Vil du betale $25.000 for budskapet om gratis?

The Guar­di­an har i dag, 27. sep­tem­ber 2010, en inter­es­sant artik­kel, The cost of free om hvor mye det kos­ter å enga­sje­re en av gra­tis­gu­ru­ene. Vil man høre Cory Doc­torow snak­ke om å gi bort gra­tis inn­hold som for­ret­nings­mo­dell, kos­ter det deg $25.000 + rei­se på førs­te klas­se etc. Chris Ander­son, som for­tel­ler at gra­tis er frem­ti­dens for­ret­nings­mo­dell, kos­ter $40–50.000. Vil du ha Seth Goo­din til å pre­dike bud­ska­pet om “stam­mer” som deler, så skal det visst­nok kos­te deg $150.000. Alt i føl­ge The Guar­di­an.

På en måte er de bare eksemp­ler på at deres teori­er vir­ker, i alle fall for dem. Deres bud­skap kan gene­ra­li­se­res om omskri­ves på føl­gen­de måte:

Mar­keds­før deg på den mest mulig effek­ti­ve måten og ta der­et­ter så mye betalt som mulig for det folk er vil­li­ge til å beta­le for.

Nes­te ele­ment i deres bud­skap er at det å gi bort noe gra­tis kan være en meget effek­tiv mar­keds­fø­ring.

Jeg har ikke noen pro­ble­mer med at folk tar seg godt betalt når noen er vil­li­ge til å beta­le. Jeg har stør­re mot­vil­je mot kom­mer­si­el­le kurs- og kon­fe­ranse­ar­ran­gø­rer som tror det er en slik stor ære å få lov til å snak­ke på deres rådy­re arran­ge­men­ter at de for­ven­ter at folk stil­ler opp gra­tis.

Pro­ble­met er ikke rocke­stjer­ner som tar grovt betalt, hel­ler ikke om de kom­mer i form av en Cory Doc­torow. Pro­ble­met er at folk tror at de dyre gra­tis­pre­di­kan­ters evan­ge­li­um pas­ser for alle, og at man bru­ker det som en legi­ti­me­ring av eget tyve­ri. At noen kan ha kom­mer­si­ell suk­sess med å gi bort opp­havs­retts­lig ver­ne­de verk betyr ikke at alle kan sat­se på det­te, og er ikke noe argu­ment for å svek­ke eller opp­he­ve opp­havs­ret­ten.

Det er man­ge grun­ner til å pub­li­se­re, hva enten det er tekst, musikk, bil­der, film eller noe annet. Man får ikke betalt for viten­ska­pe­lig pub­li­se­ring, i alle fall ikke direk­te. Det er enkel­te viten­ska­pe­li­ge for­fat­te­re som også kla­rer å skri­ve best­sel­le­re, men de er unn­ta­ke­ne. Men vi som er i aka­de­mia får stort sett lønn fra den insti­tu­sjon hvor vi er ansatt, og en del av arbeids­plik­ten er at vi skal dri­ve forsk­ning og pub­li­se­re resul­ta­te­ne. Det er en lang tra­di­sjon for deling innen aka­de­mia, og våre pub­li­ser­te resul­ta­ter er en gave til sam­fun­net.

Vi pub­li­se­rer også for­di det er merit­te­ren­de. Man kan god si at det er aka­de­mias litt for­fi­ne­de uttrykk for mar­keds­fø­ring, skjønt det hel­dig­vis er mer spørs­mål om inn­hold enn inn­pak­ning.

Man­ge vil nå ut med sitt gla­de bud­skap. Vi møter sta­dig poli­ti­ke­re, aksjo­nis­ter og misjo­næ­rer av ymse slag som mer enn gjer­ne gir oss sitt bud­skap gra­tis.

For noen hand­ler det om mar­keds­fø­ring. Man vil gjø­re seg selv, sitt pro­dukt eller sin tje­nes­te kjent, for så å kun­ne sel­ge det­te til et beta­lings­vil­lig pub­li­kum. Om det er en såpe­sel­ger som vil mar­keds­føre sin såpe, en kon­su­lent som mar­keds­føre sine kon­su­lent­tje­nes­ter eller en per­son som mar­keds­fø­rer seg selv som fore­drags­hol­der går egent­lig ut på ett.

Å dele ut bil­lig eller gra­tis noe folk vil ha, for så å ta betalt for “til­leggs­pro­duk­ter” og “til­leggs­tje­nes­ter” er en klas­sisk mar­keds­fø­rings­stra­te­gi, kjent som “razor blade sel­ling”: Man sel­ger en bil­lig bar­ber­hø­vel, for så å sel­ge dyre bar­ber­bla­der til de sam­me kun­de­ne i lang tid etter­på.

Det kan være en effek­tiv mar­keds­fø­rings­stra­te­gi å gi bort noe gra­tis, noe de nevn­te gra­tisevan­ge­lis­ter er eksemp­ler på. Musi­ke­re kan tje­ne pen­ger på å spil­le kon­ser­ter. Noen kan leve godt av å hol­de fore­drag om inn­hol­det i sine gra­tis­bø­ker til de som gjer­ne beta­ler dyrt for å slip­pe å lese hele boken selv, og som gjer­ne vil kun­ne smyk­ke seg med å ha vært til ste­de på en etter­trak­tet event. Og noen kan leve av kon­su­lent­tje­nes­ter av for­skjel­lig art. Men den­ne model­len for­ut­set­ter at man har noe som kan sel­ges i et etter­mar­ked. Ikke alle har det.

