Les vins du Tour de France — 2010

Om tre dager bra­ker det løs. Tour de Fran­ce er et spen­nen­de syk­kel­ritt og ver­dens størs­te årli­ge idretts­ar­ran­ge­ment. Men det er også en rei­se gjen­nom ver­dens frems­te vin­land: Frank­ri­ke. Som regel er man også inn­om et eller fle­re av Frank­ri­kes nabo­land i løpet av touren.

Jeg vil her ta for meg vin fra noen av de områ­de­ne som syk­lis­te­ne er inn­om i løpet av de tre uke­ne touren varer. Ryt­ter­ne kan nok ikke ta seg tid til å nyte Frank­ri­kes gle­der når de sli­ter seg rundt på syk­kel. Men vi som føl­ger sli­tet i en beha­ge­lig stol foran TV, vi kan gjer­ne ha noe godt i glas­set.

Jeg bestem­te meg for å lage den­ne seri­en da den frans­ke TV-legen­den Gerard Holtz had­de en av sine “avant tour” repor­ta­sjer under touren 2009. Det var før star­ten på den 12. etap­pen som gikk fra Ton­ner­re til Vit­tel. Trasé­en gikk gjen­nom områ­det Côte des Bar, syd for Aube, hvor det også dyr­kes dru­er som bru­kes til pro­duk­sjon av champag­ne. Det­te var et for meg helt ukjent champagne­om­rå­de. Nå skal det sies at det­te ikke er et av pre­si­sje­om­rå­de­ne i Champan­ge. Da man klas­si­fi­ser­te Champag­ne-områ­det i 1908 ble Côte des Bar ikke inklu­dert i det gode sel­skap. Det ble nær­mest bor­ger­krig som føl­ge av det­te, og det ble til slutt tatt inn i var­men — og ble fullt med­lem i det eks­klu­si­ve sel­skap i 1927. Men­det­te er en annen his­to­rie, og i år skal de ikke inn­om det områ­det.

Con­ti­nue read­ing Les vins du Tour de Fran­ce — 2010

Maison Pic: Hotell og stjernerestaurant i Valence

Mai­son Pic lig­ger i byen Valen­ce i Rhô­ne­da­len. Det består av et hotell og to res­tau­ran­ter, hvor­av den ene, Le res­tau­rant Pic, har tre stjer­ner i Michelin-guid­en. Den and­re er en bis­tro, Le 7, som sik­kert også er utmer­ket. Vi valg­te nylig Mai­son Pic for å fei­re vår 30-års bryl­lups­dag. Vi bod­de på hotel­let og spis­te i tre­stjer­ners­res­tu­r­an­ten Pic.

Con­ti­nue read­ing Mai­son Pic: Hotell og stjer­ne­res­tau­rant i Valen­ce

Sykkelveier, merking og skilting

Når jeg skri­ver det­te befin­ner jeg meg langt fra Oslos begre­de­li­ge (man­gel på) syk­kel­vei­er. Jeg er i Syd-Frank­ri­ke, nær­me­re bestemt i La Gran­de Mot­te, like uten­for Montpel­li­er. I et for­søk på å løf­te min fransk opp på et nivå som gjør at jeg fak­tisk kan bru­ke språ­ket, går jeg to uker på inten­siv­kurs i fransk inne i Montpel­li­er (i til­legg til at jeg gjen­nom året går på kurs på Det frans­ke kul­tur­sen­ter i Oslo). Jeg har valgt å syk­le mens jeg går på kurs, hvil­ket gir meg 2x25km på syk­kel hver dag (eller mer, om jeg vel­ger en omvei hjem).

