Les vins du Tour de France – 2010

Om tre dager braker det løs. Tour de France er et spennende sykkelritt og verdens største årlige idrettsarrangement. Men det er også en reise gjennom verdens fremste vinland: Frankrike. Som regel er man også innom et eller flere av Frankrikes naboland i løpet av touren.

Jeg vil her ta for meg vin fra noen av de områdene som syklistene er innom i løpet av de tre ukene touren varer. Rytterne kan nok ikke ta seg tid til å nyte Frankrikes gleder når de sliter seg rundt på sykkel. Men vi som følger slitet i en behagelig stol foran TV, vi kan gjerne ha noe godt i glasset.

Jeg bestemte meg for å lage denne serien da den franske TV-legenden Gerard Holtz hadde en av sine “avant tour” reportasjer under touren 2009. Det var før starten på den 12. etappen som gikk fra Tonnerre til Vittel. Traséen gikk gjennom området Côte des Bar, syd for Aube, hvor det også dyrkes druer som brukes til produksjon av champagne. Dette var et for meg helt ukjent champagneområde. Nå skal det sies at dette ikke er et av prestisjeområdene i Champange. Da man klassifiserte Champagne-området i 1908 ble Côte des Bar ikke inkludert i det gode selskap. Det ble nærmest borgerkrig som følge av dette, og det ble til slutt tatt inn i varmen — og ble fullt medlem i det eksklusive selskap i 1927. Mendette er en annen historie, og i år skal de ikke innom det området.

Continue reading Les vins du Tour de France – 2010

Maison Pic: Hotell og stjernerestaurant i Valence

Maison Pic ligger i byen Valence i Rhônedalen. Det består av et hotell og to restauranter, hvorav den ene, Le restaurant Pic, har tre stjerner i Michelin-guiden. Den andre er en bistro, Le 7, som sikkert også er utmerket. Vi valgte nylig Maison Pic for å feire vår 30-års bryllupsdag. Vi bodde på hotellet og spiste i trestjernersresturanten Pic.

Continue reading Maison Pic: Hotell og stjernerestaurant i Valence

Sykkelveier, merking og skilting

Når jeg skriver dette befinner jeg meg langt fra Oslos begredelige (mangel på) sykkelveier. Jeg er i Syd-Frankrike, nærmere bestemt i La Grande Motte, like utenfor Montpellier. I et forsøk på å løfte min fransk opp på et nivå som gjør at jeg faktisk kan bruke språket, går jeg to uker på intensivkurs i fransk inne i Montpellier (i tillegg til at jeg gjennom året går på kurs på Det franske kultursenter i Oslo). Jeg har valgt å sykle mens jeg går på kurs, hvilket gir meg 2x25km på sykkel hver dag (eller mer, om jeg velger en omvei hjem).

Selv om jeg også her kunne ha ønsket meg flere sykkelveier (de er under utbygging, akkurat nå arbeides det f.eks. med denne svært så tydelig merkede sykkelveien ved Carnon), så har jeg kunnet konstatere at nesten uansett hvor jeg har tenkt meg, så er det en sykkelvei som tar meg dit. Dette gjelder både inne i byen og i området rundt. Jeg har prøvd litt ulike ruter inne i Montpellier for å finne den beste sykkelruten til språkskolen. Det har nesten alltid vær en sykkelvei langs den ruten jeg har prøvd. Man gjør tydeligvis det helt selvfølgelige: Syklister er en like naturlig del av trafikken som andre trafikanter, og det er like selvfølgelig at det legges til rette for syklister som for bilister og fotgjengere. Syklister er ikke prisgitt “særlige satsinger”, som i praksis gjerne betyr at man holdes utenfor vanlig trafikkplanlegging og veibudsjetter.

Continue reading Sykkelveier, merking og skilting

Bård Hoksrud, sykler og bilbøller

Syklister trues på livet av bilister, forteller generalsekretær i Syklistenes landforening, Rune Gjøs, til Dagsavisen 24.06.2010.

Biltalsmann fra bilpartiet FrP, Bård Hoksrud, tar selvfølgelig bilbøllenes parti. Tving syklistene til å bruke sykkelveier, sier han til NRKs “Her og Nå” 24.06.2010. Som en ridder av den hellige blikkboks karakteriserer han seg selv som aktiv bilist og beklager at generalsekretæren i Syklistens landsforening er opptatt av syklister (og altså ikke av bilistene). Det er omtrent like dumt som om noen skulle kritisere Bård Hoksrud for å være alt for opptatt av FrP-politikk og for lite opptatt av AP og SV. Men han bekrefter at FrP er et sykkelfientlig parti, noe vi som ofte sykler i Oslo blir smertelig minnet om hver dag — samferdselsbyråder fra FrP har sørget for at Oslo er en håpløs by å sykle i.

