Maison Pic: Hotell og stjernerestaurant i Valence

Maison Pic ligger i byen Valence i Rhônedalen. Det består av et hotell og to restauranter, hvorav den ene, Le restaurant Pic, har tre stjerner i Michelin-guiden. Den andre er en bistro, Le 7, som sikkert også er utmerket. Vi valgte nylig Maison Pic for å feire vår 30-års bryllupsdag. Vi bodde på hotellet og spiste i trestjernersresturanten Pic.

Maison Pic har en lang historie. Den ble startet av Sophie Pic, oldmor til dagens leder, for 120 år siden, og har vært i familien siden. Dagen sjef er Anne-Sophie Pic. Le restaurant Pic er den eneste trestjernesresturanten med kvinnelig sjef. Hun har en interessant historie. Hennes far, som da drev restauranten, døde da Anne-Sophie var 23 år gammel. Hun måtte da velge om hun skulle overta og fortsette driften av stedet, eller om hun skulle gjøre noe annet. Hun var utdannet økonom og ikke kokkeutdannet. Hun valgte å overta. Anne-Sophie Pic begynte da som lærling på sitt eget kjøkken, samtidig som hun var eier av og direktør for hele etablissementet. Å balansere disse rollene, på en måte som fungerer godt, det må kreve gode lederegenskaper og god personalbehandling.

Når kjøkkensjefen forsvinner, forsvinner også stjernene. Den nye ledelsen må gjenerobre stjernene. At restauranten hadde oppnådd tre stjerner under ledelse av både Anne-Sophie Pics bestefar og far, betød i denne sammenhengen ikke noe, selv om det nok hadde gitt restauranten et navn. Anne-Sophie Pic måtte starte på nytt. Hun gjorde også store endringer i matkunsten da hun overtok, og mente at maten måtte vise mer følelser. Det sies at maten på Pic preges av at det er kvinnelig kjøkkensjef, og at den er mer feminin en på andre slike restauranter, uten at jeg har nok erfaring fra trestjernes restauranter til å kunne mene noe om akkurat det. I 2007 fikk Anne-Sophie Pic sin tredje stjerne, og restauranten var igjen plassert i et gastronomiske toppskiktet.

Første gang jeg hørte om restaurant Pic var i 2006. Vi var på et firedagers sjokoladekurs hos Valrhona. Vår kurslærer, Julie Haubourdin snakket varmt om restauranten, som da hadde to stjerner, men var markert som kandidat for å rykke opp til tre. En av kursdeltagerne spurte Julie om hva slags dessert hun pleide å bestille når hun spiste på restaurant. Hun svarte at hun ikke pleide å spise dessert, for hun ble nesten alltid skuffet. Men på restaurant Pic, der spiste hun dessert. Men det skulle altså gå fire år før vi endelig fikk besøkt restauranten selv.

Vi ankom Maison Pic med bil. Hotellet har en garasje, men også en utendørs “Parking non surveillé”, altså en parkeringsplass som ikke er overvåket. Vi satte bilen på plassen ute. Men helt uovervåket var plassen tydeligvis ikke. For vi var bare kommet halvveis til inngangen, da en fra hotellet møtte oss på fortauet og spurte om han skulle hente bagasjen og parkere bilen — altså kjøre den ned i garasjen. Vi overlot bilen og bagasjen til ham.

Kort tid etter at vi hadde inntatt vårt hotellrom kom de med noen utsøkte kaker som en liten velkomsthilsen fra hotellet.

Vi gikk en tur i Valence, hvor jeg kunne gjenoppleve noen minner fra da jeg besøkte byen på en Inter-rail tur i 1975. Etter å ha kommet tilbake to hotellet tok vi et bad i stedets utendørs svømmebasseng, før vi gjorde oss klar til middag.

Jeg skal ikke gå gjennom hele menyen. En trestjernes restaurant skal selvfølgelig ha utmerket mat. Vi fikk bl.a. hummer, havabbor med kaviar og vi ble nok en gang minnet om at kylling virkelig kan være festmat om den er av god kvalitet og tilberedes riktig. Men jeg synes også at en restaurant i denne kategorien også skal by på noen overraskelser som viser kreativitet, og som selvfølgelig smaker godt.

Jeg vil særlig nevne to av de fire amuse bouche som vi fikk mens vi nøt et glass champagne og studerte menyen, og en apetizer ved bordet. Vi fikk bl.a. en blomkålsuppe servert på en måte som gjorde at den hadde konsistens som en bløtkokt eggeplomme: En hinne utenpå og helt flytende inni – slikt som man må spise alt på en gang. Den andre var en rødbetmacron med røkelaks. Og apetizeren var en fois-gras crême-brulée med grapefruktmousse. Jeg ville ikke ha tenkte på at man kunne lage noe slikt.

Når man er i et vinproduserende område, velger man selvfølgelig vin fra regionen. Og man stoler på stedets sommelier i valg av vin innenfor distriktet. Rhôndalen er først og fremst kjent for sine røde viner. Men vi valgte blant annet en hvit Châteauneuf-du-Pape årgang 2001 fra produsenten Chateau de la Gardine laget på druen Rousanne. Man tenker gjerne at en hvitvin bør drikkes ung og at en ni år gammel  hvitvin er langt forbi sin beste alder. Men vin er langt mer variert en klisjéene vil ha det til, og noe hvitviner tåler utmerket godt lagring. Det var en kraftig og smaksrik vin som sto godt til smaksrike retter. Men det var ikke en typisk lett og syrefrisk hvitvin som man drikker på terrassen en fin sommerdag.

Dagen etter nøt vi en god frokost ute i hagen en fin junimorgen. Det er en av de bedre hotellfrokoster jeg har spist. Det var ikke en stor buffet med litt av alt. I Frankrike har man ikke tradisjon for slike frokoster. Det var kvalitet, ikke kvantitet. Først og fremst vil jeg fremheve utsøkt bakverk: Grovt brød, minibaguetter, croissanter, brioche og pain au chocolat. Det er ikke ofte man får så godt brød til frokost som vi fikk her.

På bordet sto utmerket, hjemmelaget bringebær- og eplesyltetøy, de kom med en vanilje/bringebærmousse og en sjokolademousse (litt uvant å spise det til frokost), og man kunne få utsøkt skinke og chorizo, en mild chévre som passet utmerket som frokostost, friske jordbær, frokostblandinger, frisk frukt og jordbærterter. Det er vel knapt nødvendig å nevne at appelsinjuicen var ferskpresset.

Da vi sjekket ut tok de hånd om bagasjen, hentet bilen og satte den utenfor inngangen. Som en liten ekstra gest, ga de oss en liten papirbag med tre flasker vann, som kunne være godt å ha når man skal kjøre videre. Omtenksomhet i detaljene bidrar til å gjøre det hele til en minneverdig opplevelse.

Maison Pic driver også en kjøkkenskole, SCOOK, med kurs for amatører. Det er ikke helt utenkelig at neste gang jeg måtte befinne meg i Valence er det for å delta på et av deres kurs.

[mappress]