Bortfall av karakterer tjener akademikersønner

Svens­ka Dag­bla­det refe­rer­te i går en under­sø­kel­se som viser at fjer­ning av karak­te­rer har vært en for­del for søn­ner av aka­de­mi­ke­re og høyt­løn­ne­de. Barn av for­eld­re med lav inn­tekt og lav utdan­nel­se har tapt på end­rin­gen. Det sam­me har jen­te­ne gjort, uan­sett hva slags fami­lie­bak­grunn de har.

Under­sø­kel­sen gjel­der karak­te­rer i grunn­sko­len, om jeg har for­stått det rett, og jeg kjen­ner ingen detal­jer ut over det som SvD gjen­gir. Jeg skal ikke dis­ku­te­re hvor tid­lig man bør begyn­ne med karak­te­rer i sko­len. Men jeg gri­per sjan­sen til å reflek­te­re rundt karak­te­rer mer gene­relt, og sær­lig i høy­ere utdan­ning.

Min pro­fe­sjon, juris­te­ne, har vært og er fort­satt eks­tremt opp­tatt av karak­te­rer. Det har til tider tip­pet over gren­sen til det syke­li­ge og lat­ter­li­ge. For inn­til ca 40 år siden ble juris­te­nes eksa­mens­ka­rak­te­rer pub­li­sert i Norsk Rets­ti­den­de. Traff man en jurist man ikke kjen­te fra før sjek­ket man gjer­ne ved­kom­men­des eksa­mens­ka­rak­ter, og der­med var per­sonen satt i bås — selv om det kun­ne være 20 år siden ved­kom­men­de to eksa­men.

Karak­te­re­ne ble utreg­net og opp­gitt som et gjen­nom­snitt, men “nøy­ak­tig­het” på 0,01. Den som had­de 2,74 ble ansett for å være bed­re enn den som had­de 2,75. Jeg er ikke mate­ma­ti­ker, men mener å hus­ke fra det vi en gang lær­te om unøy­ak­tig­het at resul­ta­tet blir ald­ri mer pre­sist en grunn­lags­tal­le­ne. Så når enkelt­be­sva­rel­ser ble vur­dert i inter­val­ler på 0,05 kun­ne hel­ler ikke sam­let resul­tat bli mer nøy­ak­tig enn 0,05. Men det er detal­jer.

Nå har jeg inn­trykk av at and­re pro­fe­sjo­ner også har sine ran­ge­rin­ger, selv som man ikke har knyt­tet dem så eks­pli­sitt til karak­ter som juris­ter har gjort. For noen år siden var jeg i et sel­skap med man­ge sosial­øko­no­mer — eller sam­funns­øko­no­mer som de kal­ler seg i dag. Jeg har for­stått det slik at de fire mest pre­sti­sje­fyl­te arbeids­plas­ser for sosial­øko­no­mer er (eller i alle fall var den gan­gen) Nor­ges Bank, Finans­de­par­te­men­tet, Sta­tis­tisk sen­tral­byrå og Uni­ver­si­te­tet. Det var en klar rekke­føl­ge mel­lom dis­se, uten at jeg hus­ker ran­ge­rin­gen. Det som slo meg var at de ikke snak­ket om eksa­mens­ka­rak­te­rer, men de snak­ket mye om hvem som kom til å hav­ne hvor blant dis­se arbeids­ste­de­ne — og det var basert på deres eksa­mens­pre­sta­sjo­ner. And­re pro­fe­sjo­ner har sik­kert and­re måter å uttryk­ke det­te på.

Det har vært man­ge for­søk på å dem­pe kar­ka­ter­pres­set for jus­stu­den­ter, uten at de har vært sær­lig vel­lyk­ke­de.

Jeg for­sva­rer karak­te­re­ne. Jeg vil tro at noe av det som den svens­ke under­sø­kel­sen vis­te vil gjel­de i langt ster­ke­re grad ved høy­ere utdan­nel­se enn på et lave­re nivå: Når for­mel­le vur­de­rings­sys­te­mer fjer­nes eller får mind­re betyd­ning, da vil de ufor­mel­le vur­de­rin­ge­ne få en stør­re plass. I ufor­mel­le vur­de­rin­ger er det let­te­re å leg­ge vekt på — bevisst eller ube­visst — hvor ved­kom­me­ne kom­mer fra, hva slags bak­grunn han eller hun har, og ikke minst nett­verk. Det blir kort sagt let­te­re å ta mind­re sak­li­ge hen­syn. Det kan ikke være så mye tvil om at den som kom­mer fra en kjent (jurist)familie godt etab­lert på Oslo vest får for­de­ler i for­hold til den som kom­mer inn i faget uten å ha med seg en slik fami­lie­bak­grunn.

Karak­te­rer har bidratt til at and­re har kun­net slå i bor­det med papi­rer som viser at de er bed­re enn den pap­pa­gut­ten fra Oslo vest. De som har tjent på det­te menn som ikke har kun­net fly­te på fami­li­en, og kvin­ner mer gene­relt. Taper­ne har vært pap­pa­gut­te­ne fra Oslo vest.

