Så hakker vi på noen syklister igjen – denne gang i Bergen

“Til kamp mot råsyklistene” skriver Aftenposten. Vi kan lese masse om hvor forferdelig hensynsløse syklistene er. Og for all del: Syklister skal ta hensyn til andre, enten man sykler i marka eller i byen. Og dessverre er det her som ellers noen som ødelegger.

Men de fleste syklister er ikke “råsyklister”, like lite som de fleste fotgjengere er “rågjengere” eller de fleste bilister er “råkjørere”. Problemet er at “råjournalister” og “monsterdesker” får lov til å dominere i media, slik at vi får denne type oppslag og andre forvrengte monsterbilder av virkeligheten.

Den som tar seg bryet med å lese hele artikkelen kan mot slutten lese følgende:

“Direktør i Trygg Trafikk, Kari Sandberg, kjenner til problemet med kombinerte gang- og sykkelveier.

– Det er viktig at gang- og sykkelveier er separate traseer. Det burde de være over alt. Det blir mer og mer av separate veier, men det er på langt nær nok, sa Sandberg til bt.no mandag.

(…)

– Når man går og sykler i samme trasé, vil det skje sammenstøt. Vi må huske at en sykkel er et kjøretøy som kan komme opp i store hastigheter. En gående er en myk trafikant i forhold til en syklist, mener Sandberg.”

Men så slippes katten ut av sekken:

“Samferdselsdirektør Ove Foldnes i Bergen kommune sier at hovedregelen er at det blir bygget felles gang- og sykkelstier.

– Det vil være svært kostbart om man skal bygge ut med separate veier for gående og syklende. I overskuelig fremtid må man leve med en delt løsning og ta hensyn til hverandre, sier Foldnes.”

Bildet viser en relativt smal trasé, i alle fall hvis det i denne traséen skal være to-veis sykkeltrafikk og fotgjengertrafikk. Den er sikkert billig i forhold til bilveier. Men også for samferdselsdirektører i Bergen er vel biler langt viktigere enn syklister, og målet med “sykkelveiutbygging” er kanskje der også først å fremst å få syklistene ut av kjørebanen, slik at de ikke kommer i veien for de flotte bilene som samferdselsbyråkrater synes å være så glade i. Syklister er det ikke verdt å bruke penger på, heller ikke i Bergen.

Sykkeltrafikken har økt kraftig på den aktuelle strekningen, kan vi lese i artikkelen. Man burde juble og gjøre det man kan fra kommunens side for at den skal øke ytterligere. Men man gjør det heller til et problem. Og syklister vil man ikke bruke penger på.

Som syklist vil jeg sykkelveier som er tilrettelagt for sykling. Det holder ikke med et oppsamlingsfelt for alle som bør bort fra kjørebanen, enten man kaller det “fortau” eller “gang- og sykkelvei”. Om de kombinerte gang- og sykkelveiene kan vi lese følgende på s. 31 (avsn B.4.1) i Sykkelhåndboka, som er Statens vegvesens veileder for bygging av nye anlegg for sykkeltrafikk:

“Siden midten på 1970-tallet har det vært vanlig å bygge gang- og sykkelveger med bakgrunn i behovet for å sikre barn og unge på skoleveg og i nærmiljøet. Etter hvert har behovet økt for å legge til rette for voksne syklister som ønsker å bruke sykkelen som et transportmiddel. Det har vist seg at gang- og sykkelveg i mindre grad dekker denne gruppens behov. Dette skyldes dels at de har høyere fart, og at de reiser lengre.

Der det er mange gående eller syklende har det medført problemer for begge trafikantgruppene. Der kan det være bedre å skille disse to gruppene.”

Det bekrefter i grunnen de jeg sa litt høyere oppe, om at poenget var å få folk, og da særlig barn og unge, ute av kjørebanen. Man kan vel si at tankegangen den gang var preget av at man så på sykkel mer som et slags leketøy enn som transportmiddel. Litt for mange synes å henge fast i den tankegangen.

De fleste som sykler langs veiene er ikke ute på en rekreasjonstur hvor man skal nyte været og høre fuglesangen. Man skal fra A til B, og man vil forflytte seg effektivt. Syklister liker like lite som andre at man stadig blir hindret av andre trafikanter, enten det er fotgjengere eller biler. Når det er konflikt mellom syklister og fotgjengere, så skyldes det verken syklistene eller fotgjengerne, men dårlig tilrettelegging fra samferdselsdirektør Ove Foldnes og hans stab, som ikke synes å ville ta sykkel på alvor.

