Bortfall av karakterer tjener akademikersønner

Svens­ka Dag­bla­det refe­rer­te i går en under­sø­kel­se som viser at fjer­ning av karak­te­rer har vært en for­del for søn­ner av aka­de­mi­ke­re og høyt­løn­ne­de. Barn av for­eld­re med lav inn­tekt og lav utdan­nel­se har tapt på end­rin­gen. Det sam­me har jen­te­ne gjort, uan­sett hva slags fami­lie­bak­grunn de har.

Under­sø­kel­sen gjel­der karak­te­rer i grunn­sko­len, om jeg har for­stått det rett, og jeg kjen­ner ingen detal­jer ut over det som SvD gjen­gir. Jeg skal ikke dis­ku­te­re hvor tid­lig man bør begyn­ne med karak­te­rer i sko­len. Men jeg gri­per sjan­sen til å reflek­te­re rundt karak­te­rer mer gene­relt, og sær­lig i høy­ere utdan­ning.

Min pro­fe­sjon, juris­te­ne, har vært og er fort­satt eks­tremt opp­tatt av karak­te­rer. Det har til tider tip­pet over gren­sen til det syke­li­ge og lat­ter­li­ge. For inn­til ca 40 år siden ble juris­te­nes eksa­mens­ka­rak­te­rer pub­li­sert i Norsk Rets­ti­den­de. Traff man en jurist man ikke kjen­te fra før sjek­ket man gjer­ne ved­kom­men­des eksa­mens­ka­rak­ter, og der­med var per­sonen satt i bås — selv om det kun­ne være 20 år siden ved­kom­men­de to eksa­men.

Con­ti­nue read­ing Bort­fall av karak­te­rer tje­ner aka­de­mi­ker­søn­ner