Surmaget grinebiter om barn og korps

Joa­cim Lund, kul­tur­jour­na­list og kom­men­ta­tor i Aften­pos­ten i føl­ge byline, skri­ver i Aften­pos­ten at han orker ikke se et barn ta sine førs­te skritt. Det er alde­les for­fer­de­lig, der de vak­ler ustøtt noen få skritt før de fal­ler. Det er slikt som bare en mor kan like.

Som om det ikke er nok at bar­na skal gå, så skal de også ram­le på ski, løpe etter bal­ler de ikke tref­fer. Når de blir stør­re skal de kjø­res hit og dit for å løpe etter uli­ke bal­ler, noe som gir tra­fikkaos og for­ures­ning.

For ball­fol­ket er en helg i okto­ber som … ja … 17. mai og jul­af­ten på én gang, men for man­ge av oss er det mind­re lyst­be­tont. Byen inva­de­res av støy­en­de hor­der av voks­ne(?) folk i idio­tis­ke klær som hoi­er og skri­ker — og måt­te Gud for­by: Blå­ser på sine støy­en­de plast­horn, av enkel­te ukyn­di­ge kalt “trom­pe­ter”. Tak­ke meg til en små­sur “Copa­ca­bana”.

Det er ikke noe bed­re når barn skal bru­ke stem­men. For­eld­re­ne påstår at de syn­ger, men det er melo­di­er bare en mor kan høre. Alle and­re hører at det er surt uten at man er i nær­he­ten av tonen. Når alle syn­ger surt sam­ti­dig, men på hver sin måte kal­ler man det barne­kor.

Verst av alt må det være om noen vil spil­le fio­lin, og jeg har man­ge gan­ger tenkt at de som vil lære det­te til barn må være blant klo­dens mest tål­mo­di­ge per­soner. Her er det så mye som kan gå galt. Fela er ustemt, og skul­le man kla­re å stem­me så hjel­per ikke det når man ikke kla­rer å plas­se­re fin­ge­ren rik­tig så tonen blir akku­rat så sur at det låter ale­de­les skrek­ke­lig. Skul­le de mot for­mod­ning tref­fe tonen høres det uan­sett mer ut som om de for­sø­ker å ta livet av en katt enn at de for­sø­ker å lage musikk.

Helst bør nok barn kom­me mod­net og plast­pak­ket, slik at man kan pak­ke ut en Solveig Kringle­botn, Ole Edvard Anton­sen, Elbjørg Hem­sing, Hen­ning Krag­ge­rud, Sil­via Moi eller Tri­ne Thing Helse­th.

Jeg har spilt i korps og jeg har hatt barn i korps. Jeg kan ikke hus­ke at jeg noen gang har blitt fyllt av lyk­ke når jeg har sam­let lop­per eller and­re ting man må gjø­re for å få det hele til å gå rundt. Et sosi­alt nett­verk, ja. Jeg ble kjent med sko­len og and­re for­eld­re med barn på sko­len på en måte jeg ald­ri vil­le ha blitt om jeg ikke had­de hatt barn i korps. Skjønt, det had­de vel blitt det sam­me om bar­na had­de valgt and­re akti­vi­te­ter.

Mitt inn­trykk er ikke at for­eld­re pres­ser barn til å spil­le i korps. Fra min tid i korps­ver­den var inn­tryk­ket hel­ler at bar­na gjer­ne vil­le være med, men at for­eld­re sa nei for­di de ikke orket tan­ken på det de had­de hørt at korps­for­eld­re måt­te gjø­re.

Barn slut­ter med man­ge akti­vi­te­ter når man kom­mer i ten­åre­ne. Det som vir­ket så spen­nen­de var kan­skje ikke det like­vel og det krev­de mye mer enn hva bar­net var for­be­redt på og vil­lig til å yte. Og det er vel bare sånn det skal være. Barn­dom og ung­dom er en peri­ode med mye prø­ving og kan­skje nes­ten like mye feil­ling. Krop­pen koker av ustyr­li­ge hor­mo­ner og annet blir vik­ti­ge­re enn ski­lø­ping, fot­ball og korps­mu­sikk. Unn­taks­vis kan det også hen­de at ung­dom inn­ser at de må bru­ke tid på sko­len. Like­vel hen­ger noen for­eld­re igjen. Noen fort­set­ter å tre­ne gutte­la­get i fot­ball len­ge etter at deres barn har vokst ut av gutte­la­get og kan­skje har lagt fot­bal­len på hyl­la, and­re fort­set­ter med korps.

Den størs­te gle­den er å gle­de and­re er noe man­ge av oss har hørt man­ge gan­ger. Vi men­nes­ker er vel slik utrus­tet at vi føler gle­de ved å se at våre barn utvik­ler seg og etter hvert mest­rer uli­ke sider ved livet. Hvis det had­de vært et ork som vi bare gjor­de av plikt uten å opp­le­ve en per­son­lig til­freds­stil­lel­se ved det, da had­de nok men­nes­ket ha dødd ut for len­ge siden. Hvis det å opp­fost­re barn had­de vært en sur plikt som vi like­vel gjor­de ut fra et slagt moralsk ansvar, da had­de ikke man­ge barn vokst opp. Vi vil­le ha dødd ut len­ge før noen had­de tenkt på en vel­ferds­stat som kun­ne ta ansvar der for­eld­re svik­ter. Vi liker dess­uten å lyk­kes selv også, f.eks. ved at loppe­mar­ke­det ble godt gjen­nom­ført når man først sat­te i gang. Jeg tren­ger ikke psy­ko­lo­ger til å for­tel­le meg det­te, langt mind­re noen til å omfor­tol­ke det­te til bare å være en form for ego­is­me.

Mot slut­ten har Joa­cim Lund like­vel et poeng når han skri­ver:

Selv­sagt er jeg en sur­ma­get grine­bi­ter.”

Det­te er det ikke vans­ke­lig å være enig i. Han skri­ver seg inn blant de som ikke orker at barn er barn, og som der­for vil ha bort ball­bin­ger, ikke lar dem trå på ple­nen, og alt­så ikke vil ha korps. Det kan tross alt for­styr­re mid­dags­hvi­len til gam­le grine­bi­te­re og intet er vel mer vik­tig for gam­le grine­bi­te­re enn deres mid­dags­hvil. Men ingen skal beskyl­de dem for å være ego­is­ter som vil fra­ta and­res gle­der bare for å til­fe­reds­stil­le seg selv. Man gjør det selv­sagt ut fra en selv­oppof­ten­de omtan­ke for alle de and­re sur­ma­ge­de grine­bi­ter­ne som får for­styr­ret mid­dags­hvi­len. Skjønt det er kan­skje ego­is­tisk å til­d­reds­stil­le and­re sur­ma­ge­de grine­bi­te­re også.

Men vi kan vel bare blå­se en lang marsj i det han skri­ver.

Print Friendly, PDF & Email