Bilaktivisten Bård Hoksrud forsvarer de håpløse gang- og sykkelveier og vil tvinge syklister til å bruke dem. Samtidig motsier han seg selv ved å skryte av Brussel, hvor man, i følge Bård Hoksrud har adskilte gang- og sykkelveier.

Continue reading Bård Hoksrud, sykler og bilbøller

Bybane i Bergen og Tramway i Montpellier

I dag åpnet bybanen i Bergen med fint besøk, og med litt mindre fint besøk. La det være sagt som en generell ansvarsfraskrivelse: Jeg har ikke satt meg veldig grundig inn i prosjektet Bybanen i Bergen. Jeg har merket meg at det har vært mye diskusjoner. Men motstanden kan ikke ha vært så stor likevel når man har måttet importere Vidar Kleppe for å fok nok folk til å kunne holde i fanen og representere “folkelig motstand”.

Jeg kjenner bybanen i Montpellier, le Tramway, langt bedre enn jeg kjenner bybanen i Bergen. Men siden Montpellier er en by omtrent på størrelse med Bergen gir det utgangspunkt for noen refleksjoner.

Den første “bybanen” i Montpellier åpnet i 2000. Det var sikkert mye diskusjon da dette ble vedtatt også, uten at jeg kjenner denne. Jeg begynte ikke å følge med på hva som skjer i denne regionen før vi kjøpte en leilighet et stykke utenfor Montpellier i 2005. Da var linje 1 i drift og linje 2 under bygging.

Continue reading Bybane i Bergen og Tramway i Montpellier

Fra 1. juli kan man i Frankrike sykle mot enveiskjøring

Vi kjenner debatten fra Norge: Skal syklister kunne sykle mot enveiskjøring? I Frankrike vil det fra 1. juli være tillatt å sykle mot enveiskjøring i gater med fartsgrense 30 km/t og lavere — hvilket i praksis vil si de fleste gater inne i byer og i boligstrøk. Det har i flere år vært gjort forsøk med dette i flere byer og i enkelte gater, alt i følge Midi Libre.

I Strasbourg har man forsøkt dette i 300 mindre gater, og man har forsøkt tilsvarende i Illkirch-Graffenstaden, en kommune nær Strasbourg med 25.000 innbyggere. I løpet av fem år har det ikke vært rapportert en eneste ulykke med syklister som sykler mot enveiskjøring i disse kommunene.

Continue reading Fra 1. juli kan man i Frankrike sykle mot enveiskjøring

Sykkelveier: 33 år med svik og manglende politisk vilje

Jeg har gjerne sagt at siden jeg flyttet til Oslo i 1977 har vi blitt lovet sykkelveinett om fem år. Den eneste endringen av betydning er at det etter hvert har blitt strukket ut fra 5 til 15 år. Men dette har vært basert på min hukommelse, uten at jeg har gravd meg så dypt ned i gamle planer at jeg har fått dette bekreftet. Man kan være utsatt for det som på fin kalles en erindringsforkyvning, så derfor har jeg til nå latt være å hevde dette offentlig.

Ove Bengt Berg Nordseter tar opp dette i Dagens Næringsliv 11. juni 2010, hvor han redegjør for dette basert på sitt arbeid med sin masteroppgave om iverksetting av vedtatt politikk. Han skriver bl.a:

“I 1977 ble det gjennom statens vegplan II (nå nasjonale transportplaner) vedtatt at det innen 1985 skulle være et sammenhengende sykkelvegnett i 72 norske byer og tettsteder.”

Continue reading Sykkelveier: 33 år med svik og manglende politisk vilje

Surmaget grinebiter om barn og korps

Joacim Lund, kulturjournalist og kommentator i Aftenposten i følge byline, skriver i Aftenposten at han orker ikke se et barn ta sine første skritt. Det er aldeles forferdelig, der de vakler ustøtt noen få skritt før de faller. Det er slikt som bare en mor kan like.

Som om det ikke er nok at barna skal gå, så skal de også ramle på ski, løpe etter baller de ikke treffer. Når de blir større skal de kjøres hit og dit for å løpe etter ulike baller, noe som gir trafikkaos og foruresning.

For ballfolket er en helg i oktober som … ja … 17. mai og julaften på én gang, men for mange av oss er det mindre lystbetont. Byen invaderes av støyende horder av voksne(?) folk i idiotiske klær som hoier og skriker — og måtte Gud forby: Blåser på sine støyende plasthorn, av enkelte ukyndige kalt “trompeter”. Takke meg til en småsur “Copacabana”.

