FrP og spøkelset i hagen

Carl I Hagen har meldt seg inn i poli­tik­ken igjen, og vil bli ord­fø­rer i Oslo. Det er vel nåæ­væ­ren­de ord­fø­rer, Fabi­an Stang, som had­de den bes­te kom­men­ta­ren til det­te i Aften, her gjen­gitt etter hukom­mel­sen:

Jeg har en mor som har hatt 15 avskjeds­fore­stil­lin­ger, så jeg blir ikke over­ras­ket av at gam­le sir­kus­hes­ter vil til­ba­ke i mane­sjen.”

Jeg liker ikke Carl I Hagen og har ald­ri gjort det. Man må ha respekt for at han har klart å byg­ge FrP opp fra et lite tulle­par­ti til et stort par­ti. Men utover det behø­ver man ver­ken ha respekt for per­sonen eller det han til enhver tid måt­te hev­de at han står for. Han må være den mest nar­sis­sis­tis­ke poli­ti­ker vi har hatt i Nor­ge, i alle fall i moder­ne tid. Når han relan­se­rer seg selv i uli­ke rol­ler, sist som ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo, for­di “han har sav­net seg selv i poli­tik­ken”, så bekref­ter han nett­opp det. Det han først og fremst har sav­net er nok rampe­ly­set, det å bli beund­ret og å kun­ne beund­re seg selv i offent­lig­he­ten. Å bare ha Eli som fan­klubb har vel blitt litt for stus­se­lig. Men fol­ket har ikke sav­net ham, i alle fall er han ikke øns­ket som ord­fø­rer i Oslo.

En menings­må­ling for VG ga FrP et opp­sving etter at Hagen lan­ser­te seg selv. Men det bekref­tes ikke av sene­re måling for NRK . Så det er langt fra sik­kert at Hagen vil være noen vel­ger­mag­net. Hvis suk­sess­kri­te­ri­et er å få medie­opp­merk­som­het og mar­keds­an­de­ler (sær­lig på menings­må­lin­ger) har FrP under Hagen hatt stor suk­sess. Men hvis målet på poli­tisk suk­sess er å få inn­fly­tel­se og resul­ta­ter, da har de vært svært så dår­li­ge. Med et slikt utgangs­punkt er det hel­ler SP som har fost­ret de dyk­tigs­te poli­ti­ker­ne i Nor­ge.

Nå har Carl I Hagen også blitt ansatt som PR-råd­gi­ver for FrPs bystyre­grup­pe. Det heter seg rik­tig­nok at han er poli­tisk råd­gi­ver, men i Hagens til­fel­le går det omtrent ut på ett. Hagens geni, om man kan kal­le det noe slikt, er å gjø­re poli­tikk salg­bar og å sel­ge poltikk. Hagen var direk­tør i suk­ker­sel­ska­pet Tate & Lyle før poli­tik­ken tok ham. Men egent­lig har han ald­ri slut­tet å sel­ge suk­ker, selv om inn­pak­nin­gen har vært en annen. Fort­satt er det noe som er umid­del­bart til­ta­len­de, som uso­fis­ti­ker­te per­soner liker, tom­me kalo­ri­er, feten­de og usunt — men det sel­ger. Så de råd han har å gi er ikke om hvor­dan man kan gjø­re Oslo til en bed­re by å bo i. Det kan han visst ikke så mye om, siden han har tatt job­ben “for å bli kjent med Oslo”. Jeg trod­de man enga­sjer­te råd­gi­ve­re for å få råd, ikke for å lære dem opp. Men det gjel­der visst ikke i FrP. For mar­keds­føre og sel­ge poltikk, det kan Carl I Hagen — eller han kun­ne i alle fall det.

Løn­nen som Carl I Hagen skal får for sin del­tids­jobb som PR-råd­gi­ver for FrP er selv­føl­ge­lig hem­me­lig. FrP er glad i å kre­ve åpen­het. Men det gjel­der bare for and­re, ikke for dem selv. Så len­ge man sik­ter seg mot den minst utdan­ne­de og minst ten­ken­de delen av befolk­nin­gen kan man tyde­lig­vis base­re seg på at dob­belt­mo­ra­len ikke gjen­nom­skues. Skjønt nå har visst FrP også blitt elitis­tisk og vil ikke dis­ku­te­re med en uut­dan­net, tid­li­ge­re lager­sjef på IKEA. Med ny sat­sing på en utdan­net eli­te som Ulf Erik Knut­sen, spørs det hvor len­ge bløf­fen hol­der.

