Trening og den gode følelsen

Jeg har en run­de på ca 9,6 km jeg gjer­ne plei­er å løpe når jeg er i Frank­ri­ke. Som det kje­de­li­ge vane­men­nes­ket jeg er har jeg en tendens til å løpe de sam­me run­de­ne om og om igjen. Den har der­med kom­met til å bli en slags test­løy­pe hvor jeg måler even­tu­ell frem­gang (og til­bake­gang, når det måt­te kom­me). I dag had­de jeg for førs­te gang på vel­dig len­ge (siden en tid­li­ge­re peri­ode da for­men var bed­re) “den gode følel­sen” da jeg løp min run­de. Når jeg kom­mer ned igjen i sep­tem­ber løper jeg den på nytt et par gan­ger, og vil for­hå­pent­lig­vis kun­ne gle­de meg over mer frem­tang.

Det er omtrent et og et halvt år siden jeg bestem­te meg for at det var på tide å gjø­re noe med for­men. Jeg begyn­te å føle at for­men var plag­somt dår­lig. Bak­ke­ne ble tyng­re, buk­se­ne tran­ge­re og bel­te­ne kor­te­re. Alt er rela­tivt. I vir­ke­lig dår­lig form har jeg vel ikke vært, i og med at jeg hele tiden plei­de å gå minst 5 km hver dag, spil­te squash en gang pr uke og syk­let en del. Men det var ikke nok. I for­hold til hvor­dan det had­de vært i bed­re tider, opp­lev­de jeg for­men som plag­somt dår­lig. At man­ge and­re sik­kert var i enda dår­li­ge­re form, gjor­de ikke min form noe bed­re. Noe måt­te gjø­res.

Å end­re vaner er ikke så lett. Mark Twain har sagt noe sånt som at det ikke nyt­ter bare å kas­te ut en gam­mel vane. Den må lok­kes ned trap­pen, trinn for trinn og lures ut av døren. Det er så utro­lig lett å fin­ne unn­skyld­nin­ger for hvor­for man hel­ler skal gjø­re det en annen dag, og ikke akku­rat nå. Så det gikk litt opp og ned. Fal­ler man ut av ryt­men kan det bli vans­ke­lig å kom­me inn i den igjen. Ble det et opp­hold var det som å star­te på nytt. Sist høst tok jeg meg igjen sam­men, og siden har det i alle fall blitt fær­re tre­nings­frie peri­oder — selv om jeg ikke tar det så tungt om det skul­le gå en uke hvor pro­gram­met ikke gir plass til tre­ning ut over å gå eller syk­le til kon­to­ret og til­sva­ren­de akti­vi­te­ter. På den annen side for­sø­ker jeg å utnyt­te hver­dags­si­tua­sjo­ne­ne slik at jeg går eller syk­ler når jeg skal et sted, tar trap­pen i ste­det for hei­sen, osv. Stort sett tre­ner jeg 3–4 gan­ger pr uke.

Min tre­ning består stort sett i løping og syk­ling om som­mer­en, og tre­ning i tre­nings­stu­dio når det blir for utri­ve­lig å være ute (inklu­de­rer en del utri­ve­li­ge dager hvor det etter kalen­de­ren skul­le ha vært som­mer), samt squash en time pr uke. Til vin­te­ren har jeg skum­le pla­ner om å kjø­pe nye ski, så kan­skje får jeg også gått mer på ski enn jeg har gjort de sene­re åre­ne (jeg må erkjen­ne at jeg ald­ri har vært noen ivrig ski­lø­per).

Noen vil sik­kert si at det vil­le være mer effek­tivt å tre­ne på en annen måte enn hva jeg gjør. Man bur­de tre­ne mer sys­te­ma­tisk, mer, har­de­re osv. Men det gir jeg blaf­fen i. Jeg har to mål med min tre­ning: Jeg skal kom­me i form og jeg skal tri­ves med det jeg gjør. En idretts­pro­fes­sor, jeg har dess­ver­re glemt nav­net, sa det omtrent slik:

Man skal ikke tre­ne for å gjø­re det best mulig i Birken, i marat­hon eller noe annet. Man skal tre­ne med sik­te på at det­te er noe man skal hol­de på res­ten av livet. Og man skal ikke tre­ne mer eller har­de­re enn at man har lyst til å tre­ne igjen dagen etter.”

Det pas­ser for meg. Jeg tror dess­uten på varia­sjon. Da blir det ikke så lett kje­de­lig, man tre­ner fle­re deler av krop­pen på uli­ke måter, og man unn­går ensi­di­ge belast­nin­ger og der­med belast­nings­ska­der. At man da hel­ler ikke blir mes­ter i noe lever jeg greit med — det had­de jeg ikke blitt uan­sett.

