Carl I Hagen har meldt seg inn i politikken igjen, og vil bli ordfører i Oslo. Det er vel nåæværende ordfører, Fabian Stang, som hadde den beste kommentaren til dette i Aften, her gjengitt etter hukommelsen:
“Jeg har en mor som har hatt 15 avskjedsforestillinger, så jeg blir ikke overrasket av at gamle sirkushester vil tilbake i manesjen.”
Jeg liker ikke Carl I Hagen og har aldri gjort det. Man må ha respekt for at han har klart å bygge FrP opp fra et lite tulleparti til et stort parti. Men utover det behøver man verken ha respekt for personen eller det han til enhver tid måtte hevde at han står for. Han må være den mest narsissistiske politiker vi har hatt i Norge, i alle fall i moderne tid. Når han relanserer seg selv i ulike roller, sist som ordførerkandidat i Oslo, fordi “han har savnet seg selv i politikken”, så bekrefter han nettopp det. Det han først og fremst har savnet er nok rampelyset, det å bli beundret og å kunne beundre seg selv i offentligheten. Å bare ha Eli som fanklubb har vel blitt litt for stusselig. Men folket har ikke savnet ham, i alle fall er han ikke ønsket som ordfører i Oslo.
En meningsmåling for VG ga FrP et oppsving etter at Hagen lanserte seg selv. Men det bekreftes ikke av senere måling for NRK . Så det er langt fra sikkert at Hagen vil være noen velgermagnet. Hvis suksesskriteriet er å få medieoppmerksomhet og markedsandeler (særlig på meningsmålinger) har FrP under Hagen hatt stor suksess. Men hvis målet på politisk suksess er å få innflytelse og resultater, da har de vært svært så dårlige. Med et slikt utgangspunkt er det heller SP som har fostret de dyktigste politikerne i Norge.