Musikkhistoriens mest innflytelsesrike bakmann: John Hammond

Jeg er overfalt av en kraftig forkjølelse+, som har parkert meg i sofaen uten overskudd til å gjøre noe produktivt. Så jeg har hentet fram Tony Palmers TV-serie “The Story of Popular Music”. Et navn som nok en gang går igjen i mange sammenhenger er plateprodusent og “talentspeider” John Hammond. Det er neppe noen enkeltperson som har hatt større betydning for utvikling av populærmusikken — og i alle fall ikke om vi holder oss til bakmenn.

John Hammond var født i 1910 og døde i 1987. Han var aktiv fra ca 1930 til litt ut på 1980-tallet. Som oldebarn til William Henry Vanderbilt var han født inn i en meget rik familie. Så han var nok av dem som kunne følge sine interesser uten å tenke på økonomiske trivialiteter.

Hans første prosjekt var å produsere plater med jazzpianisten Garland Wilson, en innspilling Hammond selv finansierte. Jeg må innrømme at jeg vet lite om Garland Wilson, men kanskje sier det mest om hullene i mine kunnskaper om jazzhistorie.

John Hammond bidro til å organisere Benny Goodmans band, og fikk ham til å engasjere musikere som Charlie Christian, Teddy Wilson og Lionel Hamton. Han fikk dermed fram en av de mest innflytelsesrike jazzgitarister Charlie Christian. Og ikke minst bidro han dannelsen av et band med hvite og svarte musikere, noe som ikke akkurat var vanlig i USA på begynnelsen av 1930-tallet.

I 1933 hørte han den da 17 år gamle Billie Holliday, og arrangerte hennes platedebut med Benny Goodman. I 1938 organiserte han den første konserten i seriene From Spirituals to Swing i Carnegie Hall, hvor mange jazz- og blues- og gospelartister ble presentert for et publikum som ikke hadde for vane å oppsøke jazzklubbene i Harlem.

John Hammond ble ikke grepet av be-bop, og etter andre verdenskrig var han mer opptatt av andre musikkformer enn jazz. En av de han sørget for å signere for Columbia var Pete Seger. Senere signerte han Aretha Franklin, men han kan ikke gis æren for å ha oppdaget henne. Hun hadde da også tilbud fra Motown og RCA.

Robert Johnson skulle etter den opprinnelige planen ha spilt på den første From Spirituals to Swing konserten, men han døde før denne ble avholdt og ble der erstattet av Big Bill Broonzy. At han ville engasjere Robert Johnson til den konserten viser igjen noe av hans teft for viktige musikere. For selv om Robert Johnson i dag fremheves som en av de aller viktigste bluesmuiskerne, i alle fall bluesgitarister, så var han ganske ukjent lite innflytelsesrik i sin samtid — om man skal tro Elijah Walds bok “Escaping the Delta: Robert Johnson and the Invention of the Blues“.

Det som virkelig brakte Robert Johnson fram i rampelyset, eller i alle fall inn i det litt mer oskure lyset backstage hos musikere og spesielt interesserte, var utgivelsen av LP-platen King of the Delta Blues Singers i 1961, med 16 av Robert Johnsons innspillinger. Det var denne utgivelsen som fikk folk som f.eks. Eric Clapton og Keith Richards til å oppdage Robert Johnson. Og hvem andre sto bak denne utgivelsen enn nettopp John Hammond?

I 1961 hørte John Hammond Bob Dylan for første gang. Han insisterte på at CBS skulle signere Bob Dylan. Ingen hos CBS så noe spesielt talent i Bob Dylan, men John Hammond hadde da en slik posisjon at når han sa de burde spille ham inn, da gjorde CBS det. Og nok en gang viste John Hammond sitt usvikelige øre for talent.

Det var også John Hammond som ga platekontrakt til Leonard Cohen og til Bruce Springsteen. Så vidt jeg vet var Stevie Ray Vaughan den siste som han hentet inn til CBS i 1983.

Listen kunne vært gjort vært gjort mye lenger, og kanskje burde det han gjorde for Count Basie også ha vært nevnt. Men når man blant mange andre kan sette oppdagelse av navn som Benny Goodman, Charlie Christian, Billie Holiday, Robert Johnson, Pete Seeger, Aretha Franklin, Bob Dylan, Leonard Cohen, Bruce Springsteen og Stevie Ray Vaughan på sin CV, da vet ikke jeg hvem andre som kommer i nærheten.

Næringslivet ute og sykler

Jeg har ikke tenkt på det før nå, men ute og sykle er positivt og det er slik uttrykket er brukt her. Jeg vet ikke hvorfor uttrykket “ute og sykle” har fått negativ valør.

Dagens gladnyheter, om vi slipper Fredsprisen et øyeblikk, kommer fra Stavangerkanten.

I Aftenbladet i går kunne vi bl.a. lese dette om Statoil:

“Når Statoil skal flytte 1100 ansatte til et nybygg ved golfbanen på Forus, vil oljeselskapet ha egen nedkjøring med varmekabler for tohjulingene. 63 prosent får garderobeplass – men selskapet spør: Hvor blir det av sykkelstiene rundt bygget?”

Statoil viser til tidligere erfaringer:

“- Vi har tatt kraftig i, for vi har gode erfaringer. Ikke før vi var ferdig med å bygge gode sykkelforhold på Forus vest og Forus øst, var alt i bruk og det ble ventelister på skap.”

I dag kunne vi, fortsatt i Aftenbladet, lese om Aker Solutions:

“Aker Solutions satser også sterkt på syklende ansatte når konsernet flytter fra seks-sju kontorsteder i Stavanger og inn i nybygg i Jåttåvågen i 2012.

Har en plan

De planlegger:

  • 1000 sykkelparkeringsplasser innendørs og garderobekapasitet nok til alle som trenger det.
  • Parkeringsplass til privatbiler blir et knapphetsgode. Bygget har 2200 kontorarbeidsplasser og bare 500 p-plasser. Dekningsgraden blir dermed 23 prosent, nesten en halvering fra forholdene ved Akers kontorbygg i dag.
  • Bedriften vil inspisere sykkelruter fram til ansattes bydeler på Nord-Jæren.
  • Gjøre en reisevaneundersøkelse i oktober og en etter innflytting i 2012.
  • Lage ordning med behovsprøvd fordeling av p-plasser, der noen fordeles dag for dag ved spesielle behov.
  • Vurderer bilpoolordning for at folk enkelt skal kunne reise på møter i regionen.
  • Jobbe for båtforbindelse Jørpeland-Jåttåvågen.
  • Mulig organisering av samkjøring til jobb, eller oppfordre til «park and ride»: Parkere bilen et sted og ta kollektivt til Jåttåvågen.”

Jeg håper at dette ikke er enestående eksempler. Hvordan legges det f.eks. til rette for syklister i Barcode-projektet i Oslo?