“Victoria (6) meid ned av syklist” skrev Aftenposten 9.10.10, i en sak de hadde hentet fra sin samarbeidspartner Aftenbladet. En 6-åring som gikk i gang- og sykkelveien sammen med sin far ble påkjørt av en ung syklist, som i følge avisene kom farende på sykkel. I fortsettelsen ser vi at avisene ser på dette som et eksempel på råsykling.

14. september kunne Aftenposten melde at en person var påkjørt av en syklist i Marka, i bakkene på vei ned mot Sognsvann. Men NRK-Østlandssendingen syntes åpenbart at dette var for tamt og ikke tabloid nok, så de klinte til med at hun var Meid ned av syklist i marka.

Like før, den 10. september, var Inger (83) meid ned av syklist, denne gang da hun gikk av bussen på Sjølyst. Det var en overivrig syklist som meide henne ned, om vi skal tro DittOslo (nettsted for lokalaviser i Oslo).

Jeg skal ikke ta med flere slike eksempler, men for balansens skyld tar jeg med et fra Haugesunds avis som i 2008 kunne fortelle historien om syklist som var Meid ned av bilist. Det var forøvrig nok et eksempel på en alvorlig ulykke forårsaket av en bilist som ikke overholdt sin vikeplikt.

Når man velger uttrykket meid ned, som signaliserer man at dette var noe mer og noe verre enn et uhell. Vanligvis brukes dette om tilfeller hvor noen har opptrådt hensynsløst og dermed skadet andre, i alle fall er det slik ordet brukes når noen er meid ned av en bilist. Hva Eidsvoll og Ullensaker Blad tenkte i forhold til dette da de skrev om en person som var Meid ned av illsint ku, er ikke så lett å få tak i. Men man kan lure på hvorfor journalister synes å være så glade i å trekke fram akkurat de ordene når det er syklister som har kjørt på noen.

I den første av de tre sakene gikk som nevnt lille Victoria i en gang- og sykkelvei sammen med sin far. Hvordan disse oppførte seg, skriver avisene ikke noe om. Man kan selvfølgelig ikke klandre en 6-åring for at hun oppfører seg som et barn, men faren burde i alle fall vite at de ikke var på et fortau. Det er kanskje noe av problemet: Fotgjengere oppfører seg som om de går på fortau, og ikke i vei. Men det gjelder ingen særlige regler for sykling på gang- og sykkelveier. Regler om sykling på fortau gjelder ikke her. En i alle fall medvirkende årsak til ulykken kan ha vært at fotgjengerne var uoppmerksomme og ikke tok tilstrekkelig hensyn til at det også var en vei for syklister, og en vei hvor man må forvente at syklister oppfører seg som syklister. Det betyr bl.a. at de holder langt høyere fart en fotgjengere.

Jeg vil her trekke inn en annen sak som også gjaldt barn påkjørt av syklist, denne gang i Bergen. I følge Bergens Tidende skjedde ulykken da “Celina Kviteberg Haukeland (7) og venninnen lekte på en gang- og sykkelsti som ligger et par hundre meter fra familiens hus ved Hamre bro”. I følge BT stakk syklisten av etter ulykken, noe som er like ynkelig, feigt og forkastelig som når bilister stikker av etter å ha kjørt på syklister. Syklisten fortjener all mulig pepper for akkurat dette. Men holder vi oss til selve hendelsesforløpet står det at barna lekte på gang- og sykkelveien. En sykkelvei er ikke en lekeplass for barn. Om foreldrene var klar over at barna brukte sykkelveien som lekeplass og om de syntes at det var OK, forteller avisen ikke noe om. Men hadde jeg vært en av foreldrene, Anne Marie Kviteberg eller Tommy Haukeland, ville ikke jeg ha gått til avisen og blottstilt min uansvarlighet på den måten. Og hadde jeg vært journalist ville jeg ikke ha vinklet en sak hvis barn som leker i en sykkelvei blir påkjørt av en syklist.

Inger på 83 gikk som nevnt av bussen ved Sjølyst. I den saken kan vi lese at holdeplassen er lagt midt i sykkelfeltet. Legger man en bussholdeplass slik at passasjerene går rett ut i det som kanskje er Norges mest trafikkerte sykkelvei — opptil 3.200 syklister i døgnet bruker denne i følge Aftenposten — da skal man vel helst være glad for at det ikke er flere slike ulykker. For transportsyklister, som det er mange av på den strekningen, er ikke farten tilpasset at det plutselig kommer fotgjengere eller andre inn i sykkelveien — kanskje uten at de ser seg for. Man går ikke rett ut i Sjølystveien, og det burde være like selvsagt at man ikke går rett ut i sykkelveien.

Saken handler først og fremst om dårlig tilrettelegging. Inger sier hun mener at det er risikosport å bevege seg i sykkelfeltet, noe hun nok har helt rett i, og fortsetter:

“– Det er helt idiotisk å ha en bussholdeplass hvor passasjerene må passere sykkelfeltet. Dette er livsfarlig og veldig dårlig planlegging fra kommunens side, påpeker 83-åringen.”

Hun har hel rett her også. Men hvorfor må journalisten skrive inn en stikktittel om “egoistiske råkjørere”, som ikke en gang har dekning i teksten? De som sykler her i kanskje 40 km/t er langt mindre egoistiske og mye mindre råkjørere enn de som i dobbelt så stor fart sitter i hver sin plasskrevende blikkboks på Sjølystveien. Det er der man særlig finner egoistene og råkjørerne.

Det kan godt hende at de involverte syklister i de nevnte sakene fortjener kritikk, og jeg forsvarer ikke dem som sykler hensynsløst.Men jeg misliker sterkt medias demonisering av syklister.

Når syklister blir påkjørt av bilister er man raske til å unnskylde bilisten f.eks. ved å si at syklisten kom i høye hastighet, gjerne basert på misvisende informasjon fra politiet. Hvis en syklist har kjørt på en fotgjenger blir det straks til at fotgjengeren er meid ned av en hensynsløs råsyklist, uten at det sies noe om hvordan fotgjengeren opptrådte. Etter å ha lest kritisk en del slike saker tror jeg verken på politi eller presse når de omtaler syklister.

Hvorfor må så mange journalister brutalt og hensynsløst meie ned syklister så snart de får en sjanse?