Selv om jeg også her kun­ne ha øns­ket meg fle­re syk­kel­vei­er (de er under utbyg­ging, akku­rat nå arbei­des det f.eks. med den­ne svært så tyde­lig mer­ke­de syk­kel­vei­en ved Car­non), så har jeg kun­net kon­sta­te­re at nes­ten uan­sett hvor jeg har tenkt meg, så er det en syk­kel­vei som tar meg dit. Det­te gjel­der både inne i byen og i områ­det rundt. Jeg har prøvd litt uli­ke ruter inne i Montpel­li­er for å fin­ne den bes­te syk­kel­ru­ten til språk­sko­len. Det har nes­ten all­tid vær en syk­kel­vei langs den ruten jeg har prøvd. Man gjør tyde­lig­vis det helt selv­føl­ge­li­ge: Syk­lis­ter er en like natur­lig del av tra­fik­ken som and­re tra­fi­kan­ter, og det er like selv­føl­ge­lig at det leg­ges til ret­te for syk­lis­ter som for bilis­ter og fot­gjen­ge­re. Syk­lis­ter er ikke pris­gitt “sær­li­ge sat­sin­ger”, som i prak­sis gjer­ne betyr at man hol­des uten­for van­lig tra­fikk­plan­leg­ging og vei­bud­sjet­ter.

Con­ti­nue read­ing Syk­kel­vei­er, mer­king og skil­ting

Bård Hoksrud, sykler og bilbøller

Syk­lis­ter trues på livet av bilis­ter, for­tel­ler gene­ral­sek­re­tær i Syk­lis­te­nes land­for­ening, Rune Gjøs, til Dags­avi­sen 24.06.2010.

Bil­tals­mann fra bil­par­ti­et FrP, Bård Hoks­rud, tar selv­føl­ge­lig bil­bøl­le­nes par­ti. Tving syk­lis­te­ne til å bru­ke syk­kel­vei­er, sier han til NRKs “Her og Nå” 24.06.2010. Som en rid­der av den hel­li­ge blikk­boks karak­te­ri­se­rer han seg selv som aktiv bilist og bekla­ger at gene­ral­sek­re­tæ­ren i Syk­lis­tens lands­for­ening er opp­tatt av syk­lis­ter (og alt­så ikke av bilis­te­ne). Det er omtrent like dumt som om noen skul­le kri­ti­se­re Bård Hoks­rud for å være alt for opp­tatt av FrP-poli­tikk og for lite opp­tatt av AP og SV. Men han bekref­ter at FrP er et syk­kel­fi­ent­lig par­ti, noe vi som ofte syk­ler i Oslo blir smer­te­lig min­net om hver dag – sam­ferd­sels­by­rå­der fra FrP har sør­get for at Oslo er en håp­løs by å syk­le i.

Bil­ak­ti­vis­ten Bård Hoks­rud for­sva­rer de håp­løse gang- og syk­kel­vei­er og vil tvin­ge syk­lis­ter til å bru­ke dem. Sam­ti­dig mot­si­er han seg selv ved å skry­te av Brus­sel, hvor man, i føl­ge Bård Hoks­rud har adskil­te gang- og syk­kel­vei­er.

Con­ti­nue read­ing Bård Hoks­rud, syk­ler og bil­bøl­ler

Bybane i Bergen og Tramway i Montpellier

I dag åpnet byba­nen i Ber­gen med fint besøk, og med litt mind­re fint besøk. La det være sagt som en gene­rell ansvars­fra­skri­vel­se: Jeg har ikke satt meg vel­dig grun­dig inn i pro­sjek­tet Byba­nen i Ber­gen. Jeg har mer­ket meg at det har vært mye dis­ku­sjo­ner. Men mot­stan­den kan ikke ha vært så stor like­vel når man har måt­tet impor­te­re Vidar Klep­pe for å fok nok folk til å kun­ne hol­de i fanen og repre­sen­te­re “fol­ke­lig mot­stand”.

Jeg kjen­ner byba­nen i Montpel­li­er, le Tramway, langt bed­re enn jeg kjen­ner byba­nen i Ber­gen. Men siden Montpel­li­er er en by omtrent på stør­rel­se med Ber­gen gir det utgangs­punkt for noen reflek­sjo­ner.

Den førs­te “byba­nen” i Montpel­li­er åpnet i 2000. Det var sik­kert mye dis­ku­sjon da det­te ble ved­tatt også, uten at jeg kjen­ner den­ne. Jeg begyn­te ikke å føl­ge med på hva som skjer i den­ne regio­nen før vi kjøp­te en lei­lig­het et styk­ke uten­for Montpel­li­er i 2005. Da var lin­je 1 i drift og lin­je 2 under byg­ging.

