Vil du betale $25.000 for budskapet om gratis?

The Guar­di­an har i dag, 27. sep­tem­ber 2010, en inter­es­sant artik­kel, The cost of free om hvor mye det kos­ter å enga­sje­re en av gra­tis­gu­ru­ene. Vil man høre Cory Doc­torow snak­ke om å gi bort gra­tis inn­hold som for­ret­nings­mo­dell, kos­ter det deg $25.000 + rei­se på førs­te klas­se etc. Chris Ander­son, som for­tel­ler at gra­tis er frem­ti­dens for­ret­nings­mo­dell, kos­ter $40–50.000. Vil du ha Seth Goo­din til å pre­dike bud­ska­pet om “stam­mer” som deler, så skal det visst­nok kos­te deg $150.000. Alt i føl­ge The Guar­di­an.

På en måte er de bare eksemp­ler på at deres teori­er vir­ker, i alle fall for dem. Deres bud­skap kan gene­ra­li­se­res om omskri­ves på føl­gen­de måte:

Mar­keds­før deg på den mest mulig effek­ti­ve måten og ta der­et­ter så mye betalt som mulig for det folk er vil­li­ge til å beta­le for.

Nes­te ele­ment i deres bud­skap er at det å gi bort noe gra­tis kan være en meget effek­tiv mar­keds­fø­ring.

Jeg har ikke noen pro­ble­mer med at folk tar seg godt betalt når noen er vil­li­ge til å beta­le. Jeg har stør­re mot­vil­je mot kom­mer­si­el­le kurs- og kon­fe­ranse­ar­ran­gø­rer som tror det er en slik stor ære å få lov til å snak­ke på deres rådy­re arran­ge­men­ter at de for­ven­ter at folk stil­ler opp gra­tis.

Pro­ble­met er ikke rocke­stjer­ner som tar grovt betalt, hel­ler ikke om de kom­mer i form av en Cory Doc­torow. Pro­ble­met er at folk tror at de dyre gra­tis­pre­di­kan­ters evan­ge­li­um pas­ser for alle, og at man bru­ker det som en legi­ti­me­ring av eget tyve­ri. At noen kan ha kom­mer­si­ell suk­sess med å gi bort opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk betyr ikke at alle kan sat­se på det­te, og er ikke noe argu­ment for å svek­ke eller opp­he­ve opp­havs­ret­ten.

Det er man­ge grun­ner til å pub­li­se­re, hva enten det er tekst, musikk, bil­der, film eller noe annet. Man får ikke betalt for viten­ska­pe­lig pub­li­se­ring, i alle fall ikke direk­te. Det er enkel­te viten­ska­pe­li­ge for­fat­te­re som også kla­rer å skri­ve best­sel­le­re, men de er unn­ta­ke­ne. Men vi som er i aka­de­mia får stort sett lønn fra den insti­tu­sjon hvor vi er ansatt, og en del av arbeids­plik­ten er at vi skal dri­ve forsk­ning og pub­li­se­re resul­ta­te­ne. Det er en lang tra­di­sjon for deling innen aka­de­mia, og våre pub­li­ser­te resul­ta­ter er en gave til sam­fun­net.

Vi pub­li­se­rer også for­di det er merit­te­ren­de. Man kan god si at det er aka­de­mias litt for­fi­ne­de uttrykk for mar­keds­fø­ring, skjønt det hel­dig­vis er mer spørs­mål om inn­hold enn inn­pak­ning.

Man­ge vil nå ut med sitt gla­de bud­skap. Vi møter sta­dig poli­ti­ke­re, aksjo­nis­ter og misjo­næ­rer av ymse slag som mer enn gjer­ne gir oss sitt bud­skap gra­tis.

For noen hand­ler det om mar­keds­fø­ring. Man vil gjø­re seg selv, sitt pro­dukt eller sin tje­nes­te kjent, for så å kun­ne sel­ge det­te til et beta­lings­vil­lig pub­li­kum. Om det er en såpe­sel­ger som vil mar­keds­føre sin såpe, en kon­su­lent som mar­keds­føre sine kon­su­lent­tje­nes­ter eller en per­son som mar­keds­fø­rer seg selv som fore­drags­hol­der går egent­lig ut på ett.

