Sykkelsport

Doping

Leave a comment

Tour de France er over. Det har ikke vært positive dopingprøver under touren. Sykkelsporten ser omsider ut til å riste av seg dopingspøkelset, selv om kampen mot doping slett ikke er over.

Det internasjonale sykkelforbundet, UCI, har ikke noen ærerik historie i forhold til doping.  De viste lenge liten vilje. I 2007 hadde UCI ikke en gang informert laget Rabobank og heller ikke Tour de France at Michael Rasmussen hadde unnlatt å opplyse om hvor han oppholdt seg og unndratt seg dopingkontroll. Så kort tid før et ritt skulle det etter UCIs egne regler ha medført startnekt, selv om det ikke ble likestilt med positiv dopingprøve. Men de varslet ikke og lot ham starte. UCI kom med noen uttalelser om at det ville være en for streng reasjon å nekte ham start — altså at det ville være for strengt å følge UCIs egne regler som var helt klare på det punktet. Det var Rabobank som selv kastet han ut av rittet og laget mens han hadde den gule ledertrøyen. Men det ser ut som om UCI har skjerpet seg.

Det var de franske myndighetene som for alvor startet kampen mot doping i sykkelsporten. Det var franske tollere som i 1998 stoppet en av bilene til Festina på grensen mellom Belgia og Frankrike, og fant bl.a. 250 flasker EPO og 400 ampuller med andre tvilsomme substanser. Det var dette som var opphavet til den såkalte “Festina-skandalen”. Fra da av ble det risikabelt for sykkellagene å krysse landegrenser. De kunne bli og ble svært grundig undersøkt i tollen. Om jeg har forstått det rett er doping straffbart i Frankrike, det er ikke bare noe som håndheves etter idrettens interne regler. Dermed kunne også politi- og tollmyndigheter aksjonere.

Tour de France tok omsider grep, og har de senere år ledet an i kampen mot doping. Det er flere ryttere som har fått noen ubehagelige overraskelser når det har vist seg at de franske dopinglaboratoriene (visstnok i samarbeid med produsenten av det aktuelle stoffet) hadde utviklet metoder for å avsløre doping som rytterne trodde ikke kunne oppdages, blant dem Ricardo Riccò og Stefan Schumacher.

Ganske urettferdig likte media å fremstille Tour de France som et “skandaleritt” fordi ryttere ble tatt for doping. Skandalen var ikke Tour de France, hvor rytterne faktisk ble tatt. Skandalen var at de samme rytterne kunne konkurrere i Giro d’Italia og Vuelta (Spania rundt) og andre ritt, uten at noen ble tatt. Det er ingen grunn til å tro at  de som ble tatt i Tour de France var noe mindre dopet i disse rittene. Riccardo Riccò var et typisk eksempel. Han hadde hevdet seg i Giro d’Italia i 2008 ved å vinne to fjelletapper, vinne ungdomstrøyen og ved å bli nr 2 sammenlagt. En drøy måned etterpå ble han tatt for doping i Tour de France. De som vil kan tro at han ikke var dopet også i Giro d’Italia. Det er forøvrig en viss ironi i at han som ble tatt for å bruke EPO-stoffet CERA nå (etter to års utestengelse for doping) sykler for et lag som heter CERAmica Flaminia, dog ikke skrevet med store bokstaver som her.

Johann Kaggestad har flere ganger pekt på at vi ikke lenger ser de voldsomme rykkene i fjellene, hvor enkelte sykler fra alt og alle. Vi har sett slike stunt fra bl.a. Tyler Hamilton og Floyd Landis — som begge har blitt tatt for doping. Det var vel også noe slikt Riccardo Riccò presterte i Giro d’Italia i 2008 og i Tour de France samme året — før han ble tatt og kastet ut av Tour de France på grunn av doping.

Nå kan det synes som om Giro d’Italia har kommet etter. I alle fall ble Danilo Di Luca tatt for bruk av CERA under giroen i 2009. Selv om det er negativt at syklister tyr til doping, så er det positivt at de blir tatt — og at de nå også blir tatt i Giro d’Italia. Dopede ryttere kan ikke lenger føle seg trygge i Italia heller.

I Frankrike har man i år selvsagt vært begeistret for at det har blitt seks franske etappeseire, og at fem franske syklister har vunnet etapper. Men franske sykkelkommentatorer tolker også dette som et positivt tegn i kampen mot doping. Som sagt har Frankrike ført an i kampen mot doping innen sykkelsporten. Franske syklister har lenge vært underlagt et strengt kontrollregime som i alle fall har gjort det vanskelig å dope seg, og holdningen til doping har vært en annen enn den vi i alle fall inntil nylig har sett i sykkelland som Italia og Spania. Når franske syklister igjen er i stand til å hevde seg tolker de det som et tegn på at det ikke lenger er mange dopede ryttere i feltet.

