Varemerker og ytringsfrihet

Utgangs­punk­tet for dis­se reflek­sjo­ne­ne er to kon­kre­te saker: Blog­ge­ren Chris­tof­fer Biong skrev en sak om merke­ord­nin­gen “Nyt Nor­ge” med tit­te­len Nyte Nor­ge? Chris­tof­fer Biong mener at kam­pan­jen gir et uær­lig bil­de av norsk land­bruk. Det er slett ikke slik at norsk land­bruk har høy kva­li­tet og har god dyre­vel­ferd. Chris­tof­fer Biong har blant annet den­ne illust­ra­sjo­nen om norsk kyl­ling­opp­drett.

I for­bin­del­se med reklame­kam­pan­jer som gir et falsk bil­de av norsk land­bruk anbe­fa­ler jeg også Anne Vikens blogg­inn­legg “Nei til Tines lögn­ak­ti­ge pro­dukt­re­kla­me, ja til kyr på bei­te. Anne Viken er vete­ri­nær, og har såle­des gode fag­li­ge for­ut­set­nin­ger for å mene noe om dyre­hold i norsk land­bruk. Men det er ikke land­bruk som er tema den­ne gan­gen.

31. august 2010 mot­tok Chris­tof­fer Biong brev fra Mat­Merk ved advo­kat Nina Heg­dahl med krav om at han slut­tet å bru­ke logo­en, her gjen­gitt fra hans inn­legg Trues med søks­mål av Nyt Nor­ge. Bre­vet lyder:

Krav om umid­del­bar fjer­ning av urett­mes­sig bruk av logo­en NYT NORGE

Det vises til din Face­bo­ok side og din blogg hvor du omta­ler merke­ord­nin­gen Nyt Nor­ge og i for­bin­del­se med den­ne bru­ker logo­en NYT NORGE. Vi kre­ver at du umid­del­bart fjer­ner alle Nyt Nor­ge logo­ene, både på Face­bo­ok, blog­gen og even­tu­elt and­re ste­der hvor logo­en er brukt.

Det er KSL mat­merk som eier fel­les­mer­ket Nyt Nor­ge og din bruk av mer­ket er urett­mes­sig. Der­som logo­ene ikke fjer­nes vil KSL mat­merk vur­de­re søks­mål med krav om veder­lag og erstat­ning for den urett­mes­si­ge bru­ken.”

Jeg vil si at det­te er typisk eksem­pel på advo­kat­brev som bry­ter med god advo­kat­skikk: Man frem­set­ter ube­grun­ne­de påstan­der om at en virk­som­het er ulov­lig, kom­bi­nert med trus­ler der­som bru­ken ikke opp­hø­rer. Folk som er ukjent i jusens irr­gan­ger kan bli skremt av slikt, noe man­ge advo­ka­ter spe­ku­le­rer i.

Men tema­et den­ne gan­gen er hel­ler ikke god advo­kat­skikk. Den and­re saken er det av alle Dag­bla­det som står for, ikke som ankla­get, men som ankla­ger. Tryg­ve Aas Olsen ga ut boken “Sex, drap og dår­lig ledel­se” Kag­ge for­lag. Boken hand­ler om hvor­dan Dag­bla­det mis­tet tro­ver­dig­het, pen­ger og ledel­se.

På omslags­bil­det har man brukt Dag­bla­dets logo i under­tit­te­len “Hvor­dan Dag­bla­det mis­tet tro­ver­dig­het, pen­ger og ledel­se “. Det­te var satt sam­men med et bil­de som inklu­der­te en typisk Dag­bla­det-for­si­de med hoved­opp­sla­get “Her er nord­menns vil­le sex-liv”. Om jeg har for­stått det rett var det­te den for­si­den under dagens redak­tør, Lars Hel­le, en for­si­de som fikk den gam­le ring­rev Knut Haa­vik til å spør­re om det var “Aktu­ell rap­port”.