Å dele ut bil­lig eller gra­tis noe folk vil ha, for så å ta betalt for “til­leggs­pro­duk­ter” og “til­leggs­tje­nes­ter” er en klas­sisk mar­keds­fø­rings­stra­te­gi, kjent som “razor blade sel­ling”: Man sel­ger en bil­lig bar­ber­hø­vel, for så å sel­ge dyre bar­ber­bla­der til de sam­me kun­de­ne i lang tid etter­på.

Det kan være en effek­tiv mar­keds­fø­rings­stra­te­gi å gi bort noe gra­tis, noe de nevn­te gra­tisevan­ge­lis­ter er eksemp­ler på. Musi­ke­re kan tje­ne pen­ger på å spil­le kon­ser­ter. Noen kan leve godt av å hol­de fore­drag om inn­hol­det i sine gra­tis­bø­ker til de som gjer­ne beta­ler dyrt for å slip­pe å lese hele boken selv, og som gjer­ne vil kun­ne smyk­ke seg med å ha vært til ste­de på en etter­trak­tet event. Og noen kan leve av kon­su­lent­tje­nes­ter av for­skjel­lig art. Men den­ne model­len for­ut­set­ter at man har noe som kan sel­ges i et etter­mar­ked. Ikke alle har det.

Det er ikke man­ge for­fat­te­re som kan leve av å rei­se rundt og lese høyt fra sine bøker, samt av salg av T-skjor­ter og annen “mer­chan­di­se” med bil­der av dem selv. Vi er hel­ler ikke så vel­dig inter­es­sert i å høre man­ge for­fat­te­re snak­ke om sine bøker — i alle fall ikke så inter­es­sert at det­te kan bli for­fat­ter­nes hoved­inn­tekts­kil­de. Og fak­tisk er gans­ke man­ge utmer­ke­de for­fat­te­re gans­ke dår­li­ge som fore­drags­hol­de­re. At man er flink skrift­lig betyr ikke nød­ven­dig­vis at man også behers­ker munt­lig frem­fø­ring foran en for­sam­ling. Jeg øns­ker fort­satt for­fat­te­re som først og fremst skri­ver gode bøker, ikke sli­ke som først og fremst er flin­ke til å snak­ke om bøker.

Kom­po­nis­ter kan hel­ler ikke leve av å rei­se rundt med sin musikk. Det er rik­tig­nok slik at man­ge kom­po­ne­re musikk for at de selv skal ha noe å frem­føre, og da kan nok vir­ket som omrei­sen­de musi­ker ha noe for seg. Men de som kom­po­ne­rer musikk for and­re, og som selv ikke er utøve­re, for dem fun­ge­rer det ikke.

Går vi til­ba­ke til opp­havs­ret­ten, så er egent­lig det mes­te av det­te uin­ter­es­sant. Om Cory Doc­torow og hans menig­het tror på at frel­sen lig­ger i gra­tis, så er det ingen som hind­rer dem i å base­re seg på det­te, akku­rat som jeg kan gjø­re den­ne lil­le blog­g­ar­tik­ke­len gra­tis til­gjen­ge­lig for alle som måt­te være inter­es­sert i å lese den. Men det er ikke noe argu­ment for å tvin­ge and­re til å gjø­re det sam­me.

Opp­havs­ret­ten kjer­ne er at det er opp­havs­man­nen som vel­ger for­ret­nings­mo­dell. Om and­re skul­le mene at jeg som opp­havs­mann sat­ser på feil modell, så står det dem helt fritt å mene det. Men det er og skal like fullt mitt valg, også om de som kri­ti­se­rer mitt valg fak­tisk skul­le ha rett i at det­te ikke var det smar­tes­te jeg kun­ne gjø­re. Å kre­ve at man skal kun­ne få and­res verk gra­tis er like menings­løst som å kre­ve at epler skal være gra­tis.

