Elizabeth Cotton — den søteste historien om hvordan en musiker ble oppdaget?

Noen for­tel­lin­ger er slik at hvis noen had­de dik­tet dem opp vil­le man ha avfeid dem med klar beskjed om at får være gren­ser for hva slags even­tyr man kan ser­ve­re. His­to­ri­en om hvor­dan Eliza­beth Cotton ble opp­da­get og truk­ket fram i rampe­ly­set er en slik his­to­rie. Det er man­ge his­tro­ri­er om musi­ke­re som har blitt opp­da­get på gaten, på sær­de­les tvil­som­me spille­ste­der, osv. Men jeg synes Eliza­beth Cottons his­to­rie over­går det mes­te.

Men vi kan star­te på 1960-tal­let. For de av oss som strev­de med å lære oss fin­ger­spill på gitar på slut­ten av 60- og begyn­nel­sen på 70-tal­let var “Freight Tra­in” en svenne­prø­ve. Klar­te vi den var vi vel ikke akku­rat mest­re, men slett ikke så dår­li­ge. Det­te er den mest kjen­te av san­ge­ne til Eliza­beth Cotton. Det var en inn­spil­ling med grup­pen Peter, Paul & Mary som vir­ke­lig gjor­de den kjent for et stør­re pub­li­kum, men den had­de en his­to­rie for­ut for det­te som jeg skal kom­me til­ba­ke til. Det var for­øv­rig de som også gjor­de Bob Dylans “Blowing in the Wind” kjent før Bob Dylan selv had­de nådd ut til et stør­re pub­li­kum. “Freight Tra­in” ble tatt inn i man­ge gitar­bø­ker, og  jeg tror også den er med i “Lille­bjørns gitar­bok” (jeg har gitt bort mitt eksemp­lar av den boken, så jeg får ikke sjek­ket det). I alle fall var vi man­ge som spil­te “Freight Tra­in” — mer eller mind­re godt.

Con­ti­nue read­ing Eliza­beth Cotton — den søtes­te his­to­ri­en om hvor­dan en musi­ker ble opp­da­get?