Dagens Nærings­liv kun­ne 3. sep­tem­ber 2010 mel­de at Dag­bla­det vil­le stop­pe boken. (Saken er så vidt jeg kan se bare i papir­ut­ga­ven, s. 68, ikke i nett­ut­ga­ven.) Begrun­nel­sen var at bru­ken av Dag­bla­dets logo i set­nin­gen  “Hvor­dan Dag­bla­det mis­tet tro­ver­dig­het, pen­ger og ledel­se”. Dag­bla­det mener at den­ne bru­ken av logo­en ulov­lig, og at boken der­for må stan­ses.

Det er grunn til å stop­pe opp ved det­te, før vi går inn i den jusen som gjel­der bruk av logo som sådan. En avis, som i alle fall en gang i tiden lik­te å frem­stil­le seg selv som uredd og kri­tisk, vil bru­ke den­ne type juri­dis­ke knep for å stan­se and­res ytrin­ger når dis­se er kri­tis­ke mot Dag­bla­det.

Vi ser ofte at ingen er så red­de for åpen­het, og er så selv­høy­ti­de­li­ge og så selv­rett­fer­di­ge som pres­sen. Men jeg had­de ikke ven­tet at Dag­bla­det skul­le fal­le så dypt. Så for å mar­ke­re en soli­da­ri­tet med de som ankla­ges for ulov­lig logo­bruk og trues av de som ikke liker kri­tisk omta­le av seg selv, pyn­ter jeg det­te avsnit­tet med Dag­bla­dets logo.

Jeg har ikke sett bre­vet fra Dag­bla­det eller Dag­bla­dets advo­kat, Fro­de Elge­sem, til Kag­ge. Jeg kjen­ner ikke den saken ut over omta­len i DN. Men i føl­ge DN er det blant annet et spørs­mål om sitat­rett.

Når jeg nå skal gå inn reg­le­ne rundt bruk av logo, så må jeg under­stre­ke at vare­mer­ker ikke er et områ­de jeg arbei­der mye med. Så jeg beve­ger meg ut på tynn is her.

En logo kan være et ånds­verk, og da vil bruk av logo­en være opp­havs­retts­lig ver­net. Men det er vans­ke­lig å ten­ke seg at logo­ene til “Nyt Nor­ge” og Dag­bla­det skal være ver­net som kunst­verk. Om så skul­le være, så må også opp­havs­ret­ten til tider vike for ytrings­fri­he­ten, noe jeg tid­li­ge­re har kom­men­tert tid­li­ge­re her i del 1 og del 2. Og uan­sett vil nok logo­bru­ken her være innen­for den opp­havs­retts­li­ge sitat­ret­ten.

Et vare­mer­ke er et kjenne­tegn. I utgangs­punk­tet had­de det et bety­de­lig preg av for­bru­ker­be­skyt­tel­se. Man skul­le vite hvem som had­de pro­du­sert varen. En Rolex® skul­le være pro­du­sert av Rolex®, ikke av en eller annen kopipro­du­sent. Men etter hvert har vern av renom­mé og vern mot uri­me­lig kon­kur­ran­se fått stør­re betyd­ning. Beg­ge ele­men­ter har vært der hele tiden, men ver­net av pro­du­sent (kjenne­tegns­inne­ha­ver) er nok i dag langt mer frem­tre­den­de enn hen­sy­net til for­bru­ke­ren.

Ene­ret­ten til vare­mer­ke er angitt slik i vare­merke­lo­ven § 1, førs­te og annet ledd.

§ 1. Ene­rett til vare­mer­ke mv.

Enhver kan opp­nå ene­rett til å bru­ke et vare­mer­ke som kjenne­tegn for varer eller tje­nes­ter i nærings­virk­som­het etter bestem­mel­se­ne i den­ne loven (vare­merke­rett).