Jeg mener at Carl I Hagen er ueg­net som ord­fø­rer. Ord­fø­re­ren i Oslo har først og fremst en repre­sen­ta­tiv rol­le. I et par­la­men­ta­risk sys­tem med byråd har ord­fø­re­ren liten poli­tisk makt, selv om man kan utøve en del makt gjen­nom ledel­se av bysty­rets for­hand­lin­ger (bestem­me vote­rings­or­den m.m.). Det blir omtrent den rol­len Stor­tings­pre­si­den­ten har i riks­po­li­tik­ken.

Jeg lever greit med en ord­fø­rer som jeg er dypt uenig med poli­tisk. Jeg har ald­ri vært begeist­ret for Peter N Myh­re eller Svenn Kris­ti­an­sen, og er poli­tisk like uenig med dem som jeg er med Carl I Hagen. Men selv om de ikke har vært mine favo­rit­ter har det ikke vært noe pro­blem å aksep­te­re dem som ord­fø­re­re. I den rol­len tel­ler de per­son­li­ge egen­ska­per mer enn poli­tisk stå­sted. Det må være en per­son som kla­rer å vir­ke sam­len­de, slik at også de som ikke stem­te på ham eller hen­ne føler at ved­kom­men­de repre­sen­te­rer dem i rol­len som ord­fø­rer og frems­te repre­sen­tant for byen. Her fal­ler Carl I Hagen gjen­nom. Dess­uten må det være en heder­lig per­son som man kan ha til­lit til. Også her stry­ker Carl I Hagen.

Han har (minst) to skatte­sa­ker. Den førs­te hvor par­ti­et betal­te en del av hans pri­va­te utgif­ter, og den sis­te om stor­tings­grup­pens mis­bruk av pen­ger — en sak som man dess­ver­re lyk­tes i å leg­ge lokk på. Det har erg­ret meg man­ge gan­ger at ikke noen lek­ket hele skatte­rap­por­ten til pres­sen, slik at vi had­de fått vite hva slags snusk bok­et­ter­sy­net avdek­ket i FrPs stor­tings­grup­pe.

Carl I Hagen og hans nær­mes­te i par­ti­et had­de sin pri­va­te reise­kas­se, pen­ger som var “over­skudd” fra stor­tings­grup­pen i peri­oden før. Å behol­de sli­ke pen­ger og dis­po­ne­re dem pri­vat er under­slag. Dess­ver­re var saken såpass gam­mel da den ble kjent at den alle­re­de var straffe­retts­lig for­el­det, og det var det som gjor­de at Øko­krim hen­la saken. Legg til at han flyt­tet inn i en “vakt­mes­ter­bo­lig” i et hus som var regu­lert til nærings­virk­som­het på Nøt­ter­øy. Det­te var sam­men man­nen som vil­le ha hver enes­te kvit­te­ring på bor­det for Vic­tor Nor­mans noe flek­sib­le prak­ti­se­ring av sta­tens repre­sen­ta­sjons­reg­le­ment. Selv­rett­fer­dig hyk­ler er en gans­ke pas­sen­de beskri­vel­se av en slik per­son.

Man kan også min­ne om Carl I Hagens for­tid i Oslo­po­li­tik­ken. Det ble i 2002 avslørt at han had­de ute­blitt fra 51,5 av 54 møter i 2001 og 2002, men at han like­vel hevet full møte­godt­gjø­rel­se for alle møte­ne. Og han var den enes­te stor­tings­re­pre­sen­tan­ten som hevet en slik møte­godt­gjø­rel­se ved siden av sin stor­tings­lønn. Det­te kun­ne vi lese i Aften­pos­ten Aften 19.12.2002 (dess­ver­re ikke på nett):

Ingen and­re poli­ti­ke­re hever lønn fra Stor­tin­get og godt­gjø­rel­se fra Oslo bysty­re. Og ingen and­re har et lig­nen­de fra­vær i bysty­ret, som er bereg­net til å være opp­til ti gan­ger så høyt som nes­te poli­ti­ker på lis­ten.