Jeg liker å løpe. Det jeg sær­lig liker ved løping er det jeg plei­er å kal­le “den medi­ta­ti­ve opp­le­vel­sen” ved det å løpe. Krop­pen fin­ner sin ryt­me og arbei­der på egen hånd, mens tan­ke­ne kan vand­re gans­ke fritt. Men her kom­mer vi til noe av det pro­ble­ma­tis­ke ved å løpe: Det fun­ker ikke før for­men er sånn ikke så aller verst. Det er et sprang fra det å gå til det å løpe, selv om man går fort og løper sak­te. Man må fin­ne en god løps­ryt­me. Det blir en peri­ode hvor kon­di­sjo­nen er for dår­lig til at man kan hol­de det som er en god løps­ryt­me. Hva som er en god løps­ryt­me varie­rer sik­kert mye. Man­ge vil sik­kert mene at jeg løper fryyyyk­te­lig sak­te, så sak­te at det kna­pt for­tje­ner beteg­nel­sen “løping”. Det må de gjer­ne mene, og de kan fin­ne sin egen ryt­me. Men når for dår­lig kon­di­sjon hind­rer meg i å hol­de det som for meg er en god ryt­me, da blir det frust­re­ren­de. Da blir det enten mye “stop and go” eller man må tvin­ge seg til å hol­de en ryt­me som egent­lig er for lang­som til å være kom­for­ta­bel. Her var det jeg i dag fikk “den gode følel­sen”: Jeg fant en for meg god ryt­me, og had­de ingen pro­ble­mer med å hol­de den ryt­men uten å ta pau­ser. Fak­tisk kun­ne jeg leg­ge inn noen litt ras­ke­re drag, hvor det ikke kun­ne være tvil om at jeg fak­tisk løp.

Jeg set­ter pris på leke­tøy og dings­er. Min favo­ritt­dings på det­te områ­det er en Gar­min 405, kom­bi­nert puls­klok­ke og GPS. Etter turen, enten det er en løpe­tur, syk­kel­tur eller en annen tur, kan jeg las­te opp data fra turen: Ruten vist på Goog­le-maps, høyde­for­skjel­ler, has­tig­het og puls. Men litt eks­tra kan man få fle­re data. Det er ikke all­tid at man opp­le­ver frem­gang selv om den er høyst mål­bar — selv om jeg gjor­de det i dag. Det har vært dager hvor jeg har syn­tes det har gått vel­dig tungt, for etter­på å opp­da­ge at det nok skyld­tes at jeg holdt høy­ere fart enn hva jeg had­de pleid å gjø­re tid­li­ge­re. Og det er greit å se at det ikke bare var en slags inn­bil­ning at dagens tur gikk bra, det gikk også for­te­re enn tid­li­ge­re turer.

Jeg liker å løpe. Men den følel­sen som sær­lig gjør at jeg liker det kom­mer ikke før for­men er god nok til å kun­ne hol­de en god ryt­me over tid. Fram til man kom­mer dit er det nok mer et spørs­mål om vil­je og en form for men­tal uthol­den­het. Der­for gjor­de dagens løpe­tur eks­tra godt. Nå har jeg kom­met på et trinn som ikke er et mål, men et godt utgangs­punkt. Selv om den nes­te løpe­tu­ren skul­le bli tyng­re, så sit­ter dagens opp­le­vel­se i.

Syk­kel er på man­ge måter bed­re når for­men ikke er så god, sær­lig hvis man har en del eks­tra bal­last. Det er en kon­ti­nu­er­lig over­gang fra å syk­le vel­dig sak­te til å syk­le vel­dig fort. Det er ikke et trinn av sam­me type som det er mel­lom å gå og å løpe. Legg til at belast­nin­gen er mind­re når man syk­ler. Når man løper blir det man­ge støt og slag i foten, som for­plan­ter seg opp gjen­nom hele krop­pen. Noe av det er bra. En løpe­tur er bra for å ris­te løs sti­ve skuld­re og sti­ve nakke­musk­ler — typis­ke kon­tor­ska­der. Men man kan også få sene­be­ten­nel­se, ben­hinne­be­ten­nel­se, akilles­pro­ble­mer, mus­kel­brist, krang­le­te knær, osv. Jeg har vært gjen­nom alt sam­men.