Opp­havs­ret­ten er basert på en balan­se mel­lom opp­havs­man­nens inter­es­se i ene­rett og vern, og sam­fun­nets inter­es­ser i til­gang til kunn­skap, kunst og kul­tur. Man kan mene mye om hvor balanse­punk­tet bør lig­ge, men det er uan­sett utgangs­punk­tet.

Sam­fun­nets inter­es­se er ikke at man skal slip­pe å beta­le for resul­ta­te­ne av and­res arbeid. Det­te har fri pro­gram­vare­be­ve­gel­sens far og frems­te guru, Richard Stall­man, uttrykt meget tref­fen­de:

It is “free” as in free speach, not as in free beer.”

For det førs­te er det grunn til å min­ne om at kunn­skap og ide­er er fri, også i betyd­nin­gen gra­tis. Den nyss nevn­te Richard Stall­man bru­ker gjer­ne matopp­skrif­ter som eksem­pel i sin argu­men­ta­sjon, og sloss da mot spø­kel­ser for­di matopp­skrif­ter ikke blant det som ikke er ver­net.

Vi kan i bety­de­lig omfang bru­ke and­res verk i under­vis­ning, om enn ikke uten å beta­le for det­te, og vi kan site­re and­res verk når vi måt­te ha grunn til det.

Det­te betyr på ingen måte at det ikke er pro­ble­mer i dagens opp­havs­rett — sær­lig i USA. Jeg gir ikke mye for de som mener å ha rett til bare å for­sy­ne seg av and­res verk til seg selv eller for å dele ut til and­re, uten å skul­le beta­le for det­te. Men vi ser dess­ver­re litt for man­ge eksemp­ler på at ret­tig­he­ter hånd­he­ves så nid­kjært også mot utnyt­tel­se av verk som grunn­lag for å ska­pe nye verk, at det krea­ti­ve rom­met snev­res inn. Det er en utvik­ling som det er verdt å kjem­pe mot, ikke minst for alle ska­pen­de men­nes­ker som hele tiden byg­ger vide­re på det som and­re ha skapt før dem.

Men det end­rer ikke på utgangs­punk­tet: Det er opp­havs­man­nen som vel­ger om og i til­fel­le hvor­dan hans verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten, her­under hva slags for­ret­nings­mo­dell som skal vel­ges. Cory Doc­torow lever sik­kert godt av fete fore­drag­ho­no­ra­rer og kan se det som god mar­kedfø­ring å gi bort bøker gra­tis. Men det fun­ge­rer ikke for alle.

Print Friendly, PDF & Email
  • Godt for­mu­lert, det­te. Som jeg nevn­te på Twit­ter, er et av Cory Doc­torows hoved­pro­ble­mer at han er sitt eget bes­te eksem­pel blant for­fat­te­re.

    Som en av ytterst få skri­ben­ter i det­te lan­det som har en libe­ral lisen­sie­rings­po­li­tikk på en del av det jeg skri­ver, og som der­for blir hen­vist til som eksem­pel på en som føl­ger free­mi­um-model­len, kan jeg si: det er for­dømt vans­ke­lig å få til å gå ihop i det­te lil­le mar­ke­det.

    Jeg vet hva det kos­ter, både i tid, svet­te og kro­ner, å sjong­le­re med fore­drags­virk­som­het, skri­ving, kon­su­lent­opp­drag og så vide­re. I det nors­ke mar­ke­det tel­ler hver kro­ne. Der­for har jeg bestemt meg for at jeg ikke kom­mer til å cc-lisen­siere frem­ti­di­ge ebø­ker fra min side, ei hel­ler gi dem bort gra­tis.

    Jeg vil der­imot insis­te­re på at ebø­ke­ne hol­des frie for DRM, og at pri­sen hol­des på et for­nuf­tig nivå. Jeg har respekt for leser­ne mine, og jeg vet såpass om dem at de fles­te også vil respek­te­re den­ne beslut­nin­gen.