Totalt har Hagen vært fra­væ­ren­de på 51,5 av 54 møter i finans­ko­mi­te­en og bysty­ret de sis­te 18 måne­de­ne. Det utgjør et fra­vær på 95 pro­sent. Hagen har slik slup­pet unna omtrent 240 timer med Råd­hus-møter i år og i fjor. Det­te til tross for at det står i kom­mune­reg­le­men­tet at inn­valg­te bystyre­po­li­ti­ke­re «plik­ter å del­ta i orga­nets møter».”

Dagen etter kun­ne Aften for­tel­le det­te (hel­ler ikke det­te er på nett):

I 1997 fikk Carl I. Hagen 30 000 kro­ner for mye utbe­talt i poli­ti­ker­ho­no­rar fra Oslo. Fr.p.-formannen betal­te ikke til­ba­ke før kom­mu­nen avdek­ket saken. Først etter nes­ten ett år med ti gan­ger for høye utbe­ta­lin­ger hver måned, fant bysty­rets sek­re­ta­riat ut at Fr.p.-formannen fikk alt­for mye utbe­talt for ver­vet som fast med­lem i Oslo bysty­re.

I desem­ber 1997 fikk da Carl I. Hagen krav om å beta­le til­ba­ke 30 250 av de 33 850 kro­ne­ne han i løpet av året had­de tatt imot som fast med­lem av Oslo bysty­ret.”

Om man ser på de for­hold som i sin tid før­te til at Albert Nord­en­gen og Per Dit­lev-Simon­sen måt­te trek­ke seg som ord­fø­re­re, så var det baga­tel­ler i for­hold til alt det Carl I Hagen har på sam­vit­tig­he­ten. Han er gans­ke enkelt ikke skik­ket som ord­fø­rer.

Man hva kan så Carl I Hagens come back få å si for FrP?

Siv Jen­sen ble utpekt av parti­ei­er Carl I Hagen til å være hans arving som parti­le­der. Det var ikke man­ge som oppo­ner­te mot Carl I Hagen. Man viss­te at de som for­søk­te seg ble poli­tisk lik­vi­dert. Selv­føl­ge­lig var det hel­ler ingen mot­stand mot Carl I Hagens leder­kan­di­dat. Men det betyr ikke at hun had­de en så hel­hjer­tet opp­slut­ning som stem­me­tal­le­ne kun­ne gi inn­trykk av.

Så len­ge man opp­når gode resul­ta­ter sit­ter man rime­lig trygt i en slik leder­po­si­sjon. Men Siv Jen­sen har ikke levert. Jeg stil­te 27. april i år spørs­må­let “Når rak­ner det for Siv Jen­sen?” Vi kan kon­sta­te­re at det ikke har rak­net ennå. Men Carl I Hagens gjen­inn­tre­den på den poli­tis­ke are­na gjør det ikke let­te­re for hen­ne.

Da Siv Jen­sen ble valgt til parti­le­der i mai 2006 had­de par­ti­et en opp­slut­ning på menings­må­lin­ge­ne på mel­lom 30 og 35%. Ved kom­mu­ne- og fyl­kes­tings­val­get et drøyt år sene­re var opp­slut­nin­gen nær hal­vert, og FrP fikk 18,5% opp­slut­ning. FrP trøs­tet seg rik­tig­nok med at det var det bes­te resul­ta­tet FrP had­de opp­nådd ved noe kom­mune­valg, hvil­ket var rik­tig. Men det var en til­bake­gang fra stor­tings­val­get to år tid­li­ge­re, og et dra­ma­tisk fall i for­hold til for­vent­nin­ger skapt av gode menings­må­lin­ger. (Se Bernt Aar­dals nett­sted for infor­ma­sjon om menings­må­lin­ger, valg­re­sul­ta­ter osv.)