Etter å ha bedømt stu­den­ters pre­sta­sjo­ner og satt karak­te­rer i drøyt 25 år vet jeg at det er sto­re for­skjel­ler på gode og dår­li­ge pre­sta­sjo­ner og at for­skjel­ler i karak­te­rer er godt fun­dert. Man ser lett hvem som har “skjønt det” og hvem som ikke har det. Det vil all­tid være et visst skjønn og det skjer sik­kert feil, men gene­relt gir karak­te­re­ne et godt bil­de av fag­lig nivå.

Men de som skal vur­de­re per­soner f.eks. ved en anset­tel­se, de må ikke glem­me at det er mye som karak­te­rer ikke sier noe om. Slik sett har juris­te­nes enøy­de fokus på karak­te­rer vært gans­ke absurd. Karak­te­rer sier bare noe om det som kan måles på en eksa­men, og det er mye som ikke prø­ves på den måten. Det kan være kom­pe­tan­se på and­re områ­der, per­son­li­ge egen­ska­per og selv­føl­ge­lig også juri­dis­ke fer­dig­he­ter som ikke kan tes­tes i den nok­så kuns­ti­ge arbeids­si­tua­sjo­nen som en eksa­men er.

Over­for stu­den­ter plei­er jeg å under­stre­ke at karak­te­ren har stor betyd­ning for star­ten på yrkes­kar­rie­ren. En dyk­tig per­son med rela­tivt sva­ke eksa­mens­re­sul­ta­ter vil kan­skje ald­ri få den sjan­sen han eller hun tren­ger for å vise hva ved­kom­men­de vir­ke­lig kan. De med gode karak­te­rer som mang­ler and­re vik­ti­ge egen­ska­per vil fort bli avslørt — og de vil gjer­ne bli sit­ten­de fast hos en arbeids­gi­ver som ansat­te ved­kom­men­de ut fra eksa­mens­re­sul­ta­tet.

Jeg tror det var Det juri­dis­ke fakul­tet i Oslo som var først ute med å inn­føre “ECTS-ska­la­en” A — E i Nor­ge. Her skjed­de det etter sterkt øns­ke fra stu­dent­re­pre­sen­tan­te­ne (som ikke nød­ven­dig­vis er repre­sen­ta­ti­ve for stu­den­te­ne), ut fra en idé om at en slik ska­la med langt fær­re karak­ter­trinn skul­le dem­pe karak­ter­pres­set. Det var selv­føl­ge­lig helt feil, i til­legg til at man valg­te noe som ald­ri var ment å skul­le være en krak­ter­ska­la. En slik end­ring har bidratt til å gjø­re karak­ter­pres­set stør­re — og de ble advart.

Når det er få kar­ka­ter­trinn med stor avstand mel­lom trin­ne­ne betyr det desto mer hvil­ket trinn man hav­ner på. Hvis man tid­li­ge­re fikk 2,80 så viss­te man at det ikke var så langt unna en laud. Får man en C i dagens sys­tem kan det være nes­ten vel­dig bra (B) eller nes­ten vel­dig dår­lig (D). Karak­te­ren sier lite, og det betyr enormt mye å få en B frem­for en C. Hvis man har fle­re eksa­me­ner med sepa­ra­te karak­te­rer vil det­te kun­ne nyan­se­re bil­det. Når man — som ved Det juri­dis­ke fakul­tet i Oslo — har få eksa­me­ner med gro­ve karak­te­rer, da kom­bi­ne­rer man det ver­ste av to sys­te­mer.

En kar­ka­ter­ska­la bør etter min mening være asy­met­risk og topp­tung. Vi kan ha behov for å nyan­se­re blant de bes­te pre­sta­sjo­ne­ne slik at det er mulig å skil­le mel­lom de som er klart bed­re enn gjen­nom­snit­tet og de som er frem­ra­gen­de. I den and­re enden av ska­la­en er det ikke det sam­me beho­vet for nyan­se­ring. Det hol­der å angi at det er en gjen­nom­snitts­pre­sta­sjon, klart under gjen­nom­snit­tet men like­vel aksep­ta­bel, og ikke aksep­ta­bel (stryk). Med dagens karak­ter­ska­la synes jeg det er menings­løst å skul­le nyan­se­re mel­lom D og E, sam­ti­dig som jeg gjer­ne skul­le kun­net gi C+ og noen ytterst få gan­ger en A++ med stjer­ne og eke­løv.

En grunn til at juris­ter har vært så opp­tatt av karak­te­rer er anta­ge­lig­vis at alle har gått gjen­nom den sam­me utdan­nel­sen med til­nær­met lik fag­krets. De tra­di­sjo­nel­le obli­ga­to­ris­ke fage­ne har vært domi­ne­ren­de, med liten grad av valg­fri­het. Etter hvert som det blir stør­re valg­fri­het og kan­di­da­te­ne har ulik fag­lig pro­fil vil nok det­te end­re seg. Stør­re uli­ke­he­ter mel­lom lære­ste­de­ne vil også bidra til det­te. Men slikt beve­ger seg lang­somt. De som skal anset­te unge kan­di­da­ter har som regel ikke fulgt noe sær­lig med på hvor­dan stu­die­ne har end­ret seg og ten­ker med utgangs­punkt i hvor­dan det var da de selv stu­der­te — og synes gjer­ne at det var bed­re før.