  • Pingback: Techrisk » Att ge bort sitt arbete utan att sälja sig själv()

  • Cory Doc­torow sva­rer i kom­men­tar­fel­tet i Guar­di­an. 13 av 15 fore­drag eller fore­drags­tur­neer han har del­tatt på sis­te halv­år har han stilt opp uten hono­rar. Ser ut som Guar­di­ans ellers soli­de fakta­sjekk muli­gens har svik­tet og at de har bygd saken på en annen­hånd­s­kil­de.

    Chris Ander­son argu­men­te­rer ikke for at gra­tis­mo­del­len fun­ge­rer best over­alt. Et av hoved­po­en­ge­ne er ikke at alt bør bli gra­tis, men at en bør flyt­te inn­tekst­gi­ven­de akti­vi­tet til akti­vi­tet som ikke lar seg kopiere (som fore­drag eller kon­ser­ter), i ste­det for å tro at en kan base­re inn­tekts­strøm­men på å tro at en kan kon­trol­le­re hvor­dan digi­talt inn­hold blir kopiert. Hvis han tar godt betalt for live-arran­ge­men­ter og gir bort bøker gra­tis som mar­keds­fø­ring, føl­ger han fak­tisk prin­sip­pe­ne han anbe­fa­ler. Ellers har bøke­ne hans ana­ly­sert og eksemp­li­fi­sert hvor­dan bil­li­ge­re kopie­rings­tek­no­lo­gi vil gjø­re free­mi­um-model­len til mest lønn­som­me for­ret­nings­mo­dell for sta­dig fle­re pro­dukt­grup­per.

    En grei intro­duk­sjon til gra­tis­for­ret­nings­mo­del­ler er den­ne podcas­te­ne til Russ Roberts:

    Econ­talk podcast.
    Chris Ander­son on Free
    http://www.econtalk.org/archives/2008/05/chris_anderson_1.html
    12 mai 2008 (71 minut­ter)

  • Pål Lyk­kja

    Hei Olav,

    Det­te er for­vir­ren­de. Først så sier du at

    Opp­havs­ret­ten kjer­ne er at det er opp­havs­man­nen som vel­ger for­ret­nings­mo­dell.”

    Det var alt­så kjer­nen. Så sier du:

    Opp­havs­ret­ten er basert på en balan­se mel­lom opp­havs­man­nens inter­es­se i ene­rett og vern, og sam­fun­nets inter­es­ser i til­gang til kunn­skap, kunst og kul­tur.”

    Så “basert på” er plut­se­lig blitt den nye kjer­nen. Så hop­per du til­ba­ke til det som var det du sa var kjer­nen først:

    Men det end­rer ikke på utgangs­punk­tet: Det er opp­havs­man­nen som vel­ger om og i til­fel­le hvor­dan hans verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig..”

    Her blan­der du droit d’auteur (morals­ke- og eien­doms­mes­si­ge ret­tig­he­ter) med anglo­saks­isk nytte­tenk­ning.

    Nå har jeg lest to bøker i det sis­te fra sto­re fors­ker­grup­per som har fors­ket på nett­opp det­te, og de kon­klu­de­rer med etter å ha gått gjen­nom fle­re hund­re års retts­his­to­rie i Euro­pa at droit d’auteur nep­pe har hatt noen sær­lig betyd­ning. Så hvor­dan du kom­mer fram til at det­te prin­sip­pet er så sen­tralt lurer jeg på. Bøke­ne heter “The Pub­lic Domain” av James Boy­le og “Moral Panics and the Copy­right Wars” av Wil­liam Patry. Er det pen­sum på juss-stu­di­et for­res­ten?

    Så snak­ker du om epler. Har hørt deg snak­ke om gul­røt­ter til de fat­ti­ge før. Det er ingen and­re enn du som snak­ker om opp­havs­ret­tig­he­ter som en del av sosial­po­li­tikk. At en libe­ral opp­havs­rett har man­ge øns­ke­li­ge utjev­nings­virknin­ger blir all­tid snak­ket om som en gevinst, ikke en beveg­grunn i seg selv til å refor­me­re opp­havs­ret­ten. Får håpe du ikke prø­ver å set­te opp strå­menn som ikke fin­nes.