Con­ti­nue read­ing Bybane i Ber­gen og Tramway i Montpel­li­er

Fra 1. juli kan man i Frankrike sykle mot enveiskjøring

Vi kjen­ner debat­ten fra Nor­ge: Skal syk­lis­ter kun­ne syk­le mot enveis­kjø­ring? I Frank­ri­ke vil det fra 1. juli være til­latt å syk­le mot enveis­kjø­ring i gater med farts­gren­se 30 km/t og lave­re — hvil­ket i prak­sis vil si de fles­te gater inne i byer og i bolig­strøk. Det har i fle­re år vært gjort for­søk med det­te i fle­re byer og i enkel­te gater, alt i føl­ge Midi Libre.

I Stras­bourg har man for­søkt det­te i 300 mind­re gater, og man har for­søkt til­sva­ren­de i Ill­kirch-Graf­fen­sta­den, en kom­mu­ne nær Stras­bourg med 25.000 inn­byg­ge­re. I løpet av fem år har det ikke vært rap­por­tert en enes­te ulyk­ke med syk­lis­ter som syk­ler mot enveis­kjø­ring i dis­se kom­mu­ne­ne.

Con­ti­nue read­ing Fra 1. juli kan man i Frank­ri­ke syk­le mot enveis­kjø­ring

Sykkelveier: 33 år med svik og manglende politisk vilje

Jeg har gjer­ne sagt at siden jeg flyt­tet til Oslo i 1977 har vi blitt lovet syk­kel­vei­nett om fem år. Den enes­te end­rin­gen av betyd­ning er at det etter hvert har blitt struk­ket ut fra 5 til 15 år. Men det­te har vært basert på min hukom­mel­se, uten at jeg har gravd meg så dypt ned i gam­le pla­ner at jeg har fått det­te bekref­tet. Man kan være utsatt for det som på fin kal­les en erind­rings­for­kyv­ning, så der­for har jeg til nå latt være å hev­de det­te offent­lig.

Ove Ben­gt Berg Nord­se­ter tar opp det­te i Dagens Nærings­liv 11. juni 2010, hvor han rede­gjør for det­te basert på sitt arbeid med sin mas­ter­opp­ga­ve om iverk­set­ting av ved­tatt poli­tikk. Han skri­ver bl.a:

I 1977 ble det gjen­nom sta­tens veg­plan II (nå nasjo­na­le trans­port­pla­ner) ved­tatt at det innen 1985 skul­le være et sam­men­hen­gen­de syk­kel­veg­nett i 72 nors­ke byer og tett­ste­der.”

Con­ti­nue read­ing Syk­kel­vei­er: 33 år med svik og mang­len­de poli­tisk vil­je

Surmaget grinebiter om barn og korps

Joa­cim Lund, kul­tur­jour­na­list og kom­men­ta­tor i Aften­pos­ten i føl­ge byline, skri­ver i Aften­pos­ten at han orker ikke se et barn ta sine førs­te skritt. Det er alde­les for­fer­de­lig, der de vak­ler ustøtt noen få skritt før de fal­ler. Det er slikt som bare en mor kan like.

Som om det ikke er nok at bar­na skal gå, så skal de også ram­le på ski, løpe etter bal­ler de ikke tref­fer. Når de blir stør­re skal de kjø­res hit og dit for å løpe etter uli­ke bal­ler, noe som gir tra­fikkaos og for­ures­ning.

For ball­fol­ket er en helg i okto­ber som … ja … 17. mai og jul­af­ten på én gang, men for man­ge av oss er det mind­re lyst­be­tont. Byen inva­de­res av støy­en­de hor­der av voks­ne(?) folk i idio­tis­ke klær som hoi­er og skri­ker — og måt­te Gud for­by: Blå­ser på sine støy­en­de plast­horn, av enkel­te ukyn­di­ge kalt “trom­pe­ter”. Tak­ke meg til en små­sur “Copa­ca­bana”.

