Frankrike, Languedoc, Sykkelsport, Vin

Les vins du Tour de France, 13. etappe: Rodez > Revel. Ned fra Massif Central

4 Comments

Etappen i går, 14. juli, ble vel på mange måter som ventet. Det gikk et brudd som fikk gå inn. Mange franskmenn ville markere seg, men ingen fikk det helt til. Den største overraskelsen var kanskje at Alessandro Petacchi spurtet for poeng på mellomsprinten og om poeng for 9. plassen. Det tyder på at han faktisk har seriøse planer om å fullføre denne gangen og kjempe om den grønne trøyen, ikke bare plukke noen etappeseire før han bryter.

I dag blir det nok en ny massespurt, og Thor Hushovd synes å mangle det lille ekstra som man må ha for å vinne slike spurter. Men vi skal hoppe fram til lørdag og 13. etappe som går fra Rodez til Revel og tar rytterne ned fra Massif Central.

For turistinformasjon viser jeg nok en gang til TdF Tourist Guide.

Dette er en småkupert etappe med noen tredje- og fjerdekategoritopper og ganske mange som sikkert også kunne vært gitt tilsvarende klassifiseringen. Hovedretningen er sydover og nedover.

Nord-vest for startbyen Rodez ligger vinområdet Marcillac. Det ligger i grenseområdet mellom Massif Central og høyslettene i Languedoc (administrativt er vi i Aveyron, men landskapet regnes etter det jeg forstår som en del av Haut Languedoc). Disse høyslettene ligger på kalkfjell, områder som franskmenn kaller causse.

På en måte er det litt synd at man bare gjør et hopp fra Mende til Rodez, for det betyr at man hopper over disse store kalksteinsområdene som en gang var havbunn. Kalksteinen er ganske bløt og porøs. Så i dette området finner man dype canyons, som franskmenn kaller gorge (hals), med Gorges du Tarn som en av de mest spektakulære. I området er det også flere flotte dryppsteinshuler. Men alt dette får være til en annen gang, og rent vinmessig finner man ikke noe av interesse mellom Mende og Rodez — så i forhold til dette har vi ikke gått glipp av noe.

Marcillac består av en labyrint av små daler. Området er skjermet av fjellene og sydvendt, slik at det er et ganske varmt mikroklima i Marcillac. Området, eller i alle fall det klassifiserte AOC-området, er ikke stort. Det er 180 ha og det produseres årlig ca 7.000 hl. Det burde bli omtrent 100.000 flasker.

90% av produksjonen er druen Mansois, som er det lokale navnet på Fer Sevardou. Men man dyrker også de to “Bordeaux-druene” Merlot og Cabernet Franc. Vinen beskrives som dyp rød og med ikke alt for fremtredende tanniner. Den kan derfor drikkes relativt ung, men tåler også lagring. Det finnes p.t. ingen viner fra Marcillac på Vinmonopolet — i alle fall har ikke jeg klart å finne noen. Jeg har forsøkt å få tak i vin fra Marcillac her i Frankrike, men uten å lykkes. Man må nok nærmere produksjonsområdet for å finne et utvalg av vinen.

I området produseres osten Laguiole som skal passe godt sammen med en Marcillac.

Traseen videre går utenom vinområdene. Man passerer etter ca 75 km en drøy mil øst og sør for Albi, en by som Tour de France har vært innom noen ganger. Her er vinområdet Gaillac. Dette er et av de eldste vinområdene i Frankrike. Her har det vært produsert vin fra romertiden, kanskje enda lenger.

Gaillac ligger mellom Middelhavet og Atlanterhavet, og sies å kunne produsere viner innenfor begge stilretninger — i tillegg til mer typisk innlandsviner. I tidligere tider, da man ikke var så nøye med slikt, ble vin fra Gaillac blandet inn i Bordeauxviner for å gi denne litt mer tyngde, og vinen ble dermed solgt som Bordeauxvin. I dag ville en slik praksis ha skapt store overskrifter og blitt betegnet som en vinskandale.

Selv om det ikke er så veldig langt mellom Marcillac og Gaillac, og syklistene har syklet nord-syd, har vi nå flyttet oss fra et av de vestligste vinområdene i øst, til det østligste i vest. Mens Marcillac ligger i den vestlige avslutningen av høyslettene i Languedoc og ser mot Middelhavet, danner Gaillac den østlige avslutningen av Aquitaine-bassenget og ser mot Atlanterhavet. De ligger rygg mot rygg og ser hver sin vei. Mellom disse ligger den sydligste utløperen av Massif Central, Montagne Noire. Det er ikke spesielt høyt, men det er mens de krysser dette området at syklistene skal over to fjerde- og en tredjekategoriklatring.

Størstedelen av vinområdet ligger vest for Albi, og det er også her vi finner det beste området, Gaillac Premières Côtes. Men det er også et lite område øst for byen. Syklistene vil være så vidt innom dette etter ca 80 km, når de passerer landsbyen Mouzieys-Tulet.

I Gaillac produseres det mange typer vin: Rød, hvit, rosé og musserende. Det produseres en helt spesiell musserende vin med det som kalles Methode Gaillacoise. All god musserende vin lages med en ettergjæring på flaske. (Simpel musserende lages etter brus-metoden, hvor kullsyre tilsettes under trykk. Men slik vin er det ikke verdt å snakke om, langt mindre å drikke.) Den vanlige metoden, gjerne omtalt som champagnemetoden selv om det strengt tatt ikke er lov å bruke den betegnelsen, er at det tilsettes sukker etter at vinen har gjæret ut, og før den tappes på flaske. Egentlig er det en søt(et) druemost som kalles liqueur de tirage. Med Methode Gaillacoise tilsettes ikke sukker. Det er kun naturlig sukker fra overmodne druer. Det gir en ganske karakteristisk smak (her må jeg medgi at jeg så langt ikke har smakt vinen, og kan bare gjengi andres beskrivelse).

