Lourdes — grotten som ble en gullgruve

11. febru­ar 1858 for­tal­te den da 14 år gam­le bonde­jen­ta Ber­na­det­te Sou­bi­rous at hun had­de sett en dame i grot­ten Massa­beil­le, en drøy kilo­me­ter fra byen Lour­des. Ber­na­det­te had­de etter det­te en rek­ke sli­ke syner. Selv­føl­ge­lig var omver­den først sær­de­les skep­tisk, og skep­si­sen ble nep­pe mind­re av at hun var en fat­tig­jen­te med en alko­ho­li­sert far og som selv ikke frem­sto som spe­si­elt opp­vakt. Men hun unn­gikk å bli sper­ret inne på et sinnsyke­asyl — i dag had­de hun nok ikke unn­gått psy­kia­tri­en. Den katols­ke kir­ke aner­kjen­ten hen­nes syner i 1862.

Damen i Ber­na­det­tes syn had­de sagt at man skul­le drik­ke og vas­ke seg i van­net fra kil­den i grot­ten. I føl­ge legen­den skal også folk som har druk­ket av van­net i kil­den ha blitt fris­ke. Det­te såkal­te unde­ret i Lour­des er grunn­la­get for dagens pile­grims­in­du­stri i Lour­des.

Vi hav­net Lour­des for­di vi had­de krys­set Pyre­ne­ene fra Spa­nia og måt­te vel­ge et pas­sen­de sted å over­nat­te. I den grad det had­de preg av en pile­grims­tur for vårt ved­kom­men­de var nok kjen­te fjell fra Tour de Fran­ce vik­ti­ge­re mål enn Lour­des. Lour­des lå pas­sen­de til på vei­en mel­lom mel­lom Col d’Aubisque og Col du Tour­malet. Siden Lour­des var kjent for noe, mens de ste­de­ne som i prak­sis var alter­na­ti­ve­ne ikke var kjent for noe som helst og kna­pt fun­net ver­dig en biset­ning i guide­bø­ke­ne, valg­te vi Lour­des.

I Pyre­ne­ene er det man­ge var­me kil­der. Vi kjen­ner det igjen i steds­navn som Ax-les-Ther­mes, Bag­nè­res-de-Luchon, Bag­nè­res-de-Bigor­re, Les Eaux-Chau­des og Eaux-Bon­nes, for å nev­ne noen. På 1800-tal­let reis­te Euro­pas over­klas­se til sli­ke ste­der. Men nå rei­ser man hel­ler til “Syden”, hvor det er sol og varmt i van­net. Om vin­te­ren lig­ger “Syden” mye len­ger sør enn Frank­ri­ke, og inn­lan­det i Pyre­ne­ene kva­li­fi­se­rer kva­li­fi­se­rer uan­sett ikke som “Syden”. Til det lig­ger det for langt fra sjø­en. (Og Frank­ri­ke er vel uan­sett ikke “Syden” i Are Kalvøs betyd­ning av ordet.)

Noen av kur­ste­de­ne har klart å “omsko­le­re” seg til skiste­der. Men der for­hol­de­ne ikke lig­ger til ret­te for ski­sport lig­ger de stort sett som for­fal­ne min­ner om for­dums stor­het. Dale­ne er V-daler gravd ut av vann, som ofte er brat­te og tran­ge — og hvor solen ikke all­tid så lett slip­per til. De er ikke som våre bre­de, is-skur­te U-daler. Mitt inn­trykk er at dis­se i dag til­trek­ker seg noen raf­te­re og en del syk­lis­ter som vil syk­le bak­ker, kan­skje også noen klat­re­re. Men det synes ikke å være nok til å hol­de liv i en turist­in­du­stri uten­om skiste­de­ne.

Jeg kan ikke påbe­ro­pe meg noen inn­gå­en­de kunn­skap om Pyre­ne­ene. Men mitt inn­trykk er at været ofte skif­ter brått når man kom­mer over top­pen. Og det er vel ikke over­ras­ken­de at været synes å være bed­re på syd­si­den mot Spa­nia enn mot nord og Frank­ri­ke — selv om det også på fransk side er syd­vend­te dal­si­der. Jeg antar at luf­ten som kom­mer inn fra Atlan­ter­ha­vet i nord­vest drar med seg fuk­tig­het, som lett blir til tåke og regn når den pres­ses opp langs fjell­si­den og avkjø­les. Luf­ten fra de spans­ke høy­slet­ter på sør­si­den er nok både var­me­re og tør­re­re.

