Spor for storebror? [9 år gammel kommentar til #DLD]

[I seri­en “Hva var det jeg sa?” hen­ter jeg fram den­ne artik­ke­len som et apro­pos til dagens debatt om Data­lag­rings­di­rek­ti­vet. Den ble opp­rin­ne­lig pub­li­sert som leder i tidskrif­tet “Lov og Rett” 2001, s. 65. Den gjen­gis her uend­ret.]

Øko­krim øns­ker at man ikke skal kun­ne « sur­fe » ano­nymt på inter­nett, og man øns­ker at de som til­byr inter­nettil­gang, skal opp­be­va­re log­ger i et år. Det­te skal gjø­re det enk­le­re å etter­fors­ke nett­kri­mi­na­li­tet.

I de sene­re år har per­son­vern­de­bat­ten i sta­dig stør­re grad foku­sert på elekt­ro­nis­ke spor. Hver gang vi bru­ker mobil­te­le­fon, beta­ler med et bank­kort, låner en bok på et biblio­tek eller sjek­ker inn på et fly, leg­ger vi etter oss spor som for­tel­ler hvor vi var på et gitt tids­punkt, og til dels hva vi gjor­de. På inter­nett leg­ger vi igjen langt fle­re spor enn de fles­te vil­le aksep­te­re om de viss­te hva som fak­tisk skjer. Fel­les for dis­se regist­re­rin­ge­ne er at de er nød­ven­di­ge for at den tje­nes­ten man gjør bruk av, fak­tisk skal fun­ge­re. Hvis det skal være mulig å rin­ge meg på min mobil­te­le­fon enten jeg befin­ner meg i Oslo, Roma eller Syd­ney, så må sys­te­met vite hvor jeg og min tele­fon befin­ner oss. Min bank må kun­ne doku­men­te­re grunn­la­get for å belas­te min kon­to, og så vide­re.

Pro­ble­met opp­står når sli­ke opp­lys­nin­ger bru­kes til and­re for­mål enn det som opp­rin­ne­lig begrun­net regist­re­rin­gen, eller utle­ve­res til and­re for slik bruk. Set­ter man sam­men alle spo­re­ne, kan man få et gans­ke detal­jert bil­de av hva en per­son har fore­tatt seg i et gitt tids­rom. man kan også dan­ne seg et bil­de av for­bruks­møns­ter, lese­va­ner, musikk smak, og så vide­re. Det­te peker i ret­ning av et sam­funn de fles­te av oss ikke liker. Vi kan ha restrik­sjo­ner på bruk og utle­ve­ring av regist­rer­te opp­lys­nin­ger. Men erfa­ring til­si­er at så len­ge opp­lys­nin­ge­ne fin­nes, vil det være et press for å få til­gang til opp­lys­nin­ge­ne, til bruk for mer eller mind­re gode for­mål. Der­for har man valgt å leg­ge restrik­sjo­ner på hva man får lov til å regist­re­re, og ikke bare på bru­ken av regist­rer­te opp­lys­nin­ger. Det et grunn­leg­gen­de prin­sipp at man ikke kan regist­re­re and­re opp­lys­nin­ger enn de som kan begrun­nes ut fra den virk­som­het som dri­ves. Ban­ken må kun­ne regist­re­re hvor og når jeg har fore­tatt et kjøp, for å kun­ne belas­te min kon­to. Men de har ikke noe behov for opp­lys­nin­ger om hva jeg kjøp­te. Der­for får de ikke lov til å regist­re­re sli­ke detal­jer. Vi vet at opp­lys­nin­ger blir brukt til sekun­dæ­re for­mål, og i man­ge situa­sjo­ner vil vi aksep­te­re det. Spor etter mobil­te­le­fo­ner har vært vik­ti­ge ved etter­forsk­ning av draps­sa­ker. Selv den ivrigs­te for­sva­rer av per­son­ver­net vil ikke hev­de at det had­de vært bed­re om dra­pe­ne for­ble uopp­klart, enn at poli­ti­et fikk adgang til regist­rer­te data hos mobil­ope­ra­tø­re­ne. Sli­ke spor har sik­kert også vært nyt­ti­ge i etter­forsk­ning av saker som ikke har nådd avi­se­nes første­si­der.

Øko­krim vil bry­te en vik­tig gren­se. Det vil ikke len­ger være tje­neste­yte­rens behov som begrun­ner regist­re­rin­gen. Den sekun­dæ­re bru­ken blir den enes­te begrun­nel­sen for å regist­re­re og lag­re opp lys­nin­ge­ne. Det er ingen grunn til å tvi­le på at sli­ke opp­lys­nin­ger vil kun­ne være til hjelp i etter­forsk­ning, akku­rat som det sik­kert vil være nyt­tig for etter­forsk­ning om alle biler ble utstyrt med små sen­de­re som viser hvor de befin­ner seg til enhver tid, at alle bom­pas­se­rin­ger log­ges, at man lag­rer opp­lys­nin­ger om hvor mobil­te­le­fo­ner har befun­net seg i et år, og så vide­re. Men en slik over­våk­ning av nor­mal adferd er en for høy pris å beta­le for å effek­ti­vi­se­re etter­forsk­nin­gen.

Inter­nett bør ikke sær­be­hand­les i lov­giv­nin­gen, ver­ken posi­tivt eller neg­a­tivt. En sys­te­ma­tisk over­våk­ning av ordi­nær adferd med det ene for­mål å let­te etter­forsk­ning av poten­si­el­le for­bry­tel­ser vil­le i enhver annen sam­men­heng blitt ansett som så uak­sep­ta­bel at ingen vil­le ten­ke på å fore­slå det. Det blir ikke mer aksep­ta­belt av at over­våk­nin­gen skjer på inter­nett.

Print Friendly, PDF & Email
  • Pål Lyk­kja

    Kva­li­tets­ten­kjing har over­ras­kan­de lang leve­tid, også i det digi­ta­le sam­fun­net ser det ut til. Flott inn­legg.

  • At du skrev det­te alle­re­de for ti år siden, er impo­ne­ren­de, Olav, men ikke over­ras­ken­de:-) Det som der­imot ikke er impo­ne­ren­de, er hvor lite våre jus­tis­myn­dig­he­ter — i Nor­ge og i Euro­pa for øvrig, har lyt­tet til det uav­hen­gi­ge fag­mil­jø­ets inn­spill i dis­se dis­ku­sjo­ne­ne. Det er gans­ke godt doku­men­tert at myn­dig­he­te­ne i de senes­te ti åre­ne i stor grad har latt politi­myn­dig­he­te­nes syn på hva de “tren­ger”, få defi­ne­re retts­sta­tens gren­ser. Det er ikke hel­dig. Saken om data­lag­rings­di­rek­ti­vet er det senes­te eksem­pe­let — og et illust­re­ren­de sådant. Jeg har skre­vet litt om det­te i et inn­legg hvor jeg også trek­ker inn ny, euro­pe­isk forsk­ning som bekref­ter hvor­for politi­myn­dig­he­te­nes ver­dens­syn må jus­te­res noen hakk, før man lar det kodi­fi­se­res som rett: http://www.uhuru.biz/?p=685