjøret skrev Nationen om en melkebonde i Karasjok som ville legge ned som følge av landbruksoppgjøret. Han hadde 30 kyr og en melkekvote på 250.000 liter pr år, noe som bør gi en årsomsetning fra melkesalg på ca 1,1 mill. Med 10% overproduksjon av melk og eksportsubsider for å dumpe overskuddet utenfor Norge, da er det vel helt greit for Norge at ulønnsomme bønder som ham legger ned? Det er i alle fall ikke noe større tap enn om et lokalt snekkerverksted legges ned.