Moms på e-bøker og e-tjenester

Regjeringen har sagt nei til momsfritak for e-bøker, og foreslått moms på e-tjenester levert fra utlandet. Diskusjonen rundt disse forslagene har vært rotete. Moms på e-bøker og moms på e-tjenester levert fra utlandet er to ulike spørsmål.

Når man har valgt å støtte litterturer ved å gi momsfritak for bøker er det meningsløst at dette ikke også skal gjelde e-bøker. Det bør være like regler, uavhengig av medium. Så enkelt er egentlig dette spørsmålet.

Finansdepartementets begrunnelse er underlig og svak. Det kan synes som om Finansdepartementet mener at momsfritaket skal være prisutjevning mellom papirbøker og e-bøker, når man mener at lavere produksjonskostnader for e-bøker tilsier at disse tåler moms. Man skulle tro at momsfritaket egentlig er en støtte til Norske Skog, og ikke kulturstøtte.

Moms på tjenester fra utlandet er et helt annet spørsmål. Ingen av oss liker å betale avgifter. Men faktum i dag er at det er moms på innspilt musikk, noter, video m.m. Vi kan godt la være å like det og vi kan diskutere kulturmoms. Men det bør uansett være likebehandling ved kjøp innenlands og kjøp utenlands. Det er vanskelig å argumentere for at norske leverandører skal måtte legge på 25% moms, som utenlandske konkurrenter slipper.

Noe annet er om det er praktisk gjennomførbart. Regjeringen viser til EU-regler om forenklet registrering. For land innenfor EU vil man nok kunne håndtere dette, og man har for så vidt heller ikke helt det samme underliggende problemet. Avgiftssystemet er harmonisert i den forstand at det fungerer på tvers av landegrenser. Ved levering av varer er prinsippet at man betaler moms i selgerlandet og at det ikke regnes moms i mottakerlandet. Hvis jeg bestiller varer fra England til Frankrike betaler jeg engelsk moms. For e-tjenester snur man dette til at det skal betales moms i mottakerlandet.

Om Norge kan hekte seg på EU-systemet gjenstår å se. EØS-avtalen omfatter ikke skatter og avgifter — det er derfor vi kan kjøpe momsfritt i EU-land, at vi kan ha egne (og langt mindre) kvoter for import av vin og brennevin. Mitt inntrykk er at EU slett ikke er begeistrert for at utenforlandet Norge stadig vil ha nye særordninger.

Om jeg har forstått det rett så fungerer systemet slik at utenlanske selgere (utenfor EU) må registrere seg i ett valgfritt EU-land. Hvis alle som skal selge til Norge må registrere seg i Norge i tillegg til i et EU-land, så spør det vel hvor mangs som gjør dette.

Jeg er ikke i stand til å se hvordan man skal klare å håndheve systemet overfor leverandører utenfor EU. Man får inntrykk av at det er basert på frivillighet. De store leverandørene vil vel registrere seg, med mindre de ser at det gir dem dårligere konkurransevilkår enn de som ikke registrerer seg og betaler moms. Men kjøper man et program fra et lite selskap — kanskje et enmannsselskap — i f.eks. USA, så vil neppe de forstå problemstillingen om moms-registrering i Norge.

For den som ikke vil har vi neppe noen tvangsmidler. Selgere i USA er underlagt USAnsk lov. Så vidt jeg vet har det vært rettssaker i USA om innkreving av sales-tax (USA har ikke moms) ved salg til andre delstater. Resultatet var — om min hukommelse er til å stole på — at man ikke ble ansett pliktig til å kreve inn avgifter for andre delstater. Da vil man nok ikke komme langt med et pålegg om at de skal kreve inn moms for Norge.

Hvordan kan Oslo bli en sykkelby?

Oslo har nok en gang havnet i bunnskiktet blant Norges sykkelbyer, i en undersøkelse foretatt av Syklistenes landsforening, en tilsvarende plass som man fikk sist det ble foretatt en slik undersøkelse. For oss som sykler i denne byen kom det ikke akkurat noen overraskelse. På vegne av landet bør vi vel være glade for at det tross alt ikke er like ille alle andre steder. Og kanskje kan vi glede oss over at Oslo i alle fall er bedre enn Bergen.

Kan Oslo bli en sykkelby? Ja, det bør det kunne bli. Nedenfor har jeg listet opp en del av det som skal til for å gjøre Oslo til en sykkelby.

Tiltak som ikke koster mye penger eller statlig medvirkning

1. Politisk vilje

Det har ikke manglet løfter. I 33 år, siden 1977, har vil blitt lovet et sykkelveinett. Etter det som da ble lovet skulle det ha vært ferdig i 1985. Løfter har blitt gjentatt. Daværende samferdselsbyråd, sykkelbremsen Peter N Myhre, sa i 2005 at Oslo skulle bli Norges beste sykkelby. Men det var tomme ord, og jeg tror ikke han hadde til hensikt å gjøre noe som helst for å oppfylle de løftene han da kom med.

Det er fristende å si at vi heller ikke trenger flere planer. Vi har hatt mer enn nok av planer. Det hadde ikke vært så galt å være syklist i Oslo om gjeldende sykkelstrategi hadde blitt fulgt opp i praksis. Men som jeg skal komme tilbake til, så må det nok nye planer til også.

Byrådsleder Stian Berger Røsland gikk et skritt i riktig retning da han sa at det er gjennomføringsevnen som har sviktet. Spørsmålet er bare om byrådslederen mener alvor denne gangen. Politikernes løfter om sykkelsatsing er som gjeterguttens rop om ulv. Moralen i den fabelen er at ingen tro en løgnhals, selv når han snakker sant. Omskrevet til norsk p0litik blir det at ingen tror på løfter fra politikere som hele tiden bryter og løper fra dem, selv når de måtte være alvorlig ment. Det sørgelige faktum er at ingen av de sykkeltiltak som bystyret vedtok i 2006 og som etter vedtaket skulle ha vært gjennomført innen utgangen av 2009 har blitt gjennomført.

Byrådslederen tok dessverre ikke skrittet fullt ut og erkjente det som virkelig har vært og synes fortsatt å være hovedproblemet: Det mangler politisk vilje til å gjennomføre planene.

Continue reading Hvordan kan Oslo bli en sykkelby?