Vi ser heller ikke noen som er totalt overlegne i forhold til andre. Selv om årets Tour de France særlig har vært en kamp mellom Alberto Contador og Andy Schleck, så skilte det bare 12 minutter mellom første- og tiendemann. Det er etter at rytterne har syklet i 92 timer. De to hadde et overtak på de andre mens de kjempet med hverandre, men det var ingen total dominans. Når det er såpass jevnt kan også det tyde på at rytterne ikke er dopet — eller at alle er det. Jeg velger å tro at de ikke er dopet — i alle fall ikke de beste.

Mens Tour de France pågikk fikk vi en positiv dopingprøve i vår hjemlige andedam. Kappgjengeren Erik Tysse har avlagt positiv prøve. Jeg skal ikke ta stilling til hans sak. Men det er jo slik at alle som avlegger positiv dopingprøve bedyrer sin uskyld. Floyd Landis skulle også bruke alle midler for å vise at han ikke hadde benyttet doping, inntil han snudde helt rundt i den saken. Men uansett er Tysse-saken en påminnelse om at andre idretter, som friidrett og langrenn, for tiden synes å ha vel så store problemer med doping om vi sammenligner med sykkel.

Penger og ære har fått folk til å gjøre hva som helst for å vinne. Her er skiller ikke sykkel seg fra andre idretter. Lenge var doping i praksis akseptert, selv om det var i strid med reglene. Den som ble tatt hadde uflaks (eller var ikke dyktig nok eller hadde ikke nok ressurser). På midten av 70-tallet hadde jeg en nabo på studentbyen som var godt inne i idrettsmiljøet (og som så vidt jeg vet fortsatt er det, men ikke lenger som aktiv). Han kunne den gang fortelle at det var helt vanlig at “raideren” til friidrettsstjerner som skulle delta på ulike stevner (ikke mesterskap) inneholdt et krav om at det ikke skulle være dopingkontroll. Den gangen var ikke dopingkontrollen organisert som nå, og det var sikkert lettere å sikre at disse unngikk kontroll.

Paradoksalt nok kan det være penger og ære som nå er viktigst i kampen mot doping. I noen land og idretter er nok holdningen fortsatt at de som blir tatt har uflaks og ikke har gjort noe veldig alvorlig galt. Jeg har ikke akkurat inntrykk av at det er veldig systematisk dopingkontroll i USA i basket, amerikansk fotball, baseball, ishockey m.m., men erkjenner at jeg ikke kjenner dette spesielt godt.

I sykkel har vi sett at sponsormarkedet har tørket inn på grunn av doping. Sponsorer har trukket seg og lag har blitt lagt ned som en direkte eller indirekte følge av dopingavsløringer. Jeg kjenner ikke detaljene i sponsoravtalene, men jeg vil bli overrasket om ikke sponsorene har sikret seg rett til å heve avtalene med hele laget om noen blir tatt for doping, eventuelt kreve at den som er tatt kastes ut av laget. Den som blir tatt står tilbake uten ære, laget mister sine sponsorer og lagkameratene mister jobben.

I og med at sykkel er en lagsport vil det heller ikke være tilstrekkelig at en dopingtatt utøver igjen får rett til å konkurrere. De må også finne et lag som er villig til å inngå kontrakt med dem. Sponsorene vil nok ikke like å bli assosiert med en utøver som forbindes med doping. Nå har vi sett at  Alexander Vinokourov har fått komme tilbake og også sykle Tour de France etter dopingutestengelse. At Astana tok ham inn i varmen igjen var ikke så overraskende, i og med at det var et lag som i utgangspunktet ble bygget opp rundt Vinokourov. Men jeg hadde ikke ventet at vi skulle få se ham i Tour de France igjen. Likevel tror jeg at han representerer unntaket. Det vil bare være personer som er helter i hjemlandet og som vil kunne komme inn på et topplag i eget land som kan komme tilbake på den måten. Jeg tror ikke at vi igjen vil få se Floyd Landis eller Riccardo Riccò på et storlag, syklende i en av de store konkurransene.

Jeg er i grunnen overrasket over at vi ennå ikke har sett søksmål mot syklister som blir tatt i doping med krav om erstatning for den skade de har påført laget, lagkameratene og sponsorene. Jeg har vanskelig for å se andre grunner enn at andre har vært mer involvert enn de vil innrømme, og at det vil ramle for mange skjeletter ut av skapene om de begynner å grave for alvor. Men jeg vil tro at det også kommer. Flere sykkellag har egne dopingkontroller og et regime som er vel så strengt som UCI, WADA etc, og som kommer i tillegg til eksterne kontroller. Får et slikt lagt ødelagt hele sitt omdømme pga en doper vil nok kravene kunne komme. Det er også så mye penger involvert det å jukse seg til resultater og dermed penger, slik at det også blir en form for bedrageri.