Det er ikke noe bed­re når barn skal bru­ke stem­men. For­eld­re­ne påstår at de syn­ger, men det er melo­di­er bare en mor kan høre. Alle and­re hører at det er surt uten at man er i nær­he­ten av tonen. Når alle syn­ger surt sam­ti­dig, men på hver sin måte kal­ler man det barne­kor.

Verst av alt må det være om noen vil spil­le fio­lin, og jeg har man­ge gan­ger tenkt at de som vil lære det­te til barn må være blant klo­dens mest tål­mo­di­ge per­soner. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skul­le man kla­re å stem­me så hjel­per ikke det når man ikke kla­rer å plas­se­re fin­ge­ren rik­tig så tonen blir akku­rat så sur at det låter ale­de­les skrek­ke­lig. Skul­le de mot for­mod­ning tref­fe tonen høres det uan­sett mer ut som om de for­sø­ker å ta livet av en katt enn at de for­sø­ker å lage musikk.

Helst bør nok barn kom­me mod­net og plast­pak­ket, slik at man kan pak­ke ut en Solveig Kringle­botn, Ole Edvard Anton­sen, Elbjørg Hem­sing, Hen­ning Krag­ge­rud, Sil­via Moi eller Tri­ne Thing Helse­th.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke hus­ke at jeg noen gang har blitt fyllt av lyk­ke når jeg har sam­let lop­per eller and­re ting man må gjø­re for å få det hele til å gå rundt. Et sosi­alt nett­verk, ja. Jeg ble kjent med sko­len og and­re for­eld­re med barn på sko­len på en måte jeg ald­ri vil­le ha blitt om jeg ikke had­de hatt barn i korps. Skjønt, det had­de vel blitt det sam­me om bar­na had­de valgt and­re akti­vi­te­ter.

Mitt inn­trykk er ikke at for­eld­re pres­ser barn til å spil­le i korps. Fra min tid i korps­ver­den var inn­tryk­ket hel­ler at bar­na gjer­ne vil­le være med, men at for­eld­re sa nei for­di de ikke orket tan­ken på det de had­de hørt at korps­for­eld­re måt­te gjø­re.

Barn slut­ter med man­ge akti­vi­te­ter når man kom­mer i ten­åre­ne. Det som vir­ket så spen­nen­de var kan­skje ikke det like­vel og det krev­de mye mer enn hva bar­net var for­be­redt på og vil­lig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barn­dom og ung­dom er en peri­ode med mye prø­ving og kan­skje nes­ten like mye feil­ling. Krop­pen koker av ustyr­li­ge hor­mo­ner og annet blir vik­ti­ge­re enn ski­lø­ping, fot­ball og korps­mu­sikk. Unn­taks­vis kan det også hen­de at ung­dom inn­ser at de må bru­ke tid på sko­len. Like­vel hen­ger noen for­eld­re igjen. Noen fort­set­ter å tre­ne gutte­la­get i fot­ball len­ge etter at deres barn har vokst ut av gutte­la­get og kan­skje har lagt fot­bal­len på hyl­la, and­re fort­set­ter med korps.

Den størs­te gle­den er å gle­de and­re er noe man­ge av oss har hørt man­ge gan­ger. Vi men­nes­ker er vel slik utrus­tet at vi føler gle­de ved å se at våre barn utvik­ler seg og etter hvert mest­rer uli­ke sider ved livet. Hvis det had­de vært et ork som vi bare gjor­de av plikt uten å opp­le­ve en per­son­lig til­freds­stil­lel­se ved det, da had­de nok men­nes­ket ha dødd ut for len­ge siden. Hvis det å opp­fost­re barn had­de vært en sur plikt som vi like­vel gjor­de ut fra et slagt moralsk ansvar, da had­de ikke man­ge barn vokst opp. Vi vil­le ha dødd ut len­ge før noen had­de tenkt på en vel­ferds­stat som kun­ne ta ansvar der for­eld­re svik­ter. Vi liker dess­uten å lyk­kes selv også, f.eks. ved at loppe­mar­ke­det ble godt gjen­nom­ført når man først sat­te i gang. Jeg tren­ger ikke psy­ko­lo­ger til å for­tel­le meg det­te, langt mind­re noen til å omfor­tol­ke det­te til bare å være en form for ego­is­me.