Stor­tings­val­get 2009 var hel­ler ingen stor suk­sess. Fra å gå inn i valg­kam­pen som stats­mi­nis­ter­kan­di­dat med stor opp­slut­ning på menings­må­lin­ge­ne end­te FrP med et resul­tat mar­gi­nalt bed­re enn stor­tings­val­get 2005 og fire nye år i skyg­ge­nes dal. Fal­let fra menings­må­lin­ge­ne på for­som­mer­en til valg­re­sul­ta­tet i sep­tem­ber var dra­ma­tisk.

Etter val­get 2009 gikk luf­ten ut av FrP-bal­lon­gen. Siv Jen­sen var “punch drunk” og usyn­lig. Det som har vært FrPs frems­te styr­ke har vært å ska­pe medie­opp­merk­som­het omkring det par­ti­et til env­her tid måt­te hev­de å stå for. Siv Jen­sen gikk sist vår gikk ut med krav om fle­re pol­tis­ke debat­ter på TV. Når hun må ha “stoppe­klok­ke­de­bat­ter” for å kom­me til orde, da vis­te hun at FrP har tapt også der.

Det er inter­es­sant å se på FrPs opp­slut­ning på menings­må­lin­ger. FrP har all­tid vært et par­ti som er best når det ikke gjel­der. De har lig­get på topp mel­lom val­ge­ne, for så å stu­pe når det blir alvor. Om par­ti­et had­de fulgt van­lig syk­lus skul­le de nå ha vært på topp, langt over resul­ta­tet fra val­get 2009. Men den­ne gan­gen har par­ti­ets van­li­ge menings­må­ling­sopp­gang etter val­get ute­blitt. FrPs opp­slut­ning på menings­må­lin­ge­ne har svingt rundt valg­re­sul­ta­tet, noen gan­ger litt over, noen gan­ger litt under. Det som skal bli inter­es­sant å se i året som kom­mer er om de kla­rer å hol­de nivå­et, eller om de også fra det­te nivå­et vil fal­le kraf­tig når val­get nær­me­re seg. Det var en lig­nen­de situa­sjon fra 2003 til 2005 hvor det ikke var noen stig­ning etter val­get i 2003. Men da holdt de nivå­et i 2005, så vi som øns­ker at FrP skal bli minst mulig bør ikke bli alt for opti­mis­tis­ke. Det er like­vel lov å håpe.

Når en så mar­kert leder som Carl I Hagen trek­ker seg, da må han trek­ke seg. Om han fort­satt lus­ker rundt i bus­ke­ne ska­per han uklar­het og svek­ker den nye lede­ren. Da han lan­ser­te seg selv om “eldre­ge­ne­ral” trakk han opp­merk­som­het bort fra Siv Jen­sen. Sist vår kri­ti­ser­te han åpent parti­le­del­sen. En parti­le­del­se må tåle kri­tikk. Men når den kom­mer fra tid­li­ge­re parti­ei­er og fort­satt hoved­ak­sjo­nær, da ram­mer den eks­tra kraf­tig. Og ikke minst legi­ti­me­rer han kri­tikk mot ledel­sen, også fra and­re.

I som­mer kun­ne Dag­bla­det mel­de om mis­nøye i FrP, selv om ingen sto fram åpent med sin kri­tikk. Det over­ras­ker ikke, ver­ken at kri­tik­ken begyn­ner å kom­me til over­fla­ten eller at kri­ti­ker­ne fore­lø­pig ikke vil stå fram. At Siv Jen­sen avvi­ser det­te er bare hva man må ven­te. Men når lede­ren ikke leve­rer må hun reg­ne med kri­tikk.