    Så til­leg­ger du Richard Stall­man menin­ger han ikke har. Du fram­stil­ler Stall­man som en som vil at alt skal være gra­tis og fritt til­gjen­ge­lig ved å ta et sitat fra han fra en annen kon­tekst og set­te på et pas­se­lig sted på din blogg. Stall­man og Les­sig og nes­ten alle and­re som går inn for reform av opp­havs­ret­ten er til­hen­ge­re av opp­havs­rett. Er det strå­manns­ar­gu­men­ta­sjon fra din side? http://www.gnu.org/philosophy/misinterpreting-copyright.html

    Så til boka “Free, the futu­re of a radi­cal price” som jeg har lest. Har du? Det vir­ker ikke slik, for­di det som er bud­ska­pet i den­ne boka har så godt som ingen­ting med Stall­man eller Doc­torow å gjø­re. Den drei­er seg om hvor­dan mar­keds­me­ka­nis­mer fun­ge­rer rent fak­tisk for sto­re deler av nærings­li­vet. Com­pu­ter and Com­mu­ni­ca­tion Industry of Ame­rica har reg­net seg fram til at 17 mil­lio­ner ame­ri­kans­ke job­ber avhen­ger av “fair use” unn­ta­ke­ne i opp­havs­retts­lov­giv­nin­gen. Å si at det­te gra­tis­prin­sip­pet ikke fun­ge­rer stem­mer rett og slett ikke.

    Så til slutt. Den kjer­nen at det er opp­havs­man­nen som vel­ger hvor­dan ver­ket skal pub­lise­rest har en tid­be­grens­ning. Opp­havs­man­nen kan bare bestem­me hvor­dan ver­ket skal pub­lise­rest fram til syt­ti år etter sin død. Under ett hundre­dels sekund etter­på så kan hvem som helst gjø­re hva som helst med ver­ket.

    Når det gjel­der spørs­må­let om ret­ten skatte­be­ta­ler­ne har til å kre­ve fri til­gang til forsk­nings­re­sul­ta­ter som de finan­sie­rer så kan man vel si at den aka­de­mis­ke vegrin­gen mot å gjø­re det­te fun­da­men­talt i strid med alle muli­ge viten­ska­pe­li­ge prin­sip­per. Sær­lig prin­sip­pet om å under­kas­te forsk­nings­re­sul­ta­te­ne fag­fel­le­vur­de­ring. Det­te er et fire hund­re år gam­melt prin­sipp som plut­se­lig blir glemt av struk­tu­rel­le hen­syn. Ved å pub­li­se­re i kana­ler som kre­ver hele års­løn­ner for enkelt­abon­ne­men­ter fra folk i den tred­je ver­den så len­ge man har per­fek­te mulig­he­ter til å til­gjenge­lig­gjø­re resul­ta­te­ne via inter­nett, så bry­ter man med tre av de fire CUDOS-prin­sip­pe­ne for viten­ska­pe­li­ge nor­mer. Dri­ver man med viten­skap så dri­ver man med viten­skap.
    Her er Cudos nor­me­ne for dem som ikke har hørt om dem:
    “* Com­mu­na­lism entails that scien­ti­fic results are the com­mon pro­per­ty of the enti­re scien­ti­fic com­mu­ni­ty.

    * Uni­ver­sa­lism means that all scien­tists can con­tri­bute to scien­ce regard­less of race, natio­na­li­ty, cul­tu­re, or gen­der.

    * Disinte­rested­ness accor­ding to which scien­tists should not pre­sent their results entang­led with their per­so­nal beliefs or acti­vism for a cau­se. Scien­tists should have an arms length atti­tu­de towards their fin­dings.