En for­ening eller annen sam­men­slut­ning kan opp­nå ene­rett for sine med­lem­mer til å bru­ke et fel­les vare­mer­ke for varer eller tje­nes­ter i nærings­virk­som­het (kol­lek­tiv­mer­ke). Myn­dig­het, stif­tel­se, sel­skap eller annen sam­men­slut­ning som fast­set­ter nor­mer for eller fører annen kon­troll med varer eller tje­nes­ter, kan opp­nå ene­rett til å bru­ke et vare­mer­ke for sli­ke varer eller tje­nes­ter som nor­me­ne eller kon­trol­len gjel­der (garan­ti- eller kon­troll­mer­ke). Vare­mer­ker som nevnt i led­det her kal­les fel­les­mer­ker.

Nyt Nor­ge” er et fel­les­mer­ke som omfat­tes av and­re ledd.

Ene­ret­ten gjel­der alt­så bruk som kjenne­tegn, det skal være for varer eller tje­nes­ter, og det skal være i nærings­virk­som­het.

Vare­merke­inne­ha­ve­ren har en ene­rett til å bru­ke vare­mer­ket som kjenne­tegn som iden­ti­fi­se­rer egne varer og tje­nes­ter. Man må ha med seg at hoved­po­en­get er at and­re ikke skal kun­ne bru­ke vare­mer­ket på en måte som gir grunn­lag for for­veks­ling. Jeg kan ikke etab­le­re en jour­na­lis­tisk virk­som­het og kal­le den Dag­bla­det, det vil­le være å bru­ke Dag­bla­det som kjenne­tegn på min virk­som­het. Men jeg kan omta­le Dag­bla­det, og i den sam­men­heng bru­ke ordet Dag­bla­det for å iden­ti­fi­se­re den pub­li­ka­sjon jeg omta­ler. Det er grå­so­ner her. Hvis jeg i en omta­le av egen pub­li­ka­sjon at “folk som sav­ner den gode Dag­bla­det-jour­na­lis­tik­ken”, de som sav­ner “Dag­bla­dets sjel” osv vil kun­ne fin­ne det de har sav­net i min pub­li­ka­sjon, da bru­ker jeg Dag­bla­dets vare­mer­ke for å gi iden­ti­tet til mitt pro­dukt. Men det er ikke det Tryg­ve Aas Olsen har gjort i sin bok.

For­lags­virk­som­het er nærings­virk­som­het. Det sam­me kan nok en blogg være, men her er det igjen man­ge grå­so­ner. Men i de to aktu­el­le til­fel­le­ne er det vans­ke­lig å se at de to vare­mer­ke­ne bru­kes som kjenne­tegn for virk­som­he­ten.

I nett­de­bat­ten har noen fes­tet seg ved for­mu­le­rin­gen i vare­merke­lo­ven § 11, førs­te ledd:

Ved utgi­vel­se av lek­si­kon, hånd­bok, lære­bok eller lig­nen­de skrift av fag­lig inn­hold har skrif­tets for­fat­ter, hoved­re­dak­tør, utgi­ver og for­leg­ger plikt til, etter krav fra inne­ha­ve­ren av et regist­rert vare­mer­ke, å sør­ge for at mer­ket ikke blir gjen­gitt uten at det sam­ti­dig frem­går at det er beskyt­tet ved regist­re­ring.”

Det har i den­ne sam­men­heng vært vist til at for­ar­bei­de­ne sier at det­te er for å hind­re dege­ne­re­ring. Det­te kan lett mis­for­stås, og det er der­for grunn til å si litt om hva som menes med dege­ne­re­ring i vare­merke­sam­men­heng.