Lour­des er unn­ta­ket. Her har grot­ten blitt en gull­gru­ve og vann­kil­den en kil­de til sto­re inn­tek­ter.

I kø for å drik­ke og fyl­le opp flas­ker med vann fra kil­den

Over grot­ten er det byg­get en stor kate­dral. Det er et ned­re nivå i plan med (og i for­len­gel­sen av?) grot­ten, og en mer van­lig kata­dral over den­ne. Langs kan­ten er det man­ge kraner/ drikke­fon­te­ner hvor man kan drik­ke og fyl­le opp sine kan­ner med van­net. Det er også bade­an­legg for de som vil ha mer vann. Det er syke­hus og and­re anlegg, uten at jeg vet hvor sterkt dis­se er knyt­tet til Ber­na­det­tes kil­de.

Lour­des har 15.000 inn­byg­ge­re. Men hvert år kom­mer det 5 mil­lio­ner pile­gri­mer og and­re besø­ken­de til byen. Lour­des er den byen i Frank­ri­ke som har størst hotell­ka­pa­si­tet, nest etter Paris. Går man i sen­trum er det hotell på hotell på hotell, samt sou­ve­nir­bu­tik­ker. De fles­te hotel­le­ne er gans­ke enk­le. En- og to-stjer­nes hotel­ler domi­ne­rer. Pile­gri­mer er åpen­bart ikke så vel­dig krav­sto­re når det gjel­der hotell­stan­dard. Det sam­me kan nok sies om res­tau­rant­stan­dar­den på ste­det.

Vi bod­de på Best Western Hôtel Beau­sé­jour, et 3-stjer­ners hotell som lig­ger rett ved jern­bane­sta­sjo­nen. Vi valg­te det etter litt søking på net­tet. Det var greit nok, men det skul­le vise seg at det lå litt langt fra bei­ven­he­te­nes sen­trum — en drøy kilo­me­ter. Skul­le jeg hav­ne i Lour­des en gang til tror jeg at jeg vil vel­ge Grand Hotel Moder­ne, et 4-stjer­nes hotell midt i sen­trum som skri­ver sin his­to­rie til­ba­ke til 1896.

For en ikke spe­si­elt tro­en­de per­son var Lour­des et under­lig skue.Den turist­bro­sjy­ren vi fikk stuk­ket i hån­den had­de tit­te­len “Pile­grim for en dag” og had­de for­slag til kom­plett dags­pro­gram.

I føl­ge Wiki­pen­dia har ste­det blitt kalt den katols­ke kir­kes svar på Dis­ney­land. Dis­ney­land er kan­skje mer polert i sti­len. Selv fikk jeg asso­sia­sjo­ner til gam­le bri­tis­ke bade­byer som had­de sine bes­te dager før det ble bil­lig å fly til land hvor det er varmt i van­net. Slik sett kan Lour­des min­ne om en del and­re ste­der i Pyre­ne­ene. Men det er langt stør­re akti­vi­tet og mer liv her. Det er mye folk og sou­ve­nir­bu­tik­ker over alt. Noen kun­ne ha navn som “Av Guds nåde” eller “Jesu’ hel­li­ge hjer­te”.

Reli­giø­se sou­vi­ne­rer var selv­føl­ge­lig helt domi­ne­ren­de. Man kun­ne få sta­tu­er av Ber­na­det­te, men også vann­flas­ker og kan­ner i uli­ke stør­rel­ser som man kun­ne fyl­le med vann fra den hel­li­ge kil­den.

Pile­gri­mer tar gjer­ne med seg vann hjem for å gi til slek­nin­ger og ven­ner som ikke kan ta turen selv. Men fly­sel­ska­pe­nes reg­ler for hvor mye væs­ke man kan ta med ombord gjel­der også for hel­lig vann, så det er ikke len­ger like lett å frak­te det med seg. Selv nøy­de vi oss med å kjø­pe et par bok­ser pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med vann fra den­ne kil­den. Jeg har ikke noen sær­lig tro på at pep­per­mynte­suk­ker­tøy laget med hel­lig vann ha noen annen virk­ning enn annet pep­per­mynte­suk­ker­tøy. Men det var en artig sou­ve­nir.