    * Orga­nised Scep­ti­cism Scep­ti­cism means that scien­ti­fic claims must be expo­sed to cri­ti­cal scruti­ny before being accep­ted.”
    http://en.wikipedia.org/wiki/Statute_of_Anne

    Å snak­ke om gul­røt­ter og pærer i den­ne sam­men­heng har ikke noe å gjø­re med hver­ken ret­tig­he­te­ne til sam­fun­net slik Sta­tue of Anne slo fast for mer enn tre hund­re år siden, og hel­ler ingen ting å gjø­re med open access. For­øv­rig så har jeg ikke fun­net noe sær­lig annet enn ustruk­tu­rer­te og løse påstan­der, med man­gel­ful­le og uve­sent­li­ge hen­vis­nin­ger til kil­der i pen­sum­bø­ke­ne innen opp­havs­rett på Uni­ver­si­tets­bi­blio­te­ket. Blir det­te spørs­må­let vir­ke­lig så lite vekt­lagt hos dere?

  • Du må lære deg ikke å ten­ke bare i svart/hvitt. At opp­havs­ret­ten ikke gir en abso­lutt og uinn­skren­ket rett står ikke i noe mot­set­nings­for­hold til at innen­for de ram­mer opp­havs­ret­ten gir, så bestem­mer opp­havs­man­nen over sitt verk — det jeg her har kalt valg av for­ret­nings­mo­dell. Og jeg blan­der ikke kon­ti­nen­tal­euro­pe­isk og anglo/amerikansk opp­havs­rett. Men måten du omta­ler “droit d’auteur” på tyder på at du ikke har for­stått hva det er.

    Selv­føl­ge­lig er ikke James Boy­le eller Wil­liam Par­ty pen­sum i Nor­ge. Hvor­for skul­le bøker basert på USAnsk tenk­ning med begren­set rele­vans for norsk og euro­pe­isk rett være pen­sum her? Hvor man­ge som i USA er avhen­gig av “fair use” unn­tak er også rela­tivt uin­ter­es­sant her. I Euro­pa er det­te hånd­tert på en annen måte. Hele under­vis­nings­sek­to­ren er f.eks. i stor grad basert på reg­ler som gir rett til, på vis­se vil­kår og innen vis­se gren­ser, å utnyt­te and­res verk. At en slik bruk er gans­ke omfat­ten­de er da ikke noe pro­belm? Skal du dis­ku­te­re opp­havs­rett i Euro­pa så må du slut­te å tro på at alt fra USa også har rele­vans her, og i ste­det lese euro­pe­isk opp­havs­rett.

    At jeg snak­ker om “opp­havs­ret­tig­he­ter som en del av sosial­po­li­tikk” er rent vrøvl. Og jeg har hel­ler ikke sagt at Richard Stall­mann har sagt at alt skal være gra­tis. Jeg har fak­tisk sitert ham på en utta­lel­se om at “fritt” ikke nød­ven­dig­vis betyr gra­tis.

    Man kan godt mene at 70 års verne­tid er for len­ge — det synes jeg også. Men den bør vare en god del ut over opp­havs­man­nens leve­tid. Men 70 år er for len­ge. 50 år var bed­re. Men det er ikke noe argu­ment mot opp­havs­ret­ten som sådann.

    Hvor­for du blan­der Open Access dis­ku­sjo­nen inn i det­te, skjøn­ner jeg ikke. Hel­ler ikke det tul­let du skri­ver om fag­fel­le­vur­de­rin­ger. Alle seriø­se viten­ska­pe­li­ge tids­skrif­ter har fag­fel­le­vur­de­ring, så hva er det egent­lig du mener? Hvor blan­der du det inn i spørs­mål om opp­havs­rett? Det hjel­per hel­ler ikke fors­ke­re fra den tred­je ver­den om de må beta­le hele års­løn­ner for å pub­li­se­re en artik­kel i et tids­skrift, hvil­ket er rea­li­te­ten i man­ge OA-tids­skrif­ter. Men det er en helt annen dis­ku­sjon.