Man behøver slett ikke like det, men man må erkjenne at i en lang periode var doping noe nesten alle holdt på med. Jeg vil også tro at en del ryttere har vært dopet uten at de selv har vært klar over det — selv om de kanskje også har lukket øynene og ikke villet vite. Dag Erik Pedersen fikk spørsmål om doping etter en av de mange dopingsakene. Jeg merket meg at han sa at i det profesjonelle laget var det ikke noe tilfeldig om kosthold mm, alt var profesjonelt organisert, det var leger som passet på, osv. Jeg skal ikke påstå at også han var dopet da han var aktiv. Men man kunne ha spurt om han visste hva det han fikk av kosttilskudd, vitaminer, restitusjonsdrikk osv egentlig inneholdt, eller om han stilte kritiske spørsmål. Men om han ikke visste eller ikke spurte, så synes  jeg ikke det er noen grunn til å kritisere ham for det. Han gjorde vel bare det alle andre gjorde og det han fikk beskjed om å gjøre. Også andre tidligere aktive, i mange idretter, kan ha vært med på noe de i dag tar avstand fra.

Det er derfor en grense for hvor mye gammel dritt man skal grave opp. I 2007 erkjente Bjarne Riis at han hadde vært dopet da han vant Tour de France i 1996. Det førte til en del diskusjon. I første omgang ble han strøket fra listene, men ble tatt inn igjen med en fotnote om dopingerkjennelsen. Det hadde da også vært ganske meningsløst å stryke Riis for å la seieren gå til Jan Ullrich eller Richard Virenque. Det er ikke noen grunn til å regne med at de var noe mindre dopet enn Bjarne Riis — det var tross alt to år før Festina-skandalen som var startskuddet for den virkelige kampen mot doping innen sykkelsporten.

Derimot synes jeg man nå kan og bør gjøre det helt klart at prøver som tas nå kan bli hentet fram og analysert på nytt i fremtiden. Den som spekulerer i at man ikke har testmetoder som kan avsløre jukset bør vite at prøven kan bli testet på nytt når nye analysemetoder er utviklet. Det må riktignok settes en strek også her. Det var sikkert fler enn vi liker å tro som var dopet under OL i Los Angeles i 1984. Men jeg synes likevel ikke vi skal analysere så gamle prøver på nytt — selv om det skulle være praktisk mulig å gjøre dette.

Hvor lange fristene bør være, kan diskuteres. Man kan sette lange frister som gjelder fra nå av, uten at man dermed skal gå like langt bakover i det som i dag er gamle saker. Man må erkjenne at holdningene til doping var annerledes for en del år siden enn hva de er i dag, og la historie være historie. Man kunne ha et tre-delt fristsystem. Utgangspunktet bør være at en dopingsak foreldes etter et visst antall år. I dag er det visstnok åtte år. I alle fall oppgir Tour de France-progammet foreldelsesfristen på åtte år som grunn til at Bjarne Riis fortsatt står oppført som vinner av touren i 1996, til tross for at han i 2007 erkjente doping. Om det bør være seks, åtte eller ti år har jeg ikke noen klar mening om.

Er man fortsatt aktiv bør firstene være lenger. En ung rytter i dag bør vite at så lenge han er aktiv risikerer han å bli innhentet av sin doping ganske mange år inn i fremtiden, selv om han slapp unna i første omgang. Lance Armstrong var 21 år da han vant VM i Oslo i 1993. Jeg vil ikke spekulere i om han var dopet eller ikke. Men skulle det dukke opp et slikt ungt supertalent i dag, så bør han vite at den dopingprøve han avlegger i dag kan bli hentet fram igjen om f.eks. ti år når han står på toppen av sin karriere, og at han da risikerer å bli innhentet og få karrieren ødelagt av en gammel dopingsak. Bjarne Riis kom med sin erkjennelse åtte år etter at han lagt opp som aktiv syklist og da er det ikke like mye grunn til å virvle opp gammelt støv.

Kanskje bør det også settes en absolutt grense, selv om man fortsatt er aktiv. Merlene Ottey skal, i en alder av 50 år, representere Slovenia i årets EM i friidrett. Det er 30 år siden hun deltok i sitt første OL. Kanskje må man anse 30 år gamle saker for å være for gamle, selv om vedkommende faktisk fortsatt skulle være aktiv 30 år senere.

Reaksjonene må være strenge, men samtidig nyanserte og utøverens rettssikkerhet må ivaretas. Den som utestenges taper ikke bare ære. Han eller hun får også yrkesforbud.