Mot slut­ten har Joa­cim Lund like­vel et poeng når han skri­ver:

Selv­sagt er jeg en sur­ma­get grine­bi­ter.”

Det­te er det ikke vans­ke­lig å være enig i. Han skri­ver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som der­for vil ha bort ball­bin­ger, ikke lar dem trå på ple­nen, og alt­så ikke vil ha korps. Det kan tross alt for­styr­re mid­dags­hvi­len til gam­le grine­bi­te­re og intet er vel mer vik­tig for gam­le grine­bi­te­re enn deres mid­dags­hvil. Men ingen skal beskyl­de dem for å være ego­is­ter som vil fra­ta and­res gle­der bare for å til­fe­reds­stil­le seg selv. Man gjør det selv­sagt ut fra en selv­oppof­ten­de omtan­ke for alle de and­re sur­ma­ge­de grine­bi­ter­ne som får for­styr­ret mid­dags­hvi­len. Skjønt det er kan­skje ego­is­tisk å til­d­reds­stil­le and­re sur­ma­ge­de grine­bi­te­re også.

Men vi kan vel bare blå­se en lang marsj i det han skri­ver.

Stenging av Altinn — statlig dataidioti

Nærings­dri­ven­de har ordi­nær frist for leve­ring av selv­an­gi­vel­se 31. mai. Noen gan­ger har man behov for en viss utset­tel­se. Selv kon­sta­ter­te jeg at jeg mang­let et nød­ven­dig doku­ment da fris­ten var i ferd med å gå ut, og søk­te utset­tel­se. Å få en kort utset­tel­se er ren ruti­ne. Man behø­ver ikke begrun­ne den, og den gis auto­ma­tisk. Noen sekun­der etter at søk­na­den er sendt får man svar om at man har fått utset­tel­se til 15. juni.

I dag, 12. juni, skul­le jeg gjø­re fer­dig og sen­de inn min selv­an­gi­vel­se gjen­nom Atlt­inn. Da jeg går inn på Atlt­inn fin­ner jeg den­ne mel­din­gen:

Alt­inn er ikke til­gjen­ge­lig
Alt­inn er stengt fra fre­dag 11. juni kl 1600 til tirs­dag 15. juni kl 0800 i for­bin­del­se med pro­duk­sjons­set­ting av ny ver­sjon. Alt­inn Bru­ker­ser­vice er også stengt i den­ne peri­oden.

Vi bekla­ger de ulem­pe­ne det­te med­fø­rer.”

De vel­ger å sten­ge sys­te­met de sis­te dage­ne før en vik­tig frist går ut. Den­ne steng­nin­gen må ha vært plan­lagt. Det at man skal set­te en ny ver­sjon i drift er ikke noe som duk­ker opp plut­se­lig og uven­tet. Man lurer på hvor­dan det er mulig å plan­leg­ge så dår­lig.

Den utsat­te fris­ten løper i utgangs­punk­tet ut 15. juni kl. 2400, slik at de gir oss et 16 timers tids­vin­du for å fyl­le ut og leve­re det­te.

Etter litt leting fant jeg en mel­ding hos Skatte­eta­ten som sier at fris­ten er utsatt til 20. juni. Det hjel­per noe. Men for min egen del betyr det at jeg ikke får levert selv­an­gi­vel­sen før jeg rei­ser bort, slik jeg had­de plan­lagt. Med til­gang til inter­nett skal det nok være mulig å kom­me til Alt­inn når det­te åpner igjen. And­re kan nok få stør­re pro­ble­mer enn meg akku­rat der. Men jeg kan bare krys­se fing­re­ne for at jeg får med meg det jeg da vil tren­ge av doku­men­ter og lokalt lag­re­de filer. Siden alle skje­ma­er i prak­sis bare fin­nes i elekt­ro­nisk form og er (u)tilgjengelig via Alt­inn, er også til­gan­gen til “sjekk­lis­ten” som dis­se skje­ma­ene repre­sen­te­rer stengt.

