Maison Pic: Hotell og stjernerestaurant i Valence

Mai­son Pic lig­ger i byen Valen­ce i Rhô­ne­da­len. Det består av et hotell og to res­tau­ran­ter, hvor­av den ene, Le res­tau­rant Pic, har tre stjer­ner i Michelin-guid­en. Den and­re er en bis­tro, Le 7, som sik­kert også er utmer­ket. Vi valg­te nylig Mai­son Pic for å fei­re vår 30-års bryl­lups­dag. Vi bod­de på hotel­let og spis­te i tre­stjer­ners­res­tu­r­an­ten Pic.

Mai­son Pic har en lang his­to­rie. Den ble star­tet av Sop­hie Pic, old­mor til dagens leder, for 120 år siden, og har vært i fami­li­en siden. Dagen sjef er Anne-Sop­hie Pic. Le res­tau­rant Pic er den enes­te tre­stjer­nes­res­tu­r­an­ten med kvin­ne­lig sjef. Hun har en inter­es­sant his­to­rie. Hen­nes far, som da drev res­tau­ran­ten, døde da Anne-Sop­hie var 23 år gam­mel. Hun måt­te da vel­ge om hun skul­le over­ta og fort­set­te drif­ten av ste­det, eller om hun skul­le gjø­re noe annet. Hun var utdan­net øko­nom og ikke kokke­ut­dan­net. Hun valg­te å over­ta. Anne-Sop­hie Pic begyn­te da som lær­ling på sitt eget kjøk­ken, sam­ti­dig som hun var eier av og direk­tør for hele etab­lis­se­men­tet. Å balan­se­re dis­se rol­le­ne, på en måte som fun­ge­rer godt, det må kre­ve gode leder­egen­ska­per og god per­so­nal­be­hand­ling.

Når kjøk­ken­sje­fen for­svin­ner, for­svin­ner også stjer­ne­ne. Den nye ledel­sen må gjen­erob­re stjer­ne­ne. At res­tau­ran­ten had­de opp­nådd tre stjer­ner under ledel­se av både Anne-Sop­hie Pics beste­far og far, betød i den­ne sam­men­hen­gen ikke noe, selv om det nok had­de gitt res­tau­ran­ten et navn. Anne-Sop­hie Pic måt­te star­te på nytt. Hun gjor­de også sto­re end­rin­ger i mat­kuns­ten da hun over­tok, og men­te at maten måt­te vise mer følel­ser. Det sies at maten på Pic pre­ges av at det er kvin­ne­lig kjøk­ken­sjef, og at den er mer femi­nin en på and­re sli­ke res­tau­ran­ter, uten at jeg har nok erfa­ring fra tre­stjer­nes res­tau­ran­ter til å kun­ne mene noe om akku­rat det. I 2007 fikk Anne-Sop­hie Pic sin tred­je stjer­ne, og res­tau­ran­ten var igjen plas­sert i et gastro­no­mis­ke topp­skik­tet.

Førs­te gang jeg hør­te om res­tau­rant Pic var i 2006. Vi var på et fire­da­gers sjo­ko­lade­kurs hos Val­rho­na. Vår kurs­læ­rer, Julie Hau­bour­din snak­ket varmt om res­tau­ran­ten, som da had­de to stjer­ner, men var mar­kert som kan­di­dat for å ryk­ke opp til tre. En av kurs­del­ta­ger­ne spur­te Julie om hva slags des­sert hun plei­de å bestil­le når hun spis­te på res­tau­rant. Hun svar­te at hun ikke plei­de å spi­se des­sert, for hun ble nes­ten all­tid skuf­fet. Men på res­tau­rant Pic, der spis­te hun des­sert. Men det skul­le alt­så gå fire år før vi ende­lig fikk besøkt res­tau­ran­ten selv.

Vi ankom Mai­son Pic med bil. Hotel­let har en gara­sje, men også en uten­dørs “Par­king non surveillé”, alt­så en par­ke­rings­plass som ikke er over­vå­ket. Vi sat­te bilen på plas­sen ute. Men helt uover­vå­ket var plas­sen tyde­lig­vis ikke. For vi var bare kom­met halv­veis til inn­gan­gen, da en fra hotel­let møt­te oss på for­tau­et og spur­te om han skul­le hen­te baga­sjen og par­ke­re bilen — alt­så kjø­re den ned i gara­sjen. Vi over­lot bilen og baga­sjen til ham.

Kort tid etter at vi had­de inn­tatt vårt hotell­rom kom de med noen utsøk­te kaker som en liten vel­komst­hil­sen fra hotel­let.