Syklisten Christophe Moreau testet positivt for anabole stereoider i 1998. Da det ble sagt at han var blitt lurt av en i støtteapparatet fikk han fortsette å konkurrere (om det var mens saken ble behandlet eller en endelig avgjørlse, er jeg ikke sikker på). Men senere samme år var han involvert i “Festina-skandalen” og erkjente bruk av EPO. Resultatet ble seks måneders utestengelse, og han kunne starte på nytt i Tour de France året etter. Det var åpenbart en for mild reaksjon.

Ved bevisst doping kan man godt utestenges på livstid. Men folk gjør feil hvor doping ikke var tilsiktet og har kanskje heller ikke hatt særlig effekt. I årets Tour de France ble Xavier Florencio på Cervelo trukket fra laget før start. Han hadde vært plaget av hemorider og hadde kjøpt en vanligvis helt uskyldig krem for å behandle dette. Men denne inneholdt et stoff som står på dopinglisten og kunne derfor ha ført til en positiv dopingtest. Da laget fikk vite om dette bestemte de at han ikke skulle starte. Dette var et stoff som kanskje kunne ha en effekt om det tas i konkurranse, men ikke for fremtidige konkurranser. Derfor ble det ingen dopingsak av dette så lenge han ikke startet. Men om laget ikke skulle ha oppdaget dette i tide, slik at han hadde startet og avlagt positiv dopingprøve — da må reaksjonen være rimelig i forhold til hva han faktisk har gjort. Utestengelse på livstid for en slik tabbe ville åpenbart ha vært alt for strengt.

Erik Tysse har krevd at hans dopingprøve DNA-testes for å undersøke om den kan ha blitt forvekslet. Jeg vil tro at det ikke er vanskelig å teste dette, og da bør han selvfølgelig få gjennomført en slik test. Hva resultatet av en slik test vil bli, vet vi ikke. Men man skal ikke nektes en slik mulighet i en så alvorlig sak. Prosessen skal være slik at man kan være sikker på at det ikke har skjedd feil som kan ha påvirket resultatet. (NRK melder at Det internasjonale friidrettsforbundet nekter DNA-test. Jeg forstår ikke hvorfor man skal nekte noe slikt.)

Jeg er ingen dopingekspert. Men jeg har inntrykk av at en del former for doping krever et støtteapparat. Det er vanskelig å drive bloddoping helt på egenhånd. Ledere, leger, massører og hvem det måtte være som deltar i dette bør også utelukkes. Lag og utøvere som fortsetter å benytte slike folk etter at de er utestengt bør også få en reaksjon — kanskje en utestengelse.

I dag vil jeg tro at man også må rette søkelyset mot en del mosjonsarrangementer. Det har blitt viktig å klare merket, å slå sine kollegere, naboen og aller helst sjefen i Birken, Trondheim-Oslo og andre slike arrangementer. Mange kan nok bli fristet til å jukse litt for å forbedre sine resultater — hvis det ikke er noen risiko for å bli tatt.

Les vins du Tour de France 2010

Les Vins du Tour de France

I vini del Giro d'Italia

Mat og vin

Jeg har valgt å samle en del om å kombinere mat og vin, i stedet for å gjenta det hver gang spørsmålet dukker opp.

Hvor bratt er det der de sykler?

De fleste som ser sykkel på TV har ikke noe begrep om hvor bratte og harde de bakkene som sykles er. Vi kan høre om 8%, 10%, 15% osv. Om vi får forklart at 15% stigning betyr at man stiger 15 m i løpet av 100 meter sykling, så sier ikke dette så mye. Jeg har tatt med noen oversikter over bratte bakker, så kan man gå ut og prøve selv. En har jeg satt sammen selv, og det er noen fra andre.

Ønsker du bedre for­hold for syklende?

Meld deg inn i Syk­lis­tfor­eningen, orga­ni­sa­sjo­nen som arbei­der for hver­dags– og tur­syk­lis­ter. Syk­lis­tene arbei­der poli­tisk nasjo­nalt og lokalt for å bedre for­hol­dene for syk­lis­ter. Vi tren­ger en slag­kraf­tig orga­ni­sa­sjon om iva­re­tar de syk­len­des inter­es­ser. Som med­lem får du gode med­lems­til­bud og andre for­de­ler. Meld deg inn nå! Se her om Sykistforeningens lokal­lag i Oslo.

Gras­rot­an­de­len: Er du blant oss som pleier å tape pen­ger på tip­ping, Lotto eller andre penge­spill fra Norsk Tip­ping? La noe av pen­gene gå til å støtte arbei­det for de syk­len­des inter­es­ser. Syklistforeningen Oslo  er regist­rert som gras­rot­mot­ta­ker num­mer 995213400 (peker til PDF-fil med strek­kode du kan ta med deg til kom­mi­sjo­næ­ren). Grasrotandelen må gå til lokale foreninger, så jeg håper andre lokallag også benytter den muligheten. Men jeg har ikke noen detaljer om dette. Les mer om gras­rot­an­de­len hos Norsk Tip­ping.