Opera jorden rundt på 80 dager

Jeg har sett den nye nors­ke ope­ra­en “Jor­den rundt på 80 dager”. Dess­ver­re synes jeg ikke at den inn­frid­de. Hva er det som svik­ter i den­ne og litt for man­ge sam­tids­ope­ra­er?

Det er ikke uten grunn at det er kom­po­nis­ten som nev­nes først når man snak­ker om ope­ra. Libret­tis­ten, den som har skre­vet teks­ten, er ikke den som hus­kes — hvis ikke beg­ge blir glemt. Det er kom­po­nis­ten, ikke libret­tis­ten som er er dra­ma­ti­ke­ren i ope­ra. Men kom­po­nis­ten må ha en god libret­to som utgangs­punkt. Franz Joseph Haydn kom­po­ner­te fle­re ope­ra­er, men det er ikke det han hus­kes for. Han kun­ne kom­po­ne­re musikk­dra­ma, det har han vist gjen­nom Ska­pel­sen og Års­ti­de­ne. Men han had­de ingen gode libret­to­er å arbei­de med, og da blir det ikke noen sto­re ope­ra­er. Det det sam­me gjel­der Franz Schu­bert. Han kun­ne så abso­lutt kom­po­ne­re san­ger, men ingen av hans ope­ra­er set­tes opp i dag.

Hva kjenne­teg­ner en libret­to som fun­ge­rer? Lit­te­ra­tur for­tel­ler gjen­nom tekst, film gjen­nom bil­der og ope­ra gjen­nom musikk. Hand­ling kan for­tel­les godt gjen­nom ord, mens musikk ikke for­mid­ler det­te like godt. Men intet kom­mer opp mot musikk når det gjel­der å fomid­le følel­ser og emo­sjo­ner.

Alle sto­re ope­ra­er jeg kan kom­me på bæres av per­soner med ster­ke følel­ser og rela­sjo­ne­ne mel­lom dem. Det er kjær­lig­het og hat, tro og tvil, leng­sel og smer­te, ind­re spen­nin­ger og spen­nings­fyl­te rela­sjo­ner. Men det er ikke nød­ven­dig­vis så mye hand­ling. Det har vært sagt om Dido i Didos kla­ge fra Hen­ry Purcells ope­ra “Dido og Aneas” at hun har ikke mye å si, men hun har vel­dig mye å føle.

Det er nep­pe hel­ler til­fel­dig at så man­ge ope­ra­er har navn etter hoved­per­sonen, enten det egent­li­ge nav­net eller kalle­navn som La Tra­via­ta eller Mada­me But­ter­fly.

Der er vi ved noe av pro­ble­met. “Jor­den rundt på 80 dager” har ikke ster­ke nok og til­strek­ke­lig inter­es­san­te per­soner. Phi­lias Fogg er en kje­de­lig tørr­pinn av et peti­me­ter totalt uten følel­ser. “Alt er tall og tall er alt” er ikke noe som ska­per et ope­ra­tisk dra­ma. Roma­nen “Jor­den rundt på 80 dager” dri­ves av spen­nin­gen i hand­lin­gen. Det er omtrent som et etappe­ritt på syk­kel hvor spen­nin­gen i stor grad er kam­pen mot klok­ken. Det kan være spen­nen­de å føl­ge, og “Jor­den rundt på 80 dager” er en spen­nen­de roman. Men spen­nin­gen lig­ger på det utven­di­ge plan og det bærer ikke en ope­ra. Phi­las Fogg er gans­ke enkelt ikke egnet som opera­helt. Han er en slags Fal­staff som ikke er komisk, og uten komik­ken er det ikke mye igjen av Fal­staff.

Pas­par­tout, Phi­lias Foggs tje­ner, kun­ne vært en slags Lepo­rel­lo. Men han mang­ler en ster­ke­re karak­ter å spil­le mot, og da fun­ge­rer det ikke sær­lig over­be­vi­sen­de.

Kon­flik­ten mel­lom Stuart og Fogg, de som som har inn­gått et vedde­mål, blir for fjern i for­hold til hand­lin­gen. Stuarts nie­se, detek­ti­ven Fio­n­ula blir for mye en kli­sje — i alle fall i begyn­nel­sen. Førs­te akt er en del epi­so­der med man­ge effek­ter, men ikke noe dra­ma.

Ope­ra­en tar seg opp i and­re akt. Fio­n­ula blir for­els­ket i Phi­lias Fogg, den mann hvis rei­se hun skal for­hind­re slik at han taper vedde­må­let med hen­nes onkel Stuart. Gjen­nom det­te utvik­ler Fin­oula seg fra å være en kli­sjé til å bli et rela­tivt leven­de men­nes­ke. Her begyn­ner det å bli ope­ra­te­ma­tikk: Hun rives mel­lom loja­li­tet til sin onkel Stuart og kjær­lig­he­ten til Phi­lias Fogg. Det blir litt som Don José i Car­men, der han sli­tes mel­lom for­els­kel­sen i Car­men og loja­li­te­ten over­for Mikae­la og sin mor — uten at den tør­re Phi­las Fogg tåler å bli sam­men­lig­net med den ild­ful­le Car­men.

I and­re akt får vi også noen arier. Man må gjer­ne mene at jeg er tra­di­sjo­nell og gam­mel­dags. Men jeg liker at ope­ra­er har arier. Det kom sent, men ikke så verst.

Hvis man har inten­sjo­ner om å for­tel­le en hand­ling gjen­nom ope­ra, da er det stor risi­ko for å mis­lyk­kes. Hand­lin­gen må selv­sagt være der, men den er bare ram­men rundt det dra­ma som på en eller annen måte utspil­ler seg mel­lom aktø­re­ne. For­tel­lin­gen i seg selv er ikke nok.

Hvis det ikke er nok dra­ma i libret­to­en, da har ikke kom­po­nis­ten det han tren­ger for å ska­pe dra­ma i musik­ken. Der­for får vi ikke vite hva Gis­le Kvernd­okk kun­ne ha fått til med et litt bed­re utgangs­punkt.

Print Friendly, PDF & Email
  • Mari­an­ne

    Hører på 2.akt nå, på P2. Da den ble over­ført på TV skrud­de jeg av, synes det lød gru­somt. Er ikke begeist­ret nå hel­ler, vet ikke helt hva den min­ner om, men noe fra 30–40 tal­let? og den­ne blan­din­gen med tale og musikk­gen­re blir også feil i mine ører.Liker den klas­sis­ke ope­ra­en best. Ser i ope­ra­ens pro­gram at den ikke spil­les mer den­ne seson­gen, er kan­skje like bra. Har utlan­det øns­ket fore­stil­lin­gen?
    Var i ope­ra­en da det var pre­miere, vi så Pop­peas kro­ning. Noen san­ge­re had­de det tra­velt og sang i beg­ge fore­stil­lin­ge­ne.

  • Pingback: Hva er galt med nye operaer? | Olav Torvunds blogg()

  • Pingback: Elyseum: Endelig en ny norsk opera som fungerer! | Olav Torvunds blogg()