Det er ikke noe bedre når barn skal bruke stemmen. Foreldrene påstår at de synger, men det er melodier bare en mor kan høre. Alle andre hører at det er surt uten at man er i nærheten av tonen. Når alle synger surt samtidig, men på hver sin måte kaller man det barnekor.

Verst av alt må det være om noen vil spille fiolin, og jeg har mange ganger tenkt at de som vil lære dette til barn må være blant klodens mest tålmodige personer. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skulle man klare å stemme så hjelper ikke det når man ikke klarer å plassere fingeren riktig så tonen blir akkurat så sur at det låter aledeles skrekkelig. Skulle de mot formodning treffe tonen høres det uansett mer ut som om de forsøker å ta livet av en katt enn at de forsøker å lage musikk.

Helst bør nok barn komme modnet og plastpakket, slik at man kan pakke ut en Solveig Kringlebotn, Ole Edvard Antonsen, Elbjørg Hemsing, Henning Kraggerud, Silvia Moi eller Trine Thing Helseth.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har blitt fyllt av lykke når jeg har samlet lopper eller andre ting man må gjøre for å få det hele til å gå rundt. Et sosialt nettverk, ja. Jeg ble kjent med skolen og andre foreldre med barn på skolen på en måte jeg aldri ville ha blitt om jeg ikke hadde hatt barn i korps. Skjønt, det hadde vel blitt det samme om barna hadde valgt andre aktiviteter.

Mitt inntrykk er ikke at foreldre presser barn til å spille i korps. Fra min tid i korpsverden var inntrykket heller at barna gjerne ville være med, men at foreldre sa nei fordi de ikke orket tanken på det de hadde hørt at korpsforeldre måtte gjøre.

Barn slutter med mange aktiviteter når man kommer i tenårene. Det som virket så spennende var kanskje ikke det likevel og det krevde mye mer enn hva barnet var forberedt på og villig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barndom og ungdom er en periode med mye prøving og kanskje nesten like mye feilling. Kroppen koker av ustyrlige hormoner og annet blir viktigere enn skiløping, fotball og korpsmusikk. Unntaksvis kan det også hende at ungdom innser at de må bruke tid på skolen. Likevel henger noen foreldre igjen. Noen fortsetter å trene guttelaget i fotball lenge etter at deres barn har vokst ut av guttelaget og kanskje har lagt fotballen på hylla, andre fortsetter med korps.

Den største gleden er å glede andre er noe mange av oss har hørt mange ganger. Vi mennesker er vel slik utrustet at vi føler glede ved å se at våre barn utvikler seg og etter hvert mestrer ulike sider ved livet. Hvis det hadde vært et ork som vi bare gjorde av plikt uten å oppleve en personlig tilfredsstillelse ved det, da hadde nok mennesket ha dødd ut for lenge siden. Hvis det å oppfostre barn hadde vært en sur plikt som vi likevel gjorde ut fra et slagt moralsk ansvar, da hadde ikke mange barn vokst opp. Vi ville ha dødd ut lenge før noen hadde tenkt på en velferdsstat som kunne ta ansvar der foreldre svikter. Vi liker dessuten å lykkes selv også, f.eks. ved at loppemarkedet ble godt gjennomført når man først satte i gang. Jeg trenger ikke psykologer til å fortelle meg dette, langt mindre noen til å omfortolke dette til bare å være en form for egoisme.

Mot slutten har Joacim Lund likevel et poeng når han skriver:

“Selvsagt er jeg en surmaget grinebiter.”

Dette er det ikke vanskelig å være enig i. Han skriver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som derfor vil ha bort ballbinger, ikke lar dem trå på plenen, og altså ikke vil ha korps. Det kan tross alt forstyrre middagshvilen til gamle grinebitere og intet er vel mer viktig for gamle grinebitere enn deres middagshvil. Men ingen skal beskylde dem for å være egoister som vil frata andres gleder bare for å tilferedsstille seg selv. Man gjør det selvsagt ut fra en selvoppoftende omtanke for alle de andre surmagede grinebiterne som får forstyrret middagshvilen. Skjønt det er kanskje egoistisk å tildredsstille andre surmagede grinebitere også.

Men vi kan vel bare blåse en lang marsj i det han skriver.

Stenging av Altinn – statlig dataidioti

Næringsdrivende har ordinær frist for levering av selvangivelse 31. mai. Noen ganger har man behov for en viss utsettelse. Selv konstaterte jeg at jeg manglet et nødvendig dokument da fristen var i ferd med å gå ut, og søkte utsettelse. Å få en kort utsettelse er ren rutine. Man behøver ikke begrunne den, og den gis automatisk. Noen sekunder etter at søknaden er sendt får man svar om at man har fått utsettelse til 15. juni.