Vi som skal leve­re selv­an­gi­vel­sen går inn på Alt­inn, ikke på Skatte­eta­tens nett­si­der. Der­for bur­de det selv­føl­ge­lig ha vært opp­lyst på Alt­inn at fris­ten er utsatt, for å dem­pe den førs­te panikk­re­ak­sjo­nen når man ser at det­te ikke kom­mer til å gå. Men der står det intet.

Skatte­di­rek­to­ra­tets mel­ding er datert 2. juni, alt­så to dager etter utlø­pet av den ordi­næ­re selv­an­gi­vel­ses­fris­ten. Det er grunn til å tro at de fles­te som søker utset­tel­se vil gjø­re det de sis­te dage­ne før fris­ten går ut. Det er også grunn til å tro at når man sten­ger sys­te­met en lang­helg i juni for å set­te en ny ver­sjon i pro­duk­sjon, så er det noe man har plan­lagt i lang tid. Man må med and­re ord ha visst om det­te før den ordi­næ­re fris­ten gikk ut. Da bur­de man selv­føl­ge­lig ha infor­mert om det­te da bekref­tel­se på utset­tel­se ble sendt. Da had­de jeg visst at jeg måt­te ha gjort det­te tid­li­ge­re.

Valg av tids­punkt for sten­ging av sys­te­met er håp­løst. Men når de først tref­fer et så idio­tisk valg bør de i det mins­te infor­me­re om det­te i god tid og på en måte som når fram til de som blir berørt. Det­te gir oss et godt eksem­pel på hvor­dan man ikke skal gjen­nom­føre sli­ke pro­sjek­ter, og det får da i det mins­te en peda­go­gisk ver­di. Men de som har hatt ansva­ret bør kan­skje set­tes på skole­ben­ken for å lære av sine feil, så kan noen and­re over­ta ansva­ret for pro­sjek­tet?

Skannet dokument likestilles med faks ved domstolene — det går ikke så fort

Høy­este­retts anke­ut­valg avsa 4. juni 2010 en kjen­nel­se HR-2010–957‑U om at en e‑post ved­lagt et inskan­net, under­teg­net doku­ment er frist­av­bry­ten­de, for­ut­satt at ori­gi­nal­do­ku­men­tet sen­des umid­del­bart. Det­te betyr at der det kre­ves skrift­lig­het er det til­strek­ke­lig at e‑post skan­ned doku­ment som ved­legg har kom­met fram innen fris­ten.

Det­te har vært prak­sis for tele­faks i en del år, og rea­li­te­ten er at man like­stil­ler over­sen­del­se av skan­net doku­ment med tele­faks. Det er inter­es­sant, på gren­sen til under­hol­den­de, å lese hvor­dan anke­ut­val­get for­hol­der seg til tek­no­lo­gi. Fler­tal­let skri­ver i avsnitt 17:

For­skjel­len mel­lom tele­faks og elekt­ro­nisk over­sen­del­se er den tek­nis­ke over­fø­rings­må­ten. Lik­he­ten er at et skrift­lig, under­teg­net ori­gi­nal­do­ku­ment ved foto­gra­fe­ring eller skan­ning blir omdan­net til et kopiert/utskrevet doku­ment på mot­ta­ke­rens hånd. At et e‑postdokument ikke auto­ma­tisk blir skre­vet ut på papir, kan etter fler­tal­lets syn ikke være avgjø­ren­de. I beg­ge til­fel­ler får mot­ta­ke­ren et til­strek­ke­lig for­var­sel om at et doku­ment er utfer­di­get, og for­ven­tes inn­kom­met på lov­fast­satt måte innen kort tid. ”

Con­ti­nue read­ing Skan­net doku­ment like­stil­les med faks ved dom­sto­le­ne — det går ikke så fort