Om byen har noe natte­liv, vet jeg ikke. Det er ikke ofte jeg utfors­ker det­te. Men jeg tvi­ler på at de som er ute etter et hef­tig natte­liv har noe sær­lig å hen­te i Lour­des. Det er ikke den type turis­ter som opp­sø­ker ste­det, og jeg så hel­ler ikke noe som kun­ne min­ne om en natt­klubb blant alle hotel­le­ne, kafe­ene og sou­ve­nir­bu­tik­ke­ne. Men jeg let­te ikke akku­rat etter dem hel­ler.

Byen er inter­na­sjo­nal. Over alt ser man skilt som for­tel­ler at man snak­ker engelsk, tysk, neder­landsk, alsacisk, spansk, ita­li­ensk, osv. Sann­syn­lig­vis er det folk fra det lan­det som dri­ver butik­ken. I alle fall støt­te vi på folk i butik­ker som gjer­ne snak­ket ita­li­ensk, men som snak­ket et hel­ler dår­lig fransk.

Pile­grims­rei­ser ser ut til å være big busi­ness. Man­ge flyr inn til fly­plas­sen Aéro­port de Tar­bes-Lour­des-Pyré­né­es. 70% av passe­sje­re­ne som bru­ker den­ne fly­plas­sen er pile­gri­mer til Lour­des. Det går fem TGV (høy­has­tig­hets­tog) direk­te fra Paris hver dag. Buss­last på buss­last med pile­gri­mer kom­mer til byen, og man­ge kom­mer selv­føl­ge­lig med bil.

Pile­grims­grup­pe med hvi­te caps har stilt seg opp for foto­gra­fe­ring

De som til­hø­rer sam­me reise­sel­skap er ofte utstyrt med caps, skjerf eller annet som viser hvil­ket reise­sel­skap de til­hø­rer. På den måten blir det let­te­re for reise­sel­ska­pe­ts hyr­der å hol­de orden på sin hjord. Man skal selv­føl­ge­lig foto­gra­fe­res og gjø­re alt and­re turis­ter gjør, i til­legg til å besø­ke kil­den, del­ta på mes­se m.m. Når pile­grims­hand­lin­ge­ne er unna­gjort hyg­ger man seg gjen­re med en øl på en av ste­dets man­ge cafe­er eller barer — gjer­ne midt i kirke­ti­den.

Vi kom til Lour­des lør­dag kveld, og tok ste­det nær­me­re i øye­syn søn­dag for­mid­dag. Van­lig­vis er ikke det­te det bes­te tids­punk­tet å besø­ke et sted. Men når det er det reli­giø­se som her hoved­at­trak­sjo­nen, da er det på søn­dag for­mid­dag det vir­ke­lig skjer. Så her var det kir­ke­li­ge pro­se­sjo­ner og stor mes­se, i til­legg til alle pile­gri­me­ne.

Folk i kø for å bade i vann fra Ber­na­det­tes kil­de

For egen del må jeg med­gi at det vir­ker et sted mel­lom absurd og gro­tesk når man kom­mer tril­len­de med folk i rulle­sto­ler, eller endog i syke­sen­ger for at de skal kun­ne drik­ke av eller bade i van­net fra kil­den. Men for den som har prøvd alt kan det vel ikke ska­de å prø­ve det­te også. Den katols­ke kir­ke har offi­si­elt aner­kjent 67 mira­ku­lø­se hel­bre­del­ser som ikke til­skri­ves annet enn vann­ets hel­bre­den­de virk­ning, om man skal tro Wiki­pe­dia.

Jeg valg­te å hol­de en viss avstand til ste­dets vik­tigs­te attrak­sjo­ner som grot­ten, kil­den og de man­ge drikke­fon­te­ner hvor man kan få vann fra kil­den. Jeg er som nevnt ikke en spe­si­elt tro­en­de per­son. Men jeg har respekt for and­res tro og and­re reli­gion. Pile­gri­mer kom­mer sik­kert i alle vari­an­ter, fra de som stik­ker inn­om når de like­vel er på dis­se kan­ter, til de for hvem besø­ket har meget stor per­son­lig og ånde­lig betyd­ning. Uan­sett hva jeg måt­te mene om tro­en på kil­dens og vann­ets virk­ning, så vil jeg ikke gå i vei­en for og for­styr­re de for hvem det­te er vik­tig.

Print Friendly, PDF & Email