For at et vare­mer­ke skal kun­ne regist­re­res må det være dis­tinkt. Det må være egnet til å skil­le det­te kon­kre­te pro­duk­tet fra lig­nen­de pro­duk­ter. Word­Press og Blogs­pot er dis­tink­te beteg­nel­ser som iden­ti­fi­se­rer bestem­te pro­duk­ter og tje­nes­ter. Om man bare skul­le kal­le sitt pro­gram for Blogg­pro­gram­met, så vil­le det være en gene­rell type­be­teg­nel­se og ikke en dis­tinkt beteg­nel­se for et bestemt pro­gram. Noen gan­ger går vare­mer­ker i prak­sis over fra å være beteg­nel­se på et bestemt pro­dukt til å bli en gene­rell type­be­te­ge­nel­se.

Che­ese­bur­ger er visst­nok et regist­rert vare­mer­ke for McDo­nald. De har ikke gjort noe for­søk på å for­sva­re det. Men da frans­ke språk­fa­na­ti­ke­re på 90-tal­let fikk ved­tatt at man ikke kun­ne bru­ke annet enn frans­ke pro­dukt­be­teg­nel­se på pro­duk­ter som skul­le mar­keds­fø­res i Frank­ri­ke, måt­te man gjø­re unn­tak for regist­rer­te vare­mer­ker. Og da trakk McDo­nald det­te vare­mer­ket opp av hat­ten, og vis­te til at det­te var et regist­rert vare­mer­ke. Jeg refe­re­rer det­te etter hukom­mel­sen, så jeg garan­te­rer ikke at eksem­pe­let fak­tisk er helt kor­rekt. Men det betyr ikke så mye her. I dag er che­ese­bur­ger en gene­rell beteg­nel­se for en ham­bur­ger med smel­tet ost på. Vare­mer­ket Che­ese­bur­ger er dege­ne­rert, og er ikke len­ger dis­tinkt. Det er man­ge eksemp­ler. Vi kan høre folk bru­ke ord som xerox-kopi, uav­hen­gig av hva slags kopi­ma­skin man har brukt. Og Coca Cola føl­ger med på at den som bestil­ler en Coke skal få Coca Cola, og ikke f.eks. en Pep­si. Ber man om en Coke og ste­det ikke har Coca Cola, så skal de spør­re om de f.eks. vil ha en Pep­si i ste­det. Coca Cola vok­ter sitt vare­mer­ke mot dege­ne­re­ring.

Man kan mer­ke seg at § 11 ikke sier noe om at man har rett til å gjen­gi vare­mer­ker i sli­ke sam­men­hen­ger, bare om hvor­dan det­te må gjø­res. Jeg har ikke fun­net noen begrun­nel­se for det­te, men det gans­ke åpen­ba­re er at vare­mer­ket her ikke bru­kes som kjenne­tegn, og at det føl­ge­lig er en bruk som fal­ler uten­for vare­merke­inne­ha­ve­rens ene­rett.

Vi fin­ner hel­ler ingen bestem­mel­se om sitat, og jeg antar det er av sam­me grunn: Når man site­rer bru­kes ikke vare­mer­ke som kjenne­tegn, i alle fall ikke når det bru­kes i jour­na­lis­tisk sam­men­heng. (Bruk i sam­men­lig­nen­de rekla­me er noe annet.) Man får beskyt­tet et vare­mer­ke for å få vern mot uri­me­li­ge kon­kur­ran­se, ikke for å beskyt­te seg mot kri­tikk.

Jeg fin­ner ikke man­ge holde­punk­ter for å skil­le mel­lom logo (gra­fis­ke kjenne­tegn) og ord­kjenne­tegn for så vidt gjel­der bruk av vare­mer­ker. Bir­ger Stue­vold Las­sen skri­ver i sin bok om vare­mer­ker (2. utg 1997, s. 238) at man ved sam­men­lig­nen­de rekla­me må nøye seg med å benev­ne vare­mer­ke­ne, og ikke bru­ke logo­en. Men igjen gjel­der det­te bruk i mar­keds­fø­ring, ikke i kri­tisk omta­le.