Den beryk­te­de kro­nik­ken som Chris­ti­an Tybring-Gjed­de skrev sam­men med Kent Ander­sen, en rabiat fyr som på sin egen blogg kal­ler Arbei­der­par­ti­et for “kul­turquis­lin­ger”, har gitt FrP opp­merk­som­het. Men det er ikke sik­kert det er slik opp­merk­som­het Siv Jen­sen tren­ger eller øns­ker seg, selv om hun ikke vil ta avstand fra den. Siv Jen­sen har hen­tet libe­ra­ler­ne som for­svant etter “Dolke­sjø” inn i var­men — de liker nep­pe det­te. Skjønt pro­fes­sor Anders Todal Jens­sen mener det må ha vært kla­rert med parti­le­del­sen. Det viser i alle fall at par­ti­et ikke har en sterk hånd når de spil­ler ut trum­fen — inn­vand­rer­kor­tet — over et år før val­get. Det har da hel­ler ikke gitt noen opp­sving på de menings­må­lin­ger som er fore­tatt etter det­te utspil­let. Rasis­te­ne støt­ter vel FrP alle­re­de. I media har inn­vand­rings­de­bat­ten blitt skjø­vet under tep­pe­ne, og man er mer opp­tatt av poli­tis­ke arm­bånd.

Så duk­ker Carl I Hagen opp og lan­se­rer seg selv som ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo. Som nevnt er han ikke øns­ket. Jeg tror hel­ler ikke at han kom­mer til å være en stor vel­ger­mag­net for FrP, noe menings­må­lin­ge­ne så langt synes å bekref­te.

For Carl I Hagen vil det bli en ny opp­le­vel­se å skul­le dri­ve valg­kamp i posi­sjon. Det har han ald­ri ført gjort, og jeg har ikke så stor tro på at han vil kla­re det. Han har vært en mes­ter i å mobi­li­se­re mis­nøye. Men å base­re valg­kamp på mis­nøye med eget bryåd er nep­pe en vin­ner­stra­te­gi. Han vin­ner nep­pe hel­ler så vel­dig mye på å leg­ge all skyld for alt som er galt i Oslo på regje­rin­gen. Om han fort­set­ter med sitt mas om syke­hjems­plas­ser og eldre­om­sorg vil han fort møte sitt eget par­ti i døren: FrP sit­ter i byråd, og ansvar­lig byråd for bl.a. eldre­om­sorg i Oslo er FrPs Syl­vi List­haug. Med hen­ne som byråd har antal­let syke­hjems­plas­ser i Oslo gått ned. I valg­kam­pen vil Hagen måt­te for­sva­re den­ne poli­tik­ken.

Om Carl I Hagens gjen­inn­tre­den i poli­tik­ken skul­le gi par­ti­et et løft på kort sikt, så vil det på mer lang sikt svek­ke par­ti­et.

Carl I Hagen har gått ut på dato. Å hen­te inn Carl I Hagen er omtrent like frem­tids­ret­tet som det var da FrP i 2001 valg­te den da 71 år gam­le Jon Alv­heim som nest­le­der. Kan­skje vil han lok­ke til seg noen stem­mer fra noen eld­re, men han vil nok også sky­ve fra seg yng­re vel­ge­re og byg­ger ikke frem­ti­den for FrP. De som øns­ker Hagen stem­mer alle­re­de FrP.

Carl I Hagen får det som han vil i FrP. Når han vil bli par­ti­ets ord­fø­rer­kan­di­dat så blir han det. Han blir også par­ti­ets PR-råd­gi­ver slik at han kan kar­re noe av bystre­grup­pens pen­ger til seg selv. Han har som nevnt kri­ti­sert parti­le­del­sen for at det ikke er plass til ymse solo­ut­spill. Carl I Hagen kom­mer ikke til å kla­re­re sine utspill med parti­le­del­sen. Han kom­mer til å domi­ne­re valg­kam­pen for FrP. I og med at val­get 2011 er et kom­mune­valg og Siv Jen­sen ikke en gang er på valg, vil Carl I Hagen frem­stå som sje­fen.

Carl I Hagen har ald­ri tattt regi, og kom­mer ikke til å gjø­re det den­ne gan­gen hel­ler. Carl I Hagen vil nyte det, media vil like det og Siv Jen­sen vil for­tvi­le. Siv Jen­sen vil frem­stå som en vikar som får lov til å sty­re når det pas­ser sje­fen bed­re å være i Spa­nia. Hun vil tape mye av den auto­ri­tet hun måt­te ha igjen, både over­for vel­ger­ne og inn­ad i par­ti­et.

