Surmaget grinebiter om barn og korps

Joa­cim Lund, kul­tur­jour­na­list og kom­men­ta­tor i Aften­pos­ten i føl­ge byline, skri­ver i Aften­pos­ten at han orker ikke se et barn ta sine førs­te skritt. Det er alde­les for­fer­de­lig, der de vak­ler ustøtt noen få skritt før de fal­ler. Det er slikt som bare en mor kan like.

Som om det ikke er nok at bar­na skal gå, så skal de også ram­le på ski, løpe etter bal­ler de ikke tref­fer. Når de blir stør­re skal de kjø­res hit og dit for å løpe etter uli­ke bal­ler, noe som gir tra­fikkaos og for­ures­ning.

For ball­fol­ket er en helg i okto­ber som … ja … 17. mai og jul­af­ten på én gang, men for man­ge av oss er det mind­re lyst­be­tont. Byen inva­de­res av støy­en­de hor­der av voks­ne(?) folk i idio­tis­ke klær som hoi­er og skri­ker — og måt­te Gud for­by: Blå­ser på sine støy­en­de plast­horn, av enkel­te ukyn­di­ge kalt “trom­pe­ter”. Tak­ke meg til en små­sur “Copa­ca­bana”.

Det er ikke noe bed­re når barn skal bru­ke stem­men. For­eld­re­ne påstår at de syn­ger, men det er melo­di­er bare en mor kan høre. Alle and­re hører at det er surt uten at man er i nær­he­ten av tonen. Når alle syn­ger surt sam­ti­dig, men på hver sin måte kal­ler man det barne­kor.

Verst av alt må det være om noen vil spil­le fio­lin, og jeg har man­ge gan­ger tenkt at de som vil lære det­te til barn må være blant klo­dens mest tål­mo­di­ge per­soner. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skul­le man kla­re å stem­me så hjel­per ikke det når man ikke kla­rer å plas­se­re fin­ge­ren rik­tig så tonen blir akku­rat så sur at det låter ale­de­les skrek­ke­lig. Skul­le de mot for­mod­ning tref­fe tonen høres det uan­sett mer ut som om de for­sø­ker å ta livet av en katt enn at de for­sø­ker å lage musikk.

Helst bør nok barn kom­me mod­net og plast­pak­ket, slik at man kan pak­ke ut en Solveig Kringle­botn, Ole Edvard Anton­sen, Elbjørg Hem­sing, Hen­ning Krag­ge­rud, Sil­via Moi eller Tri­ne Thing Helse­th.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke hus­ke at jeg noen gang har blitt fyllt av lyk­ke når jeg har sam­let lop­per eller and­re ting man må gjø­re for å få det hele til å gå rundt. Et sosi­alt nett­verk, ja. Jeg ble kjent med sko­len og and­re for­eld­re med barn på sko­len på en måte jeg ald­ri vil­le ha blitt om jeg ikke had­de hatt barn i korps. Skjønt, det had­de vel blitt det sam­me om bar­na had­de valgt and­re akti­vi­te­ter.

Mitt inn­trykk er ikke at for­eld­re pres­ser barn til å spil­le i korps. Fra min tid i korps­ver­den var inn­tryk­ket hel­ler at bar­na gjer­ne vil­le være med, men at for­eld­re sa nei for­di de ikke orket tan­ken på det de had­de hørt at korps­for­eld­re måt­te gjø­re.

Barn slut­ter med man­ge akti­vi­te­ter når man kom­mer i ten­åre­ne. Det som vir­ket så spen­nen­de var kan­skje ikke det like­vel og det krev­de mye mer enn hva bar­net var for­be­redt på og vil­lig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barn­dom og ung­dom er en peri­ode med mye prø­ving og kan­skje nes­ten like mye feil­ling. Krop­pen koker av ustyr­li­ge hor­mo­ner og annet blir vik­ti­ge­re enn ski­lø­ping, fot­ball og korps­mu­sikk. Unn­taks­vis kan det også hen­de at ung­dom inn­ser at de må bru­ke tid på sko­len. Like­vel hen­ger noen for­eld­re igjen. Noen fort­set­ter å tre­ne gutte­la­get i fot­ball len­ge etter at deres barn har vokst ut av gutte­la­get og kan­skje har lagt fot­bal­len på hyl­la, and­re fort­set­ter med korps.