Vi gikk en tur i Valen­ce, hvor jeg kun­ne gjen­opp­le­ve noen min­ner fra da jeg besøk­te byen på en Inter-rail tur i 1975. Etter å ha kom­met til­ba­ke to hotel­let tok vi et bad i ste­dets uten­dørs svøm­me­bas­seng, før vi gjor­de oss klar til mid­dag.

Jeg skal ikke gå gjen­nom hele meny­en. En tre­stjer­nes res­tau­rant skal selv­føl­ge­lig ha utmer­ket mat. Vi fikk bl.a. hum­mer, hav­ab­bor med kaviar og vi ble nok en gang min­net om at kyl­ling vir­ke­lig kan være fest­mat om den er av god kva­li­tet og til­be­re­des rik­tig. Men jeg synes også at en res­tau­rant i den­ne kate­go­ri­en også skal by på noen over­ras­kel­ser som viser krea­ti­vi­tet, og som selv­føl­ge­lig sma­ker godt.

Jeg vil sær­lig nev­ne to av de fire amuse bou­che som vi fikk mens vi nøt et glass champag­ne og stu­der­te meny­en, og en ape­tizer ved bor­det. Vi fikk bl.a. en blom­kål­sup­pe ser­vert på en måte som gjor­de at den had­de kon­sis­tens som en bløt­kokt egge­plom­me: En hin­ne uten­på og helt fly­ten­de inni — slikt som man må spi­se alt på en gang. Den and­re var en rød­bet­macron med røke­laks. Og ape­tize­ren var en fois-gras crê­me-bru­lée med grape­frukt­mous­se. Jeg vil­le ikke ha tenk­te på at man kun­ne lage noe slikt.

Når man er i et vin­pro­du­se­ren­de områ­de, vel­ger man selv­føl­ge­lig vin fra regio­nen. Og man sto­ler på ste­dets som­me­li­er i valg av vin innen­for dis­trik­tet. Rhôn­da­len er først og fremst kjent for sine røde viner. Men vi valg­te blant annet en hvit Châte­auneuf-du-Pape årgang 2001 fra pro­du­sen­ten Cha­teau de la Gar­di­ne laget på dru­en Rou­san­ne. Man ten­ker gjer­ne at en hvit­vin bør drik­kes ung og at en ni år gam­mel  hvit­vin er langt for­bi sin bes­te alder. Men vin er langt mer variert en kli­sjé­ene vil ha det til, og noe hvit­vi­ner tåler utmer­ket godt lag­ring. Det var en kraf­tig og smaks­rik vin som sto godt til smaks­rike ret­ter. Men det var ikke en typisk lett og syre­frisk hvit­vin som man drik­ker på ter­ras­sen en fin som­mer­dag.

Dagen etter nøt vi en god fro­kost ute i hagen en fin juni­mor­gen. Det er en av de bed­re hotell­fro­kos­ter jeg har spist. Det var ikke en stor buf­fet med litt av alt. I Frank­ri­ke har man ikke tra­di­sjon for sli­ke fro­kos­ter. Det var kva­li­tet, ikke kvan­ti­tet. Først og fremst vil jeg frem­heve utsøkt bak­verk: Grovt brød, mini­ba­gu­et­ter, cro­is­san­ter, brioche og pain au choco­lat. Det er ikke ofte man får så godt brød til fro­kost som vi fikk her.

På bor­det sto utmer­ket, hjem­me­la­get bringe­bær- og eple­syl­te­tøy, de kom med en vanilje/bringebærmousse og en sjo­ko­lade­mous­se (litt uvant å spi­se det til fro­kost), og man kun­ne få utsøkt skin­ke og cho­ri­zo, en mild chév­re som pas­set utmer­ket som fro­kost­ost, fris­ke jord­bær, fro­kost­blan­din­ger, frisk frukt og jord­bær­ter­ter. Det er vel kna­pt nød­ven­dig å nev­ne at appel­sin­juicen var fersk­pres­set.

Da vi sjek­ket ut tok de hånd om baga­sjen, hen­tet bilen og sat­te den uten­for inn­gan­gen. Som en liten eks­tra gest, ga de oss en liten papir­bag med tre flas­ker vann, som kun­ne være godt å ha når man skal kjø­re vide­re. Omtenk­som­het i detal­je­ne bidrar til å gjø­re det hele til en minne­ver­dig opp­le­vel­se.

Mai­son Pic dri­ver også en kjøk­ken­sko­le, SCOOK, med kurs for ama­tø­rer. Det er ikke helt uten­ke­lig at nes­te gang jeg måt­te befin­ne meg i Valen­ce er det for å del­ta på et av deres kurs.

Print Friendly, PDF & Email