Jeg har gjerne sagt at siden jeg flyttet til Oslo i 1977 har vi blitt lovet sykkelveinett om fem år. Den eneste endringen av betydning er at det etter hvert har blitt strukket ut fra 5 til 15 år. Men dette har vært basert på min hukommelse, uten at jeg har gravd meg så dypt ned i gamle planer at jeg har fått dette bekreftet. Man kan være utsatt for det som på fin kalles en erindringsforkyvning, så derfor har jeg til nå latt være å hevde dette offentlig.

Ove Bengt Berg Nordseter tar opp dette i Dagens Næringsliv 11. juni 2010, hvor han redegjør for dette basert på sitt arbeid med sin masteroppgave om iverksetting av vedtatt politikk. Han skriver bl.a:

“I 1977 ble det gjennom statens vegplan II (nå nasjonale transportplaner) vedtatt at det innen 1985 skulle være et sammenhengende sykkelvegnett i 72 norske byer og tettsteder.”

Han bekrefter med andre ord det jeg mente å huske. Om det bedrøvelige resultatet skriver han:

“I dag, 33 år seinere, finnes det ingen by eller noe tettsted i Norge med sammenhengende sykkelnett.”

Om Oslo, som jeg er særlig opptatt av siden det er der jeg bor, skriver han:

“Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner i 1977, i 1990, i 1999 og i 2006. Nesten ingen av de økonomisk og politisk krevende tiltaka er gjennomført. I de tre åra fra 2006 til 2008 blei det bygd 1 100 m sykkelveg! Av de tiltaka som bystyret vinteren 2006 vedtok skulle være gjennomført innen 2009, er ingen gjennomført i indre by!”

Politikere kan få til noe hvis de virkelig vil. Ove Bengt Berg Nordseter nevner hovedflyplassen, flytoget, Operaen, Bislett og Holmenkollbakken som eksempler på prosjekter som har blitt gjennomført selv om det har kostet penger og vært reguleringsmessig vanskelig. Man kan gjerne legge til en del store veiprosjekter (som gjerne har vært gjennomført uten samtidig tilrettelegging for syklister).

Stillstanden i sykkelveiutbygging viser 33 år med manglende politisk vilje til å gjøre noe og 33 år med svik mot syklister. Og man kan gjerne legge til utbygging av jernbane, hvor det også har blitt mest prat og lite handling. Man er fristet til å si at dette bekrefter definisjonen av politiker som en som er så tykkhudet at han kan så oppreist til tross for at han manlger ryggrad.

Folk har ikke mye respekt for eller tillit til politikere. Denne saken er en god illustrasjon på hvorfor det er slik. Politikerne får den tillit de fortjener, og den som stadig lover uten å levere fortjener ikke tillit. Dagens politikere, enten det er syklist Torgeir Micaelsen eller samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa kan komme med så mange løfter de vil. Det er kanskje velment. Men vi har for lengst mistet troen på det de sier. Vi har hørt det så alt for mange ganger før. De må levere. Og de må levere så godt i forhold til det de lover at det kan gjenopprette tapt tillit. Det er en krevende oppgave og det vil ta lang tid. Første skritt vil være en erkjennelse av problemet.

Politikerne må slutte å skylde på hverandre. Det er politikerne qua politikere som er problemet, ikke enkeltpartier når det gjelder svik mot velgere og å løpe fra løfter. Jeg kan igjen gi ordet til Ove Bengt Berg Nordseter :

“Og det nytter ikke å skylde på at det er bilpartiet Frp som har hatt byråden for transport siden 2004. Ikke var det bedre når Arbeiderpartiet og SV hadde byrådsmakt (Raymond Johansen, da SV, var samferdselsbyråd fra 1992-95). Virkeligheten er at sykkeltiltak ikke er en viktig nok sak for noe parti i Oslo, og heller ikke for noe parti noe annet sted i landet.”

Noe må gjøres med systemet, uten at jeg sitter med nøkkelen. Når man vedtar en plan, da må man vedta gjennomføring av planen. Det vil si at man også må sikre finansiering, de nødvendige reguleringstiltak, osv. Man må gjerne ha vyer om hva man vil gjøre i fremtiden også. Men det får forbli vyer og drømmer, ikke planer, så lenge man ikke er i nærheten av iverksetting.

Hvilke modeller man bør velge har jeg ikke noen sterke meninger om. Men det må være slik at man vedtar gjennomføring av planen (og det som ikke vedtas tar man ut av planen og flytter til ønskelisten) når den vedtas. Det kan ikke være slik at vedtatte planer bare gjelder i den grad man når opp i den årlige budsjettkampen.

Det kan være gode grunner til at man ikke skal kunne binde et fremtidig Storting og fremtidige regjeringer — skjønt det er jo det man har gjort for største delen av budsjettet gjennom slikt som sykelønnsorning m.m. Men vil man stoppe eller endre en vedtatt plan så får man vedta det, altså treffe et endringsvedtak eller et stoppvedtak. I dag må i praksis hvert eneste prosjekt vedtas på ny hvert år. Det kan ikke fortsette med at man klatter ut småpenger og later som om penger til 300 meter ny jernbane og 1800 meter sykkelvei er en “satsing” så lenge det i realiteten er underminering av vedtatte planer.

Jens Stoltenberg, Magnhild Meltveit Kleppa, Jøran Kallmyr, Raymond Johansen og Torgeir Micaelsen, vi tror ikke på det dere sier. Deres løfter er null verdt. Vi vurderer dere ikke etter hva dere lover, men etter hva dere leverer. Dere har en lang vei å sykle om dere skal klare å gjenopprette noe av tilliten til politikere.