Print Friendly, PDF & Email
  • Stur­le Sun­de

    I vit­skap­le­ge grei­ner som eg kan rela­te­re meg til, er det van­leg å for­mu­le­re teori­ar slik at dei kan fal­si­fi­se­rast eller i det mins­te svek­kast ved tes­ting. So tes­tar vi dei grun­dig på alle ten­kje­le­ge måtar.

    Innan peda­go­gikk ver­kar det som om dei ser ned på tes­ting. Dei pre­sen­te­rer høgt­fly­gan­de teori­ar som om dei var fak­ta, og imple­men­te­rer i stor stil basert på at teori­ane skul­le vere san­ne. Kvi­for er det ingen som har tes­ta det­te tid­le­ga­re? Det er vel­dig enkelt:
    - Pre­sen­ter hypo­te­se­ne om kva som vi skje når ein fjer­nar eller end­rar karak­te­ra­ne.
    - Del inn i pas­san­de grup­per. Sjekk nove­ran­de sta­tus i grup­pe­ne.
    - Fjern karak­te­ra­ne for ele­va­ne i nokre grup­per og ha det som før i kon­troll­grup­per. Grup­pe­ne må vel­jast med lodd­trek­ning.
    - Sjekk resul­tat etter nokre år. Finn ut om:
    o Vart dei fram­lag­de hypo­te­se­ne styr­ka eller svek­ka?
    o Kan ein sjå and­re verk­na­dar enn dei som var vars­la?
    o Er resul­ta­tet sta­tis­tisk sig­ni­fi­kant?

    Ein kan gjer­ne tes­te and­re sti­mu­li med det same. Løner det seg å beta­le for gode resul­tat, til dømes? Kva med det gam­le sys­te­met med uli­ke lærings­pla­nar etter nivå, der sjølv dei dår­le­gas­te kun­ne opp­nå bes­te karak­ter i mate­ma­tikk i den minst teo­re­tis­ke lære­pla­nen? Pro­ble­met med den gam­le ord­nin­ga var at det ikkje var mog­leg å gå frå eit lågt til eit høg­re nivå, og man­ge vidare­gå­an­de utdan­nin­gar krav­de det høgs­te eller nest høgs­te nivå­et, men det kun­ne ein løyst med eit fri­vil­lig påbyg­gings­år og ein omrek­nings­ta­bell der ein god karak­ter på eit låga­re nivå kan erstat­te ein dår­le­ga­re karak­ter på eit høga­re nivå. Har ein bes­te karak­ter på eit nivå, har ein sann­syn­leg­vis like gode føre­set­na­der for å stu­de­re vida­re som ein med mid­dels karak­ter på nivå­et over.

    Der­som måla vart opp­nådd utan uynsk­te side­verk­na­dar, kan ein gå vida­re å fjer­ne karak­te­rar for alle i dei faga der det had­de posi­tiv effekt. Det er mei­nings­laust å fjer­ne dei for alle i alle fag før dei har tes­ta kva effekt det har!

    Det er man­ge tris­te akter i norsk skule­tra­ge­die. Noko av det dum­mas­te var fjer­ning av fag­le­ge krav for læra­rar i ung­doms­sku­len. Viss­te du at ein ikkje treng meir enn 2 i munt­leg obli­ga­to­risk engelsk frå vidare­gå­an­de for å under­vi­se i engelsk for­djup­ning til 10. klas­se? På lærar­sku­len er engelsk ikkje eit obli­ga­to­risk fag (dra­ma er!), so det er fullt mog­leg å under­vi­se 10.-klassingar i engelsk med eit lægre kunn­skaps­nivå enn det ele­va­ne skal gå ut av sku­len med — og det er van­leg. Sku­la­ne har trass alt time­pla­nar som skal gå opp, og har ein under­vis­nings­kom­pe­tan­se har ein under­vis­nings­kom­pe­tan­se. Ei anna norsk under­sø­king har synt at det­te var eit stort feil­grep, at ele­var lærer meir av læra­rar med lek­tor­kom­pe­tan­se. Kven skul­le trudd det? Ikkje peda­go­ga­ne, for dei har sine eig­ne teori­ar om kva som er vik­tig. I dei teori­ane spe­lar fag­kunn­skap ei under­ord­na rol­le. Eg vil­le heilt klårt trudd det, ikkje minst basert på eig­ne erfa­rin­gar frå sku­len, men eg er ikkje peda­gog.

    Peda­go­gar er ikkje inter­es­ser­te i slik tes­ting. Dei pre­sen­te­rer hypo­te­ser som byg­gjer på and­re utesta hypo­te­ser og vida­re ein heil kva­si-vit­skap på eit fun­da­ment av luft. Nes­te sesong av Hjerne­vask bør ta føre seg pega­go­gikk.

  • Pingback: Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Blind klage på eksamenssensur?()