Fotgjengere skal kunne oppføre seg som fotgjengere, og barn skal kunne være barn. De skifter retning og stopper uten synlig grunn, uten å se seg for og uten å gi tegn. Mellom fotgjengere fungerer det stort sett helt greit. Men det fungerer dårlig når de skal gjøre det på samme område som også er ment å skulle brukes av folk som f.eks. sykler fram og tilbake til jobb. Det er på tide at samferdsesbyråkrater og politikere innser det.

En transportsyklist vil typisk holde en fart et sted mellom 20 og 40 km/t på flatmark. Langsommere oppover, fortere nedover. For egen del er en fart på mellom 50 og 60 km/t ikke helt uvanlig nedover, og mange sykler fortere enn hva jeg gjør. Det er ikke spesielt fort i forhold til biler (så lenge de ikke står fast i kø, da er de et trafikkhinder for oss syklister), men veldig fort i forhold til fotgjengere. Det er slik sykkeltrafikk det må legges til rette for på hovedveier for sykkeltrafikk.

Blandet gang- og sykkeltrafikk kan fungere der fotgjengertrafikken er liten. I Oslo er gang- og sykkelveien langs Trondheimsveien nord for Bjerke et eksempel på dette. De færreste velger å gå langs en fire-felts vei, så syklistene får stort sett ha denne veien for seg selv. Men det hadde gitt et bedre signal om man slike steder hadde merket det som sykkelvei og bare det, og la fotgjengerne bruke den slik de faktisk kan etter trafikkregelene § 19 nr. 1:

“1. Gående skal nytte gangveg, fortau eller vegens skulder. Er det ikke rimelig på grunn av farten m.v. eller mulig å gjøre dette, kan gående nytte sykkelveg, sykkelfelt eller kjørebane.”

Da får fotgjengerne bruke sykkelveien, men på syklistenes premisser. Akkurat som syklister kan bruke fortauet på fotgjengernes premisser.

I Osbanetraseen i Bergen er det åpenbart for stor trafikk til at det er forsvarlig å blande gang- og sykkeltrafikk. Men det koster litt penger, og det mener åpenbart  samferdselsdirektør Ove Foldnes at fotgjengere og syklister ikke er verdt. Man har tross alt biler å tenke på.

I 2008 undersøkte Syklistenes landsforeningen forholdene for syklister i 20 norske byer og laget en rangering av “Norges sykkelbyer”. På 18.plass kom Oslo. Bare Bergen og Ålesund var dårligere. Den gang lovet Bergens politikere å gjøre mer (hørt det før?). Bergens Tidende kunne også fortelle at blant de 10 største byene i Norge var det bare Tromsø som hadde færre km kommunal sykkelsti enn Bergen.

Den norske attraksjonen Linda Eide hadde da følgende kommentar:

“- På Danmarksplass har man fått plass til ni bilfelt. En skulle jo tro at syklistene kunne fått ett eller to av disse, mener hun.”

Nå er dette sagt for drøyt to år siden, og jeg vet ikke om det fortsatt er slik på Danmarks plass i Bergen. Men i samferdselsdirektør Ove Foldnes’ hode er det vel slik at et eller to sykkelfelt koster, mens 9 kjørefelt for biler ikke gjør det.

17-19. oktober er Bergen vertskap for Den nasjonale sykkelkonferansen 2010. På den konferansen skal bl.a. Bergens byråd for byutvikling, klima og miljø Lisbeth Iversen, fortelle om hvordan Bergen skal kunne bli en sykkelby. Jeg håper noen benytter anledningen til å spørre henne om samferdselsdirektør Ove Foldnes gir uttrykk for Bergens politikk når han sier at man fortsatt vil satse på kombinerte løsninger fordi det er “kostbart om man skal bygge ut med separate veier for gående og syklende”. Eller for å stille spørsmålet på en litt annen måte: Om det er Bergens politikk at det ikke er verdt å bruke penger på å legge forholdene til rette for sykling?

Det er ennå to måneder igjen til sykkelkoferansen i Bergen. I Oslo har byrådslederen signalisert en fornyet satsing på sykkel, og fra annet hold har jeg fått høre at både politikere og ansvarlige i de aktuelle etatene synes det begynner å bli pinlig at man i Oslo ligger så langt etter andre byer.

I verdiskapingsdebatten lot mange bergensere seg provosere av tall som viste at verdiskapingen er størst i Oslo. Slå til igjen, Oslo! Dra til sykkelkonferansen og vis bergenserne at Oslo er best (eller i alle fall bedre enn Bergen) også på sykkel. Men da må Oslo ha noe å vise til. Oslo har knappe to måneder på å få synlige resultater som viser at man satser på mer enn papir.

[PS: Jeg anbefaler også å lese “Bergenspolitiet feilinformerer og skaper fare” fra Syklistenes landforening, som jeg ikke var oppmerksom på da jeg skrev innlegget.]