Carl I Hagen kun­ne “dre­pe” sine mot­stan­de­re. Det er ikke Siv Jen­sen sterk nok til. Når Carl I Hagen igjen trek­ker seg fra poli­tik­ken — for­hå­pent­lig­vis etter bare å ha fått en bystyre­plass, men ikke ord­fø­rer­verv for FrP — og Siv Jen­sen igjen kan tre ut av hans skyg­ge vil hun bare være en skyg­ge av seg selv. Hun vil være rib­bet for auto­ri­tet og grib­be­ne vil stå klar til å kas­te seg over hen­ne.

Hvem som even­tu­elt skul­le over­ta etter Siv Jen­sen er ikke lett å se. FrP er ikke et par­ti som til­trek­ker seg så man­ge poli­tis­ke talen­ter. FrP vra­ket i vår­es Ter­je Søvik­nes som med­lem av sen­tral­sty­ret for­di han opp­trer prag­ma­tisk i det som da var par­ti­ets sto­re ideo­lo­gis­ke prin­sipp­sak: Nei til bom­pen­ger. Han som skul­le vært FrPs nye won­der­boy, 1. nest­le­der Per Arne Olsen, har som tid­li­ge­re ord­fø­rer i Tøns­bergsun­ket ned i en henge­myr av spe­ku­la­sjon med ung­bo­lei­lig­he­ter, samt for­del­ak­tig lei­lig­hetskjøp og gra­tis gara­sje fra en utbyg­ger i Tøns­berg. Den saken stin­ker langt mer enn noen stats­råde­rs tep­pe- og klokke­ga­ver. Jeg tror ikke noe på at ord­fø­rer, sam­men men leder i byg­nings­rå­det (en annen FrP-poli­ti­ker), får mil­de gaver av en utbyg­ger bare for­di utbyg­ger liker å være snill mot sen­tra­le poli­ti­ke­re. Så Per Arne Olsen er nok poli­tisk død.

Når leder­stri­den kom­mer i FrP vil ikke Carl I Hagen len­ger kun­ne sty­re pro­ses­sen med jern­hånd. Så sterk er ikke hans posi­sjon len­ger. Alle de inter­ne mot­set­nin­ge­ne, f.eks. mel­lom libe­ra­lis­te­ne og de mer bru­ne ele­men­te­ne, vil kom­me til over­fla­ten og få utspil­le seg i det fri.

FrP har en dår­lig parti­kul­tur når det gjel­der å hånd­te­re inter­ne kon­flik­ter. Stort sett har man enten under­trykt dem, eller fler­tal­let har eks­klu­dert mindre­tal­let. Skjønt FrP eks­klu­de­rer ingen. I FrPs “new­speak” heter det “aktiv utmel­del­se” når med­lem­me­ne ikke selv aktivt mel­der seg ut, men “blir utmeldt” av fler­tal­let. Ingen and­re poli­tis­ke par­ti­er har, i alle fall ikke i moder­ne tid, eks­klu­dert like man­ge med­lem­mer som FrP.

Vi vil nok se man­ge makt­kam­per og eks­klu­sjo­ner når leder­stri­den kom­mer til over­fla­ten. Det kom­mer ikke til å bli noe vak­kert syn og det kom­mer ikke til å gav­ne FrP.

Ved å lan­se­re seg selv som ord­fø­rer­kan­di­dat har Carl I Hagen nok en gang dol­ket Siv Jen­sen i ryg­gen og svek­ket hen­nes auto­ri­tet som parti­le­der. I kla­re øye­blikk ser han anta­ge­lig­vis det­te selv. Men nar­sis­si­ten Carl I Hagen synes å ha det sam­me for­hold til medie­opp­merk­som­het som en alko­ho­li­ker har til alko­hol. Og for Hagen har vel FrP all­tid egent­lig hand­let om at Carl I Hagen skal kun­ne nyte seg selv.

Med sin gjen­inn­tre­den på den pol­tis­ke are­na kan Hagen vir­ke­lig bidra til å set­te fart på FrPs ned­tur, selv om han kan­skje kan for­sin­ke den noe. Ald­ri så galt at det ikke er godt for noe.

Print Friendly, PDF & Email