Det er ikke man­ge for­fat­te­re som kan leve av å rei­se rundt og lese høyt fra sine bøker, samt av salg av T-skjor­ter og annen “mer­chan­di­se” med bil­der av dem selv. Vi er hel­ler ikke så vel­dig inter­es­sert i å høre man­ge for­fat­te­re snak­ke om sine bøker — i alle fall ikke så inter­es­sert at det­te kan bli for­fat­ter­nes hoved­inn­tekts­kil­de. Og fak­tisk er gans­ke man­ge utmer­ke­de for­fat­te­re gans­ke dår­li­ge som fore­drags­hol­de­re. At man er flink skrift­lig betyr ikke nød­ven­dig­vis at man også behers­ker munt­lig frem­fø­ring foran en for­sam­ling. Jeg øns­ker fort­satt for­fat­te­re som først og fremst skri­ver gode bøker, ikke sli­ke som først og fremst er flin­ke til å snak­ke om bøker.

Kom­po­nis­ter kan hel­ler ikke leve av å rei­se rundt med sin musikk. Det er rik­tig­nok slik at man­ge kom­po­ne­re musikk for at de selv skal ha noe å frem­føre, og da kan nok vir­ket som omrei­sen­de musi­ker ha noe for seg. Men de som kom­po­ne­rer musikk for and­re, og som selv ikke er utøve­re, for dem fun­ge­rer det ikke.

Går vi til­ba­ke til opp­havs­ret­ten, så er egent­lig det mes­te av det­te uin­ter­es­sant. Om Cory Doc­torow og hans menig­het tror på at frel­sen lig­ger i gra­tis, så er det ingen som hind­rer dem i å base­re seg på det­te, akku­rat som jeg kan gjø­re den­ne lil­le blog­g­ar­tik­ke­len gra­tis til­gjen­ge­lig for alle som måt­te være inter­es­sert i å lese den. Men det er ikke noe argu­ment for å tvin­ge and­re til å gjø­re det sam­me.

Opp­havs­ret­ten kjer­ne er at det er opp­havs­man­nen som vel­ger for­ret­nings­mo­dell. Om and­re skul­le mene at jeg som opp­havs­mann sat­ser på feil modell, så står det dem helt fritt å mene det. Men det er og skal like fullt mitt valg, også om de som kri­ti­se­rer mitt valg fak­tisk skul­le ha rett i at det­te ikke var det smar­tes­te jeg kun­ne gjø­re. Å kre­ve at man skal kun­ne få and­res verk gra­tis er like menings­løst som å kre­ve at epler skal være gra­tis.

Opp­havs­ret­ten er basert på en balan­se mel­lom opp­havs­man­nens inter­es­se i ene­rett og vern, og sam­fun­nets inter­es­ser i til­gang til kunn­skap, kunst og kul­tur. Man kan mene mye om hvor balanse­punk­tet bør lig­ge, men det er uan­sett utgangs­punk­tet.

Sam­fun­nets inter­es­se er ikke at man skal slip­pe å beta­le for resul­ta­te­ne av and­res arbeid. Det­te har fri pro­gram­vare­be­ve­gel­sens far og frems­te guru, Richard Stall­man, uttrykt meget tref­fen­de:

It is “free” as in free speach, not as in free beer.”

For det førs­te er det grunn til å min­ne om at kunn­skap og ide­er er fri, også i betyd­nin­gen gra­tis. Den nyss nevn­te Richard Stall­man bru­ker gjer­ne matopp­skrif­ter som eksem­pel i sin argu­men­ta­sjon, og sloss da mot spø­kel­ser for­di matopp­skrif­ter ikke blant det som ikke er ver­net.

Vi kan i bety­de­lig omfang bru­ke and­res verk i under­vis­ning, om enn ikke uten å beta­le for det­te, og vi kan site­re and­res verk når vi måt­te ha grunn til det.

Det­te betyr på ingen måte at det ikke er pro­ble­mer i dagens opp­havs­rett — sær­lig i USA. Jeg gir ikke mye for de som mener å ha rett til bare å for­sy­ne seg av and­res verk til seg selv eller for å dele ut til and­re, uten å skul­le beta­le for det­te. Men vi ser dess­ver­re litt for man­ge eksemp­ler på at ret­tig­he­ter hånd­he­ves så nid­kjært også mot utnyt­tel­se av verk som grunn­lag for å ska­pe nye verk, at det krea­ti­ve rom­met snev­res inn. Det er en utvik­ling som det er verdt å kjem­pe mot, ikke minst for alle ska­pen­de men­nes­ker som hele tiden byg­ger vide­re på det som and­re ha skapt før dem.

Men det end­rer ikke på utgangs­punk­tet: Det er opp­havs­man­nen som vel­ger om og i til­fel­le hvor­dan hans verk skal gjø­res til­gjen­ge­lig for all­menn­he­ten, her­under hva slags for­ret­nings­mo­dell som skal vel­ges. Cory Doc­torow lever sik­kert godt av fete fore­drag­ho­no­ra­rer og kan se det som god mar­kedfø­ring å gi bort bøker gra­tis. Men det fun­ge­rer ikke for alle.

Print Friendly, PDF & Email