Den størs­te gle­den er å gle­de and­re er noe man­ge av oss har hørt man­ge gan­ger. Vi men­nes­ker er vel slik utrus­tet at vi føler gle­de ved å se at våre barn utvik­ler seg og etter hvert mest­rer uli­ke sider ved livet. Hvis det had­de vært et ork som vi bare gjor­de av plikt uten å opp­le­ve en per­son­lig til­freds­stil­lel­se ved det, da had­de nok men­nes­ket ha dødd ut for len­ge siden. Hvis det å opp­fost­re barn had­de vært en sur plikt som vi like­vel gjor­de ut fra et slagt moralsk ansvar, da had­de ikke man­ge barn vokst opp. Vi vil­le ha dødd ut len­ge før noen had­de tenkt på en vel­ferds­stat som kun­ne ta ansvar der for­eld­re svik­ter. Vi liker dess­uten å lyk­kes selv også, f.eks. ved at loppe­mar­ke­det ble godt gjen­nom­ført når man først sat­te i gang. Jeg tren­ger ikke psy­ko­lo­ger til å for­tel­le meg det­te, langt mind­re noen til å omfor­tol­ke det­te til bare å være en form for ego­is­me.

Mot slut­ten har Joa­cim Lund like­vel et poeng når han skri­ver:

Selv­sagt er jeg en sur­ma­get grine­bi­ter.”

Det­te er det ikke vans­ke­lig å være enig i. Han skri­ver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som der­for vil ha bort ball­bin­ger, ikke lar dem trå på ple­nen, og alt­så ikke vil ha korps. Det kan tross alt for­styr­re mid­dags­hvi­len til gam­le grine­bi­te­re og intet er vel mer vik­tig for gam­le grine­bi­te­re enn deres mid­dags­hvil. Men ingen skal beskyl­de dem for å være ego­is­ter som vil fra­ta and­res gle­der bare for å til­fe­reds­stil­le seg selv. Man gjør det selv­sagt ut fra en selv­oppof­ten­de omtan­ke for alle de and­re sur­ma­ge­de grine­bi­ter­ne som får for­styr­ret mid­dags­hvi­len. Skjønt det er kan­skje ego­is­tisk å til­d­reds­stil­le and­re sur­ma­ge­de grine­bi­te­re også.

Men vi kan vel bare blå­se en lang marsj i det han skri­ver.

Print Friendly, PDF & Email
  • Joa­cim Lund

    Siden ingen and­re kom­men­te­rer inn­leg­get ditt, får jeg gjø­re det. Jeg nøy­er meg med å påpe­ke at du fan­ta­se­rer fritt i blogg­inn­leg­get ditt og til­leg­ger meg menin­ger og hold­nin­ger jeg ikke har. Jeg leg­ger ved et lite utdrag fra en av de man­ge e-pos­te­ne jeg har fått fra korps­folk som ikke maler et like rosen­rødt bil­de av korps­kul­tu­ren som du gjør:

    Det var med en sterk opp­le­vel­se av gjen­kjen­nel­se og en gle­de over ikke å være ale­ne at jeg les­te din kom­men­tar i dagens Aften­pos­ten (14. juni). Den elds­te dat­te­ren min var med­lem i et korps i tre år, og både hun, kona mi og jeg opp­lev­de det som en stor let­tel­se da hun ende­lig meld­te seg ut.
    Det var jo mor­somt for hen­ne å spil­le et instru­ment — skjønt det var ett hun ikke had­de valgt selv. Mind­re mor­somt var det å opp­le­ve at korp­set på ingen måte var et sted hvor alle ble tatt imot, men et sted for dem som pas­set inn. Bar­na var oftest barn av gam­le korps­gjen­ge­re, eller vokst opp i korp­sil­jø. De kjen­te kode­ne, kjen­te de voks­ne og had­de ingen stør­re inter­es­se av å inklu­de­re and­re.”