I dag, 12. juni, skulle jeg gjøre ferdig og sende inn min selvangivelse gjennom Atltinn. Da jeg går inn på Atltinn finner jeg denne meldingen:

“Altinn er ikke tilgjengelig
Altinn er stengt fra fredag 11. juni kl 1600 til tirsdag 15. juni kl 0800 i forbindelse med produksjonssetting av ny versjon. Altinn Brukerservice er også stengt i denne perioden.

Vi beklager de ulempene dette medfører.”

De velger å stenge systemet de siste dagene før en viktig frist går ut. Denne stengningen må ha vært planlagt. Det at man skal sette en ny versjon i drift er ikke noe som dukker opp plutselig og uventet. Man lurer på hvordan det er mulig å planlegge så dårlig.

Den utsatte fristen løper i utgangspunktet ut 15. juni kl. 2400, slik at de gir oss et 16 timers tidsvindu for å fylle ut og levere dette.

Etter litt leting fant jeg en melding hos Skatteetaten som sier at fristen er utsatt til 20. juni. Det hjelper noe. Men for min egen del betyr det at jeg ikke får levert selvangivelsen før jeg reiser bort, slik jeg hadde planlagt. Med tilgang til internett skal det nok være mulig å komme til Altinn når dette åpner igjen. Andre kan nok få større problemer enn meg akkurat der. Men jeg kan bare krysse fingrene for at jeg får med meg det jeg da vil trenge av dokumenter og lokalt lagrede filer. Siden alle skjemaer i praksis bare finnes i elektronisk form og er (u)tilgjengelig via Altinn, er også tilgangen til “sjekklisten” som disse skjemaene representerer stengt.

Vi som skal levere selvangivelsen går inn på Altinn, ikke på Skatteetatens nettsider. Derfor burde det selvfølgelig ha vært opplyst på Altinn at fristen er utsatt, for å dempe den første panikkreaksjonen når man ser at dette ikke kommer til å gå. Men der står det intet.

Skattedirektoratets melding er datert 2. juni, altså to dager etter utløpet av den ordinære selvangivelsesfristen. Det er grunn til å tro at de fleste som søker utsettelse vil gjøre det de siste dagene før fristen går ut. Det er også grunn til å tro at når man stenger systemet en langhelg i juni for å sette en ny versjon i produksjon, så er det noe man har planlagt i lang tid. Man må med andre ord ha visst om dette før den ordinære fristen gikk ut. Da burde man selvfølgelig ha informert om dette da bekreftelse på utsettelse ble sendt. Da hadde jeg visst at jeg måtte ha gjort dette tidligere.

Valg av tidspunkt for stenging av systemet er håpløst. Men når de først treffer et så idiotisk valg bør de i det minste informere om dette i god tid og på en måte som når fram til de som blir berørt. Dette gir oss et godt eksempel på hvordan man ikke skal gjennomføre slike prosjekter, og det får da i det minste en pedagogisk verdi. Men de som har hatt ansvaret bør kanskje settes på skolebenken for å lære av sine feil, så kan noen andre overta ansvaret for prosjektet?

Skannet dokument likestilles med faks ved domstolene – det går ikke så fort

Høyesteretts ankeutvalg avsa 4. juni 2010 en kjennelse HR-2010-957-U om at en e-post vedlagt et inskannet, undertegnet dokument er fristavbrytende, forutsatt at originaldokumentet sendes umiddelbart. Dette betyr at der det kreves skriftlighet er det tilstrekkelig at e-post skanned dokument som vedlegg har kommet fram innen fristen.

Dette har vært praksis for telefaks i en del år, og realiteten er at man likestiller oversendelse av skannet dokument med telefaks. Det er interessant, på grensen til underholdende, å lese hvordan ankeutvalget forholder seg til teknologi. Flertallet skriver i avsnitt 17:

“Forskjellen mellom telefaks og elektronisk oversendelse er den tekniske overføringsmåten. Likheten er at et skriftlig, undertegnet originaldokument ved fotografering eller skanning blir omdannet til et kopiert/utskrevet dokument på mottakerens hånd. At et e-postdokument ikke automatisk blir skrevet ut på papir, kan etter flertallets syn ikke være avgjørende. I begge tilfeller får mottakeren et tilstrekkelig forvarsel om at et dokument er utferdiget, og forventes innkommet på lovfastsatt måte innen kort tid. “

Continue reading Skannet dokument likestilles med faks ved domstolene – det går ikke så fort