Det har vært sagt at det produseres så mye ulik vin i Gaillac, og at de må bestemme seg for hva de vil.  Helen Savage beskriver det slik i sin vinblogg:

“Gaillac is learning to be different. Its vineyards along the Tarn Valley in South West France were first planted by the Romans and it remains a land of proud traditions as well as of generous people. And it’s upon that long tradition that some growers there are daring to build a platform for future success.

(…) but Gaillac is a crossroads in more than one sense. Its splendid climate (…) is a unique mix of Atlantic, Mediterranean and Continental influences. Its vignerons can grow grapes suited to all three and make almost every style of wine imaginable, including pétillant (perlé), sparkling, dry and doux (but not liquoureux) whites, rosés, light, primeur summer-drinking reds and others high in tannin and extract that cry out for careful cellaring. It’s almost too easy. But that’s why they now have to make hard choices and leave others to grow Gamay, Merlot or Sauvignon Blanc. In a fiercely competitive market their future lies in doing what only they can do – and in making the most of their special red varieties Duras and Braucol (sometimes called Fer Servadou) and the local white varieties Loin de l’Oeil and Mauzac. Duras, for example, features in no other appellation. Gaillac wines taste like no others; and the best, almost all from these four grapes, are now beginning to make UK critics sit up and take notice.”

Det er ikke vanskelig å være enig i at Gaillac ikke blir spesielt interessant om de følger vinverdens svingende moter og produserer samme type vin som de produserer mange andre steder. Det er de lokale tradisjonene som gjør området interessant. Det får meg til å tenke på vår guide da vi for noen år siden besøkte Mondavi i Napa Valley (California). Hun sa omtrent noe slikt:

“Vi må bare erkjenne at man i Europa har 400 års forsprang når det gjelder å finne ut hvilke druer som gir best resultat på de ulike områdene.”

Det ville være for dumt om Europeiske produsenter glemmer denne kunnskapen og heller forsøker å konkurrere med mainstream vin etter skiftende moteretninger. Heldigvis synes pendelen å være på vei tilbake fra at alle skulle produsere vin på Chardonnay, Cabernet Sauvignon, Merlot og andre populære druer. Hvem er egentlig interessert i en Cabernet Sauvignon fra et område i Frankrike som de færreste har hørt om? Men kan de by på unike og interessante produkter, da blir det noe annet.

Vinmonopolet har en rød Gaillac, en Flavin Gaillac 2007. Min vin for dagen er en rødvin kalt Les Gravels fra Domaine Rotier, årgang 2005. Den er laget av 30% Duras, 25% Barucol, 35% Syrah og 10% Cabernet Sauvignon. Det ligger ikke noe mer bak valget av akkurat denne vinen enn at det var den Gaillac-vinen som vinhandleren hadde.

Vil man ha litt niste på veien så går i alle fall første del av traseen gjennom produksjonsområdet for Roquefort.

Langesonen for mat er like etter at syklistene har forlatt Gaillac. Men jeg tviler på at de får servert noe av vinen fra området.

Målbyen Revel ligger ca 20 km nord-vest for vinområdet Cabardès. Det er hit man må for å finne den mest lokale vinen ved målgang. Området ligger like ved Carcassonne, som så absolutt er verdt et besøk om man er på de kanter. Dette er omtrent så langt vest man kommer i Languedoc-Rousillon, og klimamessig møter Middelhavet her noe fra Atlanterhavet. I Cabardès brukes både de typiske “middelhavsdruene” grenache og syrah, og “Bordeaux-druene” merlot og cabernet-sauvignon. I vinene kombineres kraften fra det solrike middelhavsområdet med elegansen fra Aquitaine.

Skal man være riktig pirkete, så ligger den aller sydligste utløperen av Montagne Noire mellom Revel og Cabardès. Så Revel tilhører, i likhet med Gaillac, det øsligste av syd-vest, mens Cabardès er det vestligste av det franske Middelhavsområdet. Men så pirkete bør man vel ikke være.

Jeg har ikke funnet noen viner fra Cabardès i Vinmonopolets lister.

På den siste delen av dagens etappe må rytterne regne med en del vind fra vest. Siden etappen har en sløyfe mot vest på slutten, vil det bli motvind, sidevind og medvind inn mot mål — om været er som det pleier. Men det blir mer vind og mindre vin i morgen, så da skal vi komme tilbake til dette.

[mappress]

Vinatlas

Hvis man vil studere i detalj franske (klassifiserte) vinområder er Grand Atlas des vignobles de France uten tvil den beste boken. Det er det klart beste vinatlas jeg har sett. Men det dekker bare Frankrike og er på fransk. Det siste vil sikkert vil være en betydelig ulempe for enkelte.

Les vins du Tour de France 2010

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Dessverre er Syklistforeningen medlem av Trygg Trafikk,  som er en bilistorganisasjon med hovedbudskap at bilen skal fram, og at alle andre må passe seg. Når det gjelder sykling har de ikke stort annet å bidra med enn et evindelig mas om å bruke hjelm. Enda verre: Trygg Trafikk er igjen medlem av bilbransjens lobbyorganisasjon Opplysningskontoret for veitrafikken. Dette gjør at jeg har blitt ganske ambivalent til foreningen. Men lokallaget i Oslo gjør en viktig jobb for oss som bor der.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.