En begrens­ning i ret­ten til å gjen­gi var­mer­ker, enten det er som ord­mer­ke eller logo, må kun­ne for­sva­res i for­hold til ytrings­fri­he­ten. Det vil si at den må kun­ne for­sva­res i for­hold til det­te i Grunn­lo­ven § 100:

Ingen kan hol­des rets­lig ansvar­lig for at have med­delt eller mod­ta­get Oplys­nin­ger, Ide­er eller Buds­kab, med­mind­re det lader sig for­sva­re holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Beg­run­del­se i Sand­heds­sø­gen, Demo­kra­ti og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nel­se. Det rets­li­ge Ansvar bør være fore­skre­vet i Lov.”

Vide­re Den euro­pe­is­ke mennes­k­retts­kon­ven­sjo­nen art 10, para­graf 2:

The exer­ci­se of these free­doms, sin­ce it car­ries with it duties and respon­s­i­bi­lities, may be sub­ject to such for­ma­lities, con­ditions, rest­ric­tions or penal­ties as are pres­cri­bed by law and are neces­sa­ry in a democra­tic socie­ty, in the inte­rests of natio­nal security, ter­ri­to­ri­al integrity or pub­lic safety, for the pre­ven­tion of dis­or­der or cri­me, for the pro­tec­tion of health or morals, for the pro­tec­tion of the repu­ta­tion or rights of others, for pre­ven­ting the dis­closure of infor­ma­tion rece­i­ved in con­fi­den­ce, or for main­tai­ning the aut­hority and impar­tia­li­ty of the judi­cia­ry.”

Ret­ten til å ytre seg tren­ger ingen begrun­nel­se. Det er even­tu­el­le begrens­nin­ger i ytrings­fri­he­ten som må begrun­nes — selv om det også vil bli en avvei­ing mot ytrin­gens betyd­ning.

For at man skal kun­ne nek­te bruk av vare­mer­ke og logo i for­bin­del­se med kri­tisk omta­le må man alt­så kun­ne vise til at et slikt for­bud er “neces­sa­ry in a democra­tic socie­ty” og at inn­gre­pet lar seg for­sva­re “holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Beg­run­del­se i Sand­heds­sø­gen, Demo­kra­ti og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nel­se”.

Jeg har ikke fun­net noe norsk prak­sis som berø­rer det­te. Jeg har så langt ikke gått gjen­nom prak­sis fra Men­neske­retts­dom­sto­len, og vet der­for ikke om det kan være rele­van­te dom­mer der­fra.

Men ser vi på de to kon­kre­te til­fel­le­ne, så må man kun­ne si om “Nyt Nor­ge” et her bør ikke gjen­gi­vel­se av logo bare være til­latt, den er helt nød­ven­dig i den aktu­el­le sam­men­hen­gen. Kri­tik­ken ret­ter seg mot en kam­pan­je hvor logo­en som kva­li­tets­mer­ke er det sen­tra­le ele­men­tet. Det vil kna­pt være mulig å iden­ti­fi­se­re kam­pan­jen på annen måte enn ved å gjen­gi logo­en i en eller annen form.

Bru­ken av logo på omsla­get til “Sex, fyll og dår­lig ledel­se” er vel ikke like nød­ven­dig. Men det er som sagt ikke avgjø­ren­de. Noe av det jeg vir­ke­lig ser fram til med spen­ning er hvor­dan Dag­bla­det vil argu­men­te­re for at det er “neces­sa­ry in a democra­tic socie­ty” at man for­byr gjen­gi­vel­se av logo i for­bin­del­se med kri­tisk omta­le av en bedrift, og at det lar seg for­sva­re “holdt op imod Ytrings­fri­he­dens Beg­run­del­se i Sand­heds­sø­gen, Demo­kra­ti og Indi­vi­dets frie Menings­dan­nel­se”. Da vil Dag­bla­det vir­ke­lig frem­stå som ytrings­fri­he­ten arme rid­der.

Print Friendly, PDF & Email