  • Pål Lyk­kja

    Både Patry og Boy­le er blandt dem i ver­den som er eks­per­ter på euro­pe­isk retts­his­to­rie såvel som anglo­saks­isk retts­his­to­rie, og bøke­ne deres drei­er seg like mye om euro­pe­isk rett som USAnsk. Hvor­dan skul­le de være ukva­li­fi­sert på euro­pe­isk rett selv om de kom­mer fra USA? Så glo­ba­le som dis­se spørs­må­le­ne har blitt så kan det like gjer­ne være mot­satt. Det er dess­uten nok av euro­pe­ere som kri­ti­se­rer euro­pe­isk retts­prak­sis på det­te områ­det, se lis­ten nederst.

    http://www.copyrighthistory.org/ Patry og san­syn­lig­vis Boy­le var med på både fors­kin­gen bak og kon­fe­ran­sen i Lon­don da Pri­mary Sources on Copy­right 1450–1900 ble lan­sert.
    Er ikke dis­se pri­mær­kil­de­ne rele­vant for euro­pe­isk rett? Det er nett­opp på bak­grunn av det­te pro­sjek­tet Boy­le og Patry skri­ver i sine bøker.

    Du har rett i at jeg mis­for­stod site­rin­gen din fra Stall­man. Jeg over­så ordet “ikke” så set­nin­gen fikk mot­satt betyd­ning. Unn­skyld feil­ta­gel­sen.

    Når det gjel­der fag­fel­le­vur­de­ring så snak­ker jeg om det i en utvi­det for­stand, det at _kvalifiserte leserkretser_ kan få til­gang til å lese og kri­ti­se­re stof­fet. Fag­fel­le­vur­de­rin­gen i utvi­det for­stand er ikke over selv om stof­fet er pub­li­sert, det er ofte da det vir­ke­lig begyn­ner. Langt fær­re får mulig­het til å del­ta i dis­se kva­li­fi­ser­te leser­kret­se­ne med tra­di­sjo­nell pub­li­se­ring. Mer­ton sine nor­mer gjel­der ikke bare for luk­ke­de hem­me­li­ge komi­te­er.

    Når det gjel­der epler og gul­røt­ter, hvor­for trek­ker du det inn? På et møte på Gyl­den­dal så vir­ket det i hvert som om du sat­te opp en strå­mann med at det var sosial­po­li­tikk du imøte­gikk. Mulig jeg har mis­for­stått deg på det­te punk­tet også, så fint om du kan kor­ri­ge­re meg.

    Hva vil­le du fore­truk­ket hvis du bod­de i et land i tred­je ver­den. Til­gangs­åpen viten­ska­pe­lig pub­li­se­ring eller tra­di­sjo­nelt sys­tem? Mener du at folk fra den tred­je ver­den ikke har rett til viten­ska­pe­lig pro­duk­sjon så len­ge de ikke kan beta­le for den?

    Apro­pos open access så skri­ver du:
    “Jeg gir ikke mye for de som mener å ha rett til bare å for­sy­ne seg av and­res verk til seg selv eller for å dele ut til and­re, uten å skul­le beta­le for det­te.”

    Open Access drei­er seg om å bry­te med den gam­le for­ret­nings­mo­del­len, og la hvem som helst for­sy­ne seg, men beta­le for det uten å set­te opp menings­løse bom­sta­sjo­ner av for­lag som mel­lom­ledd. Det­te var nød­ven­dig i den tryk­te tids­al­der, men med inter­nett så har minst 90 pro­sent blitt menings­løst. Det er ikke menings­løst å kre­ve at for eksem­pel viten­ska­pe­lig pro­duk­sjon skal være gra­tis for­di det inne­bæ­rer en for­mi­da­bel effek­ti­vi­se­ring av det viten­ska­pe­li­ge sys­te­met for forsk­ning og undervisning.Det kan doku­men­te­res gans­ke godt, Alma Swan sine pub­li­ka­sjo­ner for eksem­pel.