  • Olav­Tor­vund

    Det var en smu­le over­dri­vel­se i det jeg skrev. Eller kan­skje et lite rund­styk­ke, eller kan­skje et brød. Jeg tok sjan­sen på at ingen vil­le ta det helt bok­sta­ve­lig, og sat­set også på at du vil­le se iro­ni­en i det­te. Jeg tror selv­føl­ge­lig ikke at du har så absur­de menin­ger som det jeg til­la deg, men det var en del sure toner i det du skrev som jeg ikke lik­te.

    For de som del­tar, enten som med­lem eller for­eld­re til et med­lem, er vel ikke korps ver­ken ver­re eller bed­re enn mye annet man kan fin­ne på. Noen ste­der fun­ge­rer det bra, and­re ikke. Jeg vil bli over­ras­ket om ikke man­ge for­eld­re som selv ikke har dre­vet idrett vil­le kun­ne få en til­sva­ren­de opp­le­vel­se i et idretts­lag som ved­kom­men­de du site­rer opp­lev­de. Og i korps slip­per man i alle fall kon­flik­te­ne rundt de som ald­ri blir tatt ut på laget.

    For man­ge er 17. mai uten korps ikke en ordent­lig 17. mai. Jeg kan ikke ten­ke meg 17. mai-tog uten, og jeg tror jeg har de fles­te med meg i det­te. De som ikke liker det kan bare la være å gå til byen akku­rat når toge­ne går, akku­rat som jeg unn­går byen under Nor­way Cup og når hor­de­ne inn­tar byen for å se cup­fi­na­len.

  • Joa­cim Lund

    Og for man­ge er korps­mu­sik­ken alt­så noe de kun­ne vært for­uten på 17. mai. Jeg er alt­så uenig med deg, og jeg skjøn­ner ikke at det er så pro­ble­ma­tisk. Men les saken en gang til. Jeg skri­ver at jeg vet at noen korps er bed­re enn and­re. De bes­te jeg så i NM var utro­li­ge. Men kva­li­te­ten varie­rer enormt, og for meg er et dår­lig korps er alt annet enn tri­ve­lig å høre på (http://www.youtube.com/watch?v=rif8qI57Yxo). Hvis and­re liker det, er det greit for meg. Hver sin smak. Og jeg unn­går også byen i cup­fi­nale­hel­gen, bare så det er sagt.

  • Olav­Tor­vund

    Så er vi ueni­ge. Greit nok. Noen liker ikke 17. mai-tra­di­sjo­ne­ne og kan hol­de seg hjem­me. Ikke noe pro­blem. Det er noen få timer en dag i året.

    Men jeg synes det er unød­ven­dig med en så neg­a­tiv og sur tone over­for folk som fak­tisk gjør noe, enten de hol­der på med korps, fot­ball (som ikke inter­es­se­rer meg) eller annet. Du kan mene og skri­ve hva du vil. Men når du skri­ver så surt som du gjor­de i den kom­men­ta­ren, da må du reg­ne med svar der­et­ter. Når du skri­ver at folk som bru­ker tid på egne og and­re barns akti­vi­te­ter egent­lig bare gjør det for å til­freds­stil­le sitt eget ego, da er det ikke noe mer usak­lig å plas­se­re deg i bås med gret­ne gub­ber som ikke liker barn — i alle fall ikke barn som er barn og som både synes og høres.

    Jeg fore­trek­ker litt sure toner fra et skole­korps enn sli­ke sure kom­men­ta­rer fra gret­ne grine­bi­te­re.