Denne gangen tenker jeg ikke på de politiske målene, selv om man godt kan si at politikerne har jukset med dem i årevis. Jeg tenker på de helt konkrete målene, nærmere bestemt bredden på sykkelfelt.
Etter en sykkeltur langs Kirkeveiringen kommenterte jeg blant annet at sykkelfeltet mellom Suhmsgt og Majorstukrysset er veldig smalt. Jeg er ikke en veldig lettskremt bysyklist. Men dette sykkelfeltet var så smalt at jeg opplevde det som meget ubehagelig og langt fra trygt å sykle der med busser i kjørefeltet ved siden av. Det er høyst forståelig at syklisten på bildet over velger fortauet fremfor sykkelfeltet.
I Vegvesenets sykkelhåndbok er det normer for hvor brede sykkelfelt bør være. På s. 40 (avsn B 3.1.1) står det at de skal være fra 1,3 til 1,8 m brede, med 1,5 m som generell anbefaling. Om bruk av ulike bredder står det:
“Maksverdi bør brukes når trafikkmengden er over 10.000 ÅDT eller fartsgrensen er over 50 km/t. Min.verdi der ÅDT= < 1500 eller lavere fart enn 50 km/t”
ÅDT er gjennomsnittlig antall kjøretøy i døgnet. Hvor høy ÅDT det er i Kirkeveien, vet jeg ikke. Men det er i alle fall en sterkt trafikert vei og fartsgrensen er 50 km/t.
Breddenormen kan fravikes i to tilfeller:
“Minimumsbredde sf kan være ned til 1,0 m. ved 30 km/t.”
og
“f) 1,0 m kan som minimum brukes ved eksisterende bygning. Maks lengde 15 m.”
Dermed var det bare å ta med målebånd og sjekke bredden på disse sykkelfeltene. Resultatet var nedslående.
Aller smalest var sykkelfeltet rett etter Majorstukrysset i retning nord-øst. Der målte jeg sykkelfeltet til 70 cm. For å gi en referanse kan jeg nevne at styret på min sykkel, en høyst ordinær hybridsykkel, er 60 cm. Så sykkelfeltet er altså bare 10 cm bredere enn styret på en vanlig sykkel. Nå kan man si at det uansett er verdiløst, fordi det etter kort tid avbrytes av bussholdeplass. Men det er for smalt.
Den strekningen jeg reagert på under min sykkeltur, var fra Shumsgt i retning syd-vest mot Majorstukrysset. Jeg målte på litt ulike steder, og mine målinger viste at bredden varierte mellom 80 og 90 cm. Det må her legges til at normen sier at det skal måles fra midt i sykkelfeltlinjen, mens jeg målte fra kanten av denne. Så det kan vel legges 5cm eller noe slikt på de breddene jeg målte. Men uansett betyr det at bredden ikke bare er mindre enn minimum i normen, den er også mindre enn det som kan aksepteres i gater med 30 km/t fartsgrense. I en så sterkt trafikert vei burde bredden vært minst 1,5 meter, helst 1,8 meter. (Egentlig burde det vært adskilt sykkelvei.) 70-90 cm fra eller til på bredden er veldig merkbart i et sykkelfelt.
Den kanadiske organisasjonen 8-80 Cities har formulert en 8-80 Rule. Dens tredje trinn lyder:
“Ask yourself: Would you send that 8 year old along with the 80 year old on a walk, or a bike ride on that infrastructure? If you would, then it is safe enough, if you would not, then it is not safe enough.”
Jeg ville ikke sendt en 8-åring på sykkel langs Kirkeveien, og 80-åringen skulle i alle fall ha vært en sprek og erfaren syklist om jeg skulle sendt vedkommende ut på sykkel. Jeg tror ikke jeg ville ha sendt dem ut på noen av de andre sykkelfeltene/sykkelveiene i Oslo heller — ikke minst fordi de ikke henger sammen og at de forsvinner når man har mest bruk for dem.
Sykkelfeltet langs Kirkeveien gir en falsk trygghet, og er nok et eksempel på at syklister blir salderingsposten når man planlegger i denne byen. Dette er helt enkelt for dårlig.
[mappress mapid=”43″]
[Sykkelstrekninger i Oslo]