Vi får ofte høre om hvor vik­tig det er å set­te mål. Meld deg på Sen­trums­lø­pet, Oslo Marat­hon, eller noe annet. På en måte er det sik­kert lurt. Men det kan også gjø­re at man sat­ser mer enn skrot­ten tåler. Jeg har noen gan­ger løpt halv­ma­rat­hon. Jeg synes at det er en fin dis­tan­se, og kan­skje løper jeg den igjen om for­men skul­le være inne. Men det blir ikke i år. For når for­men ikke har vært helt der jeg gjer­ne vil­le at den skul­le være før et slikt løp har jeg sat­set har­de­re, igno­rert noen sig­na­ler om at det kan­skje ikke var helt bra, og endt med brå­stopp etter gjen­nom­ført løp. Etter­på har det blitt mer fysio­te­ra­pi enn tre­ning. Sli­ke ska­der sit­ter ofte i len­ge. Ide­elt sett bur­de man fort­set­te tre­nin­gen, men på en annen måte. I prak­sis er det lett å set­te seg ned og ven­te at det skal bli bra igjen. Men innen mus­ke­len eller hva som er pro­ble­met har blitt bra, har for­men blitt dår­lig. Det blir “gå til­ba­ke til start”, som ikke er sær­lig moti­ve­ren­de.

Syk­kel gir ikke sli­ke belast­nin­ger. Pas­ser man bare på å syk­le på gans­ke let­te uveks­lin­ger har man en lett belast­ning på skje­let­tet, sam­ti­dig som det kon­di­sjons­mes­sig kan være mer enn hardt nok. For den som vil ha litt å lese som vei­led­ning og inspi­ra­sjon, vil jeg anbe­fa­le Johann Kag­ge­stads bok “I form på syk­kel”. Den bes­te måten å skaf­fe seg boken på er å mel­de seg inn i Syk­lis­te­nes lands­for­ening, og øns­ke seg den boken som vel­komst­gave.

Jeg liker å syk­le. Å syk­le gir en følel­se av fri­het, sær­lig når man får opp litt fart. Men å syk­le gir ikke den sam­me “medi­tait­ve opp­le­vel­sen” som å løpe — i alle fall ikke for meg. Anta­ge­lig­vis er det for­di far­ten og tra­fik­ken gjør at man må være mer foku­sert når man syk­ler. Man kan ikke til­la­te tan­ke­ne å fly like fritt når man syk­ler som når man løper. Men kan­skje er det der­for de ufyl­ler hver­and­re så godt: Fri­het og mest­ring på syk­kel, tanke­flukt når man løper.

Klok av ska­de — i bok­sta­ve­lig for­stand — har jeg erkjent at man skal ta det pent og for­sik­tig, og lyt­te til krop­pens sig­na­ler. Jeg løper ald­ri om mor­ge­nen. Det er ikke bare for­di jeg er et B-men­nes­ke som sjel­den bry­ter ut i “Oh, what a beaut­i­ful mor­ning” når jeg våk­ner. Men krop­pen må kom­me i gang. Musk­ler og ledd er litt sti­ve om mor­ge­nen. Kan­skje må jeg, så lite jeg enn øns­ker å gjø­re det, erkjen­ne at når man har blitt 55 år er man ikke helt ung len­ger. De gan­ge­ne jeg kon­kret kan peke på at det der og da skjed­de et eller annet galt i en mus­kel, et ledd eller noe annet, har det all­tid vært når jeg har tatt en løpe­tur om mor­ge­nen. Å syk­le går greit, men ikke å løpe. Det er noe med de mer bru­ta­le belast­nin­ge­ne når man løper. Egent­lig er det litt dumt. For det er let­test å pas­se det inn i dags­ryt­men på mor­ge­nen — før man tar en dusj og gjør seg klar for dagen. Men for meg fun­ge­rer det ikke.

Jeg skul­le selv­føl­ge­lig øns­ke at resul­ta­te­ne kom for­te­re. Men så len­ge det går i rik­tig ret­ning er det ikke så far­lig om det tar litt tid. Jeg er en tål­mo­dig sjel — i alle fall på noen områ­der. Det fine med den­ne til­nær­min­gen er at det ikke er noe jeg ser fram til å bli fer­dig med når pro­gram­met er full­ført om x måne­der. Det er en mode­rat end­ring av livs­stil som det ikke bør være alt for vans­ke­lig å fort­set­te med, og som har posi­ti­ve effek­ter.

På dagens løpe­tur kom den gode følel­sen som jeg har ven­tet på — egent­lig litt len­ger enn jeg set­ter pris på. Jeg har mer­ket at for­men har blitt bed­re. Jeg har gått ned en buk­se­stør­rel­se, det bel­tet som var for kort har blitt for langt. Det går i rik­tig ret­ning.

Print Friendly, PDF & Email