    Når det gjel­der svart/hvitt tenk­ning så har det synet du repre­sen­te­rer, droit d’auteur, all­tid slitt med at det mang­ler kon­sis­tens. Det er man­ge euro­pe­is­ke juris­ter som har gått imot for­len­gel­se­ne av opp­havs­ret­ten de sis­te åre­ne på bak­grunn av nytte­tenk­ning og ikke den såkal­te euro­pe­is­ke retts­tra­di­sjo­nen, her er en lis­te:
    http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/letters/article4374115.ece

  • Jeg skjøn­ner at du er fan av Boy­le og Patry. Men for så vidt gjel­der under­vis­ning så er fak­tisk ikke retts­his­to­rie det pri­mæ­re. Om om så had­de vært, vil­le vi nep­pe ha basert den på USAn­ske for­fat­te­re. At de var med blant de man­ge som del­tok på en kon­fe­ran­se og i et pro­sjekt gjør dem ikke vik­ti­ge­re. Kan­skje du også må min­nes om at det­te fak­tisk var et euro­pe­isk pro­sjekt?

    Gress, gul­røt­ter og epler ser jeg ingen grunn til å kom­men­te­re.

    Open Access har lite med opp­havs­rett å gjø­re. Det er ikke noe i vei­en for at uni­ver­si­te­ter m.m. kre­ver at ansat­te pub­li­se­rer i OA-tids­skrif­ter. Det sam­me kan de som finan­sie­rer forsk­ning gjø­re. Om, og even­tu­elt hvor­dan det­te bør gjø­res er en annen dis­ku­sjon. I Nor­ge har man valgt en myke­re til­nær­ming til det­te, for spørs­må­let er ikke så enkelt at man kan ten­ke svart/hvitt.

    Fort­satt mener jeg du tøver i måten du omta­ler droit d’auteur på. Hvor­for skul­le det bety at man vil ha for­len­gel­se av opp­havs­rett? Det du snak­ker om er dess­uten ikke en sak om for­len­gel­se av verne­tid for opp­havs­rett for utøven­de kunst­ne­re.

  • Pål Lyk­kja

    Du skri­ver at retts­his­to­rie ikke er det pri­mæ­re. Men retts­his­to­ri­en bru­kes jo for å kas­te lys over inten­sjo­ne­ne med loven van­lig­vis. Det lov­gi­ver har ment er kan­skje den aller vik­tigs­te retts­kil­den. Mener du da at innen faget ånds­verks­lov­giv­ning, med en gans­ke så kom­pli­sert og omfat­ten­de inten­sjon bak loven, så kan man bare bru­ke noen snaue sider i pen­sum­boka (og svært over­fla­disk og feil­ak­tig) og glem­me den­ne retts­kil­den res­ten av studiet/forskningen?

    Det ser ut til for meg at ånds­verks­lov­giv­ning ‚slik det blir under­vist og fors­ket på i Nor­ge, er det enes­te jus­fa­get som ikke bru­ker lov­gi­vers inten­sjon som en sen­tral retts­kil­de. Stem­mer det­te?

    Må si jeg synes det er rart at du ikke kan for­kla­re hva du mener med dine lig­nel­ser med epler og gul­røt­ter.

  • Selv­føl­ge­lig er lov­gi­vers inten­sjo­ner en del av under­vis­nin­gen, å insi­nu­ere noe annet er gans­ke frekt. Men faget er gjel­den­de norsk opp­havs­rett, ikke retts­his­to­rie. Og vi tren­ger ikke dine USAn­ske guru­er for å dek­ke det­te.

    Det er ellers lite given­de å dis­ku­te­re med deg når du hele tiden skal dyt­te på meg menin­ger jeg ikke har og ikke har gitt uttrykk for. Det er bor­kas­tet tid å argu­men­te­re mot dine spø­kel­ser. I den grad noen bur­de for­kla­re noe, så er det du som bur­de for­kla­re hva du leg­ger i droit d’auteur, som du påstår at jeg repre­sen­te­rer. Du må også for­kla­re hva du mener med opp­havs­rett som sosial­po­li­tikk, for jeg har ald­ri blan­det de to.

  • Cory Doc­torow sva­rer i Guar­di­an: “Out of approxi­mate­ly 95 tal­ks I’ve given in the past six mon­ths, only 11 were paid, and the hig­hest paid of those was £300”

    http://www.guardian.co.uk/technology/blog/2010/oct/05/free-online-content-cory-doctorow